4. april 2009 ringer telefonen hjemme hos Laila Abusland på Tvidøblane i Vennesla. Det er journalisten Per Jevne som er på tråden fra Trondheim. -Nå har saken løst seg, sier han. Din halvsøster i Irkutsk sitter og venter!

Så oppgir han et telefonnummer som Laila slår med bankende hjerte og dirrende fingre. Det svarer bare på uforståelig russisk i andre enden, og Laila skjønner hun har ringt feil. En kort samtale igjen med Per Jevne, og det viser seg at han har oppgitt et siffer feil i nummeret hun har ringt. Nytt forsøk og da hører hun stemmen til Tanja for første gang!

Jeg kan ikke russisk, sier Laila – jeg er ikke særlig god i engelsk, men jeg snakker flytende tysk. Utrolig nok – det gjør Tanja også, og så er telefonsamtalen i gang. Det blir noen dyre telefonregninger, og Laila skaffer seg etter hvert PC og Skype. En vakker dag ikke bare hører hun sin halvsøster, de ser hverandre for første gang! Et helt nytt kapittel er skrevet i Lailas liv.

La oss gå tilbake til en vakker marsdag i 1946. Det blir født ei lita jente på Homme I Øvrebø. Hun får navnet Laila. Hun vokser opp i en god og trygg heim, og får etter hvert to søsken – Mary og Einar. Laila har det bra i Øvrebø. Her koser hun seg, leker med småsøsken og nabounger, og da hun lærer seg å gå på skøyter er beskjeden klar: Du går ikke på skøyter uten at Kjell Skarpengland er der! Laila er ofte på besøk hos Kjell og søsteren hans, Grete. Når det tordner leker hun og Grete gjemsel i gryteskapet i den gamle landhandelen. Som 7-åring begynner Laila på Mølla skole med Gunhild Loland som lærer.

i 1955 flytter familien til Vennesla, og bygger hus i Tvidøblane. Kort itd etter dør han som Laila har regnet som sin far, og moren sitter igjen med tre små barn og et hus som enda ikke er ferdigstilt. Dermed må hun ut i jobb, og Laila får mye ansvar for sine to mindre søsken, Mary og Einar. På toppen av det hele liker ikke Laila seg noe særlig i Vennesla. Hun slår aldri rot her, og tar turen tilbake til Homme så ofte hun kan. Men hun finner mye trøst i den søte lille kattungen som Klara Loland gav henne før de flyttet. Den steller hun så godt med at den lever til Laila blir 22 år.

Såp treffer hun en ung kjekk danske. Anledningen er Venneslas hundreårsjubileum, der Andreas Andreassen har ansvaret for å lage de vakre kommuneportalene som blir satt opp i forbindelse med jubileumsfeiringen. I 1967 gifter de seg, og i forkant av bryllupet går Laila til prost Nordgaard for å få sin fødselsattest. Nordgaard sier ikke så mye den dagen, finner fram attesten, legger den i en kovolutt, overrekker den og sier: «Nå får du ha lykke til Laila!» Ute i bilen sitter Andreas og venter, men i det Laila åpner konvolutten er det som om hele hennes verden raser sammen på et øyeblikk. For der står det: «Far: russisk krigsfange Pavel Sokolenko!». Ingen har noen gang sagt noe som helst om dette til Laila. Den mannen som døde i 1955, og som hun hele tiden har trodd var sin far, var ikke det likevel! Hennes egen far var altså russisk krigsfange på Hommeleiren i Øvrebø – bare et steinkast fra morens barndomshjem. Og ut fra sin egen fødselsdag forstår Laila at moren må ha truffet sin kjære Pavel i frigjøringsdagene på våren og forsommeren i 1945, og at søt musikk har oppstått. Mer vet hun ikke, og sin mor vil hun ikke plage med dette. I mange år holder Laila nyheten for seg sjøl, samtidig som hun etter hvert søker hjelp hos Røde Kors og den sovjetiske ambassaden. Men det er ingen hjelp å få.

Laila og hennes ektemann slær seg ned i Danmark, og der blir hennes sønn Mikael født. Årene går, Laila og Andreas skiller etter hvert lag, og nå begynner et nytt kapittel i Laila`s liv. Hun utdanner seg til kokke og kjøkkensjef, tar handelsskole og hotellfagskole, og tar til sist over driften av Hankø Seilerkro og Hankø Yachtclub. De som er vel bevandret i de høyere sosietetskretser vet at både kongelige og kjente politikere ofte frekventerer på Hankø i Østfolds vakre skjærgård, og her har hun blant annet servert kjente skikkelser som kong Olav og den tidligere tyske statsminister Helmudt Schmidt!

På hotellfagskolen ble hun kjent med Torhild Nisi fra telemark, som snart ble hennes gode venninne og kompanjong i driften av lokalitetene på Hankø.

Etter mange gode år der borte reiser Laila tilbake til Tvidøblane i Vennesla og får jobb som kjøkkensjef på Loland behandlingssenter. Men ringen er enda ikke sluttet, for noe vesentlig mangler fremdeles: forbindelsen til hennes fars familie i Russland.

Laila`s gode venninne, Torhild Nisi, er ofte på besøk i Tvidøblane. Laila er til vanlig en ivrig avisleser, men en dag orker hun nesten ikke å bla i den og går tidlig til sengs. Torhild, derimot, tar seg en grundig titt, og da faller blikket plutselig på et avisoppslag om tidligere varaordfører i Kristiansand, Harald Sødal! Han har nemlig gitt ut boka «Bare en vendte tilbake» – om tidligere russiske krigsfanger på Sørlandet, og så går hun til Laila og sier: «Denne boka bør du lese!»

Neste dag er Laila på biblioteket og låner boka, og nesten umiddelbart begynner tårene å trille. Det er som om hun er på sporet av sin far med en eneste gang! Kort tid etter ringer hun Harald Sødal og sier: «Jeg er russerbarn!» Harald blir for en gangs skyld stum et lite øyeblikk, og så sier han: «Da kommer jeg på besøk!»

Derfra og til journalist Per Jevne en vakker dag ringer og forteller at saken har løst seg, blir utrolig spennende for Laila. Flere ganger holder Harald og hans godehjelpere på å gi opp, men så blir det endelig en innertier!

Sommeren 2010 møtes Laila og hennes russiske halvsøster hverandre for første gang ansikt til ansikt, da Tanja inviteres på besøk til Norge. Time etter time sitter de ved siden av hverandre i sofaen, holder hverandre i hendene, klemmer og omfavner hverandre, mens tårene triller hos dem begge. På toppen av det hele r Tanja´s andre halvsøster, Rosa, på besøk, og plutselig er Laila fra Øvrebø i direkte og indirekte familie med en masse slektninger i land som Ukraina, Russland og Tyskland! Det blir noen spennende og intense dager – i Vennesla og på Øvrebø, og i Kristiansand, og på hytta til Harald Sødal på Skarpøya i Søgnes vakre skjærgård. En tur til Torhild Nisi´s rike i Telemark rekker de også før Tanja setter seg på flyet tilbake til Russland, og Rosa reiser tilbake til sitt nye hjemland, Tyskland.

Sommeren 2011 er et reiseselskap på besøk i områdene rundt Bajkalsjøen, og i den forbindelse blir Tanja avlagt flere besøk i sin hjemby Irkutsk. I september dette året er Tankja igjen gjest hos Laila på Tvidøblane, og på Tanjas siste dag i Vennesla blir hele gjengen invitert til Røyknes bedehus på kulturkveld søndag 25. september. Her kåserer Harald Sødal om russiske krigsfanger på Sørlandet, og hans kone, Margrethe, synger både på russisk og norsk, og Tanja får med seg enda et gfodt minne fra sin nye familie og sine nye venner i Norge.

Jeg sitter i stua hos Laila da hun forteller om det nye slektstreet hun nettopp har fått oversendt på mail fra slektninger i Odessa. Her har Laila og hennes barn og barnebarn fått en sentral plass sammen med Tanja og hennes barn.

Tanjas dramatiske livhistorie er et kapittel for seg, så fullt av tragedier, motgang og sorg at det alene sannsynligvis fortjener en hel bok Midt i det hele møter vi en høyst oppegående kvinne, utdannet som både tysklærer og datalærer, og med en hjertevarme, et smil og et pågangsmot som kan ta pusten fra noen og enhver!

Tanja og Lailas felles far, Pavel, døde i 1975, så ham får Laila aldri treffe i live. Men hennes halvsøster Tanja og hele hennes familie veier opp for så mye.

Jeg tror på Gud, sier Tanja da jeg møter henne i Irkutsk. – Jeg bekjenner meg som en kristen, sier Laila da jeg møter henne i Vennesla. – Hadde jeg ikke hatt Gud å gå til, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært, fortsetter hun. – At je fikk kontakt med Tanja ser jeg helt og fullt som Guds gode vilje, for nå er jeg endelig blitt et helt menneske, sier hun med ettertrykk.

Så går det en rød tråd gjennom det hele, fera lykkelige barndomsdager på Homme i Øvrebø, til en strevsom oppvekst i Vennesla, et rikt og spennende liv inn- og utland, en travel yrkeskarriere, og den motgang og medgang som vi alle møter i livets skole. En tråd som spenner seg hele 7 tidssoner østover på vår lille klode, helt til en storby borte ved Balkaljsjøen, der Tanja sitter og venter på dagens samtale med sin kjære halvsøster i lille Vennesla.

(PS: Tanja døde kort tid etter sitt siste besøk hos Laila i Vennesla.)