ÅRSSKRIFT 2011 -Boklansering i Øvrebø

Torsdag 24. november 2011 skjedde det noe uvanlig og historisk i Øvrebø kirke/prestegård. Helse Sør lanserte Ådne Fardal Klevs bok: «Haaverstads sinnsjukekoloni på Nordhagen». Historielaget har vært engasjert i innsamling av stoff til boka og har sikret seg et antall bøker som en kan få kjøpt ved å henvende seg til noen i styret i historielaget. Vi håper også å kunne legge boka ut for salg i +Bank på Skarpengland over nyttår. Prisen på boka er kr. 300,-. Nedenfor følger en omtale av boka:

Ekteparet Torje og Lovise Haaverstad hadde en visjon om å gje psykiatriske pasientar eit betre liv i fridom utanfor institusjon. Allereie i 1930-åra tok de fatt på dette arbeidet, og det er inga overdriving å seie at dette ble livsgjerninga deira. Boka følgjer Haaverstad-folka gjennom ulike koloniar på Sandrib i Øvrebø, seinare Lykkedrange i Randesund, Prestegarden i Øvrebø og til sist Nordhagen i Øvrebø – institusjonen som seinare fekk namnet Lovisenlund psykiatriske sjukeheim. Me følgjer to generasjonar Hasaverstad med privat pleie før fylket og seinare staten tek over. Institusjonen ble lagt ned i 2010.

Soga om Haaverstads sinnsjukekoloni er også ei soge om korleis tilhøva var for psykiatriske pasientar i etterkrigstida i Agder. Boka tek føre seg endringane innan psykiatrisk pleie fra 1800-talet og fram til i dag, heile spekteret fra behandling i institusjon til omsorg i nærleiken av heimstaden. Vilkåra gjennom tidene blir grundig omtalt i boka, og ei mengd av kjelder og bilete gjev glimt frå levd liv berre dei færraste har sett eller høyrt om.

På ein levande måte får ein innblikk i dei utfordringane både pasientar, tilsette og pårørande har vore nøydd til å takla. Soga om menneske med psykiske lidingar er for mange ukjend, og derfor er det viktig at ho ikkje blir gløymt. Boka vil vekke interesse hos alle som vil veta meir om helsehistorie og lokalsoge.

ÅRSSKRIFT 2011: Minner fra en barndom i Øvrebø –…

Av Øyvind G. Føreland: Mimringa denne gang begynner med å fortelle om naturens egen tyggegummi: kvae. Jeg fortsetter med å fortelle om en orreleik, der far min og jeg hadde en spesiell opplevelse. Deretter følger en tragisk historie fra fordums tid. Leiv Grindland og jeg er på fisketur i Sangeslandsvannet. Ei lita hytte som bror min har bygd, transporterer han bort til Sangeslandsvannet. Der blir hytta plassert på en flatpram, og vipps har han husbåt. Så tar vi turen inn i Lidalshytta, der det var fanter som begikk malerier i noen sommeruker midt på 1960-tallet. Til slutt vil jeg ta dere med på fisketur i Vedretjønna på Lolandsheia, sammen med min far Gunvald og onklene Bernhard og Sigvart Loland.

Kvae, fordums tyggegummi. Før 1960 kunne vi ikke gå på butikken og kjøpe alskens slags tyggegummi som nå. På biltur i Setesdal i slutten av 1950-årene, oppdaget vi at det var en del butikker som solgte pakker med bearbeidet kvae. Jeg tror det var da vi ble klar over at det gikk an å tygge kva. Dette er størknet harpiks som har sivet ut på furua der det er kvister eller treet har fått skader. Det var ofte en temmelig omstendelig prosess å få kvaen tyggbar. For det første måtte ikke kvaen være for fersk, og så måtte den bearbeides en god stund i munnen med tunga. Kvaen ble på en måte vasket ut i spyttet ved hjelp av tunga, og tålmodighet måtte til. Falt en for fristelsen til å prøve å tygge kvaen for kjapt, straffet det seg øyeblikkelig. Kvaen satte seg fast i tennene, og da var det viktig at tannfyllingene satt godt fast, ellers kiunne det i aller illeste fall ende med tannlegebesøk. Det fristet ikke meg til å være for rask, for jeg har nesten fått tannlegeskrekken inn med morsmelken. Under prosessen ble kvaen tatt ut av munnen og sjekket opptil flere ganger, før jeg forsiktig prøvde å tygge. Et godt tegn var når kvaen begynte å forandre fargen, for da var det like før den var klar.Kvaen smakte ikke noe særlig, men den var god å tygge på. Når kvaen var uttygd, smuldret den på en måte opp, og det var på tide å spytte den ut. På en av skogturene jeg hadde sammen med min far innerst i Sangeslandsvannet hurtigproduserte han kvae. Han fant seg et furutre der det hadde sivet ut mye kvae, og satte fyr rett på treet. Det begynte straks å dryppe mørk kvae, som han samlet opp på en tollekniv. Kvaen kunne tygges nesten med en gang, men den smakte brent etter det jeg husker. Dette tror jeg var eneste gangen han tente rett på treet for å brenne kvae, smaken fristet nok ikke til gjentakelse.

Orreleik med ilter rev. En litt spesiell tittel på dette avsnittet, men forklaringen følger om ikke så brått. Grytidlig en aprilmorgen i begynnelsen av 1960, var min far og jeg i skogen på vestsida av Sangeslandsvannet for å sjekke opp spillegale orrfugler. På toppen av en fjellskrent snek vi oss framover i retning av en bestemt myr. Da vi var kommet i posisjon slik at vi kunne skue myra, var der ingen fugl å se eller høre. Da hørte vi plutselig et fælslig gaul nede fra myra. Det var beint fram slik at blodet størknet i årene våre! Så, etter noen sekunder i uvisse, kom svaret gående på fire ben og med lang tykk hale. Et prakteksemplar av en ekte norsk rødrev. Den hadde helt sikkert prøvd å fange en av spillgjestene rett før vi kom. Det som nesten skremte vannet av oss, var rett og slett en skuffet og illsint rev som uttrykte sin misnøye både høyt og tydelig.

Historien om Brurefallet. Denne historien fortalte min far meg da jeg var barn. Innerst i Mollvollkilene i Sangeslandsvannet går en gammel ferdselsvei. Det er ikke enighet om dette er Fjellmannsveien eller Kirkeveien til Stallemo. For lang tid siden ble det bygd opp en steinfylling her for å forsere en liten fjellskrent. Øverste del ble i nyere tid fjernet av bonden som eide grunnen på oversiden, for å hindre naboens husdyr å gå opp der. Dette stedet fikk for lang tid tilbake navnet Brurefallet, etter en tragisk hendelse med dødeligVinteren 1965 bygde far båt til me utgang. Det fortelles om ei brud som kom til hest, og at hesten snåvet og falt utfor og ned i vannet med henne. Historien forteller at bruda druknet, fordi vannet var mye større enn det er nå. Mest sannsynlig fant denne hendelse sted før høsten 1774, for det året brøt bekken ut fra Sangeslandsvannet nytt utløp. (Se Årsskrift 2003: Sangeslandsvannet i fortid og nåtid.)

Fisketur med Leiv Grindland. Vinteren 1965 bygde far båt til meg. (Se årsskrift 2008: Jeg begynner min rokarriere.) Leiv var svært glad i å fiske, og vi hadde mange fine turer på Sangeslandsvannet. Oter, med inntil ti fluer, var det aller mest brukte fiskeredskapet, men slik gikk selvsagt også an. Slukfiske foregikk helst fra land, og da jeg var barn var det vanlig å fiske med hjemmelaget kasteboks. Det trengtes bare en egnet hermetikkboks, trepinne, spiker eller skruer og til slutt sen, svivel og sluker. Kvaliteten på ørreten i vannet var kjent for å være god, og størstedelen av fisken hadde rødfarge i kjøttet. Med det rette fiskeværet, som betød passelig sterk vind fra vestlig retning, kunne fiskebøtta bli tung og god. Fisketurer hvis vinden kom fra nordvest eller nord kunne en bare glemme, for da beit ikke fisken i det hele tatt. Jeg har ingen forslag om hvorfor det er slik, så jeg sier bare som den ene meteorologen svarte den andre på et spørsmål han ikke kunne svare på: «Det bare er sånn!» Den aller første gangen Leiv var med i båten far hadde bygd til meg, tror jeg han aldri noensinne greidde å glemme. Båten var 15 fot lang og en snau meter bred, så derfor var den svært smårulten. Den var utstyrt med en betongkjøl på omkring 50 kilo, og det var derfor ingen fare for at den kunne kantre. Da Leiv fikk se båten for første gang, hadde han mest lyst til å trekke seg fra hele fisketuren. Fiskelysten viste seg heldigvis å være sterkere enn redselen for den lille bæten, og han «skalv» seg ombord. Leiv var livredd den første tiden i båten, og han satt musestille i midten av båten og småskalv (tror jeg) inntil han forsto at det ikke var farlig. Det var grei plass til to stykker, men da var den full. Etter hvert slapp redselen taket, og ble erstattet med fiskeglede. Neste gang jeg og Leiv var på fisketur hadde han ingen problemer med båtskrekk. På en av fisketurene innerst i Sangeslandsvannet fik vi se en elg i den midterste kilen (mollvollkilen). Leiv oppdaget elgen og dermed fikk vi en sjelden fin naturopplevelse begge to.

Hyttebåten. Jeg husker vagt ei lita lekehytte som bror min Ingvar bygde før 1960. For å få litt mer detaljer omkring denne hytta hadde vi en liten samtale. En god del av det som fremkommer her er det Ingvar som har fortalt meg. Hytta ble bygd av Ingvar og fetteren Edgar Føreland. Første året sto den nede ved Møllebekken, bak brannstasjonen midt i sentrum på Skarpengland. Våren etter ble det montert meier av treplanker under hytta, og den ble dradd med hest på is eller snøføre bort til Sangeslandsvannet. Ingar og Edgar lånte hest av Anton Sangesland, og dette var ikke første gangen de fikk låne hesten hans. Anton bodde et par hundre meter fra Øvrebø Frikirke, på vei mot Greibesland. Her hadde han for få år siden bygd både hus og stall. Da hytta var vel dradd bort til Sangeslandsvannet, ble den plassert på en stor flatpram. Denne prammen var den gamle ferja som hørte til gården Monen på Sangesland, der min far ble født en vårdag i 1909. Ferja ble brukt til å frakte gårdens buskap på sommerbeite innerst i Sangeslandsvannet, der Monen hadde skog og sommerfjøs. Etter det jeg svakt erindrer, hadde Ingvar snekret en kassebenk med lokk inne i hytta. I denne kassa var det gamle Donald blader så lenge det varte, for etter det jeg minnes ble bladene stjålet etter kort tid.Kanskje dette tyveriet reddet bladene fra total vannskade? Når jeg sitter her med lukkede øyne, ser jeg meg selv sitte i denne hytta og leser om Donald og alle hans elleville eventyr. Husbåten havarerte etter noen få uker, men den ble raskt hevet igjen. Hytta ble da plassert på stranda i nærheten av stedet der sommerfjøset til Monen gård hadde stått. Ferja havnet tilbake på gården igjen, men etter kort tid havarerte den i det gamle innløpet hovedbekken hadde i Sangeslandsvannet. Ferja ble aldri hevet igjen, og den ligger nå trygt begravert nede i gjørma sammen med alle minnene. Hytta ble tatt av høstflommen og dreiv i land nord for Trolldalsvika. Restene ble liggende synlig i vannkanten i mange år.

Malerne i Lidalshytta. Lidalshytta var et landemerke i hele oppveksten min. I Lidalshytta var det greit å ha årene stående tørt under tak.Far min ble født og vokste opp på Monen gård på Sangesland, og her ved Lidalshytta hadde gården «legsteplass». Det var navnet på en plass der det blevlagt og hentet tømmer. Her hadde far min båtplas da jeg var barn, og jeg overtok den da jeg ble eldre. Dette var bare en kort innledning, så dermed over til malerne. En sommer midt på 1960-tallet var det fanter i Lidalshytta som dreiv og malte bilder som de solgte. De hadde laget til en slags malebenk på veggen mot veien, og veggen ble brukt til å teste ut fargene. Jeg er temmelig sikker på at det ,må ha vært slik, for denne veggen så nemlig ut som et fargekart i mange år etterpå. Jeg har arvet et maleri som kan ha blitt malt av fantene i Lidalshytta, for det har vært hjemme hos oss så lenge jeg kan huske. Plassen foran hytta ble brukt som danseplass i fordums tid, noe et bilde fra 1941 viser. Etter som åren gikk, ble Lidalshytta i stadig dårligere forfatning grunnet lite vedlikehold, og forsommeren 2009 var det slutt. Lidalshytta ble revet ned, og en lang epoke var over. Et landemerke er nå borte for all ettertid. Bare restene ligger nå tilbake og minner om svunnen tid. Før memoriets tårer tar meg, går jeg over til årets siste fortelling.

Jegeren i Vedretjønna. En merkelig tittel, men bare vent, dere skal få forklaringen helt til slutt! Det må ha vært i det herrens år 1960, at jeg for første og eneste gang fikk bli med far og onklene mine Bernhard og Sigvart Loland på fisketur til Vedretjønna inne på Lolandsheia. Hva slags agn som i hvertfall min far brukte, husker jeg med sikkerhet, for det var beidemakk. Neppe noe agn kan måle seg med ei svær klyse makk på kroken. Jeg minnes også at far fikk tre ørreter. Den største var lang og radmager og veide 750 gram. Hadde den vært like feit og fin som den neste, kunne vekta gjerne vært nærmere 1,5 kilo. Den tredje og minste ørreten husker jeg ikke noe vekt på. Alle fiskene tok far med seg hjem, men jeg tror ikke den «åleslanke» ørreten havnet på matfatet. Det var radmager fisk som dette vi kalte for «jager». Disse fiskene hadde vanligvis et unormalt stort hode, ofte var buken full av makk og bendelorm, og de var dermed lite egnet til mat.

God Jul og et velsignet Godt Nytt År ønskes dere alle!

ÅRSSKRIFT 2011 – Olav Nilsen: En hverdagsprat med Laila…

4. april 2009 ringer telefonen hjemme hos Laila Abusland på Tvidøblane i Vennesla. Det er journalisten Per Jevne som er på tråden fra Trondheim. -Nå har saken løst seg, sier han. Din halvsøster i Irkutsk sitter og venter!

Så oppgir han et telefonnummer som Laila slår med bankende hjerte og dirrende fingre. Det svarer bare på uforståelig russisk i andre enden, og Laila skjønner hun har ringt feil. En kort samtale igjen med Per Jevne, og det viser seg at han har oppgitt et siffer feil i nummeret hun har ringt. Nytt forsøk og da hører hun stemmen til Tanja for første gang!

Jeg kan ikke russisk, sier Laila – jeg er ikke særlig god i engelsk, men jeg snakker flytende tysk. Utrolig nok – det gjør Tanja også, og så er telefonsamtalen i gang. Det blir noen dyre telefonregninger, og Laila skaffer seg etter hvert PC og Skype. En vakker dag ikke bare hører hun sin halvsøster, de ser hverandre for første gang! Et helt nytt kapittel er skrevet i Lailas liv.

La oss gå tilbake til en vakker marsdag i 1946. Det blir født ei lita jente på Homme I Øvrebø. Hun får navnet Laila. Hun vokser opp i en god og trygg heim, og får etter hvert to søsken – Mary og Einar. Laila har det bra i Øvrebø. Her koser hun seg, leker med småsøsken og nabounger, og da hun lærer seg å gå på skøyter er beskjeden klar: Du går ikke på skøyter uten at Kjell Skarpengland er der! Laila er ofte på besøk hos Kjell og søsteren hans, Grete. Når det tordner leker hun og Grete gjemsel i gryteskapet i den gamle landhandelen. Som 7-åring begynner Laila på Mølla skole med Gunhild Loland som lærer.

i 1955 flytter familien til Vennesla, og bygger hus i Tvidøblane. Kort itd etter dør han som Laila har regnet som sin far, og moren sitter igjen med tre små barn og et hus som enda ikke er ferdigstilt. Dermed må hun ut i jobb, og Laila får mye ansvar for sine to mindre søsken, Mary og Einar. På toppen av det hele liker ikke Laila seg noe særlig i Vennesla. Hun slår aldri rot her, og tar turen tilbake til Homme så ofte hun kan. Men hun finner mye trøst i den søte lille kattungen som Klara Loland gav henne før de flyttet. Den steller hun så godt med at den lever til Laila blir 22 år.

Såp treffer hun en ung kjekk danske. Anledningen er Venneslas hundreårsjubileum, der Andreas Andreassen har ansvaret for å lage de vakre kommuneportalene som blir satt opp i forbindelse med jubileumsfeiringen. I 1967 gifter de seg, og i forkant av bryllupet går Laila til prost Nordgaard for å få sin fødselsattest. Nordgaard sier ikke så mye den dagen, finner fram attesten, legger den i en kovolutt, overrekker den og sier: «Nå får du ha lykke til Laila!» Ute i bilen sitter Andreas og venter, men i det Laila åpner konvolutten er det som om hele hennes verden raser sammen på et øyeblikk. For der står det: «Far: russisk krigsfange Pavel Sokolenko!». Ingen har noen gang sagt noe som helst om dette til Laila. Den mannen som døde i 1955, og som hun hele tiden har trodd var sin far, var ikke det likevel! Hennes egen far var altså russisk krigsfange på Hommeleiren i Øvrebø – bare et steinkast fra morens barndomshjem. Og ut fra sin egen fødselsdag forstår Laila at moren må ha truffet sin kjære Pavel i frigjøringsdagene på våren og forsommeren i 1945, og at søt musikk har oppstått. Mer vet hun ikke, og sin mor vil hun ikke plage med dette. I mange år holder Laila nyheten for seg sjøl, samtidig som hun etter hvert søker hjelp hos Røde Kors og den sovjetiske ambassaden. Men det er ingen hjelp å få.

Laila og hennes ektemann slær seg ned i Danmark, og der blir hennes sønn Mikael født. Årene går, Laila og Andreas skiller etter hvert lag, og nå begynner et nytt kapittel i Laila`s liv. Hun utdanner seg til kokke og kjøkkensjef, tar handelsskole og hotellfagskole, og tar til sist over driften av Hankø Seilerkro og Hankø Yachtclub. De som er vel bevandret i de høyere sosietetskretser vet at både kongelige og kjente politikere ofte frekventerer på Hankø i Østfolds vakre skjærgård, og her har hun blant annet servert kjente skikkelser som kong Olav og den tidligere tyske statsminister Helmudt Schmidt!

På hotellfagskolen ble hun kjent med Torhild Nisi fra telemark, som snart ble hennes gode venninne og kompanjong i driften av lokalitetene på Hankø.

Etter mange gode år der borte reiser Laila tilbake til Tvidøblane i Vennesla og får jobb som kjøkkensjef på Loland behandlingssenter. Men ringen er enda ikke sluttet, for noe vesentlig mangler fremdeles: forbindelsen til hennes fars familie i Russland.

Laila`s gode venninne, Torhild Nisi, er ofte på besøk i Tvidøblane. Laila er til vanlig en ivrig avisleser, men en dag orker hun nesten ikke å bla i den og går tidlig til sengs. Torhild, derimot, tar seg en grundig titt, og da faller blikket plutselig på et avisoppslag om tidligere varaordfører i Kristiansand, Harald Sødal! Han har nemlig gitt ut boka «Bare en vendte tilbake» – om tidligere russiske krigsfanger på Sørlandet, og så går hun til Laila og sier: «Denne boka bør du lese!»

Neste dag er Laila på biblioteket og låner boka, og nesten umiddelbart begynner tårene å trille. Det er som om hun er på sporet av sin far med en eneste gang! Kort tid etter ringer hun Harald Sødal og sier: «Jeg er russerbarn!» Harald blir for en gangs skyld stum et lite øyeblikk, og så sier han: «Da kommer jeg på besøk!»

Derfra og til journalist Per Jevne en vakker dag ringer og forteller at saken har løst seg, blir utrolig spennende for Laila. Flere ganger holder Harald og hans godehjelpere på å gi opp, men så blir det endelig en innertier!

Sommeren 2010 møtes Laila og hennes russiske halvsøster hverandre for første gang ansikt til ansikt, da Tanja inviteres på besøk til Norge. Time etter time sitter de ved siden av hverandre i sofaen, holder hverandre i hendene, klemmer og omfavner hverandre, mens tårene triller hos dem begge. På toppen av det hele r Tanja´s andre halvsøster, Rosa, på besøk, og plutselig er Laila fra Øvrebø i direkte og indirekte familie med en masse slektninger i land som Ukraina, Russland og Tyskland! Det blir noen spennende og intense dager – i Vennesla og på Øvrebø, og i Kristiansand, og på hytta til Harald Sødal på Skarpøya i Søgnes vakre skjærgård. En tur til Torhild Nisi´s rike i Telemark rekker de også før Tanja setter seg på flyet tilbake til Russland, og Rosa reiser tilbake til sitt nye hjemland, Tyskland.

Sommeren 2011 er et reiseselskap på besøk i områdene rundt Bajkalsjøen, og i den forbindelse blir Tanja avlagt flere besøk i sin hjemby Irkutsk. I september dette året er Tankja igjen gjest hos Laila på Tvidøblane, og på Tanjas siste dag i Vennesla blir hele gjengen invitert til Røyknes bedehus på kulturkveld søndag 25. september. Her kåserer Harald Sødal om russiske krigsfanger på Sørlandet, og hans kone, Margrethe, synger både på russisk og norsk, og Tanja får med seg enda et gfodt minne fra sin nye familie og sine nye venner i Norge.

Jeg sitter i stua hos Laila da hun forteller om det nye slektstreet hun nettopp har fått oversendt på mail fra slektninger i Odessa. Her har Laila og hennes barn og barnebarn fått en sentral plass sammen med Tanja og hennes barn.

Tanjas dramatiske livhistorie er et kapittel for seg, så fullt av tragedier, motgang og sorg at det alene sannsynligvis fortjener en hel bok Midt i det hele møter vi en høyst oppegående kvinne, utdannet som både tysklærer og datalærer, og med en hjertevarme, et smil og et pågangsmot som kan ta pusten fra noen og enhver!

Tanja og Lailas felles far, Pavel, døde i 1975, så ham får Laila aldri treffe i live. Men hennes halvsøster Tanja og hele hennes familie veier opp for så mye.

Jeg tror på Gud, sier Tanja da jeg møter henne i Irkutsk. – Jeg bekjenner meg som en kristen, sier Laila da jeg møter henne i Vennesla. – Hadde jeg ikke hatt Gud å gå til, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært, fortsetter hun. – At je fikk kontakt med Tanja ser jeg helt og fullt som Guds gode vilje, for nå er jeg endelig blitt et helt menneske, sier hun med ettertrykk.

Så går det en rød tråd gjennom det hele, fera lykkelige barndomsdager på Homme i Øvrebø, til en strevsom oppvekst i Vennesla, et rikt og spennende liv inn- og utland, en travel yrkeskarriere, og den motgang og medgang som vi alle møter i livets skole. En tråd som spenner seg hele 7 tidssoner østover på vår lille klode, helt til en storby borte ved Balkaljsjøen, der Tanja sitter og venter på dagens samtale med sin kjære halvsøster i lille Vennesla.

(PS: Tanja døde kort tid etter sitt siste besøk hos Laila i Vennesla.)

ÅRSSKRIFT 2011 – Få ungdomen med

Utgivelsen av bok om Håverstads sinnsykekoloni på Nordhagen har fått stor oppmerksomhet denne høsten, mendet er også interessant å se at familien Håverstad også engasjerte seg i det sosiale liv i Øvrebø. Se bare hva som ble skrevet som leder i Agder Tidend:

Få ungdomen med: Det var eit godt tiltak av hr. Haaverstad i Øvrebø å skipa til ein storstila fest, etter at årsmøti i jordbruks. og skoglaget var ferdig.Dei mange som var møtt fram var sikkert ogso samde om at det var ein hugnadsam kveld som gjev kveik i arbeidet framover.

Bøndene treng ogso å festa litt sume tider. Det friskar opp i alt slitet og strevet. Og dette med kunstnarar frå byen, som sume er redd for ikkje høver for bøndene, er nett rette vegen. Er det kunstnarar i byen som ikkje har noko å varte opp med, so ut på bygdene med dei. Lat byane i dette høvet koma til bygdene. Det som er verdfullt skal me taka i mot.

Ein kan også nemna det verd det er for fremjing av praktiske saker det har og skipa til slike festar. På festen om kvelden i Øvrebø var det vel samla om lag 150 menneske, unge og eldre, kvinnor og menn. Dei fleste av dei unge var sikkert møtt fram serleg for den kunstneriske underhaldningi, men samstundes fekk dei ogso høyra to sers aktuelle foredrag av disponent Grieg og lærar Mæsel. Til årsmøti var det berre møtt fram om lag 15 interesserte jord- og skogbruksfolk. Det var fyrst meiningi at Grieg skulde halda foredraget sitt her, og han var ogso om lag ferdig med det, då formannen i festnemndi kom og varsla om at disponenten var sett upp som hovedtalar på festen. Grieg slutta foredraget sitt her. Og då han ein time seinare kunde halde det for einåhøyrarflokk som var minst 10 gonger så stor, so var han sikkert ikkje led for at han hadde vorte avbroten fyrste gongen. Det verkar ikkje serleg inspirerande på ein tala når det berre sit nokre få menneske på dei fremste benkane.

Det er so mykje tale om å få ungdomen med i Norges Bondelag og bondereisingi, og det er ogso aktuelt. Men for å vekkja interessa so må det ogso skapast fest og hugnad til tider. Elles vert arbeidet lett for turt og keisamt. Men får ungdomen ogso høve til å skipa moro ein gong i mellom, so tek han ogso gjerne på seg praktiske arbeidsoppgåver. Det er rette vegen.

Til bondelag, jordbrukslag og skoglag i andre bygder vil me segja: Gjer som Øvrebø! Skip til fest og huggje på årsmøti! Få ungdom med!

ÅRSSKRIFT 2011 – Fra tråd til ferdig tekstil (-…

Torgunn S. Ilebekk: Det har nok også i Øvrebø vært vanlig å finne en vev på de fleste gårdene. Men veven ble etter hvert satt til side når det ble god tilgang på å få kjøpt ferdig stoff i metervis. Etter hvert ble det også mer og mer vanlig at en kunne få kjøpt ferdig sydde klær, sengetøy, duker, gardiner og tepper i ulike mønstre og farger. Behovet for selv å veve forsvant derfor etter hvert. Veven og annet utstyr ble derfor ofte satt bort – og støvet ned. Tidligere kunne en utdanne seg til håndvever, men den utdanningen forsvant også, med den begrunnelse at den ikke førte fram til et yrke en kunne livnære seg med. Men ikke alle har glemt den gamle kunsten som det er å veve, og dermed kan et gammelt kunsthåndverk igjen komme til sin rett. Mange eldre var utrolig dyktige med veven. De laget de flotteste duker, sengetepper og gardiner i svært avanserte bindingsteknikker. I dag må vi bare beundre dem for stor dyktighet og skaperglede. Bygdekvinnelaget i Øvrebø arrangerte for år tilbake flere vevekurs, og noen av deltakerne ble så ivrige at de har dannet en egen vevegruppe på Homstean grendehus. Disse damene arbeider med ferdig spunnet tråd i mange varianter. Det er for det meste ull-, bomull- og lintråd de benytter, men også nye varianter som papirtråd er prøvd ut. Tidligere var ull ensbetydende med saueull. Slik er det ikke i dag. På kurs vi hadde i spinning ble det forsøkt å spinne med ull fra geit, kanin, hund og ulike typer saueull (spelsau, villsau og vanlig saur). Selv har jeg spunnet garn av ull som jeg har gredd av langhåret schæferhund, og det ble varme votter og skjerf. Ragnhild Jacobsen, (som har flyttet fra Vaåsen til Evje), har u ll både fra angorakaninene og mohairgeitene sine. Angoraulla regnes for å være 8 ganger så varm som saueull, så den gir deilige plagg i vinterkulda. Men vevedamene på grendehuset spinner ikke noe av vevegarnet sitt selv. Det ville bli en alt for krevende prosess. Renningen som blir satt opp er ofte på 30 – 50 meter, og det kan være opptil 2000 tråder på en renning, det vil si ca 100.000 meter eller 10 mil tråd!!! Vevedamene har også hatt kurs i å plantefarge garn. Garnet de har faarget er vanlig fint ullgarn fra spelsau, og de har stort sett brukt garnet som innslagsgarn i ulike åklær. Men stort sett blir garnet kjøpt inn, og først da kan prosessen fra tråd til tekstil begynne.

Garnet blir rent: som betyr å lage de langsgående trådene i veven. Vi kan tenke oss at vi vil veve en fin bordløper som er ca. 45 cm bred. Vi vil at renningen skal skal være i bomull, mens innslaget skal være i lin. Med middels tykt renningsgarn må vi ha ca. 500 tråder som skal være 32 meter lange, (slik at hver av damene kan veve 3 meter hver), Vi bruker da en rennebom for å lage disse 500 trådene som skal ligge parallelt. Fra rennebommen overfører vi trådene til skillepinne og sveipeskje. Neste skritt er å sveipe hele denne renningen over på garnbommen i veven. Så skal alle trådene tres, en i hver hovel på ulike skaft. Dette gjør at vi kan lage et mønster ved at vi løfter bestemte tråder av renningen opp eller ned når vi senere trør veven. Neste oppgave er å tre de samme trådene gjennom tinnene i vevskjea. Det gjør vi for at det skal være lik avstand mellom trådene, og slik at vi får den ønskede bredde på løperen vår. Det står så igjen to viktige trinn: Renningstrådene må knyttes fram rundt en kjepp for å kunne bli dradd rundt tøybommen, og den siste oppgaven er å knytte skaftene ned til trøene, slik at vi ved å bruke trøene kan heve og senke trådene i renningen og få fram det mønsteret vi ønsker.

Med andre ord: det er en lang prosess å gjøre veven klar til å veve. Mange synes denne prosessen er vanskelig og det gjør at de ikke tør å ta veven fram og prøve på egen hånd. For meg er det utrolig å tenke på hvordan kvinner i generasjoner før meg har klart å tenke ut denne prosessen, og kanskje ved hjelp av en snill ektemann får laget en brukbar vevstol. Vi vet at det har vært folk her i distriktet som har produsert vevstoler også for salg. Vevdamene på Homstean grendehus har hatt stor produksjon av ulike vevde tekstiler. Det har blitt vevd gardiner,pledd, kaffeduker, middagsduker, åklær, løpere, håndklær, tepper, stoff til stripestakk, juleduker, møbelstoff, sjal og puter. Vi har utrolig mange gode vever og to av dem har så mye som 12 trøer og 12 skaft. Dette gjør at vi kan velge kompliserte, flotte mønstre, og det har vært en drivkraft til å stadig utvikle oss og tørre å ta nye u tfordringer. Vi har for eksempel klart å lage en nydelig middagsduk i hullbragd, tegnet opp etter et slitt, gammelet sengeteppe. Vi gleder oss over å ta i bruk gamle mønstre, flere fra begynnelsen av 1800-tallet, og overføre disse til materialer og bruksmåter som er aktuelle i dag. På denne måten føler vi at vi også er kulturbærere som tar vare på tradisjoner og fører de videre.

Jeg nevnte også at vi har farget noe av garnet vi har brukt med planter. Det er også en gammel tradisjon som ikke burde bli glemt. Det er Bygdekvinnelaget som har gitt tilbud om kursene 3 – 4 ganger. Det siste var nå i høst (2011), og ble holdt i bryggerhuset på prestegården. De seks deltakerne fikk med seg hjem 27 forskjellige (!!!) fargede 1/2 bunter (50 gr.) med garn. Det er en opplevelse å se alle de nydelige fargene plantene gir oss. Fra gammelt av har en hatt på følelsen at mange av oppskriftene på plantefarging ble hemmeligholdt. Hver gård hadde sine oppskrifter og disse ønsket de ikke å dele med andre. Bøker om dette emnet har det også vært vanskelig å få tak i, men det er kommet noe ny litteratur om emnet. Jeg har vært så heldig å få tak i noen av de gamle bøkene i antikvariater, bokhandlere og i Sverige. Når vi har hatt kurs i dette emnet, har deltakerne først møttes et par timer om våren. Der har vi avtalt hvilke planter den enkelte skal plukke. Noen planter bruker vi ferske, mens andre tørkes. Alle plantene vi bruker er planter som har vært brukt fra gammelt av, og som er testet ut til å ha god lysekthet. Dette har vært viktig siden vi bruker garnet til tekstiler som skal ha lang «levetid». Til strikkeplagg og liknende kan en heller eksperimentere litt. Eksempler på planter vi bruker: bjørkeblader, eikeblader, røsslyng, blåbærris (uten bær), engsoleie, ryllik, rabarbrablader, kjuker, takrør, lav, reinfann, syre, snelle, marikåpe, gran. Innhøsting av plantene er en del av prosessen. Jeg tror at mine barn har lært mange planter å kjenne fordi de har vært vant med at jeg gjerne plukker med meg planter når vi er på tur. I august møtes vi så til kurs to kvelder ? en hel dag. Da kommer alle med planter, gamle gryter (som ikke brukes til mat lenger), bøtter og fremfor alt ufarget garn. Så blir garnet forberedt til første prosess som vi kaller beising. Det vil si at de blir lagt i vann i ei gryte tilsatt alun. Hensikten er at fibrene i garnet åpner seg og lettere tar i mot fargestoffet. Vannet blir varmet opp til 90 grader og holdt der i en time. Plantene blir også lagt i vann i ei gryte og blir kokt i minst en time. Så blir de silt, og planterester kastet. Den «suppa» vi har tilbake farger vi garnet i. Den blir varmet opp til 90 grader og holdt der i en time mens vi holder garnet mest mulig i bevegelse. Det er utrolig spennende å se når garnet tar farge. Vi forundrer oss stadig over hvor godt de forskjellige fargene harmonerer harmonerer med hverandre – nesten som et gjenskinn fra naturen selv.

ÅRSSKRIFT 2011 – Den gamle bondegården

«Vi har en gammel bondegård med stabbur og med stove, med kvernhus og med badstu og med fjøs og stall og låve. Og far har hest og plog og harv og sterke arbeidsnever. han bruker øks og greip og ljå og hakke når han strever. Og mor har rokk og vevestol og åk og bakstehelle, og ku og kalv og sau og lam og fjøs som hun må stelle. Vi ungene må traske rundt i skog og hei og gjete. Og mister vi en liten sau, da må vi ut og lete. Bestemor må spinne garn og strikke klær til alle. Og gråter vesle barnet, må hun vogge litt og tralle. Bestefar må stelle litt på økseskaft og river. Han bryner og han sliper både sigd og ljå og river-«

Slik er livet på en bondegård beskrevet i et hefte av Sigrun Hjelde som Pedagogisk Senter i Kristiansand har utgitt i samarbeid med Vest-Agder Fylkesmuseum. Og slik har nok også livet på gårdene i Øvrebø vært noen desennier tilbake. Vi velger å bruke dette heftet som kilde når vi refererer fra det i Årsskriftet vårt:

Vinterforing: Et av de store problemene i det gamle bondesamfunnet var å få nok mat til dyra i vintermånedene.

Hesten var mannens dyr som han skulle stelle og fore selv. Hesten måtte få den beste maten, for den skulle være sterk for å dra plogen og harven. Den skulle dra tømmer i skogen, slåttehøy fra fra heieslåttene og mye mer. I eldre tider mente folk at det var om å gjøre å berge så mange kyr som mulig gjennom vinteren, slik at de kunne ha mange kyr på beite på sommeren. Hadde de et sommerbeite eller ei seter var det ekstra godt beite og nok mat til kyrne. Da gav de mye melk slik at det kunne kjernes my smør for salg. Det var et veldig slit å samle vinterfor. Det ble ofte for lite høy, og både hester, kyr og sauer ,måtte spise lauv i tillegg.

Sørpe: Dette var en matrett som ble tilberedt for kyrne. Det kunne variere i innhold, og kunne for eksempel bestå av varmt vann, hestelort(!), hakket halm og litt mel. (I store deler av landet vårt ble faktisk fersk hestelort brukt til kufor! Det kunne ha en viss næringsverdi hvis hesten var godt foret med for eksempel havre. Da kunne en god del havrekorn være igjen i hestelorten. Det finnes mange uttalelser om at kyrne likte denne kosten og at de kom seg og ble friske og spreke selv om de på forhånd hadde vært pjuskete og skrøpelige.)

Lauv: Til å sanke lauv ble det brukt en spesiell lauvkniv. Kvister ble skåret av trærne og buntet sammen. En slik bunt kaltes en kjerv. Mange gårder samlet hundrevis av slike kjerver. Helt til slutten av 1800-tallet, og kanskje enda senere, ble lauv brukt som vanlig hjelpefor i magre år. Selv i gode år ble det på mange gårder samlet lauv.

Beit: Når det var gått et par måneder over nyttår, og folk så at det var lite høy igjen i løa, drog de til skogs og felte noen bjørke- og furutrær som de kjørte hjem og la ute på tunet. Så slapp de buskapen ut så de kunne forsyne seg av kvistene. Sauene og geitene beit av knoppene og gnagde barken, men kyrne likte ikke denne maten.

Skav: Folk hentet rogn og ask og skavde av barken til dyrefor. Det ble regnet som godt for. Mennene satt inne om vinterkveldene og skavde barken.

Baking i gamle dager: På gårdene ble det ofte bakt to ganger om året. Det ble mest bakt flatbrød som var det vanlige brødet, men det ble også bakt lefse. I Norge ble det dyrket mest bygg og havre. Bygg ble dyrket fordi denne kornsorten trenger kortere modningstid og det var særlig viktig der sommeren var kort. Havre trenger mindre gjødsel enn andre kornsorter, og det var også viktig å ta hensyn til, fordi det mange steder var et stort problem å skaffe nok gjødsel til åkeren. Ulempen med disse to kornsortene er at de vanskelig lar seg heve, så det er vanskelig å bake vanlig brød av dem. Dette er grunnen til at flatbrødet gjennom flere hundre år var det vanlige kornet i Norge. I gode jordbruksbygder ble det dyrket rug, og det ble også innført mye korn. Det som hadde råd til å kjøpe det, bakte vanlig brød. I de store bakeperiodene var det mange steder vanlig å leie bakstekone. Deigen ble satt i store trau, ny deig for hver dag. Barna måtte hjelpe til, for eksempel med å male poteter på potetkvern der hvor det ble brukt poteter i flatbrød eller lefser. Det var ofte nøye arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Men selv om matlaginga var kvinnenes arbeid, kunne det hende at mennene hjalp til med å kna en stor deig. Bakstekonene var kvinner som hadde spesialisert seg på å bake for folk. Hun kunne ha ei jente til å hjelpe seg med å klemme ut begynnelsen til flatbrødleiven, men selve utkjevlingen måtte gjøres av ei dyktig bakstekone. Det var også en vanskelig jobb å passe ilden under bakstehella. Den måtte ikke være for sterk og ikke for svak. Ei flink bakstekone kunne godt bake hundre leiver om dagen. Alt flatbrødet ble båret ut i stabburet, hvor det ble lagret i store skap eller kister. Det kunne også være særskilte kister for lefsene. De ble stekt så de var tørre og holdbare, og de måtte dynkes før bruk.

Senga: I gamle dager brukte folk halm til madrass i sengene. Oppå halmen ble det lagt et teppe av ull som ble kalt umderkvitel, (i Øvrebø oftest kalt bossbrei red.anm.). De eldste kvitelene ble laget helt av ull, dvs. at både renning og innslag var av ren ull. Senere ble det brukt linrenning. Folk dyrket ofte lin på gårdene, men tilberedning og spinning av lin var vanskelig og tok lang tid. Lin ble derfor helst brukt til finere klesplagg. Når folk fikk mere penger mellom hendene kunne de kjøpe bomullsgarn til renning. Når folk lå i sengene kunne de ha en overkvitel over seg, og tilslutt et teppe eller hjemmevevet dynetrekk av ull, fylt med fjær. Om vinteren når det var kaldt, hadde de øverst en saueskinnsfell. Hodeputene var også vevd av ullgarn. De kunne fylles med halm. Når halmen i sengene var ny, var den gjerne hard, og da kunne det være bra med en tykk underkvitel. Etter hvert ble halmen mykere å ligge på, men når halmen ble gammel i sengene, kunne loppene komme. Ble det for ille med loppeplagen, måtte halmen skiftes ut, og loppene som var godt gjemt i skinnfellen måtte vekk. Om sommeren kunne fellen legges i ei maurtue så maurene tok loppene. Om vinteren ble det fyrt kraftig i badstuovnen. Skinnfellene ble lagt på hyller inne i badstua, og den kraftige varmen gjorde at loppene etter en stund kunne ristes ut av skinnfellen. Så måtte sengene vaskes før ny halm ble lagt i. Lut var et vanlig vaskemiddel i gamle dager. Det ble laget ved at en samlet på bjørkeasken når en hadde fyrt i ovnen og peisen. Asken ble lagt i en tøyklut og kokt i ei gryte med vann. Det ble til lutvann som kunne fjerne skitt og flekker.

Å bære vann i gamle dager: På de fleste gårdene var det kvinnenes jobb å bære inn det vannet som trengtes. Med buskap på hest, 9 – 10 kyr og noen sauer og kanskje geiter kunne det bli 3-400 liter om dagen om vinteren når dyra skulle fores inne. Foruten vann til dyra trengtes det også vann til matlaging, drikke og til vaskevann. Ofte lå bekken som vannet skulle hentes fra nedenfor husene. Det ser ut til at de som anla gårdene ikke tenkte så mye på at det skulle være lett å hente vann. De har først og fremst tenkt på at gården skulle ligge fritt og vakkert til. Før blikkbøttene kom ble det brukt tunge trebøtter. Hver bøtte kunne ta 15 liter eller mer. Treet i bøttene kunne trekke til seg vann så de ble enda tyngre. Ei kvinne som bar to slike vasstrukne bøtter kunne ha ei bør på minst 40 kilo. For å lette arbeidet med å bære ble det brukt et åk som hvilte på skuldrene. Det var av tre, og på hver side hang det ei lenke med en krok til å henge bøttene i. Hvis en gård hadde tjenestejente bar hun det meste av vannet, men også husmødrene var ofte nødt til å bære vann. Mot slutten av 1800-tallet ble det mer og mer vanlig at mennene også var med på å bære vann, selv om det ble sett på som en skam for en mann å gjøre kvinnearbeid.

(Kilde: Sigrun Hjelde/Vest-Agder fylkesmuseum/Pedagogisk senter, Kristiansand kommune: På den gamle bondegården.)

ÅRSSKRIFT 2011- Lærer O.P. Fivelstad

Fra Helge Hageland har vi fått artikkelen nedenfor:

Lærer O. P. Fivelstad var født i 1875 på Fivelstad i Marangsdalen på Sunnmøre, ikke langt fra Hellesylt. Han var lærer fra 1899 – 1944, mesteparten av tiden i Øvrebø. Alle hadde en veldig respekt for Fivelstad. Han var dessuten kirkesanger og sløydlærer etter 1913 da de startet med sløyd i Øvrebø- Han døde i 1959 og er gravlagt ved Øvrebø kirke.

Da han sluttet som lærer i 1944 ble det holdt fest for han og en elev skrev sangen nedenfor:

Til Lærer O.P.Fivelstad – 20. august 1944. Melodi: Op på fjellet.

No er det lenge sidan fyrste dag, «her på skulene». Me sprang og leika i ville jag, » her på skulen». Og av og til var me sur og vrang, men då kom Fivelstad og brukte tvang, «her på skulen».

Me fekk ei ABC bok så fin, «her på skulen». Også ei kladdebok å skrive i, «her på skulen». Me byrja stave frå til Ø, men då stod bokstavane reint i kø, «her på skulen».

Og åri gjekk og me lærte meir, «her på skulen». Me lærebøker fekk meir og meir, «her på skulen». Og vil me vita korleis me var, i karakterboka som har, «kan me sjå det».

I stil og rekning det moro var, «og fysikken». Men stundom fekk me nok om igjen «grammatikken». Me las og lærde om folk og land, til sist me kjende kvar einaste mann, «i vår soge».

Det vart nok ofte litt støy og stok, «her i stova». Då sette Fivelstad oss i ein krok «her i stova». Han måtte blande med ris og ros, for han såg alt i det rette ljos, «til vårt beste».

Dei barneåri gjekk alt for fort, «her på skulen». Og mangt me ynskjer vart umattgjort, «her på skulen». Ein takk til Fivelstad er hjertets trang og derfor syng me ein liten sang, «om vår skule».

ÅRSSKRIFT 2011 – Gamle redskaper i Øvrebø

Historielaget har i lengre tid kjent til at brødrene Aksel og Johan Ågedal på Fjellestad var eiere av en helt spesiell vedkløyve som de hadde konstruert. På et stort hjul av tre hadde de montert ei stor øks. Når det store hjulet dreide rundt og øksa kom ned mot punktet der trekubben var plassert, delte den med stor kraft kubben til vedskier.

Odd Reidar Loland, Per Slettedal, Odd Erling Aurebekk, Olav Upsahl og Helge Skuland besøkte Johan på Fjellestad og ble tilbudt vedkløyva til historielagets samlinger. Johan var opptatt av at kløyva ble tatt vare på og mente derfor at historielaget var den rette til å gjøre det. Opprinnelig konstruert Johan hele kløyva etter at han fikk tak i en kraftig sagspindel. Rundt denne laget han det store hjulet og skrudde det hele sammen med kraftige skruer. Han fikk en som hadde bandsag til å skjære hjulet rundt og fikk en smed til å lage øksa som ble montert på hjulet. Rundt det store hjule brukte han så en solid remskive som ble montert sammen med en elektrisk motor som drev det hele rundt. Det viste seg at klæyva var effektiv og de kløyvde mange mål ved med den. Det var imidlertid et problem dersom de ikke hadde tilgang på elektrisitet, men også dette løste de på en finurlig måte. Ei kraftig motorsag ble bygd om slik at den kunne drive det store og tunge hjulet rundt, og dermed var de helt uavhengige av hvor de benyttet kløyva.

ÅRSSKRIFT 2011 – Ulovleg boikott av gardbrukarane i Øvrebø

I årsskrift for 2002 skrev Alf Eikaas om streik og arbeidsopprør i Øvrebø i 1936. Her kan du lese hva avisen Agder Tidend skrev om opprøret sett med øynene til bøndene.

Arbeidarane ved Agder Meieri vil ikkje taka i mot mjølk fraa dei som ikkje «ordnar seg» med «Skog og Land». Og «Næringsmiddelgruppen» slær fælgje.                                                                                                                   I Øvrebø har det vore tinga om hogstpris m.v. mellom bøndene og «Skog og Land», men dei hev ikkje vorte samde. Og so vert det open strid fordi det hev vorte reist einsympatiaksjon i byen.Soleis hev arbeidarane ved Agder Meieri vedteke, fortel Sørlandet i gaar, at dei ikkje vil ha noko med mjølki fraa gardbrukarane i Øvrebø aa gjere. Me høyrer på meieriet at dei der i gaar kveld vart levert ei liste med kring 20 mann som skal boikottast. Og i gaar hadde «Næringsmiddelgruppen» møte for aa drøfte saki. Etter det me fær upplyst stillar arbeidarane som kjem inn under denne gruppa seg solidarisk, men karakteristisk nok fær me paa vårt spursmaal det svar at det ikkje er organisasjonen som hev gjort dette vedtaket. For dei veit vel at denne aksjonen er ulovleg. Arbeidarane ved Agder Kjøpelag skal elles i sin kontrakt ha med at dei ikkje vil ha noko aa gjere med varor til eller fraa slike som er i konflikt, so dei hev altso rett til aa fylgje sine avtalor aa vera med paa boikott i dette tilfellet.

Noen dager senere skriver avisen:

Arbeidarane ved Agder Meieri tek ikkje i mot Øvrebø-mjølki i dag. Ei meierske laut vega mjølki inn. Arbeidarane ved Agder Meieri som var mobilisert med tilføre av konflikten i Øvrebø, sette fram som ultimatum at ordna ikkje bøndene i Øvrebø seg med «Skog og Land» innan maandag kveld, vilde dei ikkje taka i mot mjølki fraa bøndene i Øvrebø. I dag hev meieriet teke imot mjølki. Det var etter det me høyrer ei meierske som vog mjølki inn. Som nemnt annan stad i bladet vert det kravt mekling i konflikten i Øvrebø. Ein skulle daa tru at denne saki vilde late seg ordna, slik at det vert «vaapenstilstand» i allefal til ein saag resultatet av meklingi.

Dagen etter melder avisen:

Konflikten i Øvrebø. Mekling i ettermiddag.       Bøndene og «Skog og Land» i Øvrebø hev som meldt vedteke aa krevje mekling i konflikten og riksmeglingsmannen hev no gjenge med paa at det vert offentleg mekling ved krinsmeklingsmannen. Paartane er innkalla til møte i ettermiddag kl. 4. For bøndene møter det to mann som forhandlarar. 

En ukes tid senere kan en lese:      

Konflikten i Øvrebø løyst. Arbeidarane fekk den betaling dei kravde, men kravi elles maatte dei fire paa. Svar fraa partane i konflikten i Øvrebø vart gjeve i gaarkveld. Baae partane hev vedteke framlegget fraa meklingsmannen. Dagløni vert etter dette kr. 5,50, det same som vart kravd. Det same gjeld hogstprisen for ved, kr. 6,00 for maalet. For vrang sti vart det kravd eit tillegg paa 15 prosent. Dette tillegget vart noko mindre. For last blir hogstprisen 5 kronor tylfti for 7 tumars og 6 kronor for 8 tumars last. «Skog og Land» hev kravt at tenestegutar ikkje skulde kunne nyttast t.d. til skogkulturarbeid og anna som vert utført med offentlege tilskot. Dette fell burt. Vidare har dei kravt at tenestegutar ikkje skulle faa lov aa hogga utan det vart betalt den vanlege hogstbetaling. Det vert slik at tenestegut ikkje kan hogge meir enn halvparten av det vedkomande driv til sal. Endeleg kravde dei at tariffen skulde gaa ut 1. april, altsaa like før vaarvinna og floting. Dette er fraafalle slik at det vert eitt aars tariff.                                       

ÅRSSKRIFT 2011 – Agder Tidend 1936

Øvrebømann som har fått belønning: Blant de som i år er tildelt belønning av Carnegies Heltefond er også Sverre B. Ilebekk, Berg i Helgeland, i det han har fått fondets heltemedalje og 400 kr. kontant.

Ilebekk , som er frå Øvrebø, er 32 år gammel. Han er lærer og gårdsbestyrer ved Fredheim ungdomsskule. Den 11. november 1934 reddet han lærer Harald Bergem ved samme skole fra å drukne. Under en tur, som skolenslærere og elever foretok til et vann for å gå på skøyter, falt Bergem gjennom isen. Denne var rundt om så svak at han ikke kunne komme opp ved egen hjelp.

Ilebekk la seg ned på isen for å komme den andre til hjelp, men rakk ikke langt nok ut, hvorfor han lot seg gli ut i råken og med Bergem etter seg slo han seg vei gjennom isen mot land, ca. 20 meter. Bergem var så medtatt etter oppholdet i det kalde vannet at han uten Ilebekk´s hjelp ville gått til bunns innen kort tid. Redningsarbeidet var for sistnevntes vedkommende forbundet med betydelig fare.

Øvrebø Heradstyre: – hadde møte 12. september. Alle representantane var til stades. Lensmannen var møtt fram for i samråd med heradstyret å få manntalslistene a jour i tilføre stortingsvalget Talet på dei røysteføre hadde gjenge opp med 10 sidan siste val.

Torleif Bjorå søkte om tilråding til å selje frå kring 10 dekar udyrka mark frå eigedomen sin på Homstean. Prisen var umlag 200 kr. Bustadnemnda tilrådde på det vilkår at det vart innbetalt kr. 1500 til Småbruk- og Bustadbanken. Olav Øvrebø meinte at ein hadde halde på det prinsipp at når det vert seld noko frå ein eigedom . der me hev garantert, skal ein betale med summen. Ein kan ikkjedispensere her heller. Øvrebø sitt framlegg vart vedteke.

John Heia søkte om å få selje frå ein parsell på 948 kvm. til Anders J. Føreland til byggjetomt. Dersom søknaden vert imøtekomen vil han betale av kr. 1000 på skulda. Tilrådd

Johan Mushom søkte om å få overført lånet som nå lyder på Oskar Lauvaas – til seg. Lånet er på 8160 kr. Ordføraren: Me må tilrå dette. Søkjaren held brudlaup i dag. Eller kva segjer de? Jon Skuland: Jau, dei treng hus. Søknaden tilrådd samrøystes.

Det var kome søknad om heradet ville tinge nokre høyreapparat til å ha i kyrkja. Ordføraren: I tilfelle vert det vel kyrkjelydsrådet som ordnar med det.

Metalltråd ikkje lenger lovleg til snarefangst. Lensmannen i Øvrebø segjer i frå: I siste møte i heradstyret gjorde ordføraren kjent at snarefangst av orrfugl og storfugl var lovleg i tida 15. oktober til 30. desember, L. Stallemo: Er det lovleg å nytte metalltråd i snarer? Han visste om at metalltråd hadde vore nytta dei siste åra. Lensmannen kunne segja i frå at det var ulovleg å nytte metalltråd. Han meinte det måtte vere smågutar som nytta dei. L Stallemo: Nei, det er fullvaksne folk og dei hevdar at metallsnarer er fullt lovlege. Han bad politiet ta seg ein tur ut i skogane så ville dei snart verta overtydd, Lensmannen bad dei som såg at det vart nytta metalltråd å melde frå. Meldinga kunne godt vere namnlaus. Politiet ville då røkja etter.

Smil: Det var i de gode gamle dager da ikke alle kjøpmenn var like kyndige i skrivekunsten og i bokføring. En dag kom en bonde til kjøpmannen – Du skal vel betale den osten du er skyldig for? spurte kjøpmannen – Jeg har aldri kjøpt ost hos deg, svarte bonden. – Det har du, sa kjøpmannen. Jeg har en rund ring på deg her i boka, det betyr ost. – Jeg har ikke kjøpt noen ost, men jeg skylder deg for en slipestein, sa bonden. – Å ja, slipestein var det, svarte kjøpmannen lettet. Jeg har glemt hullet i midten.