ÅRSSKRIFT 2005 EN PETTER SMART I ØVREBØ

ÅRSSKRIFT 2005 EN PETTER SMART I ØVREBØ

Framover vil vi vise noen av de mange gjenstandene som Torleiv Bjerland har laget.

”De æ moro å toste mæ ækkå”:

Da Torleiv Bjerland giftet seg med Mari Øvrebø og de overtok gården Vestbø etter svigerfar og far Olav Øvrebø, overtok de en gård med mange små jorder som gjorde maskinell drift tungvint. Mye av fòrproduksjonen gikk til silo.

Torleiv fulgte i sin svigerfars spor og valgte traktor i stedet for hest, men når han høstet gras med fòrhøster og tilhenger opplevde han ofte at enga var for liten til så langt redskap. Dette må det kunne gå an å gjøre noe med, tenkte Torleiv. Han konstruerte ei kasse som han festet på traktoropphenget og festet fòrhøsteren i denne kassa. Dermed kunne graset blåses rett opp i kassa, fòrhøsteren koples fra når kassa var full, og fòret kjøres hjem på låven. Bakveggen kunne åpnes graset tømmes rett ned i siloen uten at en behøvde å bruke håndmakt for å få det på plass. Smart, tenkte Torleiv, selv om kassa ble noe forandret etter som han gjorde nye erfaringer. Selv små åkerlapper kunne han enkelt høste uten problemene med en lang tilhenger på slep. Så smart at dette måtte andre også kunne gjøre seg nytte av. Torleiv sendte skisser av kassa til produsenten av de fòrhøsterne han brukte den gangen, Gyro i Danmark. Dette måtte da være en god ide for fabrikken, tenkte han.

I Danmark er jordene større og behovet for et sånt hjelpemiddel er ikke like stort, men de skjønte at på norske smågårder kunne det være bra. De sendte svar til Torleiv, og forklarte at de ikke selv hadde kapasitet til å lage en prototyp, men sendte det videre til Mekanisk Verksted på Hedemark som de brukte til slike oppdrag. Flott, tenkte Torleiv, nå blir det produksjon av ideen min!

Men det varte og rakk og han hørte ingenting fra Hedemark. Som den tålmodige mann han er tenkte han at de måtte nok ha litt tid for å komme fram til hvordan de skulle produsere den. Helt til han leste i fagtidsskriftet for bønder: Norsk Landbruk, at et mekanisk verksted på Hedemark hadde funnet opp et revolusjonerende redskap for innhøsting av silofôr på små jorder: Vossakassa.

”De æ jo mi kasse”, tenkte Torleiv, da han så oppslaget. ”Jeg ble sur som krutt”.  Men han hørte aldri noe fra det mekaniske verkstedet, og tok senere aldri kontakt verken med verkstedet eller fabrikken i Danmark. Det var bittert å bli frastjålet en ide som han hadde opphavsretten til, men det har aldri passet for han å stikke hodet for langt fram mot de store og mektige.

Men i vognkjelleren på prestegården står forkassa til Torleiv, hjemmelaget og litt annerledes enn de fabrikkproduserte Vossakassene som en fremdeles kan se i bruk rundt på gårdene, men en kan tydelig se at de er laget etter samme lest som den kassa de fikk tegning av.

Torleiv’s kasse er ikke i bruk lenger, men det er både underlig og litt trist å tenke på at den som virkelig hadde ideen aldri fikk høste æren. Slik er det vel for mange oppfinnere, men nå vet jo vi hvem som hadde ideen.

Kristioffer Berntsen