Av Torfinn Normann Hageland

Brudledet på Salen i Øvrebø: Et brudled var det vanlige ordet for et brudefølge. Lokal uttale var brulè. Men på Sørvestlandet kunne ordet brudled i tillegg tyde ei rad med steinar på et berg. Segna seier at det var brudefølge som la ned desse steinane, ein stein for hver deltaker i et brudefølge. Brudledet ligger på en naturlig rasteplass: På toppen av opp- eller nedstigninga, midtfar eller på leite der ein kunne se til den garden som de kom fra eller skulle til. Det skulle ligge til minne om brudeferda over heia og kan hende for å hindre vonde vette fra å følge etter.

Det er funne rundt 130 lokaliteter med brudled, og alle ligger på Sørvestlandet. De står omtalte i mi nye bok: «Stå i stein. Brudled, likkviler, varp og andre steinsetjingar på Agder og i Rogaland». (Commentum forlag, 2013).

Brudledet på Salen er det eneste som finnes i Øvrebø. Det ligger på taket over Støleheitunnelen. En kan gå fra vest, fra Fardal Klev«s hus på den gamle Støleheivegen. Men den korteste og bratteste veg er å gå opp fra austsida av nordre tunnelmunning i den nye Støleheivegen, først langs en hestedriftsveg mot søraust og deretter stuvbratt opp langs et elgtråkk mot sør. Det er 10 steinar i brudledet. Ved sida av ligger noe som ligner en gammel bålplass. En vet ikke hvem det var som la brudledet, og kirkebøkene går ikke lenger tilbake enn til 1700-tallet.

Vegen kan ha gått fra Vehus forbi sørvestsida av Vehuslona (som da var ei lita lon og mulig å komme forbi), forbi Fardal Klev´´s hus og opp til brudledet på Salen. Derfra kan det ha gått slik som vi gikk, langs nordkanten av heia slik at en hele tida kan se ned mot dalen langs nordsida (først vil en se ned på Vestre Svartetjønn, og så vil en se ned på Austre Svartetjønn). Til slutt svingte vi oss ned langs et tråkk og kryssa en bekkedeal et kort stykke aust for det nordaustre hjørnet av Eptevannet. Og så er det murt opp ei kleiv til småbruket Bruliheia. Etterpå gikk vi gjennom søndre led i innmarksgjerdet til andre brudledet. Lenger gikk vi ikke, men vegen kan ha fortsatt skrått ned på nmordsida av Kattetjønn, ned Kattekleiv til Lolandsdalen og så fulgt Austre Fjellmannsvegen langs Lolandsdalen ned til Mørvollen i Øvre Mosbø.

Nå heter det «Myrvoll», og nå heter det «Øvre Mosby», men begge er gale skrivemåter. Fram til 1890-åra var «Mosbø» både uttaleform og skriveform blant heile lokalbefolkninga. Det var embedsmenn som kom utenfra som skreiv «Mosby» fordi de var vant med at gardsnavn ender på -by på Åustlandet og i Danmark. Derfor blei stasjonen kalt «Mosby» da jernbanen blei bygd i 1890-åra. Siden da har skrivemåten «Mosby» utkonkurrert «Mosbø». Uttalen «Mosbø» døde ut i Torridal i 1970-åra, men det fins likevel eldre folk i Øvrebø og nordover som ennå sier «Mosbø».