Av Øyvind G. Føreland: Mimringa denne gang begynner med å fortelle om naturens egen tyggegummi: kvae. Jeg fortsetter med å fortelle om en orreleik, der far min og jeg hadde en spesiell opplevelse. Deretter følger en tragisk historie fra fordums tid. Leiv Grindland og jeg er på fisketur i Sangeslandsvannet. Ei lita hytte som bror min har bygd, transporterer han bort til Sangeslandsvannet. Der blir hytta plassert på en flatpram, og vipps har han husbåt. Så tar vi turen inn i Lidalshytta, der det var fanter som begikk malerier i noen sommeruker midt på 1960-tallet. Til slutt vil jeg ta dere med på fisketur i Vedretjønna på Lolandsheia, sammen med min far Gunvald og onklene Bernhard og Sigvart Loland.

Kvae, fordums tyggegummi. Før 1960 kunne vi ikke gå på butikken og kjøpe alskens slags tyggegummi som nå. På biltur i Setesdal i slutten av 1950-årene, oppdaget vi at det var en del butikker som solgte pakker med bearbeidet kvae. Jeg tror det var da vi ble klar over at det gikk an å tygge kva. Dette er størknet harpiks som har sivet ut på furua der det er kvister eller treet har fått skader. Det var ofte en temmelig omstendelig prosess å få kvaen tyggbar. For det første måtte ikke kvaen være for fersk, og så måtte den bearbeides en god stund i munnen med tunga. Kvaen ble på en måte vasket ut i spyttet ved hjelp av tunga, og tålmodighet måtte til. Falt en for fristelsen til å prøve å tygge kvaen for kjapt, straffet det seg øyeblikkelig. Kvaen satte seg fast i tennene, og da var det viktig at tannfyllingene satt godt fast, ellers kiunne det i aller illeste fall ende med tannlegebesøk. Det fristet ikke meg til å være for rask, for jeg har nesten fått tannlegeskrekken inn med morsmelken. Under prosessen ble kvaen tatt ut av munnen og sjekket opptil flere ganger, før jeg forsiktig prøvde å tygge. Et godt tegn var når kvaen begynte å forandre fargen, for da var det like før den var klar.Kvaen smakte ikke noe særlig, men den var god å tygge på. Når kvaen var uttygd, smuldret den på en måte opp, og det var på tide å spytte den ut. På en av skogturene jeg hadde sammen med min far innerst i Sangeslandsvannet hurtigproduserte han kvae. Han fant seg et furutre der det hadde sivet ut mye kvae, og satte fyr rett på treet. Det begynte straks å dryppe mørk kvae, som han samlet opp på en tollekniv. Kvaen kunne tygges nesten med en gang, men den smakte brent etter det jeg husker. Dette tror jeg var eneste gangen han tente rett på treet for å brenne kvae, smaken fristet nok ikke til gjentakelse.

Orreleik med ilter rev. En litt spesiell tittel på dette avsnittet, men forklaringen følger om ikke så brått. Grytidlig en aprilmorgen i begynnelsen av 1960, var min far og jeg i skogen på vestsida av Sangeslandsvannet for å sjekke opp spillegale orrfugler. På toppen av en fjellskrent snek vi oss framover i retning av en bestemt myr. Da vi var kommet i posisjon slik at vi kunne skue myra, var der ingen fugl å se eller høre. Da hørte vi plutselig et fælslig gaul nede fra myra. Det var beint fram slik at blodet størknet i årene våre! Så, etter noen sekunder i uvisse, kom svaret gående på fire ben og med lang tykk hale. Et prakteksemplar av en ekte norsk rødrev. Den hadde helt sikkert prøvd å fange en av spillgjestene rett før vi kom. Det som nesten skremte vannet av oss, var rett og slett en skuffet og illsint rev som uttrykte sin misnøye både høyt og tydelig.

Historien om Brurefallet. Denne historien fortalte min far meg da jeg var barn. Innerst i Mollvollkilene i Sangeslandsvannet går en gammel ferdselsvei. Det er ikke enighet om dette er Fjellmannsveien eller Kirkeveien til Stallemo. For lang tid siden ble det bygd opp en steinfylling her for å forsere en liten fjellskrent. Øverste del ble i nyere tid fjernet av bonden som eide grunnen på oversiden, for å hindre naboens husdyr å gå opp der. Dette stedet fikk for lang tid tilbake navnet Brurefallet, etter en tragisk hendelse med dødeligVinteren 1965 bygde far båt til me utgang. Det fortelles om ei brud som kom til hest, og at hesten snåvet og falt utfor og ned i vannet med henne. Historien forteller at bruda druknet, fordi vannet var mye større enn det er nå. Mest sannsynlig fant denne hendelse sted før høsten 1774, for det året brøt bekken ut fra Sangeslandsvannet nytt utløp. (Se Årsskrift 2003: Sangeslandsvannet i fortid og nåtid.)

Fisketur med Leiv Grindland. Vinteren 1965 bygde far båt til meg. (Se årsskrift 2008: Jeg begynner min rokarriere.) Leiv var svært glad i å fiske, og vi hadde mange fine turer på Sangeslandsvannet. Oter, med inntil ti fluer, var det aller mest brukte fiskeredskapet, men slik gikk selvsagt også an. Slukfiske foregikk helst fra land, og da jeg var barn var det vanlig å fiske med hjemmelaget kasteboks. Det trengtes bare en egnet hermetikkboks, trepinne, spiker eller skruer og til slutt sen, svivel og sluker. Kvaliteten på ørreten i vannet var kjent for å være god, og størstedelen av fisken hadde rødfarge i kjøttet. Med det rette fiskeværet, som betød passelig sterk vind fra vestlig retning, kunne fiskebøtta bli tung og god. Fisketurer hvis vinden kom fra nordvest eller nord kunne en bare glemme, for da beit ikke fisken i det hele tatt. Jeg har ingen forslag om hvorfor det er slik, så jeg sier bare som den ene meteorologen svarte den andre på et spørsmål han ikke kunne svare på: «Det bare er sånn!» Den aller første gangen Leiv var med i båten far hadde bygd til meg, tror jeg han aldri noensinne greidde å glemme. Båten var 15 fot lang og en snau meter bred, så derfor var den svært smårulten. Den var utstyrt med en betongkjøl på omkring 50 kilo, og det var derfor ingen fare for at den kunne kantre. Da Leiv fikk se båten for første gang, hadde han mest lyst til å trekke seg fra hele fisketuren. Fiskelysten viste seg heldigvis å være sterkere enn redselen for den lille bæten, og han «skalv» seg ombord. Leiv var livredd den første tiden i båten, og han satt musestille i midten av båten og småskalv (tror jeg) inntil han forsto at det ikke var farlig. Det var grei plass til to stykker, men da var den full. Etter hvert slapp redselen taket, og ble erstattet med fiskeglede. Neste gang jeg og Leiv var på fisketur hadde han ingen problemer med båtskrekk. På en av fisketurene innerst i Sangeslandsvannet fik vi se en elg i den midterste kilen (mollvollkilen). Leiv oppdaget elgen og dermed fikk vi en sjelden fin naturopplevelse begge to.

Hyttebåten. Jeg husker vagt ei lita lekehytte som bror min Ingvar bygde før 1960. For å få litt mer detaljer omkring denne hytta hadde vi en liten samtale. En god del av det som fremkommer her er det Ingvar som har fortalt meg. Hytta ble bygd av Ingvar og fetteren Edgar Føreland. Første året sto den nede ved Møllebekken, bak brannstasjonen midt i sentrum på Skarpengland. Våren etter ble det montert meier av treplanker under hytta, og den ble dradd med hest på is eller snøføre bort til Sangeslandsvannet. Ingar og Edgar lånte hest av Anton Sangesland, og dette var ikke første gangen de fikk låne hesten hans. Anton bodde et par hundre meter fra Øvrebø Frikirke, på vei mot Greibesland. Her hadde han for få år siden bygd både hus og stall. Da hytta var vel dradd bort til Sangeslandsvannet, ble den plassert på en stor flatpram. Denne prammen var den gamle ferja som hørte til gården Monen på Sangesland, der min far ble født en vårdag i 1909. Ferja ble brukt til å frakte gårdens buskap på sommerbeite innerst i Sangeslandsvannet, der Monen hadde skog og sommerfjøs. Etter det jeg svakt erindrer, hadde Ingvar snekret en kassebenk med lokk inne i hytta. I denne kassa var det gamle Donald blader så lenge det varte, for etter det jeg minnes ble bladene stjålet etter kort tid.Kanskje dette tyveriet reddet bladene fra total vannskade? Når jeg sitter her med lukkede øyne, ser jeg meg selv sitte i denne hytta og leser om Donald og alle hans elleville eventyr. Husbåten havarerte etter noen få uker, men den ble raskt hevet igjen. Hytta ble da plassert på stranda i nærheten av stedet der sommerfjøset til Monen gård hadde stått. Ferja havnet tilbake på gården igjen, men etter kort tid havarerte den i det gamle innløpet hovedbekken hadde i Sangeslandsvannet. Ferja ble aldri hevet igjen, og den ligger nå trygt begravert nede i gjørma sammen med alle minnene. Hytta ble tatt av høstflommen og dreiv i land nord for Trolldalsvika. Restene ble liggende synlig i vannkanten i mange år.

Malerne i Lidalshytta. Lidalshytta var et landemerke i hele oppveksten min. I Lidalshytta var det greit å ha årene stående tørt under tak.Far min ble født og vokste opp på Monen gård på Sangesland, og her ved Lidalshytta hadde gården «legsteplass». Det var navnet på en plass der det blevlagt og hentet tømmer. Her hadde far min båtplas da jeg var barn, og jeg overtok den da jeg ble eldre. Dette var bare en kort innledning, så dermed over til malerne. En sommer midt på 1960-tallet var det fanter i Lidalshytta som dreiv og malte bilder som de solgte. De hadde laget til en slags malebenk på veggen mot veien, og veggen ble brukt til å teste ut fargene. Jeg er temmelig sikker på at det ,må ha vært slik, for denne veggen så nemlig ut som et fargekart i mange år etterpå. Jeg har arvet et maleri som kan ha blitt malt av fantene i Lidalshytta, for det har vært hjemme hos oss så lenge jeg kan huske. Plassen foran hytta ble brukt som danseplass i fordums tid, noe et bilde fra 1941 viser. Etter som åren gikk, ble Lidalshytta i stadig dårligere forfatning grunnet lite vedlikehold, og forsommeren 2009 var det slutt. Lidalshytta ble revet ned, og en lang epoke var over. Et landemerke er nå borte for all ettertid. Bare restene ligger nå tilbake og minner om svunnen tid. Før memoriets tårer tar meg, går jeg over til årets siste fortelling.

Jegeren i Vedretjønna. En merkelig tittel, men bare vent, dere skal få forklaringen helt til slutt! Det må ha vært i det herrens år 1960, at jeg for første og eneste gang fikk bli med far og onklene mine Bernhard og Sigvart Loland på fisketur til Vedretjønna inne på Lolandsheia. Hva slags agn som i hvertfall min far brukte, husker jeg med sikkerhet, for det var beidemakk. Neppe noe agn kan måle seg med ei svær klyse makk på kroken. Jeg minnes også at far fikk tre ørreter. Den største var lang og radmager og veide 750 gram. Hadde den vært like feit og fin som den neste, kunne vekta gjerne vært nærmere 1,5 kilo. Den tredje og minste ørreten husker jeg ikke noe vekt på. Alle fiskene tok far med seg hjem, men jeg tror ikke den «åleslanke» ørreten havnet på matfatet. Det var radmager fisk som dette vi kalte for «jager». Disse fiskene hadde vanligvis et unormalt stort hode, ofte var buken full av makk og bendelorm, og de var dermed lite egnet til mat.

God Jul og et velsignet Godt Nytt År ønskes dere alle!