Øyvind G. Føreland: I år blir det mye krutt og smellprat. Jeg begynner med Nyttårsaften 1962, bombesprengning ved J. & S. Bjørnshei Bilverksted. – Fetter Stein og jeg lager svartkrutt, og vi tar i bruk Natriumklorat. – Vi klekker ut «ildhjulet», hjemmelaget fyrverkeri. – Vi lager raketter og bomber. – Julesmell, jeg blir skadet og havner på Sykehuset 24. desember, på selveste julaften.

Bror min, Ingvar Johnny, var 20 år gammel, og i militæret i Nord-Norge. Han kom hjem på juleperm, og i bagasjen hadde han med seg en del tomhylser fra en luftvernkanon. Disse hylsene tenkte han var ideelle å lage små bomber av, og det ble også gjort. Tomhylsene ble fylt med natriumklorat, det ble stukket inn en snabb med svartkruttlunte, og åpningen ble klemt igjen. Så bar ferden opp til J. & S. Bjørnshei Bilverksted, (nå Øvrebø Karossseri), som var temmelig nybygget da. Det var en stor utfylling i enden av bygningen, og en stor haug mot Mølla skole. Som alle skjønner var dette et ypperlig velegnet sted til å kaste ut bombene Ingvar hadde laget. Tomhylsebombene smalt noe aldeles voldsomt husker jeg. Ingvar brukte også natriumklorat blandet med sukker kun til å brenne for det eventyrlig fine lysets skyld, og det røyk nesten like bra. Ingvar hadde 8 års alder i forsprang på meg, og kunne derfor begynne å bruke natriumklorat før fetter Stein og meg. Men vi tok det igjen siden, med renter og rentesrenter, siden vi var to til å finne på ting.

Fetter Stein Føreland og jeg fant på mye gøy sammen, og her vil jeg fortelle om da vi prøvde å lage krutt. I en eller annen publikasjon fant vi ut at svartkrutt bestod av 3 ingredienser, nemlig svovel, salpeter og kull. Det skulle lages av ca 3 deler salpeter, 2 deler trekull og 1 del svovel. Hos en fargehandel fikk vi tak i stangsvovel, kull var det i ovnen, og salpeter, (beregnet for hagen), hadde vi hjemme. Alle ingredienser ble knust etter alle kunstens regler, og deretter blandet sammen enda bedre. Da vi med svart fingre (kullets skyld) og godt mot regnet knusing og blanding for perfekt utført, var det store øyeblikket kommet. Gjett om spenningen var stor! Men testen ble rett og slett en gedigen nedtur, for det var bare så vidt kruttet ville brenne. Etter alt arbeidet vi hadde nedlagt, var det rett og slett ytterst nedslående. Dette var første og siste gang vi prøvde å lage svartkrutt. Heldigvis var det i disse tider andre muligheter for å skaffe seg smellstoff, og dermed går vi over til; natriumklorat.

Det er nok ikke mange i Norges land som har eksperimentert så mye med natriumklorat som Stein og jeg. Vi har lykkeligvis begge to fremdeles alle fingre og øyne intakte, vi har heller ikke brent ned noe, men det er kanskje ikke bare vår egen skyld? Natriumklorat er et meget effektivt ugressmiddel, og det dreper det meste tror jeg. Det var et spennende stoff å eksperimentere med, og vibrukte det på forskjellig vis. Midt på 60-tallet kunne natriumklorat fremdeles kjøpes fritt på Samvirkelaget i 5 kilos spann, men i dag trenger en tillatelse fra politiet. Grunnen er alle ulykkene med personer som lekte med stoffet. Det jeg skal fortelle nå er tøffe ting, så følg med godtfolk, men ikke prøv på det samme selv!!! Heldigvis er nok sjansene minimale nå, for jeg tror det er vanskeligere å få tak i natriumklorat enn dynamitt. Det er bra for stoffet er farlig å eksperimentere med. Dynamitt er et stabilt og sikkert sprengstoff, i motsetning til natriumklorat oppblandet med sukker, som er nærmest umulig å beregne. Dette kommer jeg nærmere inn på i avsnittet om raketter.

(Sikker bruk av natriumklorat: det er kun to sikre måter å bruke natriumklorat på. Stoffet kunne brennes på bakken i god avstand til brennbare ting, eller brukes som ugressmiddel. Natriumklorat blandet med like deler sukker, brant med et skarpt, intenst hvitt lys, og det var utrolig fint å se på. For at blandingen skulle brenne best mulig, var det svært viktig at det ble tømt på et tett underlag, og ikke rett på bakken. Brenning av natriumklorat genererer en svær røyksky, og den kan kanskje minne ørlite grann på røyksoppen etter sprengning av en atombombe).

Ildhjul og Stjernerab: Midt på 60-tallet feiret vi ikke Nyttårsaften med raketter i alle størrelser og utførelser som nå. Da gjaldt det å finne på ting selv. Vi klekket ut noe som fikk navnet «ildhjul». Det ble laget av en fyrstikkeske fylt med natriumklorat og sukker i blandingsforholdet en til en.Eska ble krysstapet godt med maskeringstape, og så ble det stukket et litt nedovervendt hull i hjørnet på langsida med en kvass blyant. Eska ble lagt på bakken med en lunta v blandingen av sukker og natriumklorat, og så var det bare å tenne på.Eska begynte å snurre raskere og raskere rundt med en kraftig stikkflamme, og så tok den fresende til værs. Det var utrolig fasinerende å se og høre på. Rotasjonen av eska fikk det til å se ut som en stor ring av ild, derav det svært dekkende navnet ildhjul. Vanligvis fløy eskene lang over telefonstolpene, men det forekom at de eksploderte. Stjernerab er fremdeles i handelen, og lite tyder på at det vil bli slutt å selge de. Far min hadde laget en bue til meg, og den var ypperlig til å skyte opp stjernerab med. Foran på pila ble stjernerabet tapet på, det ble påtent og skutt opp i lufta med all min kraft. Var en lur og fant seg en haug å skyte fra, kunne pila komme temmelig høyt over havet. Det var jeg, og et sted jeg brukte som oppskytingsplass, var i heia over RV9 i retning J. & S. Bjørnshei Bilverksted. Her hadde jeg en utrolig fin oversikt, og det var svært greit å følge med hvor pilene landet.

Raketter: Selve raketten var egentlig ganske enkel å produsere. Det trengtes et passe stort papirrør, masse maskeringstape og litt kartong. Alt dette fant vi på Føreland Karosseri. Først ble det laget spiss i toppen av papprøret, og deretter ble røret forsterket med noen runder maskeringstape. Til slutt ble det klippet til og og tapet fast tre skråstilte styrefinner. Finnene stakk litt nedenfor rakettkroppen, slik at raketten kunne stå på dem når den ble skutt opp. Nå lignet det på en ekte rakett, og det gjensto å fylle den med rakett-brennstoff. Natriumklorat blandet med sukker var ubrukelig rakettdrivstoff fordi det brant for sakte. Derfor måtte vi lage noe som var atskillig raskere. Løsningen fant vi i avispapir, vann og natriumklorat. Natriumkloraten ble løst opp i lunkent vann i et fat, og det ble lagt nedi avispapir. Fædrelandsvennen var spesielt velegnet til formålet, fordi den var en tykk og tørr (papiret) avis. Når avispapiret var skikkelig gjennomtrukket av natriumklorat, ble det tørket på kjøkkenet på en helt vanlig stor og flat panelovn. De tørkede kruttpapirarkene ble rullet sammen og stukket inn i rakettkroppen, og den var klar for oppskyting. Det nifse med dette krutt-papiret, var at gnissing kunne medføre at det ble selvantenning. Bror min, Ingvar, fortalte at det hadde tatt fyr i lomma på en han kjente. Rakettene hadde kort og variert levetid, fordi sjansen til at den eksploderte var like var like stor som at raketten kunne gå minst dobbel så høyt som telefonstolpene. Det var nemli umulig å lage brennstoffet helt likt fra gang til gang, og toleransen mellom vellykket luftfart og sprengning var små. Den største raketten vår var 80 cm der den sto på finnene. Den ble skutt opp to eller tre ganger før den eksploderte, og på det beste kom den omkring 20 meter opp i været.

Bomber: Vi laget mange bomber i forskjellig størrelse og utførelse, og som oftest brukte vi stålrør for det var det enkleste. Røret ble klemt flatt i den ene enden og fylt med sukkerblandet natriumklorat.. Så ble det stukket inn en lunte og klemt flatt i den andre enden, og sprenglegemet var ferdig til detonering. Denne blandingen var et svært kraftig sprengstoff. og dess kraftigere hylster som ble brukt, jo kraftigere ble eksplosjonen. En gang laget jeg en bombe av en svær mutter, der jeg sveiste tykke stålplater på begge sider. Mutteren ble gravd ned i sanden og antent, og begge platene ble sprengt av. Kruttpapiret som vi brukte til raketter, prøvde jeg i et stålrør som ble tettet i ene enden. Jeg tente med lunte og trakk meg raskt unna, fordi jeg ikke var helt sikker på hvordan det ville gå. Røret eksploderte til tross for at det bare var tett i enden der jeg tente. Dette ga virkelig enpekepinn på hvor kraftig kruttpapiret var. Det jeg nå skal fotelle ble fortalt meg for mange år siden og hendelsen foregikk på broa som ligger midt i sentrum av Skarpengland. Det som skjedde skal ha vært følgende: De hadde kastet en rørbombe i bekken på oversiden av broen. Den eksploderte med et dumpt drønn og sendte en vannsprut over broen, samtidig med at en eldre dame gikk der. Da damen først hørte smellet og så fikk en vannstråle over seg, stoppet hun brått og ble stående helt paralysert et øyeblikk. Da hun kom til sans og samling igjen, satte hun av gårde og pilte bort så raskt bena kunne bære henne. Letter vann- og sjokkskadet kan jeg tenke meg.

Julesmell 1965: Jeg er født på våren 1950, og denne julen var jeg 15 og trekvart år gammel. 24. desember 1965 kunne det gått atskillig mye verre enn det gjord. Det er hevet over tvil at jeg denne ettermiddagen hadde englevakt. Av en rørstump påmontert et trehåndtak, hadde jeg laget noe som lignet en revolver. Røret fylte jeg med natriumklorat blandet med sukker og tente på. Det brant kraftig og lyste skikkelig bra. I et forsøk på å øke effekten, sveiste jeg en mutter foran på røret slik at åpningen ble noe redusert. Det var takket være denne mutteren at jeg havnet på Vest-Agder Sentralsykehus ca. kl. 1700 på selveste julaften- Innsnevringen av åpningen på røret resulterte i at det eksploderte. Rekylen gjorde at håndtaket nesten rev av tommelen på høyrehanda mi, og både tommelen og pekefingeren ble svartsvidde. I skadestedet kunne jeg sehovedsenen til tommelen, og det var et utrivelig syn. Begge øynene mine var heldigvis uskadde, og etter det jeg husker blødde det svært lite. Det var ikke mye gøy å komme hjem med tommelen nærmest «hengende og slenge».Far min kjørte meg øyeblikkelig til sykehuset i Kristiansand. For legen på sykehuset var nok dette en grei liten skade. For meg derimot, var det blodig alvor. Etter en rask og effektiv rens av skadestedet, sying av tommelen og omhuggelig bandasjering, kunne jeg reise hjem og feire en forsinket julaften. Nå skriver vi 2010, og jeg sitter 45 år senere og skriver om denne hjendelsen. Blikket mitt glir ned på handa der det ennå synes et svakt arr, mens tanken mine går opp til Han som ble født i en stall for 2010 år siden. En velsignet jul og et godt nyttår ønskes dere alle!