ÅRSSKRIFT
I år blir det mye krutt og smellprat. Jeg begynner med nyttårsaften 1962, bombesprenging ved J. & S. Bjørnshei Bilverksted. Fetter Stein Føreland og jeg lager svartkrutt, og vi tar i bruk natriumklorat. Vi klekker ut «ildhjulet», hjemmelaget fyrverkeri. Vi lager raketter og bomber. Julesmell, jeg blir skadet og havner på sykehuset 24. desember, selveste julaften. Av Øyvind G. Føreland.
ÅRSSKRIFT
Av Ådne Fardal Klev: Lovisenlund var en sentral institusjon i Øvrebø- Som følgje av omorganisering og nye krav i behandlinga, blei denne institusjonen lagt ned tidlegare dette året. I dette høvet meinte sykehusleiinga det hadde vore på sin plass med ei skriftleg framstilling av historia til institusjonen, og samstundes noko om tilhøva for dei psykisk sjuke i Øvrebø også før institusjonen Lovisenlund blei etablert. Det er målsettinga at boka skal kome ut før jul i 2011.
I tidlegare tider var det lite skilje mellom ulike diagnosar. Dei aller fleste som fall utanom den vanlege «friske» folkemengda, blei som oftastkalla fattige. «Fattige» kunne såleis bety både gamle, fysisk juke, psykisk sjuke, psykisk utviklingshemma, foreldrelause born, ugifte mødre osb. Fattige blei såleis eit meir okonomisk omgrep – altså dei i bygda som på ein eller annan måte ikkje klarte å brødfø seg sjølve. Ofte er det derfor noko umogleg å definera dei somhadde psykiske lidingar, eller sinnsjuke, som var omgrepet før midten av 1900-talet.
Bygdeboka for Øvrebø (bind III) nemner ein sinnsjuk gut, Tomas, i Indregarden på Stallemo. Det var mor hans, Inger Jorane, som i 1839 klaga til fattigkassa over at ho bare hadde fått 1 tønne korn og 1 tønne poteter til seg, Tomas og ei anna dotter, Tone. Tomas var då 20 år, men kunne ikkje arbeida då han var sjuk. Svaret på klagemålet fra denne enka var kort og godt at fattigkommisjonen tok stønaden frå henne!
Dei kloke kom like fullt med gode råd om kva som burde gjerast. Kommisjonen meinte at Inger Jorane kunne gjera meir ut av plassen ho budde på. Tone burde ut i teneste og Tomas burde gå på legd over heile sokna. Men Inger Jorane var nok ikkje den som gav seg med det første. Ho klaga til amtet (fylket) og bad om at sonen måtte bli sett bort til bare 3 eller 4 då det gav betre høve for han til å lære noko. Langt på veg fekk ho medhald frå overfattigkommisjonen. Dei meinte det var mykje betre at Tomas blei sett ut i pleie og ikkje gjekk rundt på legd. Men den kommunale fattigkommisjonen måtte tenka på budsjettet. Og forfattaren av bygdebok, Jon Åsen, legg til: «Det kan stå kaldgufs stundom der pengar råder for avgjerda.»
Pleia til sinnsjuke var lenge kommunane sitt eigeansvar, men seinare kom det tilei økonomisk deling der kommunane betalte 1/5 og amtet (eller staten) 4/5. Det blei då ofte noko tautrekking om kor sjuke paientane eigentleg var. Kommunen ville ha dei mest mogleg sjuke, då slapp dei billegare, men for amtet var det motsette tilfellet. Om så ein pasient måtte pleiast i heimkommunen, blei vedkomande ofte utsett på såkalla lisitasjon – eit anbod, ein slags motsett auksjon. Dette blei i røynda slik at dei som baud minst mogleg for å ha pasienten i pleie, fekk tilslaget.
Det kan sjølvsagt verka som situasjonen var dyster for dei fleste, og det var han sikkert også for mange på 1800-talet og starten på 1900-talet. Men det er og døme frå nokre kommunar at dei folkevalde tykte pleia enkelte stader var så dårleg at dei meinte pasientar måtte flyttast til andre og meir humane pleiefolk. Slik utsetting av psykisk sjuke gjekk føre seg til langt ut på 1900-talet,ja, some stader til langt etter andre verdskrigen. Etter at Eg asyl blei tatt i bruk i 1881, blei fleire og fleire overførte dit. Tek ein føre seg eit tilfeldig valt år, 1883, for Øvrebø sokn, var her ein pasient som fekk pleie på Eg asyl. Det vanlege var at familien også måtte vera med å yta økonomisk om dei kunne. Men om denne 26-årige, ugifte jenta heiter det at «hverken hun selv eller hendes forsørgelsespligtige Slæktninger have Evne til at bidrage noget til hendes Forsørgelse.»
Det er viktig å ikkje sjå på fortida gjennom notida sine brilleglas Tidene har endra seg på dei fleste felt, og ein får tru at dei som stelte med sjuke folk gjennom tidene gjorde det beste dei visste ut frå sine føresetnader. I siste halvdel av 1800-talet blei nok tilhøva betra mykje, sett i høve til tidlegare. I boka «Syges Behandling og Pleie» frå 1881 står det mellom anna: «Ligetil Enden af det forrige Aarhundrede var de Sindsyges Lod overordentlig sørgelig. Man lod enten de ulykkelige streife omkring som Tiggere og Landstrygere, udsatte for raa Spot og Haan, eller man sperrede dem ind i Rum, som var slettere end Fængsler, lagde dem i Lenker og gav dem til Pris for Sult og alskens Elendighed. Nu har man i alle civiliserede Lande store, vel indrettede Sindsygeasyler, hvor der sørges for deres legemlige og aandelige Fornødenheder, hvor der sørges for deres legemlige og aandelige Fornødenheder, hvor de har regelmæssige Gudstjenester, passende Beskjeftigelse og Underholdning.»
Eg asyl i Kristiansand blei som nemnt tatt i bruk i 1881.Tidlegare hadde pasientane i hovudsak blitt sende til Gaustad asyl (i Kristiania), det eldste i Noreg, eller Møllendalens asyl (i Bergen). Men langt dei fleste blei likevel verande i heimbygda eller i grannekommunane i privat pleie. Lister og Mandals amt hadde i 1891 heile 78.714 innbyggarar, og året etter var det 303 sinnsjuke som fekk statsbidrag til si pleie. I heile landet hadde 1,90 promille diagnosen sinnsjukdom, og her i amtet var talet 3,62 (4,39 for byane og 3,38 for landdistrikta.)
Det vil her føra for langt å koma for mykje inn på Eg asyl si historie, men det høyrer med at det var på Eg at han som seinare dreiv Lovisenlund, Torje Håverstad, starta som pleiar. Kona Lovise arbeidde der også i mange år, og dei gifta seg i 1933. Same året starta dei med å ta imot ein del pasientar på gården Lykkedrange i Høvåg.
Grunnen til at Torje Håverstad starta for sewg sjølv, var at han ikkje likte det lukka systemet som den gong rådde på Eg. Pasientane blei utlåst og attlåst mest heile døgnet, fridomen deira var liten og ein del av behandlinga verka umenneskeleg. Håverstad hadde fleire forslag til forbetringar, og resultatet blei altså at han og kona starta ein institusjon for seg sjølve. Filosofien var mellom anna at pasientane skulle gå rundt fritt og dei skulle ha mindre sovesalar enn på Eg. Torje Håverstad la også vekt på at pasientane skulle ta del i alle daglege gjeremål såvel ute som inne.
Etter at dei hadde drive gardsbruket på Lykkedrange, dreiv dei ei tid med pasientar i pleie på Øvrebø prestegard i tida 1934 til 1946. Dei flytta så til garden Nordhagen, like nordforbi prestegarden, og seinare blei namnet endra til Livisenlund. Denne institusjonen vidareutvikla dei og dreiv fram. Sonen Åsulv Håverstad og kona, Brit Håverstad, dreiv seinare staden vidare. Heile tida har institusjonen vore privateigd,men blei dei siste åra leigd av Vest-Agder fylkeskommune – og no til sist Sørlandert sykehus HF.
Nordhagen var ei tid den største garden i Vest-Agder. I 1970-åra var det mellom 80 og 90 kyr på båsen, og på det meste var her 8 hestar. Mykje av arbeidet gjekk føre seg med hest, både sommar og vinter. Pasientane deltok i arbeidet så langt dei kunne. På det meste var her 50 pasientar. Mange har også hatt sitt arbeid ved Lovisenlund gjennom åra i ulike funksjonar.
Det er først og fremst soga til Lovisenlund psykiatriske sjukeheim som skal bli festa på papiret. Både tilhøva til pasientar og tilsette er naudsynt å få med, men også innblikk i gardslivet er interessant. Viktig er det også å få med glimt frå dagleglivet. Likeeins skal ein prøve å få med dei endringane som har vore innan psykiatrisk helsearbeid gjennom alle desse åra.
(Skulle det vera nokon som les denne artikkelen som sit inne med bilde eller opplysningar om Lovisenlund eller anna av interesse for psykiatrien i Øvrebø gjennom tidene, hadde det vore gildt om de tok kontakt. Det er sett ned ein komite som arbeider med boka, og der er mellom anna to medlemmer frå styret i Øvrebø historielag med: Odd R. Loland og Lars Asbj. Ilebekk. Også desse kan bli kontakta dersom nokon av dykk har bilde, informasjon, dokumentasjon eller andre innspel.)
ÅRSSKRIFT
Øyvind G. Føreland: I år blir det mye krutt og smellprat. Jeg begynner med Nyttårsaften 1962, bombesprengning ved J. & S. Bjørnshei Bilverksted. – Fetter Stein og jeg lager svartkrutt, og vi tar i bruk Natriumklorat. – Vi klekker ut «ildhjulet», hjemmelaget fyrverkeri. – Vi lager raketter og bomber. – Julesmell, jeg blir skadet og havner på Sykehuset 24. desember, på selveste julaften.
Bror min, Ingvar Johnny, var 20 år gammel, og i militæret i Nord-Norge. Han kom hjem på juleperm, og i bagasjen hadde han med seg en del tomhylser fra en luftvernkanon. Disse hylsene tenkte han var ideelle å lage små bomber av, og det ble også gjort. Tomhylsene ble fylt med natriumklorat, det ble stukket inn en snabb med svartkruttlunte, og åpningen ble klemt igjen. Så bar ferden opp til J. & S. Bjørnshei Bilverksted, (nå Øvrebø Karossseri), som var temmelig nybygget da. Det var en stor utfylling i enden av bygningen, og en stor haug mot Mølla skole. Som alle skjønner var dette et ypperlig velegnet sted til å kaste ut bombene Ingvar hadde laget. Tomhylsebombene smalt noe aldeles voldsomt husker jeg. Ingvar brukte også natriumklorat blandet med sukker kun til å brenne for det eventyrlig fine lysets skyld, og det røyk nesten like bra. Ingvar hadde 8 års alder i forsprang på meg, og kunne derfor begynne å bruke natriumklorat før fetter Stein og meg. Men vi tok det igjen siden, med renter og rentesrenter, siden vi var to til å finne på ting.
Fetter Stein Føreland og jeg fant på mye gøy sammen, og her vil jeg fortelle om da vi prøvde å lage krutt. I en eller annen publikasjon fant vi ut at svartkrutt bestod av 3 ingredienser, nemlig svovel, salpeter og kull. Det skulle lages av ca 3 deler salpeter, 2 deler trekull og 1 del svovel. Hos en fargehandel fikk vi tak i stangsvovel, kull var det i ovnen, og salpeter, (beregnet for hagen), hadde vi hjemme. Alle ingredienser ble knust etter alle kunstens regler, og deretter blandet sammen enda bedre. Da vi med svart fingre (kullets skyld) og godt mot regnet knusing og blanding for perfekt utført, var det store øyeblikket kommet. Gjett om spenningen var stor! Men testen ble rett og slett en gedigen nedtur, for det var bare så vidt kruttet ville brenne. Etter alt arbeidet vi hadde nedlagt, var det rett og slett ytterst nedslående. Dette var første og siste gang vi prøvde å lage svartkrutt. Heldigvis var det i disse tider andre muligheter for å skaffe seg smellstoff, og dermed går vi over til; natriumklorat.
Det er nok ikke mange i Norges land som har eksperimentert så mye med natriumklorat som Stein og jeg. Vi har lykkeligvis begge to fremdeles alle fingre og øyne intakte, vi har heller ikke brent ned noe, men det er kanskje ikke bare vår egen skyld? Natriumklorat er et meget effektivt ugressmiddel, og det dreper det meste tror jeg. Det var et spennende stoff å eksperimentere med, og vibrukte det på forskjellig vis. Midt på 60-tallet kunne natriumklorat fremdeles kjøpes fritt på Samvirkelaget i 5 kilos spann, men i dag trenger en tillatelse fra politiet. Grunnen er alle ulykkene med personer som lekte med stoffet. Det jeg skal fortelle nå er tøffe ting, så følg med godtfolk, men ikke prøv på det samme selv!!! Heldigvis er nok sjansene minimale nå, for jeg tror det er vanskeligere å få tak i natriumklorat enn dynamitt. Det er bra for stoffet er farlig å eksperimentere med. Dynamitt er et stabilt og sikkert sprengstoff, i motsetning til natriumklorat oppblandet med sukker, som er nærmest umulig å beregne. Dette kommer jeg nærmere inn på i avsnittet om raketter.
(Sikker bruk av natriumklorat: det er kun to sikre måter å bruke natriumklorat på. Stoffet kunne brennes på bakken i god avstand til brennbare ting, eller brukes som ugressmiddel. Natriumklorat blandet med like deler sukker, brant med et skarpt, intenst hvitt lys, og det var utrolig fint å se på. For at blandingen skulle brenne best mulig, var det svært viktig at det ble tømt på et tett underlag, og ikke rett på bakken. Brenning av natriumklorat genererer en svær røyksky, og den kan kanskje minne ørlite grann på røyksoppen etter sprengning av en atombombe).
Ildhjul og Stjernerab: Midt på 60-tallet feiret vi ikke Nyttårsaften med raketter i alle størrelser og utførelser som nå. Da gjaldt det å finne på ting selv. Vi klekket ut noe som fikk navnet «ildhjul». Det ble laget av en fyrstikkeske fylt med natriumklorat og sukker i blandingsforholdet en til en.Eska ble krysstapet godt med maskeringstape, og så ble det stukket et litt nedovervendt hull i hjørnet på langsida med en kvass blyant. Eska ble lagt på bakken med en lunta v blandingen av sukker og natriumklorat, og så var det bare å tenne på.Eska begynte å snurre raskere og raskere rundt med en kraftig stikkflamme, og så tok den fresende til værs. Det var utrolig fasinerende å se og høre på. Rotasjonen av eska fikk det til å se ut som en stor ring av ild, derav det svært dekkende navnet ildhjul. Vanligvis fløy eskene lang over telefonstolpene, men det forekom at de eksploderte. Stjernerab er fremdeles i handelen, og lite tyder på at det vil bli slutt å selge de. Far min hadde laget en bue til meg, og den var ypperlig til å skyte opp stjernerab med. Foran på pila ble stjernerabet tapet på, det ble påtent og skutt opp i lufta med all min kraft. Var en lur og fant seg en haug å skyte fra, kunne pila komme temmelig høyt over havet. Det var jeg, og et sted jeg brukte som oppskytingsplass, var i heia over RV9 i retning J. & S. Bjørnshei Bilverksted. Her hadde jeg en utrolig fin oversikt, og det var svært greit å følge med hvor pilene landet.
Raketter: Selve raketten var egentlig ganske enkel å produsere. Det trengtes et passe stort papirrør, masse maskeringstape og litt kartong. Alt dette fant vi på Føreland Karosseri. Først ble det laget spiss i toppen av papprøret, og deretter ble røret forsterket med noen runder maskeringstape. Til slutt ble det klippet til og og tapet fast tre skråstilte styrefinner. Finnene stakk litt nedenfor rakettkroppen, slik at raketten kunne stå på dem når den ble skutt opp. Nå lignet det på en ekte rakett, og det gjensto å fylle den med rakett-brennstoff. Natriumklorat blandet med sukker var ubrukelig rakettdrivstoff fordi det brant for sakte. Derfor måtte vi lage noe som var atskillig raskere. Løsningen fant vi i avispapir, vann og natriumklorat. Natriumkloraten ble løst opp i lunkent vann i et fat, og det ble lagt nedi avispapir. Fædrelandsvennen var spesielt velegnet til formålet, fordi den var en tykk og tørr (papiret) avis. Når avispapiret var skikkelig gjennomtrukket av natriumklorat, ble det tørket på kjøkkenet på en helt vanlig stor og flat panelovn. De tørkede kruttpapirarkene ble rullet sammen og stukket inn i rakettkroppen, og den var klar for oppskyting. Det nifse med dette krutt-papiret, var at gnissing kunne medføre at det ble selvantenning. Bror min, Ingvar, fortalte at det hadde tatt fyr i lomma på en han kjente. Rakettene hadde kort og variert levetid, fordi sjansen til at den eksploderte var like var like stor som at raketten kunne gå minst dobbel så høyt som telefonstolpene. Det var nemli umulig å lage brennstoffet helt likt fra gang til gang, og toleransen mellom vellykket luftfart og sprengning var små. Den største raketten vår var 80 cm der den sto på finnene. Den ble skutt opp to eller tre ganger før den eksploderte, og på det beste kom den omkring 20 meter opp i været.
Bomber: Vi laget mange bomber i forskjellig størrelse og utførelse, og som oftest brukte vi stålrør for det var det enkleste. Røret ble klemt flatt i den ene enden og fylt med sukkerblandet natriumklorat.. Så ble det stukket inn en lunte og klemt flatt i den andre enden, og sprenglegemet var ferdig til detonering. Denne blandingen var et svært kraftig sprengstoff. og dess kraftigere hylster som ble brukt, jo kraftigere ble eksplosjonen. En gang laget jeg en bombe av en svær mutter, der jeg sveiste tykke stålplater på begge sider. Mutteren ble gravd ned i sanden og antent, og begge platene ble sprengt av. Kruttpapiret som vi brukte til raketter, prøvde jeg i et stålrør som ble tettet i ene enden. Jeg tente med lunte og trakk meg raskt unna, fordi jeg ikke var helt sikker på hvordan det ville gå. Røret eksploderte til tross for at det bare var tett i enden der jeg tente. Dette ga virkelig enpekepinn på hvor kraftig kruttpapiret var. Det jeg nå skal fotelle ble fortalt meg for mange år siden og hendelsen foregikk på broa som ligger midt i sentrum av Skarpengland. Det som skjedde skal ha vært følgende: De hadde kastet en rørbombe i bekken på oversiden av broen. Den eksploderte med et dumpt drønn og sendte en vannsprut over broen, samtidig med at en eldre dame gikk der. Da damen først hørte smellet og så fikk en vannstråle over seg, stoppet hun brått og ble stående helt paralysert et øyeblikk. Da hun kom til sans og samling igjen, satte hun av gårde og pilte bort så raskt bena kunne bære henne. Letter vann- og sjokkskadet kan jeg tenke meg.
Julesmell 1965: Jeg er født på våren 1950, og denne julen var jeg 15 og trekvart år gammel. 24. desember 1965 kunne det gått atskillig mye verre enn det gjord. Det er hevet over tvil at jeg denne ettermiddagen hadde englevakt. Av en rørstump påmontert et trehåndtak, hadde jeg laget noe som lignet en revolver. Røret fylte jeg med natriumklorat blandet med sukker og tente på. Det brant kraftig og lyste skikkelig bra. I et forsøk på å øke effekten, sveiste jeg en mutter foran på røret slik at åpningen ble noe redusert. Det var takket være denne mutteren at jeg havnet på Vest-Agder Sentralsykehus ca. kl. 1700 på selveste julaften- Innsnevringen av åpningen på røret resulterte i at det eksploderte. Rekylen gjorde at håndtaket nesten rev av tommelen på høyrehanda mi, og både tommelen og pekefingeren ble svartsvidde. I skadestedet kunne jeg sehovedsenen til tommelen, og det var et utrivelig syn. Begge øynene mine var heldigvis uskadde, og etter det jeg husker blødde det svært lite. Det var ikke mye gøy å komme hjem med tommelen nærmest «hengende og slenge».Far min kjørte meg øyeblikkelig til sykehuset i Kristiansand. For legen på sykehuset var nok dette en grei liten skade. For meg derimot, var det blodig alvor. Etter en rask og effektiv rens av skadestedet, sying av tommelen og omhuggelig bandasjering, kunne jeg reise hjem og feire en forsinket julaften. Nå skriver vi 2010, og jeg sitter 45 år senere og skriver om denne hjendelsen. Blikket mitt glir ned på handa der det ennå synes et svakt arr, mens tanken mine går opp til Han som ble født i en stall for 2010 år siden. En velsignet jul og et godt nyttår ønskes dere alle!
ÅRSSKRIFT
Jon Åsen fra Røyknes i Hægeland har etterlatt etter seg en enorm skatt av ufattelige mengder historiske publikasjoner. I tillegg til å ha samlet en ufattelig mengde notater som ble til Øvrebøboka, bind I. Gard og ætt, og bind III Kultursoga, har han også skrevet en rekke artikler, bl.a. om Øvrebø i forskjellige publikasjoner. I 1957 kom Norges bebyggelse ut, et monumentalt verk med bilder og beskrivelse av de fleste hus i bl.a. Vest-Agder, og også Øvrebø. Også der har Jon Åsen skrevet om Øvrebø, og her kan du lese om Øvrebø for 50 år siden.
Flatevidda i Øvreebø herad er 108,98 kvadratkilometer. Mot vest grensar det til
, mot nord til Hægeland, mot aust til Vennesla og Oddernes og mot sør til Oddernes, Greipstad og Øyslebø herad. Fra 1838 til 1861 var Øvrebø saman med Vennesla og Hægeland som «formandskabsdistrikt», men frå 1. januar 1861 blei Vennesla skild ut som eige herad. Øvrebø og Hægeland var då sams herad fram til 1. juli 1896. Sidan har Øvrebø vore eige herad. Det meste av busetnaden ligg i dalstrok som sume stader er breie og romslege, såleis Stallemodalen, Øvrebø-Sangeslandsgrenda, og Homme-Homsteangrenda. Største høgda har Knutane (358 m), og mange andre høgder kring 300 m, såleis Høgåsen (308 m) aust for Sangeslands-vatnet, Blåhei, Slottsheia, Tunballen nær Loland på grensa mot Vennesla, Skulebergåsen og Vardehei. Leinheia aust for Fjellestad er 349 m. Riksvegen Kristiansand – Setesdal går gjennom heradet i ei lengd på 18 km.
Matrikkelskylda i Øvrebø er 262,33 mark. Det er 37 gardsnummer. Størst er Loland med 16 bruk, medrekna dei bruk som har gått ut derfrå. Songdalselva går gjennom heradet fra Finslandsgrensa framom Greibesland, Rollestad, Stallemo, Åsen og Kravlen. Nedanfor siste gården ligg Kravlefossen, 1 km lang og med 90 m samla fallhøgd. Frå gamalt kallar dei eine fallet for Femtenalenfossen og eit anna for Meinurda. Det var leitt å fløyta last her. Alt i1730-åra dreiv kristiansandsborgaren Samuel Mule med store mineringsarbid i fossen. Han hadde fleire mann i arbeid to-tre sumrar og kosta ut nokre hundre dalar på dette. Frå Sangeslandsvatnet renn ei elv om Skarpengland og Engeland, vidare inn i Hægeland og fell i Otra ved Røyknes. Det har blitt flota mykje tømmer i desse elvane. Største vatna er Sangeslandsvatnet, Lolandsvatnet og Hægelandsvatnet. Det finst jettegryter i Kravlefossen, Greipslansfossen og andre stader. Ved Homme er det ei hole i fjellet. Segna seier at det ein gong sprang ein hund inn der. Han kom att på Kile og var då snausvidd. Litt lenger vest i same heia er det ei anna hole som ber namnet Ulvs smie. Holet fortel greit at ho har vore brukt som smie. Ulv Bertorson budde på Homme fyrst i 1700-talet. Namnet hans står hogge i dørhella i huset til Berte Engeland. «V.B.H. 1727» står det.
Det er mange gravhaugar i Øvrebø. Dei fleste ligg på furumonen nord for Stallemogardane. Elles har det vore mange gravhaugar på Greibesland, Loland, Sangesland, Øvrebø, Hægeland og Reiersdal. Sumaren 1922 var konservator, dr. Helge Gjessing til stades og granska 16 av haugane. Det var Øvrebø Sogelag som fekk han hit og heldt gratis arbeidsmannskap dei to vekene granskinga heldt fram. Gjessing var nøgd med denne ferda. Mykje forvitneleg kom fram under utgravinga – leirkrukker, bronsespenner, sylvhekter, toleknivar, spinnehjul o.a. Dr. Gjessing tidfeste haugane til folkevandringstida . kring 400 e. Kr. Dei fleste funna blei gjorde på Stallemo. Der var det under jordarbeiod funne ein sers fin flintdolk frå yngre steinalder, kring 2000 f. Kr. Denne kjøpte Gjessing til Universitetets oldsaksamling. Grav haugane på Reiersdal var lite kjende då, så Gjessing kom diverre ikkje dit. Ånund Reiersdal har sidan funne mange haugar på garden, både kring jordet og i skogen. Han trur og å ha funne leivningar etter gamle hustufter. Det har vore folk frå Oldsaksamlinga og sett på desse, men enno (1956) har dei diverre ikkje blitt granska. Bygdeborga på Prestheia bak Øvrebø Kyrkje er heller ikkje fagleg granska, men det er utan tvil ei bygdeborg som skriv seg frå folkevandringstida.
Alt i 1756 blei det bygd kapellansgard her. Det blei teke ei halv hud krongods frå Øvrebøgarden og ei halv hud krongods frå Sangeslandsgarden og lagt til denne. Fyrste kapellanen var Henrik Ulfson Fordahl, fødd på austre Føreland i Hægeland. Foreldra hans var Ulv Touson Fordahl, fødd Beienestveit, og kona Ragnhild Guttormsdotter, fødd Føreland. Fordahl døydde i 1760 og er gravlagd på kyrkjegarden her. Fyrste soknepresten var Bernt Smith (1814 – 1836). Etter han kom presten Axel Kristian Pharo (1837 . 1846), ein sers myndig herremann. Han var fyrste ordføraren i Øvrebø/Hægeland, og han bygde ny prestegard i 1839, dei husa som står enno. Det er ein sers stilrein og vakker bygning. Pharo flytte seinare til Grimstad og Fjære der han dreiv som skipsreiar.
Av dei meir kjende prestar her er G. Chr. Thorkildsen (1877-1890), seinare biskop på Agder. I 1905 blei Vennesla hovudsokn, og presten då – Mons Olaus Herberg – flytte dit. Då ble prestegarden selt til Øvrebø herad og blei bruka til gamleheim ei tid, men er nå bustad for hjelpepresten i prestegjeldet.
Øvrebø kyrkje ligg sers vakkert til på ein haug tett ved prestegarden mellom Sangeslands- og Øvrebøgardane. Kyrkja blei kjøpt av ålmugen i 1723. Det er ei vakker korskyrkje. I seinare år (1952), er det drive mykje restaureringsarbeide på henne. Gamle farga og bilete har kome fram, og ho er sers pen og uneleg. Alterstaupet er frå 1751. Det blei kjøpt i staden for det eldre staupet som blei stole eit par år før. Kyrkjetjuven var Anders Olsen Høfding,fødd i Sigdal prestegjeld i 1715. Han var illgjeten denne Anders og hadde mange tjuveri på samvetet. Ein gong stal han 220 riksdalar frå ein lensmann i Nedenes len. To gonger braut han seg ut av fengsla og kom på frifot. Hausten 1749 braut han seg inn i Øvrebø kyrkje, og dagane før hadde han brote seg inn i Vennesla og Iveland kyrkjer. Då presten saman med fir soknemenn kom til kyrkja om søndagen, fann dei «bortstjålet kalk og disk som var sølv, og for nogle år siden forgyldt overalt». Tjuven hadde også brote opåp kyrkjekassa og stole pengane. «Ligeledes fant de et menneskes skarn ved alteret at være lagt, samt to skilling på alteret». Fire Ovrebø-karar tok på leiting etter tjuven snarast råd. Det var Kristen Rollestad, Vrål Stallemo, Anders O. Hægeland og Anders E. Håresland. Dei fekk straks spurlag på «en ukjendt mandsperson med et kvindfolk at have reist». På Midtbø i Bjelland hadde han fått ein messingsmed, Knut Sundet, til å smelte kyrkjesylvet. Laurdag morgon, etter ei vekes jakt, kom karane over tjuven på Mjåland ved Lysefjord i Ryfylke. Han blei førd til Kristiansand, og saka kom føre i byting og ekstrarett. Høfding blei dømd «efter Lovens 6. Bogs 17, cap 39. artikkel og forordning af 4. mars 1690 ei alene miste sit liv, men endog efter lovens 16. cap., 4. artikel legges paa hjul og steile». I minesterialboka for Øvrebø har presten skrive søndagen etter kyrkjeranet: «Ve den som berøver, han skal igjen berøves». Presten fekk rett.
Den kristelege verksemda i haradet er gledeleg stor. Sokneprest H. Nordgaard seier m.a. om dette: «Den kristelege onteressa er stor, og det kristelege arbeidet intenst. Personleg kristen tru og medvete kristenliv er det mykje av her. I tidlegare tider har det vore en del større åndelege vekkjingsrørsler, men mindre i det seinare. Den nye generasjonen har glide meir stille inn i det kristne miljø, liv og arbeid».
Vennesla prestegjeld, som Øvrebø høyrer til som anneks, hadde inntil 1939 berre ein prest, soknepresten, med bustad i Vennesla hovedsokn. Men i 1939 blei det tilsett hjelpeprest, som bur i den gamle prestegarden på Øvrebø. For det kristelege og kyrkjelege arbeidet, ikkje minst i anneksa, rorer ein nok seia at denn auka geistlege innsatsen har hatt ein del å seia. Her blir halde fleire gudstenester, folket få oftare sjå presten i heim og skule, ved sjukeseng og rundt om på bedehusa. Over alt er presten velsett og velkomen. Rett nok er det etter måten ein rett sterk kyrkjelyd som høyrer til Den evangelisk-luthersek frikyrkje. Alt frå 1880-åra har dette kyrkjesamfunnet hatt rot her. Men tilhøvet mellom dette og Den norske kyrkja har serleg i dei seinare åra vore stort sett godt.
Det er liten overgang frå det eine kyrkjesamfunnet tilhitt. Nattverdsøkjinga steigsterkt i slutten av 1930-åra og under krigen. Sidan har det halde seg jamt høgt. Søkjinga til sundagsgudstenestene må seiast å vera god, om enn noko ujamn. Dette siste kan skriva seg frå at kyrkjevegen er lang for mange. Når ver og føre ikkje er bra, verkar dette inn på oppslutninga. Ei god hjelp har det vore åra etter krigen med kyrkjeruter som køyrer noså jamt preikesundagane.
Interessa mellom folket for kyrkjehuset har gjeve seg mange tydelege utslag. Nokså omfattande oppussing- og restaureringsarbeide som nemnt utført med kyrkja,som gjenom dette er blitt mykje vakrare og betre. Det kristelege lekmannsarbeidet blir drive rundt i krinsane. Menn og kvinner i ikkje lite tal står trufast i tenesta på ymse vis.Sundagsskular og ei heil rekkje foreningar for indre og ytre misjon er i gang. Organisasjonane desse er tilslutta er Det Norske Misjonsselskap, Misjonssambandet, Santalmisjonen, Finnemisjonen, Landsindremisjonen, Det Vestlandske indremisjonsforbund, Det Blå Kors o.fl. År om anna blir det ofra mykje pengar til misjonsarbeidet. I vinteråret serleg er møteverksemda intens, ofte med møte kveld etter kveld, veke etter veke, ved tilreisande emissærar.
Øvrebø fekk ordna skuletilhøve med den «skuleordinansen» som blei vedteke på Odde i Oddernes 1764. På det møtet var det målsmenn frå kyrkja, amtet og ålmugen. Etter dette vedtaket skulle sokna delast i to «skoledistrikt», eit vestre og eit austre med ein lærar i kvart. Læraren i vestre distrikt var samstundes dekn ved Øvrebø kyrkje. Lårarane ble lønte av ålmugen med ei viss avgift på kvar hud skyld. Deknen hadde dertil noko offer. Denne omgangsskulen rådde grunnen kring 100 år framover. Læraren traska rundt frå gard til gard med læremidla i eit skrin på ryggen. En flokk born fylgde han i næraste krinsen. Skuletida var så ymis, fra ein dag opp til 10 – 12 dagar på kvar gard, etter storleiken på garden. Husfolket på garden skulle gje husvære og mat til læraren så lenge han var på garden. Det same fekk born med for lang veg til å gå heim. I 1820-åra fekk born jamt over kring 12 skuledagar årleg. I 1841 drøfta dei eit framlegg om fast skule i Øvrebø. Heradstyret meinte at «locale omstændigheder hindrer samme i at være hensigtsmæssig». Likeeins fall eit framlegg frå bispen om å tilsetje ein tredje lærar.
I 1850 blei det likevel vedteke at det skulle vere fast skule i Øvrebø. Ved kongeleg resolusjon blei soknepresten plikta til å gje grunn frå prestegarden til tuft og lærarjord. Men også i 1862 nekta heradet løyving til ein tredje lærar. Det var fire skulekrinsar då. I 1865 blei det skipa ein femte krins. Då var godgjersla til læraren for kost og hus 20 skilling, og for fatigborn 8 skilling døgeret. I 1879 var det 140 skuleborn i sokna, og av desse var 136 i fast skular. Det vart då kjøpt hus til skulen i Ilebekk krins. Der det ikkje var skulehus, hadde dei leigd «rotestover» til skulen. Med skulelova i 1889 blei heradet meir suverent i skulestyringa. Då kom det eit heradvalt skulestyre i staden for «skolekommissionen». I 1892 var det todels skules i alle krinsane så nær som Eikeland krins, og det same året kom det framlegg omframhaldsskule saman med Hægeland. Ein fekk avgangsprøver for uteksaminerte elevar fra 1905. Nynorsk blei samrøstes teke til hovudmål i skulen i 1909. Frå 1920 er det skulehus i alle 5 krinsane.
I tida 1918 – 1924 hadde heradet framhaldsskule saman med Hægeland og Finsland. Nå har Øvrebø hatt obligatorisk framhaldsskule i mange år, med 18 veker teori, 6 veker handarbeid og sløyd, dertil 4 veker husstellopplæring for både gutat og gjenter. Bygda er svært glad i denne skulen.
Etter kommunevalet hausten 1955har heradstyret 13 medlemer. Av desse har Arbeiderpartiet 2 representantar, Kristeleg Folkeparti 2 og borgarleg samlister 9 representantar. Det er ikkje tilsett heradsekretær. Heradet er skuldfritt. Det eig den gamle prestegården, ein verdfull eigedom, og vidare er det eigar av ei stor tyskerbrakke, der det har ymse kontor for heradskassa, lensmann, forsyningsnemnd o.a. Det disponerar vidare 9 husvære i dette og andre hus det eig. Det har også lagt opp ymse fond. Etter krigen har det vore store utlegg til skulehus og vegbygg, så det har vore vondt å få balanse i budsjettet. Skattøret er 18, tabell A. Truleg er heradet nå over verste kneiken.
(Neste del av Jon Åsen´s beskrivelse av Øvrebø i 1950-årene kommer i Årsskriftet for 2011.)
ÅRSSKRIFT
Det er stadig i 2010 diskusjon om skattelikninger skal offentliggjøres – i 1936 ser det ut til å ha vært helt vanlig:
Dette er dei som betaler mest kommune og statsskatt (Eigedom, inntekt, kommune- og statsskatt): Henrik Reiersdal: 125000 – 7900 – 1311 – 384 Anders Skarpengland: 57000 – 6700 – 1303 – 228 Øvrebø & Hægeland sparebank: 169600 – 6484 – 923 Thv. Haugenes: 15400 – 4393 – 777 – 104 O. S. Ilebekk: 15000 – 4600 – 692 – 68 T. Håverstad: 1000 – 4660 – 690 – 57 O. P. Fivelstad: 35000 – 4700 – 664 – 82 Aase Engeland: 68000 – 2604 – 663 – 85 T. Mindrebø: 21000 – 4000 – 646 – 76 Søren O. Loland: 9000 – 4035 – 535 – 39 Albert Skarpengland: 78000 – 3000 – 499 – 93 Olav Løvsland: 10000 – 3700 – 480 – 42 Gunhild Loland: 2000 – 3087 – 480 – 55 Torvald Vehus: 14300 – 2886 – 463 – 41 Torjus Horrisland: 35000 – 2300 – 422 – 39 Osulf Haaverstad: 10000 – 2730 – 410 – 37 Sigurd Bjorli: 0 – 2620 – 396 – 44 Olav Skarpengland: 38000 – 2700 – 375 – 17 Henrik Sangesland: 26700 – 1759 – 348 – 11 Gunnar E. Due: 34900 – 1151 – 347 – 0 A. S. Hægeland: 28000 – 1513 – 300 – 12 Sverre Skarpengland: 7300 – 1900 – 296 – 0 Trygve Foss: 20000 – 1781 – 287 – 8 Gunder Iveland: 39000 – 1500 – 285 – 18 Sverre P. Ilebekk: 1700 – 1908 – 275 – 0
I år er det 70 år siden 2. verdenskrig begynte
Som et lite minne gjengir vi her deler av et brev fra en familie på Homstean som forteller litt om hvilke forandringer det hadde blitt i det daglige liv.
…………. den 17/7 – 1940 Kjære dere alle tre i Granli. Tusen tak for brevet som vi fik fra dere. Det var godt der var kommen vel hjem i jen. Det er underlige tider vi lever nu i. Vide vorden det blir til slut om det kan bli Tyskland som kommer til at vinde. Her er mange Tyskere i Øvrebø nu. Bedehuset er uptat, i skolehuset bor di ogsaa. Heime i ……… bor de ogsaa. Der er 3 i den ene stua. 1 underoffiser, og 2 soldatter. Det første laa der 2 ute i skaalen i uthusan. Dei stelte hestan som di har her, men nu ligger de vist på Bedehuset, saa gaar de her uppe om dagene og styller hestene. Vi har 4 hester som staar under løane. 4 staar der borte med Lyngmoen i bua. 6 gaar øst i skogen. ………….
ÅRSSKRIFT
Når en kjører mot sør på Setesdalsvegen kan en skimte en gård til venstre når en kommer over Vehustoppen. Nå har Terje Wehus overtatt gården og ryddet sli at en har fri sikt til den, men tidligere lå den skjult bak trærne. Bjørn Ilebekk skrev i 1975 en stil som skulle være et portrettintervju. Han valgte å skrive om Gunnar Wehus som den gang bodde på denne gården, Kviengen. Vi har fått lov å gjengi intervjuet.
Det ligger en liten stue oppe i lia. Omkranset av noen frukttrær og med en heller falleferdig låvebygning i bakgrunnen, gjør den på ingen som helst måte krav på noen større oppmerksomhet. Heller ikke husbonden er av typen som skyver seg lengst fram når det byr seg et høve.
Gunnar Wehus har passert de fem og sytti. Han er ikke fullt så lett på foten lenger, må puste litt mer i de bratteste kneikene. Den fyldige hårmanken har gråskjær i seg, men slett ikke så mye. Bak buskete øyebryn lyner det nå og da i øyekroken, kanskje et glimt av eneboerens mistenksomhet.
Du har det fredelig her oppe, Gunnar, sier jeg. Jo da, han er da enig i det, så mange forstyrrelser er det ikke. Jeg spør så om han er spesielt glad i stillhet og ensomhet. Ja, svarer han, stillheten er blitt en del av hans liv, men han liker å omgås mennesker, har ofte besøk, og han liker å dukke ned i gamle minner og gammel tid. Han kan ikke tenke seg å flytte inn i blokk, han blir for ufri der. Han har skogen like innpå seg og ferdes mye i Guds frie natur, tar enda til seg av naturens tale. Han har kjøpt til en del mål verdifull skog, er konge i eget rike. Så forteller han om den tidenda det virkelig var vilt å få tak i. Nå er det mindre liv i skogen, han mener forurensingen får ta skylden for det.
Gunnar bor enda i sin barndoms stue. Den bærer preg av unkarens vaner og uvaner, men en slik stue er i all sin enkelhet dyrebar for en som har slitt sine barnesko der.
Men Gunnar har drevet noe av hvert gjennom årene. Tidlig måtte han begynne arbeidsdagen sin. Det var strev for å få endene til å møtes. Mor og far dro på årene, unggutten fikk byrder og ansvar. Det var vanskelig å få seg arbeid for en som måtte ut og tje til sitt brød. Kunne en få seg arbeid med vedhogst noen måneder, var det nok av dem som var misunnelige. Så har han da drevet med ved- og tømmerhogst, stavskjæring og murerarbeid, og det er alminnelig kjent at han gjorde sitt arbeid nøyaktig og samvittighetsfullt. Men Gunnar har også vært borte i finmekanikk, for år tilbake drev han mye som urmaker og det er ikke få klokker han har «fikset» til.
Det henger 3 – 4 nydelige fioliner på den ene veggen. Den ene av dem er ikke riktig ferdig ser det ut til. Det er husbonden sjøl som er mester for dem. Han er tydeligvis en tanke stolt av arbeidene sine, har ingenting i mot å vise dem fram. Bunnen og lokket er laget av furu og gran, men sidene er av tysk bøk. Han sier det er Stradivariusmodellen han bruker, fint skal det være. Jeg spør hvor mange fioliner det har blitt gjennom årene, men det greier han ikke å finne ut av. En del er det nå blitt, den første var ferdig da hanvar femten år! Og felene er spredt rundt omkring. To av dem han har gjort ferdig nå, skal sendes til Amerika, så Gunnar er blitt internasjonal felemaker.
Far til Gunnar var lærer. Han fikk biskopens attest for å være «amtets dyktigste lærer at katekisere», og jeg lurer på om sønnen tenkte å gå i fars fotspor, velge skoleveien. Nei, i grunnen ikke, forteller han, det var ikke som i våre dager i den tiden. Samfunnet hadde ikke så mye bruk for skoleutdannede mennesker, men han har lest mye og er vel orientert om aktuelle saker. Han ser ikke så veldig lyst på framtida når det gjelder den politiske situasjonen i verden i dag. Så lenge stormaktene fortsetter opprustningen, vil det bli uro og spenning, mener han. Det er nedrustning som må til, hvis ikke er en storkonflikt uunngåelig, slår han fast. I dagens situasjon ville han ha nektet militærtjeneste, sier han. Det er ungguttene som har makten. Hvis de bare hadde mot og vilje kunne de utrette veldig mye for fredens sak. Når det gjelder de store sammenslutningene, som også Norge prøver å bli med i, kan han ikke avgjort si for eller i mot. Det er noe som følger med tiden, verden blir mindre, vi blir mer avhengig av internasjonalt samarbeid. Vi får veie fordeler og ulemper mot hverandre. Vi får finne oss i å gi avkall på mye, til og med vår nasjonalitet, drsom vi kan tjene noe på andre måter.
Gunnar synes han har det godt. Han tror ikke det er riktig å tale om de gode, gamle dager. Menneskene hadde det mye hardere økonomisk da, og når det gjelder sosiale trygder og sosial hjelp kan en ikke trekke sammenligninger i det hele tatt. Han forteller om en stakkars legdekall som måtte gå en fire – fem kilometer vinterstid for å komme ilegd hos en bonde, men han nådde aldri fram, ble funnet igjen i en snøskavl, stiv helt igjennom. – Men han synes folk er rastløse i våre dager, de er for opptatt med all verdens ting, selv om arbeidsdagene blir kortere og kortere. Menneskene må lære seg å åpne seg mere for hverandre, hjelpe hverandre med problemer og vansker.
Selv virker Gunnar så uendelig rolig og trygg. Når han driver med felene sine, når han ferdes i skogen, når nettene blir lange, har han tid til å tenke, filosofere. Men det er likevel ikke noe spesielt problem han prøver å finne en løsning på. I tredve år prøvde han å finne en løsning på tilværelsens gåte, sier han. Da måtte han gi seg, forstanden strakk ikke til. Han innså hvor begrenset mennesket er, hvor relative de fleste ting er. Men han fant noe som ikke var relativt, noe som viser vei selv ut over dette livet, nemlig den gamle husbibelen som gikk i arv fra far til sønn. I den har Gunnar funnet trøst og hjelp, slik at han ser framover med håp og forventning Han anbefaler den gamle Boken på det varmest, ikke minst til unge mennesker.
Den gamle mannen har funnet fram kniv og høvel og pusser og steller med den ene felen som ikke er ferdiggjort. Han er så ivrig at det er rent moro å s. Selv sier han at tida ikke strekker til, den ene dagen etter den andre flyr av sted. Det er nok så at Gunnars stue er lite å se på, moderne mennesker ville vel knapt bo der. Men det viser i alle fall at det ikke bare er ytre ting som skaper lykke og trivsel. En forlater Gunnar rikere til sinns enn da en kom, glad over at det finnes mennesker som har funnet en mening med livet og er glade og tilfredse.
ÅRSSKRIFT
For mange var nok drømmen om det store eventyret, om stor rikdom og om et nytt li i «det lovede land», Amerika, det som fikk dem til å satse alt for å komme dit. For mange ble det nok også en drøm som gikk i oppfyllelse selv om det krevde hardt arbeid – og kanskje ble noe annerledes enn de hadde tenkt på forhånd. Men for noen ble det begynnelsen på undergangen. Dette har forfatterne Thor Gotaas og Roger Kvarsvik skrevet om i ei interessant bok som kom ut i høst og som har tittelen «Ørkenen Sur». Vi har fått lov til å trykke forhåndsomtale av boka, og håper det kan bli en spore til å få vite mer om de som ikke fant «det lovede land».
Det økonomiske krakket på børsen i Wall Street i 1929 påvirket også nordmenn oi Amerika. På det tidspunktet bodde 60.000 norskamerikanere eller nordmenn i New York. Flesteparten bodde i Brooklyn. «Mysostkolonien» ble den kalt på folkemunne. Det norskeste strøket, 8. Avenue , ble kalt «Lapskaus Boulevard».
Også på ei søppeldynge i Red Hook klorte nordmenn seg fast. Fra 1921 slo de første norske sjømenn seg ned der og sov i tønnehus og hull i bakken. De drakk tresprit og levde som uteliggere i forbudstidas USA, da det var forbudt å drikke alkohol med styrke over 0,5 %. I 1926 kom bymisjonær Karl Holm fra Gjesdal og Lista til søppeldynga for å hjelpe landsmenn. Han døpte stedet «Ørkenen Sur», etter et bibelsk navn, fordi det virket så elendig. Holm besøkte dette stedet hver uke i årevis og organiserte hjelpearbeid blant norskamerikanere. Religiøse norske foreninger og menigheter i Brooklyn, særlig med medlemmer fra Sørlandet og Vestlandet, hjalp til.
Det var mye verre å bli blakk og husløs i storbyen enn i gamlelandet. Den som manglet dollar i USA manglet alt. Matauk var vanskeligere i storbyen enn i Norge.
I 1928 bygde sjømann Erling Olsen den første hytta i Ørkenen Sur. Seienere reiste flere hytter seg av materialer karene fant. De ryddet egne gater i søppelberget, som Depression Street og Hoover Alley. På Gospel Hill sørget uteliggerkoloniens selvutnevnte borgermester, Erling Olsen, for at det ble avholdt ukentlig gudstjeneste.
Omkring 1930 eksploderte antall beboere i Ørkenen Sur. Her fantes også svensker, dansker og finner, men flest var nordmenn eller norskamerikanere. Karene bodde ofte i husklynger er hvor de kom fra i Norge: Larvik, Haugesund, Bergen og Stavanger. Menn fra hele Norge befolket Ørkenen Sur, så vidt vites bodde bare en norsk kvinne der. Det oppstod et lite samfunn i havkanten hvor beboerne overlevde etter beste evne i den økonomiske depresjonen. Karene sanket matrester i byen og rodde ut til norske skip som lå ved kaia. De heiste opp tomme bøtter og fikk potetskrell og andre måltidsrester igjen, og kokte middag over bålvarme utendørs.
Da hyttene i Ørkenen Sur ble revet av president Roosevelts saneringstiltak i 1934, bodde minst 700 mennesker der. Over halvparten var nordmenn eller norskamerikanere.
Dette er historien om en av de merkeligste norske bosetninger i USA, skyggesiden av utvandringen og et landfast bevis på krisetidene til sjøs. Mange norske sjømenn ble hyreløse da aktiviteten i internasjonal sjøfart sank kraftig etter 1930. De fikk heller ikke jobb i land. Hjem ville de ofte ikke, hvis de hadde råd, og trygd eller andre offentlige støtteordninger fantes ikke. Som nybyggere i storbyen sanket de papp, trebiter og blikkplater og bygde krypinn i Ørkenen Sur, vegg i vegg med norske utvandrere som heller ikke lyktes i Amerika.
Vedlegg: Vi tror mange sv medlemmene deres er interessert i bokas emner, utvandringshistorie oghistorien om norske sjøfolk. Forfatterne hjar samlet muntlig og skriftlig kildemateriale både i Norge og i USA. Det lever fortsatt mennesker på begge sider av Atlanteren som besøkte Ørkenen Sur i 1930-åra. Fakta om boka: Tittel: «Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn». 255 sider, rikt illustrert med unike fotografier fra Ørkenen Sur. Forfattre: Thor Gotaas og Roger Kvarsvik. Forlag: Spartacus, Oslo. Utgivelse: 20. august 2010.
ÅRSSKRIFT
«Paa en flat furumo umiddelbart øst for gaardens indmark hovedsagelig mellem denne og hovedveie, der går i retning nord – syd gjennem Stallemodalen, ligger der et meget vakkert gravfelt.» Dr. H. Gjessing.
Året er 1922 og det er sommer. Etter ønske og anmodning fra lokale entusiaster befinner dr. Helge Gjessing seg på et gravfelt ved Stallemo i Vennesla. Bakgrunnen var at man i Øvrebø ønsket å få i stand en bok om bygdehistorie og i den forbindelse gjerne ville ha bistand fra Oldssakssamlingen til å gjennomføre arkeologiske registreringer. I løpet av en måned ble totalt sytten gravhauger utgeravd, fordelt på gårdene Stallemo, Hægeland, Sangesland og Greibesland. Blant disse var det gravene fra det store feltet ved Stallemo som gav de viktigste og mest interessante resultatene.
Gravene på Stallemo: Gravfeltet på Stallemo ligger plassert ved elva Songa, mellom gårdene og hovedveien som går nord-syd gjennom Stallemodalen. Her ligger til samme3n trettito gravhauger fra jernalderen. Gravskikken i jernalderen er svært kompleks, med både flatmarks- , jordfeste- og/eller kremasjonsgraver i haug eller røys. Haugenes form er oftest ovale eller runde og en haug kan inneholde flere begravelser. I særskilte tilfeller kan haugene ha en spesiell utforming. Et eksempel på dette er en korsforma haug fra Stallemo, av Gjessing beskrevet som å ha et eiendommelig utseende. Som ytre markering kan haugene ha fotkjede av stein eller en fotgrøft (nedgraving) omkring. Flere av gravhaugene ved Stallemo har fotgrøfter, ved enkelte av dem er det en eller flere «broer» over fotgrøfta. Inntil utgravingen i 1922 var Stallemo gravfelt nesten urørt, med få spor etter tidligere utgravinger. I forbindelse med et grustak var en haug ødelagt og det skal her ha blitt funnet en del bein som straks ble gravd ned igjen. I en annen haug ble det på slutten av 1800-tallet funnet en mannslang kiste av heller, med et tynt kullag i bunnen. For øvrig kjennes det ikke til andre funn.
Da Gjessing gjestet Stallemo på begynnelsen av 1900-tallet, hadde han med seg flere lokale innbyggere til å hjelpe seg med utgravingen. Haugene beskrives i Gjessings rapport som vakre og urørte, bevokst med bærlyng og furutrær, oppbygd av fin morenegrus og sand sammenblanda med torvrester. Gjessing og hans medhjelpere gravde ut elleve av haugene, de fleste av dem var tomme, men i to av dem ble det funnet trekull og halvsmeltede bronsegjenstander fra branngraver. Det ble også funnet skjelettrester, never og gjenstander fra en utbfrent grav i en tredje haug. Gjenstandene sammen med skjelettmaterialet daterer gravene til eldre jernalder, nærmere bestemt folkevandringstid (400-600 år e. Kr.)
Stallemo er et typisk gravfelt fra eldre jernalder hvor man ofte finner gravhaugene samlet i klynger – såkalte gårdsgravfelt. Gårdsgravfeltene lå sentralt i forhold til ferdselsveier, nært gårdstunet og med godt utsyn, de skulle sees på lengre avstand. Et stort og imponerende gravfelt var symbol på høy status, tradisjon og velstand og kan sees på som en form for eiendomsmarkering. Mange gravhauger signaliserte at gården var rik med en mektig ætt. Samtidig var man med nær beliggenhet til gården sikret at de døde var synlige for de gjenlevende også etter at de var sendt til dødsriket. Ved Stallemo ligger gravfeltet inntil et gammels vadested over elva Songa. Det er påfallende at gravene ikke er plassert lenger ute på brinken langs elva, hvor de ville vært langt mer dominerende. Gårdsgravfeltet må derfor antas å være plassert i forhold til den gamle ferdselsveien, som med all sannsynlighet er sammenfallende med eksisterende vei, og ikke elva. Hvor den opprinelige storgården lå ved Stallemo vites ikke sikkert. Med unntak av en flintdolk er det ikke gjort andre løsfunn av artefakter eller bosetningsspor i nærheten av gravfeltet. Det er allikevel rimelig å anta at gården har lagt like i nærheten, eksempelvis på slettene videre inn i dalen.
En mannsgrav og to rikt utstyrte kvinnegraver: I jernalderens gravskikk var det vanlig at den døde fikk med seg forskjellige gaver i grava. Gavene var gjerne redskaper, våpen, husgeråd, smykker og personlig utstyr som representerte individets kjønn og sosiale status i samtiden. Status, makt, religion og kjønn hedde betydning for hva slags gravminne men fikk etter seg og bare mennesker med høy sosial status, ble hauglagt i rikt utstyrte graver.
I sentrum av rundhaug 12 støtte man under gravingen på slere steiner plassert i en krets omkring midten. Steinkretsen var oval, dannet av syv større og to mindre steiner. Mot nord var det en åpning mellom steinene og mellom dem ble det funnet rester etter en branngrav med mye trekull, forbrente leirskår fra minst to leirkar og brente beinbiter. I midten av steinringen lå en større samling urensede, brente bein og på toppen av disse to godt bevarte kniver av jern, en større og en mindre, liggende i kryss. Den ene kniven er eiendommelig ved at den er sakseklipt slik at den flate siden vender ned når kniven føres med høyre hånd med eggen inn mot brystet. Den andre kniven er og sakseslipt, men spesiell ved at oversiden er konkav langs ryggen ned til skråslipingen av bladet. Tangen er usedvanlig bred ved roten og har et hakk i bakre kant til feste for en stift gjennom skaftet. I graven ble det også funnet et bryne av kvartsitt og noen mindre jernfragmenter. Blant disse var en halvdel av en hektespenne. Mest sannsynlig er det en mann som er gravlagt i graven.
Den ene langhaugen (haug 14) som ble utgravd viste seg å inneholde et større brannflak med mørk kullh\jord iblanda mindre trekullbiter. I laget ble det funnet flere oldsaker, deriblant skår fra tre forskjellige leirkar, hvorav et spannformet, et begerformet og et hankekar. Begerkaret så ut til å ha vært noenlunde helt, men ble truffet av en spade under gravingen. Inne i karet fantes sort jord og beinrester. Videre ble det funnet gjorder til et trespann, en beltespenne av bronse, fragmenter av to korsforma spenner og et kuleformet spinnehjul av polert stein, med rundtløpende fint innrissede linjer. Alle disse oldsakene ble funnet innenfor en diameter på en meter. Rett sør for denne samlingen ble det funnet ytterligere tre leirkar, to av dem spannforma. Jorden omkring karene var sort av trekull og inneholdt brente beinrester. Her ble også funnet to kniver, to korsforma spenner, hanken til en trebøtte, et spinnehjul, flatere men nærmest identisk med foregående, en uformelig bronsegjenstand og fragmenter av jern og bronse. En av de korsforma spennene lå tildekket av never. Gravgavene tyder på at det har vært gravlagt en kvinne i haugen, muligens er det snakk om to begravelser. Opprinnelig har haugen hatt en ytre markering med et fotkjede av knyttnevstore steiner omkring.
Kammergrav: Rundhaug nummer 18 skjulte en kammergrav, hele 2,62 m lang, 1,35 m bred og 0,80 m dyp, avrundet i hjørnene slik at den fikk en langstrakt oval form. Selve nedskjæringen til graven var markert med en liten steinsetting bestående av fire steiner stilt på høykant, hvorav den ene en flat heller grovt tilhugget til en rund form. Ved foten av denne lå der seks kvartsstykker, fire like i bunnflaten og to over. Kvartsstykkene målte opp mot 20 – 25 cm lange. Under utgravingen ble det i haug nummer 12 funnet en hel del kvartsstykker opp til en neves størrelse. Samtlige ble funnet i skillet mellom gresstorven og den opprinnelige haugfyllingen. Da haugen ble laget må de ha lagt spredt omkring på haugens ytre overflate. Kvarts er vanlig å finne i rituelle sammenhenger, som graver. Kvartsen i seg selv er blank med skinnende overflate og i mørket vil steinene glinse i lyset fra ild eller månen. Når man gnir eller slår to biter kvarts sammen oppstår små lysglimt og man kan tenke seg at steinenes egenskap i å lage lys kan ha hatt en magisk effekt. Kammergraver er et sjeldent og eksklusivt innslag blant gravene fra folkevandringstiden i Agder. Et fåtall innlandsbygder utpeker seg gjennom rikt utstyrte jordfestegraver i denne perioden, blant annet gravfeltene ved Lunde på Lista, Snartemo i Hægebostad og Stoveland ved Mandal. En kammergrav er et gravrom som bygges på stedet hvor den døde skal gravlegges. Gravrommet kan være en nedskjæring i bakken, gjerne foret med planker, stokker eller heller og markert over bakken med en steinsetting dekket av en større haug. Kammergravene knyttes til fortidens aristokrati og storhetsmiljøer. Slike grav kponstruksjoner er godt dokumentert i det danske materialet. Blant annet er det funnet flere slike graver på Nord-Jylland, et område med nær kontakt til Sør-Norge i jernalder.
Personen i kammergraven er gravlagt midt i haugen, på enseng av never og til dels dekket av dette, orientert med hodet mot nord. Deler av kraniet med tenner var bevart. Den døde har vært begravd iført stasdrakt, utsmykket med mange og praktfulle smykker som indikerer individets sosiale status. Øverst ved halsen har det sittet to nåler av bronse på drakten, lenger ute på skuldrene to små korsforma bronsespenner og på brystet nedenfor har to større korsforma spenner vært festet. Ytterst på ermene har det sittet hektespenner av sølv. Ved livet ble det funnet en beltering av bronse. Og like nedenfor et sølvbeslag med jernfragmenter, som etter all sannsynlighet har tilhørt en kniv med slire med doppsko av sølv. I nordenden av grava ble det funnet flere bruksgjenstander, deriblant trekarkitt og harpiksringer til seks trebøtter, to leirkar og to spinnehjul av polert stein, med rester av pinnene bevart. Det ene spinnehjulet er lavt av sylinderformet, fint polert og dekorert med dype konsentriske sirkler på over- og undersiden og tettstilte rundtgående linjer om smalsiden og det andre er et dobbeltkonisk snellehjul av lys polert stein med innrissede konsentriske sirkler på over- og undersiden. Smykkene, de øvrige gravgavene og studie av kranierester og tennene forteller at det er en kvinne som er gravlagt i graven. Tennenes tilstand indikerer at kvinnen som er gravlagt her har vært omkring 40 år, kanskje er det selve husfrua på gården som ble gravlagt her?
Smykkene i graven: To av de tre gravene var særlig rikt utstyrt med gjenstander av bronse og sølv. Blant gravgavene fantes flere korsforma spenner i bronse – som er typisk for graver fra folkevandringstid i Sør-Norge. Kaorsforma spenner ble brukt av både kvinner og menn, men som gravgaver forekommer de oftest i kvinnegraver. Slike spenner kan være støpt i sølv, men er som oftest av bronse og var blant de vanligste draktsmykkene i Noarge på denne tiden. Spennene er lederartefakt for perioden og finnes i mange varianter. På begge sider og på toppen av en liten plate sitter tre knopper og danner øvre del av at kors. Spennenes fot går ut fra platens nedre del og er oftest formet som et dyrehode. Et fåtall eksemplarer har en fot i form av en sirkulær eller triangulær plate.
I hver av de to kvinnegravene ble det funnet fire korsforma spenner. Spennene fra den ene branngraven (haug 18) er kraftig deformert, men synes alle å være utformet med runde knopper og dyrehode. Materialet fra den ubrente kvinnegraven (haug 14) var imidlertid godt bevart og gjemmer også de mest interessante funnene. Den største av spennene herfra er en kraftig spenne av bronse med store runde løse knopper. Fotstykkets dyrehode er kraftig utformet med et bånd tvers over mulen. Også den nest største spennen er laget av bronse. Her er dyrehodet utformet med tverribber og spisse fliker over øynene. Bøylen er glatt og hvelvet, hovedplaten og knoppen er runde. De to minste spennene er av bronse med triangulær fotbplate og fassetterte flate knopper. Samtlige spenner er godt bevart med rester av tøy liggende ved. De små spennene er blant dem som regnes for fremmedelementer i folkevandringsmaterialet i fra Vest-Agder og paralleller til den sjeldne foten må søkes utenfor landegrensene. Fotens form har en utpreget vestgermansk utbredelse, opprinnelig avledet av provinsialromerske spennetyper. Liknende spenner er funnet i anglosaksiske graver i England og i graver nord på kontinentet. Funnet viser de nære forbindelser mellom landene på hver side av nNordsjøen allerede for over 1500 år siden. Folkevandringstiden var en periode preget av allianser mektige ætter imellom og det var vanlig at kvinner ble giftet bort for å etablere forbindelser med andre familier. Historien bak spenna er unektelig spennende og kanskje er den tilkommet nettopp ved et slikt giftermål.
De store og de små spennene har en tidsmessig forskjellig opprinnelse. Stilistisk hører de to store korsforma spennen med dyreornamentikk til den tidligste perioden av folkevandringstid ca 400 e.Kr., mens de to mindre spennene med triangulær fot er yngre, omkring 500 e.Kr. og graven må derfor dateres til denne tid.
Videre i graven ble det funnet noen få gjenstander av sølv, en doppsko og to dobbelte hektespenner. Slike spenner var, sammen med de korsforma spennene, en vanlig del av kvinnedrakten. Hektespennene finnes i flere utforminger med forskjellig dekor og ble derfor brukt til å feste sammen ulike draktdeler. De to sølvspennene med spiralornamentikk fra Stallemo har vært plassert ved armvristen eller mansjetten på drakten, hvor man gjerne hadde festet fine vevde bånd til pynt. Likedannedespenner er funnet i England og tolkes der som identitetsmarkører for skandinavisk utbredelse blant fremmede kulturer, med opprinnelse på Sør- og Vestlandet her hjemme. I haug 12 ble det funnet en halvdel av en annen variant av hektespenner, denne var i bronse og svært ødelagt, men synes å ha vært lik spennen til høyre nedenfor. Doppskoen av sølv ble funnet sammen med rester av trevirke og en liten kniv av jern og antas å ha tilhørt en knivskjede. For øvrig ble det funnet en enkel beltering av bronse og to små bronsenåler med ring i enden. nålene må ha sittet på drakten oppe ved halsen.
Rikt stormannsmiljø: Gårdsgravfeltet på Stallemo slutter seg til et mindr antall stormannsmiljøer i innlandsbygdene på Agder fra folkevandringstid, som kjennetegnes av rikt utstyrte jordfestebegravelser i hellekister og kammergraver. Gravgavene herfra er typiske for sin tid og representerer personer med høy rang eller status i samfunnet. Kvinnegravene er særlig rikt utstyrt og materialet fra dem gjenspeiler kontakt med fremmede samfunn langt borte. Den rike kvinnegraven fra Stallemo, med de korsforma spennene med triangulær fot, er et godt eksempel på kommunikasjon og forbindelse med ulike kulturer og ætter
Etter Gjessings utgraving for snart 100 år siden ble gravhaugene restaurert og ligger i dag som monumenter fra storhetstiden som en gang var på Stallemo. Haugene er godt synlige i terrenget, med hver sin forskjellige form, fotgrøfter og plyndringsgroper etter tidligere gravrøvere. Til våren vil gårdsgravfeltet bli skiltet og tilrettelagt for besøkende.
Litteratur: Helge Gjessing: Innberetning angaaende arkeologiske undersøkelser på gaarden Stallemo (gn. 15 bnr. 2) Øvrebø s. og pgd Vest-Agder sommeren 1922. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Helge Gjessing: Vest-Agder i forhistorisk tid i Vest-Agder 1, 1925 Bergen. Oddmund J. Møllerup: Arkeologi i Torridal Sorenskriveri, 1925 Kristiansand Oluf Rygh: Norske Oldsager, 1880 Kristiania Haakon Shetelig: The cruciform brooches of Norway, 1906 Bergen Wencke Slomann: Hjemlig tradisjon og fremmede innslag i norsk jernalder, 1986 Oslo Frans-Arne Stylegard: «Norges terskel, Europas port». Kristiansand fra istid til nåtid. 2006 Frans-Arne Stylegard: «Snartemofunnene i nytt lys». Universitetes kulturhistoriske museer, Skrifter nr. 2, Oslo 2003.