ÅRSSKRIFT 2005 – MINNER FRA ØVREBØ

ÅRSSKRIFT 2005 – MINNER FRA ØVREBØ

Minner fra en barndom i Øvrebø.

Av Øyvind G. Føreland

Jeg heter Øyvind Gunnar Føreland, og kom til verden den aller første vårdagen i 1950. Bortsett fra et par tre år har jeg bodd all min tid i Møllebygda her på Skarpengland.

I denne artikkelen skal jeg fortelle fra min oppvekst, og jeg begynner så langt tilbake som jeg husker. Fetteren min, Stein Føreland, var min beste kamerat i de tidligste barneårene. I flere år var det en fast regel at jeg tok en rask visitt til han på selveste Julekvelden, etter at julepakkene var åpnet. Nysgjerrigheten var stor, og Stein bodde kun et drøyt steinkast unna.

Våre foreldre dreiv A & G Føreland Karosserifabrikk og Maskinverksted, og her hadde vi rik tilgang på prima kassebord i mange størrelser. Dermed falt det naturlig å slå seg på hyttebygging i fritida. Jeg vil tro vi var i 6-8 års alderen da vi fant en grei hyttetomt rett oppi skogen der Stein bodde. ”Sanden” kalte vi den utvalgte plassen fra den dagen. Like bak der vi satte opp hytta var det tatt ut en god del sand, og dermed var det blitt ei grei hole inn i skråbakken. Her bygget vi oss en svært primitiv utedo. Den besto av en enkel treramme med bord på toppen, og der ble det skåret ut et hull i passende fu-størrelse. Vi hadde også en slags brønn i denne samme hola, men selvsagt tilstrekkelig høyere plassert enn dassen. Noe som var litt dumt med brønnen, var at vannet forsvant om sommeren når det var tørt, og tørsten var på topp grunnet sommervarmen. Av en eller annen grunn ble en av de andre ungene i bygda så ilsken på Stein og meg, at han rappet utedassen vår og heiv den i Møllebekken, som da rant flomdiger gjennom bygda. Det nyttet lite å irritere seg over rappet og flomtatt dass, så det var bare å snekre en ny. Den første hytta vår var ikke av beste kvalitet, så etter en tid måtte vi bygge ny. Rivinga ble gjort på den enkle måten at hytta ble puffet utfor kanten, og der reiv den seg selv nedetter skråningen. Etter det jeg husker bygget Stein og jeg 3 hytter på ”Sanden”, før vi sluttet med hyttebygging der. I den siste hytta hadde vi en liten vedovn som far min hadde laget.

Jeg må også ha med noen minner fra Mølla skole der jeg gikk i 1. klasse fra 1957. I første og andre klasse hadde vi ei lærerinne som hette Gunhild Loland. På denne tiden var ho ingen ung dame lenger, og hørselen hadde også begynt å skrante. Dette var ikke lite plagsomt for målsvake, sjenerte småbarn, da det kunne by på store problemer å gjøre seg hørt og forstått. Løsningen ble at frøken Loland stod ved siden av eleven som skulle ytre seg. Dette var nok helst litt flaut, men da kunne alle fall frøken høre det som ble fremført. På ettersommeren var det interessant å være nede ved bekken i friminuttene. I det ene friminuttet gravde vi en liten grunn dam i bekkekanten der ørretyngel kunne svømme inn. Innen det hadde gått et friminutt eller to, hendte det at vannet hadde sunket så mye at yngel hadde blitt liggende igjen på tørt land. Litt lenger nede i bekken var det en diger steinstem som hørte til en vannsag, men denne saga ble revet og fjernet da jeg var 4 – 5 år gammel. Saga hadde et stort tyngdehjul som ikke ble tatt med. Jeg vil tro at dette hjulet var mellom 3 og 4 meter høyt, og bortimot 1,5 meter bredt. Etter som jeg mener å huske, var det faktisk noen som bygde hytte inne i hjulet. I første del av 1960 bygde elektriker Oddleiv Langeland hus rett ved der vannsaga hadde ligget. Etter at huset stod ferdig satte han opp en svær, svingbar, håndkraftdrevet kran med bom og flere barduner fra toppen og ut til sidene. Nå ble en stor del av steinstemmen fjernet, og steinene ble lagt der saga hadde stått. Det ble det satt opp en stor garasje, og det store vannhjulet ble også fjernet.

Skolefrøkna vår var kubikksjarmør også, ho hadde nemlig egen moped. Frøken Loland hadde vært i Lillesand på mopeden sin, og det hadde blitt en slitsom tur hjem til Øvrebø igjen. Ho hadde nemlig kjørt på første gir hele den lange veien tilbake. Dette var muligens den første turen ho hadde med mopeden, og det var helt sikker noen som viste henne at den hadde fler gir. Om vinteren var det greitt å gå på Mølla skole, for vi hadde en grei akebakke ned fra en haug som lå mellom skolen og Bjørnshei Biloppretting. Akebrett var det ingen som hadde på den tid, men det var ikke noe uløselig problem. Det var bare å ta seg en tur ned på Samvirkelaget eller Øvrebø Landhandel og tigge seg en papirsekk. Noen år senere ble akehaugen fjernet, fordi bilverkstedet ble utvidet og trengte mer plass.

Inntil begynnelsen av 1960 årene gikk Setesdalsveien gjennom sentrum, og områder her så ganske annerledes ut enn det gjør nå. Der vegen går nå var det en liten bakke da jeg var barn, og der kunne vi ake og renne på ski. En gang akte jeg i denne bakken på en stige, og husker jeg ikke feil, ble dette filmet av John Føreland. Vassåsdalen er nå en lang, jevn bakke med en slak sving i bunnen. Da jeg var barn var veien svingete, smal og med bratte bakker. Det forhindret ikke at vi rant på rattkjelke helt fra toppen, og ut på en stor tipp av snø nede ved siden av Tappen. En ting som ikke var det grann gøy, det var når strøbilen kom og strødde med sand. Da ble både moroa og farten kraftig redusert. Kan hende det høres helt vilt ut å renne på rattkjelke her, men trafikken på midten av 50årene var svært liten. Noe som også er viktig å få med, er at vi hadde lommelykter på rattkjelkene våre. Jeg kan aldri huske at det skjedde et eneste uhell under aking. Når jeg først forteller fra gamleveien ned Vassåsdalen, må jeg fortelle om den gamle hestetroa. Den stod innerst inne i den lange, slage svingen øverst i Vassåsdalen, for her var det et lite vannsig. Troa var hult ut av en trestokk og hadde trerenne. Mang en gang slukket jeg tørsten i denne. Det er nå gått mange år siden den gamle hestetroa ble borte, en eller annen må ha fått bruk for den.

Da jeg var barn i 50-årene i Møllebygda, var det ikke offentlig renovasjonsvesen som nå. Da måtte vi selv sørge for å få tinga på søppelhaugen. Nede bak Tappen husker jeg godt at det var søppelfylling. Her var ofte både jeg og andre barn bygda for å se om der var noe interessant å finne. Det var nok ikke sjeldent foreldre som måtte hive andres søppel. Det hadde sin egen sjarm å være barn i 50-årene. Kanskje jeg kommer på mer å fortelle om til neste årsskrift. Den som lever og følger med får se!

Kristioffer Berntsen