ÅRSSKRIFT 2001 – BONDEKONA

ÅRSSKRIFT 2001 – BONDEKONA

Gardkona – Bondekona

i tidligere tider fra omkring 1800

til omkring 1950

av

Niels-Otto Hægeland

 

Kanskje gikk hun ”for presten”, som det hette, sommeren 1878, og ble konfirmert senhøstes samme året. Hun var, kan hende, blant de yngste i en stor søskenflokk. Foreldrene måtte streve både sent og tidlig, gjennom mange år, for ”å få endene til å møtes”. Tidlig måtte også hun, selv som en av de yngste i barneflokken, ta sin del av slitet.

Ja, disse få, men dog beskrivende og innholdsrike setninger, kan sikkert være ”vitaen” for de fleste bygdejenter på den tiden. Dog, bare noen få år senere satt de selv som strevsom ”gardkone” med mann og barn, gård og grunn, hus og hjem, og med dertil hørende dyr og fjøs og låve.

Dersom vi dreier ”tidshjulet” drøye ett hundre år tilbake, til ca. 1890, og følger utviklingen ca. 60 år framover, til 1950, vil antakelig ”årshjulet” for mange gardkoner, både i Øvrebø og andre bygder på Agder, være nær opp til denne illustrasjonen. (Se side 94 i Bildearkiv).

 La oss i tanken forsøke, med noen flere ord, å beskrive

”Gardkona`s hverdag”.

Vi begynner med ”de daglige gjøremål”. Og jeg gjør det i stor ærbødighet:

Fjøsstellet: To ganger, hver dag, hele året, om morgenen kanskje allerede i 5-6 tiden, og om kvelden ca. 12 timer senere, var gardkona den drivende arbeidskraften i fjøset. I den mørke tiden på året var det i beste fall en flyttbar parafinlampe dom gav det aller nødvendigste arbeidslyset. I Fjøset var det, kan hende, fra tre til seks . syv melkekyr, noen ungdyr, kanskje hest, gris og noen høns og en del sauer. Det skulle vøre rent og trivelig i fjøset, både for folk og dyr. Det ble ”skjøret” rent både i bås og renna. Det var foring med høy halm og grønnfor av forskjellige slag (nepe, kålrot o.s.v.),mel og hakkelse(oppkuttet halm og mel blandet i vann) og ”sudret”, som var avfall fra matstellet i kjøkkenet.

Gardkona sto nok for det meste av arbeidet, og da i tillegg til melkingen og stell og pass av hvert enkelt dyr i fjøset. Alt dette,  og mere til , med bare ”handemakt”, uten maskiner og teknisk utstyr.

Vannbæringen: Med åk (bæretre), både sommer og vinter, fra nærmeste bekk eller kjelde til alle dyra i fjøset var et særdeles tungt arbeid, som også svært ofte ble en del av gardkonas gjøremål.

I tillegg til disse daglige rutinene, men dog til forutsigbare tider, må vi selvsagt også ta med ”Kalvesjauen”. Det vil si: når kuene skulle kalve. Det var både spennende og slitsomt, og ikke sjelden kunne det ta en del av nattesøvnen. Men det var dog en nødvendig tilvekst og en verdiforøkelse til den samlede gårdsdriften.

Selv om mannen også tok sine tunge og jevnlige tak i fjøs og fjøsstell, så la fjøset beslag på en vesentlig del av gardkonas arbeidsdag. Det var heller ikke noe tillegg for ”ubekvem arbeidstid”.

Selvsagt var dette arbeidet noe enklere sommerstid når alle dyrene om dagen var ute på beite eller i skogen, men da var det kanskje lang vei til ”sommerfjøset”.

Så kan vi i undring spørre: Hva var det som ga disse kraft og styrke i dagens og livsens strid? Før vi forsøker oss på et svar, tar vi for oss flere av gardkonas daglige gjøremål.

Matlagingen: I dette tidsrommet, fra 1890 – 1950, var første halvdelen nærmest å betegne som siste delen av naturalhusholdningen. Det vil si: at mest mulig av råvarene til kostholdet i hus og heim ble dyrka og produsert på gården, i skogen og på marken, eller fødd opp i fjøset. Ja, endog på noen gårder malte de kornet til brødmel på egen kvern.

Å ha ansvaret for kjøkken, med mat og matlaging i naturalhusholdningstiden stilte gardkona overfor et stort ansvar og en særdeles krevende oppgave. Det krevde nok mere enn vår tids, er det ikke husøkonomer de kalles.

I en tid hvor vedkomfyr og bakerovn kompenserte hjelpemidler som vi i vår tid tar i bruk ved å vfi på en bryter. ”Utviklingen” av datidens kjøleskap og fryserom i steinkjellere, heller eller jordgammer krevde både omtanke, planlegging, fantasi og nøyaktighet. Det å bevare matvarene på riktig måte og med rett temperatur til enhver tid var ikke enkelt i de dager.

Melken, for eksempel, skulle separeres, det vil si skille fløten fra melken. I tidligste tider ble det gjort ved at melken sto i breie fat på et kjølig sted, kanskje et døgn eller to. Fløten steg da opp til overflaten, og ble med en ”nennsom” hånd ”skummet” av, for så å syrne og senere, kanskje en gang i uken, bli kjernet til smør.

Etter hvert fikk nok de fleste gårdene seperatoren ”Alfa Laval” som mange av oss husker. Skummetmelken og kjernemelken som ble tilbake, måtte utnyttes både til matlaging og til dyra. Alt ble brukt med omtanke og nøysomhet. Melkebilen og levering til meieriet kom dog etter hvert.

Brødlagingene og ikke minst brødbakingen i de store bakerovnene som ble fyrt opp til passende varme for  å steke opptil 15 – 20 deilige brød om gangen, var nok et foretakenede for gardkona minst en gang i uka. Det var ofte mange munner å mette på gården.

Arbeidsdagen på gården var lang, og ”uten mat og drikke duger helten ikke”, som det heter. Store deler av året måtte gardkona daglig stelle til fire måltider, både frokost, dugurd (formiddagsmåltid), middag og kvelds. Vi må jo også føye til at det var heller ingen maskin på kjøkkenet til å ta oppvasken.

Det var ikke bare i fjøset det trengtes vann og vannbæring. De fleste hadde heller ikke innlagt vann i kjøkkenet. Ja, det var vel ofte slik at dersom det ble innlagt vann så kom det først i fjøset for der var forbruket størst. Det var nok mange slitne rygger og lange armer i den tiden.

Barna i hjemmet og på gården

skapte liv og røre og tro på framtid for bonde- og  bygdesamfunnet.

Slekt skal følge slekters gang ”Se, barnet en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn” står det i Salmene 127,3 i vår Bibel, og bibelkunnskapen forpliktet i den tiden, mon tro kanskje sterkere enn i våre dager.

Barneflokken kunne ofte være stor, sjelden var den mindre enn tre-fire, men ofte var den oppe i åtte-ti barn og mer til. Dette preget jo familielivet både i heimen og ute på gården. En tidsperiode som for mange familier kunne vedvare i femten – tyve år, og på den tiden var det ikke snakk om verken ”mamma- eller pappapermisjon”.

Men selv om dette skapte både trivsel og liv og røre, er det klart at mye av arbeidet og ansvaret med og for barna ble lagt på gardkona. Det var vel alltid noen av barna som skulle på skolen, kanskje var det ”omgangsskole”. Var leksene utført, var klær og fottøy i orden, var nistematen laget ferdig?

Dette var sikkert bare noe av det som daglig var i mors omtanke for barna samtidig som de andre små som var hjemme krevde sitt av tilsyn, stell og omtanke.

Helt fra spedbarnet til skolealder og fram til de ”gikk for presten”, ble barneflokken preget av Mors kjærlige, men også  oppdragende omsorg, med lek og sang og et begynnende arbeidsansvar. Det blir fra tid til annen sagt at: ”Hygge og glede i hjemmet står eller faller med Mor”. Ja, mon tro om det ikke ofte var som om barndomstiden kom ”i reprise” for mang en ung og strevsom gardkone.

Her må vi selvsagt ikke glemme at han Far i stor mon gjorde selvsagt også sitt, ikke minst for å gjøre guttene til framtidige dyktige gardbrukere. Oppveksten på gården sammen med mor og far og søsken, ferdsel i natur og bygdemiljø, skapte for mange sterke røtter og grobund for voskter til et sundt og rikt liv.

Gulvvask og klesvask

Var nok daglige gjøremål i en heim med en barneflokk i aldersspredning fr spedbarn til konfirmant. Selv om det nok var på dette område de større barna gjorde sine første ”prøvetak” i  arbeidslivet, så var det nok mor som måtte ta de tyngste tak. Klesvasken krevde koking, enten det nå var i storgryta på vedkomfyren i kjøkkenet,  eller den store jerngryta som hang i bakerovnen nede i kjelleren.

Nei, det var så visst ikke bare i våre dager at en trengte å planlegge alle gjøremål for å få utført alt det nødvendige. Når vi så også vet at

Søm av nye klær og reparasjon av de brukte klærne, både til barna og de voksne, måtte ofte mor, gardkona, selv ta seg av. Klær som de største barna ”vokste fra” måtte tas vare på og syes om til de mindre. Det å kjøpe nytt var heller sjeldent og ingen selvfølge. Ofte var dette med klærne kveldsarbeid, og i den mørke årstiden med kanskje bare en parafinlampe som belysning. Det var nok mang en morgen at både mannen og barna var spent på hva og hvordan mor hadde lappet, stelt og sydd mens de hadde sovet sin gode søvn. Men også mor var nok spent på barnas reaksjoner. Maktet hun med sitt strev for mann og barn, for hus og hjem, å skape glede og takknemlighet? For det var vel det hun ønsket som lønn for strevet. Fikk hunn lønn som fortjent? Ord til ettertanke!!!

Omsorgen for, og kontakten med naboer, slekt og venner

var en viktig og naturlig del i datidens bygdesamfunn, selv om det slett ikke var hver dag de hadde kontakt med hverandre. I tiden før både telefon og bil, var det som oftest å ta seg fram til fots, eller i beste fall med sykkel. Dog var likevel kontakten med naboer, slekt og venner noe av ”nerven” i bygdesamfunnet.

Lange avstander og dårlig vegsamband, blant mye annet, gjorde at mange bygdelag på den tiden utviklet seg til et ”sjølvhjelpsamfunn”, og gardkona var nok, også her, ofte den som var det viktigste bindeleddet.

Det er vel ikke uten grunn at vi i våre dager snakker om ”gamle kjerringråd”. Ja, mange av disse råd lever jo videre i vår tid og blir sågar anbefalt både av leger og helsepersonell.l

Godt naboskap var en del av ”det daglige brød” og var også den tids selvfølgelige ”pleie- og omsorgsavdeling”, for eksempel i fødsel og barsel, i sykdom og dødsfall, ja, både i glede og i sorg.

Det ovenfor omtalte er visselig både ufullstendig og springende, men det gir dog et inntrykk eller bilde av noe av gardkonas uunngåelige gjøremål, selv om vi også vet at dagene var fylt  av så mye, mye mer. Men likevel klarte gardkona, svært ofte, om ikke hver dag, å få tid til en liten, men velfortjent ”middagslur”. Det var både riktig og viktig for å klare den lange arbeidsdagen.

 

Nå vil vi i vår videre vandring gjennom gardkonas hverdag fra tidligere tider, forsøke å ta fram en del av det som vi kan beskrive som

”de sesong- og situasjonsbestemte gjøremål”.

Disse utgjør, sammen med de daglige gjøremål, et mangfold og et omfang som gir oss et enda klarere bilde av gardkonas både dyktighet og allsidighet. Vi tar for oss måned for måned, og glem ikke at det vi nå beskriver kommer i tillegg til alt det daglige vi ovenfor har omtalt. Vel, vi begynner med

Januar og februar som nok for mange gardkoner var regnet som ”innearbeidsmåneder”, med karing av saue- og lammeulla, spinning, veving, sying og strikking.

Den vaska saue- og lammeulla som var klippet, kanskje i oktober, skulle nå kares og spinnestil garn. Det ble gjort med to enkle handredskaper, (karder), som ”sorterte” ulla slik at den ble laget til små ruller som igjen ble ”tvinlet” med hånd i det spinnerokken som ble drevet med fotkraft, spant ulla til garn. Ja, så enkelt kan det sies, men det trengtes så visst kunnskap og godt handlag til for både å kare og spinne.

Garnet var oftest hvitt eller sort, som sauen. Skulle garnet farges ble det ofte gjort ved hjelp av planter i naturen, og det var en prosess for seg, som for øvrig har blitt mer og mer aktuell i våre dager. Jo, det ble strikket mange både sokker, lodder og votter og også større plagg som genser, vester og lignende av det hjemmespunnede garnet.

Finveving av store flerfargede løpere, veggtepper m.m. av det hjemmespundne og hjemmefargede garnet, tror jeg kunne være fullt på høyde med mange av dagens billedvevere. De kunne kunsten før også.

Men det var nok veving av ”filleryer” som ble det mest vanlige og den veven kunne nok ofte, dersom det var plass nok, stå oppsatt hele vinteren. Det gjaldt jo å bruke ”ledige” stunder til noe nyttig. Men like viktig var det at utslitte plagg og annet ble klippet opp og gjennom veving omgjort til fine og nyttige filleryer. Jo, gardkona hadde nok av oppgaver selv i vintermånedene januar og februar.

 

mars måned måtte settepotetene opp av den mørke, kalde kjelleren og fram i varmen og lyset for ”lysgroing”. Det var gardkona,kanskje sammen med de eldste barna, som sorterte ut settepotetene og fikk de opp i lyset og varmen. De ble plassert i små kasser, ofte i fjøset eller på loftet. Det å ha gode ”groer” på potetene når de ble satt i jorda i april – mai, det lønte seg om høsten.

Men samtidig med utsortering av settepoteter fikk gardkona også plukket ut de potetene som hun skulle bruke til den stor flatbrødbakingen. Den, altså flatbrødbakingen, var både strevsom og ”miljøskapende”, for da kunne liksom alle, både store og små, være med og gjøre noe nyttig.

Det var dog gardkona som hadde kontrollen og ”overoppsynet” med det hele. Nå var det nok så at ”fin-flatbrødet” ikke skulle ha for mye  poteter i deigen, men det var nødvendig for mange å ”drøye” baksten.

Melet var ofte ”hjemavla” ved at kornet var malt på kverna på garden.

De store ”flatbrødleivene”, som de ble kalt, ble kjevlet ut i tynne, store, runde flater, som ofte kunne vøre over en meter i tverrmål. Så ble de stekt på store, varme baksteheller i bakerovnen.

Når gardkona var ferdig med flatbrødbaksten var det ikke uvanlig at det sto flere meterhøye stabler med sprøstekt flatbrød. Flatbrød var daglig i kosten, hele året, en del av det solide bondekostholdet.

 

April, vårmåneden, var alltid en strevsom tid på gården. Selv om det var karfolka på gården som sto for ansvaret og det meste av slitet med våronna, var det nødvendig å få hele familien i arbeid nå. Det som ble utsatt eller forsømt om våren kunne lett få følger for vokster og god innhøsting. Såkornet, med spireevne, ble av mange benevnt som ”Gudslånet”, grøda som skulle gi mangfold igjen til høsten.

Gardkona var alltid med. Det kunne blant annet være å spre ut naturgjødsla, både på åker og eng, og å få satt de lysgrodde potetene i jorda.

Der det var plass til en ”heimehage” på gården med bærbusker, frukttrær m.m., var det nok ofte gardkona, sammen med de eldste barna, som hadde ansvar for stell og skjøtsel av den.

På de gårdene som hadde sauer, var april tid for lamming og klipping av sauen for all vinterulla, og gardkona var som oftest med på dette arbeidet også.

 

”Kom mai du skjønne milde”, synger vi, og jeg undrer meg på om de ikke også på den tiden kjente en sterk glede ved at det i mai ”ved bekk og kilde fiolen blomstret skjønn”. Det nye livet som da vokser fram i naturen gav sikkert også de, slik det gir oss, en god følelse av både nytt mot og nye krefter. Det er liksom en spesiell hilsen fra Skaperen til oss alle gjennom hans mektige skaperverk.

Når det meste våronns-arbeidet ute på gården var ferdig, tok gardkona til med den store vårvasken, både i hus og fjøs. Det var ingen enkel ”kattevask” som vi ofte sier, nei, det tok sin tid.

 

Juni måned var ofte tiden for storvask av vinterens klær, sengeklær og de mange filleryer og gulvtepper.Denne storvasken foregikk som oftest ved et nærliggende vann eller en rinnende storbekk. Det ble laget et ildsted for oppvarming av vann i den store jerngryta.

Klærne ble lagt i bløt, som det heter, og sortert for koking, skuring på skurebrett, vasking og hva de nå skulle være. Trolig brukte de også hjemmelaget såpe. Skyllingen foregikk i den rinnende bekken, og klærne ble hengt til tørking på noen provisoriske, enkle klessnorer.

Når hvitetøyet var tørt, ble det lagt ut over den friske grønne grasvollen for ”bleiking”. Skulle denne storvasken bli vellykket var godvær, med sol og varme, en nødvendighet. Noen uværsdager innimellom førte derfor ofte med seg at både vaskeplassen ved bekken og bleikeplassen på grasvollen tok en stor del av juni-dagene. Lintøyet, slikt som duker og laken m.m., skulle rulles, og på Sangesland, forteller Ruth og Søren Stredet, hadde de ei slik diger klesrulle som også naboene fikk bruke. Ja, det var godt naboskap. Den helt spesielle klesrull fortjener å bli omtalt i et eget lite stykke senere i årsheftet.

Men junidagene for gardkona var også preget av ”grasin” og ”tynning” av grønnsakvekster og –planter både på åker og i hage. Et arbeid som jeg aldri tror har vært noe lystbetont, men det var uunngåelig, nødvendig og arbeidet måtte gjøres. Jo, ”hoballen”, tiden mellom våronn og høstonn, skulle nyttes til så mangt, særlig for gardkona.

Kristioffer Berntsen