Denne artikkelen er i hovedsak basert på samtaler jeg, Øyvind G. Føreland, hadde våren 1990 med min far Gunvald Føreland, og det er historier fra krigen jeg har tatt fram. Gunvald ble født 5. april 1909 på gården Monen på Sangesland i Øvrebø, og ble begravet på Øvrebø kirkegård 13. desember 1991.

I 1927 bygde Anders (en eldre bror) og Gunvald verksted på Sangesland, og her startet de opp hovedsakelig med å bygge førerhus til lastebiler. Om vintrene var det ofte store problemer med snøen, og våren 1936 var de helt isolert. Dable det besluttet å flytte til sentrum, og allerede samme året ble nytt verksted satt opp på Mølllemoen på Skarpengland. Verkstedet ble viden kjent under navnet A. & G. Karosserifabrikk og Maskinverksted, inntil det på 70-tallet ble forandret til Føreland Karosserifabrikk AS

Verkstedet under krigen: Inntil like før krigen ble det bygget busser, men under krigen var det ingen bussproduksjon. Tyskerne okkuperte verkstedet, og 75% avarbeidstiden skulle være forbehold dem. Arbeidet for tyskerne bestod i vedlikehold, lakkering og reparasjon av materiellet deres. Det ble også laget en del lastebiler, og dette foregikk på den måten at de beste delene fra 2 – 3 lastebiler ble satt sammen til en. Tyskerne var greie som arbeidsgivere, og de var også svært pålitelige. Gunvald hadde gått to år på Gøteborgs Tekniske Skole i Sverige, og der hadde han lært tysk. Dermed kunne han som den eneste på verkstedet snakke med tyskerne.

Effektiviteten til arbeidsfolkene: Arbeidsfolkene rakk lite i løpet av en arbeidsdag, men arbeidet var av høy kvalitet. Grunnen var fordi de kunne bruke så lang tid de ønsket, men arbeidet skulle være skikkelig utført.

Tyveri fra tyskerbiler: Det er i grunnen rart å tenke på at det gikk så godt som det gjorde når en tenker på hva arbeidsfolk kunne finne  Ofte ble bilene tappet for bensin når de var på verkstedet, og ikke sjelden forsvant det reservedekk også.

Feltwebel Ostermann var en tysk offiser som ofte var innom verkstedet. En gang hadde han med seg en 20-liters kanne med bensin, og spurte Gunvald om den kunne stå til han var innom neste gang. Dette var selvsagt i orden, og feltwebelen reiste tilfreds videre. Denne kanna holdt på å sende Gunvald i virkelig store vanskeligheter. Da Ostermann noen dager senere kom for å hente kanna var den skål tom, og han tente på alle pluggene.Han truet Gunvald med at neste gang han kom innom , skulle han ha navnet på tyven. Dersom han ikke hadde navnet da, ville han bli arrestert og sendt til Grini. Gunvald likte dette svært dårlig, men han hadda absolutt ikke tenkt å opptre som angiver, og tok sjansen på å nekte å oppgi noe navn. Gunvald regnet med at siden han var den enste tyskeren kunne snakke med, ville ikke trusselen bli utført. Da feltwebel Ostermann kom på verkstedet neste gang, ble det ikke snakket om bensinkanna, og to personer hadde all grunn både til lettelse og glede.

En annen gang var en dieseldrevet trekkvogn innom verkstedet for en mindre reparasjon.Drivstofftanken på denne vogna inneholdt over 200 liter diesel. En eller annen rappet ca. 100 liter fra tanken, og feltwebel Ostermann ble svært overrasket da han kom for å hente vogna. Han syntes det var så lite diesel på tanken, men fordi han ikke var sikker på hvor mye der skulle vært, kunne han ikke gjøre noe med saken.

Radiolytting i det skjulte: I et bakrom på verkstedet var det skjult en raadio, og her var Sverre Bjørnshei og Gunvald titt og ofte for å følge med på nyhetene fra England. En dag de lyttet på radioen var det brått noen som hamret på porten, og begge forsto det var tyskere. Sverre gjemte radioen med lynets fart men Gunvald gikk ut til «gjestene». Det viste seg at tyskerne kom i forbindelse med en raparasjon, så det var heldigvis ingen grunn til panikk.

Vakedunk-brannen: Inne i verkstdhallen stod en stor dunk med bensin, og her ble det vasket motordeler og annet. En dag havnet Jon Bjørnshei og Arne Horrisland i heftig diskusjon ved denne vaskedunken. Den ene hevdet at fordi bensinen var så skitten ville den ikke ta fyr om en kastet en brennende fyrstikk oppi. Den andre var av en annen mening, og han var overbevist om at det ville ta fyr øyeblikkelig. Siden begge var for stae til å gi seg, måtte det prøves for å fastslå hvem som hadde rett. Dermed ble det kastet en brennende fyrstikk oppi bensindunken, og med en gang den traff bensinen tok det fyr med et kraftig puff, og flammene slikket i taket. Røyken veltet fram, og hallen ble røykfylt på et øyeblikk. Heldigvis var der en sjåfør fra Venneslaruta innom verkstedet, og han hadde brannslokkingsapparat i bussen sin. På raske ben hentet han apparatet, og siden brannen raste på et begrenset område var den rask å slukke. Utrivelig var det inne i bygningen før brannslukkingen, og det ble mye verre etterpå! Dette var nemlig et apparat som utviklet klorgass ved bruk, så nå sto en i fare for å bli både røk- og gassforgiftet. Det sier seg selv at alle kom seg ut raskere enn svint, og etter bortimot to timer med intens utlufting var det igjen mulig å være inne. Tak og vegger var kullsvarte etter «fyringen», og ble stående slik i lang tid etterpå.

«Rypeknott»: En vakker, solrik dag hadde Jon Loland fått i oppdrag å fylle en sekk med knott i vedgassgeneratoren på en buss som stod utenfor verkstedet. Herr Loland fylte på hele sekken så genratoren ble mer enn full, og det siste fikk ikke plass og falt på bakken. Dette viste seg å være ei rype, og da nte herr Loland mer enn uråd. En lynrask undersøkelse brakte for dagen at det var blitt lagt en sekk med ryper sammen med knotten, og det var denne sekkens innhold som nå befant seg i bussens generator. Etter mye styr, ståk og drittarbeid ble de nå svartbrente rypene fisket opp av genratoren igjen. Dersom det ikke hadde blitt oppdaget så raskt, ville de rå rypene tatt kverken på varmen i genratoren, og rypene ville vært helt ødelagte.

Gimlemoen blir evakuert: Sent på ettermiddagen fikk de norsk soldatene som var stasjonert der, beskjed om å gå til Evjemoen, og utpå natta kom de til verkstedet på Øvrebø. Soldatene fikk lov til å komme inn på verkstedet for å slappe av noen timer før de gikk videre til Evje. En av soldatene glemte igjen et maskingevær på verkstedet, men dette fikk han til stor tilfredshet og takknemlighet igjen senere.