Andre del av Gunvald Føreland´s minner fra 2. verdenskrig, fortalt av Øyvind G. Føreland.

Gamlelensmann Bjerland og den tyske offiseren: Under krigen plasserte tyskerne hester omkring på gårdene, og disse hestene stelte de selv. En dag var lensmann Bjerland og en tysk offiser på Øvrebø for å se etter hesteplass. Denne dagen stod det gamle skolehuset på Øvrebø, (ca. 300 meter vest for Øvrebø kirke), for tur for å få besøk. Her bodde en eldre mann som hette Anders Dynestøl. Det hørte et lite uthus til skolehuset, og der hadde han ei ku og ein kalv. Det var nok dette huset som hadde vakt tyskernes interesse. Anders gikk og var svært redd for at tyskerne skulle komme og stjele dyrene for å slakte dem, og derfor var han alltid på vakt. Anders sperret opp øynene da han så to personer nedi bakken som kom gående oppover mot huset hans. Han var overbevist om at nå kom tyskerne for å stjele dyrene hans, og ble derfor eitrende sint. Herr Dynestøl treiv den store øksa som stod i hoggestabben utenfor uthuset, og gikk bort og stilte seg i døra med øksa klar til hogg. Omsider rundet de besøkende uthushjørnet, og han ser nå at det er lensmann Bjerland og en tysk offiser. Tyskeren går bortover mot Anders, som hever øksa over hodet klar til å hogge til han. Offiseren trekker pistolen for å sette seg til motverge, men da bryter lensmannen inn i dramatikken som utspiller seg, og han triver tyskeren i armen og roper til han: «Du må ikke skyte manne for han er sinnssyk!» Da han fikk høre dette ble han svært paff, for var det noe tyskerne var livende redde for så var det sinnssyke mennesker. Han snudde seg rundt og av gårde med han. Anders Dynestøl ble aldri mer plaget av tyskere som kom på uønsket besøk. Neste historie understreker denne redselen redselen tyskerne hadde for sinnssyke mennesker.

De «galne damene» på Homstean: På Homstean var det et hus der de hadde noen sinnssyke damer. En dag kom det gående to tyske soldater bortover mot huset for å undersøke om de kunne bruke det som boliger. På vein møtte de to av damene som bodde der, og av en eller annen grunn forsto tyskerne at disse var sinnssyke. Etter at denne oppdagelsen var gjort, heiv de seg rundt og forsvant på raske ben. Etter denne dag kom det aldri mer tyskere i nærheten av dette huset.

Distriktslege Eivindson m/følge blir beskutt av tyskerne: I ett – to-tiden på natta kommer det brått inn tre personer i familien Gunvald´s leilighet i Møllebakken på Skarpengland. De brukte ikke å låse om nettene, fordi de regnet med at dersom det kom noen så var det fordi de hadde behov for å komme inn og da var det jo like greit at døra var ulåst. De tre som nå kom på uventet besøk var distriktslege Eivindson fra Vennesla, kona Åsta og Kristian Wetrhus som var deres sjåfør. Grunnen til dette nattbesøket var fordi de var blitt stående med bilen. De kom fra et sykebesøk lenger oppe i dalen, og da de skulle passere Øvrebø Landhandel var der opprettet en tysk kontrollpost. Vaktposten ga stoppsignal, og sjåfør Wetrhus heiv foten på bremsepedalen. Dessverre var bremsene svært svake så han greidde ikke å stoppe bilen så raskt som tyskeren ønsket. En av tyskerne sendte en kule etter bilen som punkterte vedgassgeneratoren, og dermed kunne de ikke komme videre. Tyskerne kommanderte alle ut av bilen med hendene over hodet, og en av dem tok legeveska til Eivindson ut av bilen. Denne ble gjenstand for en grundig undersøkelse, før han omsider fikk den tilbake. Eivindson ble skikkelig vond da tyskeren åpnet veska utendørs, for dermed ble alle medisinene ødelagt. (Jeg vet ikke om dette skjedde vinterstid, men det må i alle fall ha vært ganske kaldt ute. red.anm.) Da situasjonen omsider hadde roet seg ned, ringte tyskerne sine overordnede for å rapportere det som hadde skjedd, og Eivindson ringte for å anmelde at de hadde blitt beskutt. Vakten som hadde skutt fikk en skikkelig reprimande, og han var nok ikke særlig høy i hatten tenker jeg. Etter denne gode og detaljerte forklaringen, ble Gunvald med dem for å se på skaden. Bilen ble tauet opp på verkstedet, og det viste seg at bare den ytterste plata p å vedgassgeneratoren var skadet. Kula hadde på en eller annen måte snudd seg i lufta og truffet med siden foran. På grunn av dette hadde den mistet mesteparten av kraften, og det var derfor skaden var blitt så liten. Generatoren var både enkel og rask å sveise, og en lettet og tilfreds trio kunne fortsette hjem til Vennesla. Dette var ett av familien Føreland´s mange nattlige besøk under krigen.

«Mammabesøk»: Dette skjedde også i ett-to-tiden om natten. Brått våknet Gunvald av at det var noen i stua. Det viste seg å være en ung dame med et lite barn på armen. Barnet trengte tåteflaske og stell, og siden dama ikke hadde lykt med seg var ho nødt til å gå inn til noen. Da ho var ferdig med å stelle barnet, takket ho høflig for seg og forsvant ut i natten.

Bergensere i bensinknipe: En annen natt sto to yngre menn utenfor og banket på døra. De hadde kommet ned Setesdalen, og på Reiersdal ble de stående tomme for bensin. Heldigvis for dem hadde Gunvald noen få liter å avse, slik at de fikk berget seg ned til Kristiansand. Der var mulighetene atskillig større for å få fylt opp tanken, slik at de kunne komme seg videre til Bergen som var reisemålet. Hvordan de i nattemørket hadde funnet fram til Gunvald, er og vil for alltid være en gåte.

Jeg vil nå avslutte artikkelen fra krigens dager med en tragikomisk historie:

Den «uheldige» dynamittkjøperen: Dette er historien om en eldre gårdbruker fra Øvrebø. Mannen var av det nærvøse slaget, og særlig var han redd for tyskerne. En gan drev han og ryddet steiner i jordet sitt, og noen av dem var så store at de måtte sprenges. Han gikk til lensmannen og skaffet seg rekvisisjon for å kjøpe dynamitt, og så bar det til byen. Da han på hjemturen var kommet et stykke opp i Mosby-kleivene, møtte han noen tyskere. Mannen ble livredd og sprang på skogen dety raskeste han kunne, men det var på langt nær raskt nok. Tyskerne var unge og spreke, så dety tok ikke lang tid før mannen var innhentet og fanget. Da de oppdaget at han hadde dynamitt i sekken sin, ble han øyeblikkelig arrestert. Mannen ble deretter sendt til Grini, og var der i flere måneder før han ble satt fri igjen. – Hadde han bare vandret fram på veien på normal måte, er det tvilsomt om tyskerne hadde brydd seg om han. Fordi han stakk på skogen da han så dem, var de sikre på at her var det noe muffens, og derfor satte de etter mannen. Dynamitten hadde han skaffet seg på lovlig vis til olovlig bruk, så han hadde jo ingenting å være redd for. Det var bare ren og skjær dumhet som førte til at han ble tatt.

Øyvind G. Føreland