ÅRSSKRIFT 1996 – SKOTTEDALSKLEIVA – STERK DRIKK OG SPREKE KARER

ÅRSSKRIFT 1996 – SKOTTEDALSKLEIVA – STERK DRIKK OG SPREKE…

En kan merke seg at selv om trafikken av setesdøler sikkert ga kjærkomne inntekter, så hadde de også et rykte på seg for å være fæle til å drikke og sloss når de for gjennom bygda på sine handelsturer til byen.

Sterk drikk og spreke karer – ulykka i Skottedalskleiva

(Kilde Jon Åsen: Øvrebøboka III  Kultursoga)

Trafikken var stor gjennom Øvrebø ut gjennom 1800-tallet og fram til Setesdalsbanen kom.

  • Skottedalskleiva: bakke fra Skottedal (Vehus) og ut mot Bue. Det var en svart lang, tung og beryktet bakke på den gamle Setesdalsvegen. Den eldste kleiva kan en finne rester av nedenfor den nyere og rettere som en kan gå nå. Denne kleiva var så tung at hestene måtte kvile 14 ganger før de nådde toppen!

Buekleiva var en bakke fra toppen av Skottedalskleiva og ned mot Bue.

  • 19. mars 1847 ble Gunder Frøysnes funnet død under lasset i Skottedalskleiva. Anders A. Vehus fant liket tidlig om morgenen. Drengen, Ole Olsen Hodne, Frøysnes, hadde reist sammen med Gunder. Han var den siste som var sett sammen med han, 530 skritt fra dødsstedet. Ole ble skildra som en sterkhelsa kar, men glad i drikk og lei til å sloss i fylla. Ellers skulle han være en bra mann, men han ble funnet skyldig og dømt til 20 dagers vann og brød.
  • Gjestgiver Gunder A. Homsmoen reiste sak mot dølene i 1845 for fyll, overfall o.a. I retten vitner Gunder: ”Men sætersdølene pleier være mest drukne når de reiser til byen, da de bliver rigelig skjenket av hjemvendne kamerater som de tid efter anden med korte mellomrom møder på veien.”
  • En bymann, Halvor Olsen, ble liggende i tre dager på Homsmoen på Homme, (øverste hus på Homme som ble revet tidligere i år (2008)), fordi han  hadde blitt slått og spent, særlig spent, slik av dølene at han ikke kunne komme seg videre. Gunder vitner videre: ”Dølerne haver almindelig for skikk at overfalde  og vise sin styrke mod enhver ”blåmann”, som de kalder folk nærmere byen, der bruger farvede klæder, og ikke ligesom de – grå. Skjønt dette er mest tilfælde  når de er drukne, er de dog også i edru forfatning temmelig løse på hånde.”
  • Salve Håresland, f. 1762, var kjempesterk. En vinterdag med mye snø hadde han et heftig møte med setesdølene. Det sto ei rekke med setesdøler midt i Vassåsdalen. De kom fra byen, var fulle og larmet og kytte. Salve og to andre kom ovenfra og skulle til Mosby med lass. ”Kan me få hale vei?” spurte Salve. ”Nei!” svarte setesdølene. ”Køyr ut sjave – vesalpinnar – blåmenner!” Dette likte ikke Salve. Han tygde seg ei stor, god skrå, gikk bort til setesdølen og tok den første hesten og kasta han på ryggen i draget. Slik gikk det med den andre og den tredje, men da ropte setesdølen: ”Ai – ai – bia no – de ska få veg!”
  • Oppe på Sandripheia var det ei kjøreulykke ved Tjønna. En setesdøl skulle hoppe på lasset i fart, men lasset velta og han fikk det over seg. Det ble reist en stein og den har stått der til det siste, skriver Jon Åsen (ca. 1950).
Kristioffer Berntsen