ÅRSSKRIFT 1996 – INGEBORG B. WEHUS

Ingeborg B. Wehus – en kvinne langt forut for sin tid .

Bildet over: Ingeborg i midten foran utenfor huset i Lolandsbakken. (Gjester: Mathea Stuttlien, Agnes B. Ilebekk, Inger Ilebekk, Alfred Ilebekk)

En karakteristikk som skulle passe for Ingeborg B. Wehus eller Ingeborg Lolandsbakken som hun ble kalt. Hun var født i 1870 og var datter til Bernt A. Lolandsbakken og Aase J. Mestad. Hun hadde to yngre søstre, Signe og Berte. Faren ble tidlig enkemann og Ingeborg fikk skjøte på gården Lolandsbakken på Vehus i 1903.

Ingeborg var et ufattelig arbeidsmenneske. Riktignok hadde hun god helse og var uvanlig sterk. Hun var ugift og dreiv gården på en dyktig og iherdig måte, heile tid med hjelp av tjenestejente. Naboskapet bød også på god hjelp: da Ingeborg skulle bygge nytt fjøs, gikk det liste rundt i bygdelaget for at folk skulle kunne skrive seg på for å være med på dugnad.

Søstera Signe dro med tida til Danmark og arbeidet på en gardinfabrikk i 27 år. Fra henne kom det underhold til Lolandsbakken, hvor søstera Berte, som var åndssvak, bodde hele livet sitt. De siste årene Signe levde bodde hu i Lolandsbakken.

Gården var tungdrevet med bratte jorder. Høyet måtte bæres heim på ryggen. Hun hadde også to utløer og slo høy ute i Torsdalen ved Hesteheia. I 1951 hadde bladet ”Familien” en artikkel om folket i Lolandsbakken. Der er tjenestejenta, Inga Eidsaa, avbilda med høybøra på ryggen. Signe avbildes med bærbøtta, ivrig og flink som hun var med hagebær. Som vi forstår hadde Ingeborg uvurderlig hjelp av disse to. På garden hadde hun tre kyr, gris og høns. Ingeborg leide slåttekar og slo selv med sigd etter han for å få med alt. Hun kunne slå høy helt til slutten av september, men da måtte hun ikke tørke det andre steder enn rundt husene. Deretter var det til å ta opp poteter. Grønnsaker hadde hun også. Fire plommetrær hadde de, og disse bugna av frukt. Hun solgte plommer og grønnsaker. Grisen ble slakta til jul, og tilberedning av flesket tok Inga seg av, slik hun også gjorde med matlaging. Ingeborg hadde ansvaret for å få varene i hus, og vinterstid dro hun de heim på kjelke.

Ingeborg hadde kyrne på beite langt borte fra gården. Folk som husker henne og tenker tilbake, lurer på når hun fikk tid til å gjerde inne alle disse store beitene. Rett nok var hun ikke så nøye på når hun tok kvelden og det hendte ofte at kyrne ble melka svært seint – det var jo så mangt som måtte gjøres! Melka bar hun selv heim i åk og til ”melkebua” når hun hadde kyrne i sommerfjøs i Lindelia ved Støssvann den første tida og seinere ved Kviengen på Vehus.

Høyet som var satt i stakk dro hun heim på kjelke om vinteren. Det måtte være tunge tak. Flere kilometer dro hun høyet. Det hørte en del skog til Lolandsbakken og Ingeborg hogde veden selv! I det hele var hun påpasselig med alt. Økonomien holdt hun orden på til enhver tid. For sitt trofaste arbeid på gården fikk hun i 1951 diplom og sølvskje fra Vest-Agder landbrukslag.

Ingeborg var en interessert iakttaker av naturen. Gamle værmerker kunne hun som få, og væromslag kunne hun alltid forutsi. Mangt og mye innen naturfag som ikke var allmennkunnskap på den tida, det kunne Ingeborg. Hadde hun levd i dag hadde hun nok kommet langt. Det ble fortalt at da hun var fire år leste hun avisen!

Lolandsbakken hadde to stuer, kjøkken og kammers samt rom ovenpå. Velstelte hus var det. En spesiell fred måtte det gi å komme inn til Ingeborg: andaktsbok og Bibel lå alltid framme og ble flittig brukt. Jesusbildet var på plass i stua.

Ingeborg følte et ansvar og kall til å ta seg spesielt av barna. Hun var med og stiftet barneforeningen ”Vårblomsten” (NMS), Ilebekk i 1906. ”Det er en missionsforening for pigebørn”, står det i stiftelsesprotokollen, ”men det har også været en del gutter med”, heter det videre.

Glad i folk og godt likt av alle, sier naboer om henne. Når nye verdensborgere kom til, stakk Ingeborg innom. Hun hadde opplevd flere generasjoner, etter som hun ble 94 år gammel. Hun var svært familiekjær. Når hun hadde fødselsdag, kom det alltid folk. Hun hadde et utrolig minne, noe hun var velsignet med hele livet.

I 1957 måtte Ingeborg ”legge årene inn”. Kuene ble solgt på auksjon, to havna hos Schikora, som kjøpte gården hennes. Den tredje kom til Gunnar Skogstad. Den kua ble siden omtalt i Fædrelandsvennen fordi den ble en helt spesiell bjelleku der. Selv flytta Ingeborg til Rokoengen dette året. Den aller siste tiden bodde hun på kvileheimen i Greipstad der hu døde i 1964.

Torbjørg Espetveit Sletten

(Kilder: Øvrebøboka/Gard og ætt, Olav Loland, Ingeborg Rokoengen)

ÅRSSKRIFT 1996 – SKOTTEDALSKLEIVA – STERK DRIKK OG SPREKE…

En kan merke seg at selv om trafikken av setesdøler sikkert ga kjærkomne inntekter, så hadde de også et rykte på seg for å være fæle til å drikke og sloss når de for gjennom bygda på sine handelsturer til byen.

Sterk drikk og spreke karer – ulykka i Skottedalskleiva

(Kilde Jon Åsen: Øvrebøboka III  Kultursoga)

Trafikken var stor gjennom Øvrebø ut gjennom 1800-tallet og fram til Setesdalsbanen kom.

• Skottedalskleiva: bakke fra Skottedal (Vehus) og ut mot Bue. Det var en svart lang, tung og beryktet bakke på den gamle Setesdalsvegen. Den eldste kleiva kan en finne rester av nedenfor den nyere og rettere som en kan gå nå. Denne kleiva var så tung at hestene måtte kvile 14 ganger før de nådde toppen!

Buekleiva var en bakke fra toppen av Skottedalskleiva og ned mot Bue.

• 19. mars 1847 ble Gunder Frøysnes funnet død under lasset i Skottedalskleiva. Anders A. Vehus fant liket tidlig om morgenen. Drengen, Ole Olsen Hodne, Frøysnes, hadde reist sammen med Gunder. Han var den siste som var sett sammen med han, 530 skritt fra dødsstedet. Ole ble skildra som en sterkhelsa kar, men glad i drikk og lei til å sloss i fylla. Ellers skulle han være en bra mann, men han ble funnet skyldig og dømt til 20 dagers vann og brød.
• Gjestgiver Gunder A. Homsmoen reiste sak mot dølene i 1845 for fyll, overfall o.a. I retten vitner Gunder: ”Men sætersdølene pleier være mest drukne når de reiser til byen, da de bliver rigelig skjenket av hjemvendne kamerater som de tid efter anden med korte mellomrom møder på veien.”
• En bymann, Halvor Olsen, ble liggende i tre dager på Homsmoen på Homme, (øverste hus på Homme som ble revet tidligere i år (2008)), fordi han  hadde blitt slått og spent, særlig spent, slik av dølene at han ikke kunne komme seg videre. Gunder vitner videre: ”Dølerne haver almindelig for skikk at overfalde  og vise sin styrke mod enhver ”blåmann”, som de kalder folk nærmere byen, der bruger farvede klæder, og ikke ligesom de – grå. Skjønt dette er mest tilfælde  når de er drukne, er de dog også i edru forfatning temmelig løse på hånde.”
• Salve Håresland, f. 1762, var kjempesterk. En vinterdag med mye snø hadde han et heftig møte med setesdølene. Det sto ei rekke med setesdøler midt i Vassåsdalen. De kom fra byen, var fulle og larmet og kytte. Salve og to andre kom ovenfra og skulle til Mosby med lass. ”Kan me få hale vei?” spurte Salve. ”Nei!” svarte setesdølene. ”Køyr ut sjave – vesalpinnar – blåmenner!” Dette likte ikke Salve. Han tygde seg ei stor, god skrå, gikk bort til setesdølen og tok den første hesten og kasta han på ryggen i draget. Slik gikk det med den andre og den tredje, men da ropte setesdølen: ”Ai – ai – bia no – de ska få veg!”
• Oppe på Sandripheia var det ei kjøreulykke ved Tjønna. En setesdøl skulle hoppe på lasset i fart, men lasset velta og han fikk det over seg. Det ble reist en stein og den har stått der til det siste, skriver Jon Åsen (ca. 1950).

ÅRSSKRIFT 1996 – ELGJAKT

For mange er elgjakta en av de største begivenheter i året. Det har ikke alltid vært slik.

Elgjakt:

Nå er skogens konge vanlig i Øvrebø, men en skal ikke lenger tilbake enn til mellomkrigsårene da den første elg ble felt i Øvrebø. Det var Sverre B. Ilebekk som skjøt en stor elgokse på sin fars eiendom ved Dalane på Øvrebø. Sverre skjøt elgen med store hjemmestøpte kuler som ble skutt med haglgevær!! Han hadde form til å støpe slike kuler i, men Johnny Nomeland på Mushom husker at de støpte slike kuler  i rå poteter!

Det kom en masse folk for å se på dette dyret som var så sjeldent den gang. En trengte imidlertid ikke reise lenger inn i landet enn til Bjelland, så var elgen mer vanlig. Steinar Ilebekk fortalte at kjøttet dels ble hermetisert på store glass, dels saltet og dels røkt. Han husker at de lagde en ovn til å røke kjøttet i. Den besto av en ovn nede i en bakkeskråning med en røkkanal opp til en ”hytte” litt lenger oppe i bakken der de la kjøttet. De brukte spon av løvtre for å få den riktige ”smaken” på røyken.

ÅRSSKRIFT 1996 – ØVREBØ SAGBRUK OG HØVLERI

Øvrebø Sagbruk og Høvleri i den gamle militærleiren på Homme eksisterer ikke lenger. Det var en levende arbeidsplass i mange år for mange i Øvrebø.

Øvrebø sagbruk og høvleri

Av Magne Ivar Rokoengen

 I 1950 kjøpte Øvrebø kommune tyskerleiren på Homme. En brakke beholdt de sjøl til kommunehus, og resten averterte de til industriområde.

Olav Øvrebø hadde sagbruk på Skarpengland der Mølla skole ligger, og Martin Rokoengen hadde sag på Ilebekk, der Halvor og Laura Røyseland bor. De søkte begge om å få kjøpe tomta på Homme. Torjus Eikeland, som var ordfører i Øvrebø da, foreslo at de skulle kjøpe tomta sammen, og slik ble det.

Bygningene ble oppført på homme vinteren 1951/1952. Foruten sagbruk ble det høvlet en del også, særlig når haugene med forskalingsbord ble for store. Da ble de kjørt gjennom tykkelseshøvelen og ble  til justert forskaling. Paneler og annen trelast ble ikke produsert her. De ble kjøpt fra andre sagbruk, særlig fra Berger Langmoen i Brumunddal. Det var dessuten salg av bygningsartikler i de fleste varianter.

Kundekretsen besto stort sett av bygdefolk samt byggmestere i Kristiansands- og Arendalsområdet. På denne tiden var det et system med maksimalpriser og dette førte til at de kunne selge varer syv til åtte prosent lavere enn sagbrukene i Kristiansand. Dessuten klarte saga å holde en jevnt over bra kvalitet på varene som ble levert. Det var på denne tiden både engros- og detalj prislister. Noen av de største kundene var kun interessert i rabatt på engroslista og ikke på detaljlista som var vanlig. Så det var stor konkurranse om kundene.

Å få inn penger var ikke alltid lett. Ved ett tilfelle hadde Olav Øvrebø vært i Oslo, menda han sto på Vestbanen og skulle kjøpe billett, fikk han den innskytelsen at han heller skulle besøke sin bror i Arendal. Vel framme i Arendal tok han samtidig kontakt med en av kundene som det ikke sto helt bra til med økonomisk. Dette var en ungdomskamerat av Olav. ”Det er litt skralt, men jeg skal betale deg”, sa kunden og rakte Olav en sjekk på det beløpet han var skyldig. Olav gikk straks i banken og hevet sjekken. Neste dag var kunden konkurs, så det var godt at Olav fulgte sin syvende sans og reiste til Arendal og ikke Kristiansand.

I 1960 døde Olav og sønnen Helge skulle overta. Han var til sjøs og ble syk med blindtarmbetennelse og døde. Etter dette eide Inga, enka etter Olav Øvrebø, saga noen år sammen med Rokoengen. Etter dette kjøpte Gunnar Steinsland hennes del av saga. I 1985 solgte han igjen sin del til Rolf Lie. Rett etter dette solgte også Martin Rokoengen sin andel til Rolf Lie, som nå ble eneeier.

I en viss generasjon i Øvrebø har veldig mange hatt en jobb på saga. På det meste på sommeren var det 12 til 15 som arbeidet der. De som var fast ansatt var: Olav Berås, Kåre Berg, Oskar Histøl, Emil Hallsteinsen, Salve Espetveit, Gerhard Steinsland, Beint Abelseth og Oskar Skeie. Oskar homme stod for filing av bladene. Dette var et arbeid som ble utført etter arbeidstid. For å komme til å få filt måtte en skjerm over bladet tas av. En kveld da folk gikk hjem og hadde tatt av skjermen slik at alt var klart for Oskar, kom Arbeidstilsynet på kontroll. Det ble rapport for at saga ble brukt uten beskyttelse, men det ordnet seg da situasjonen ble forklart. I dag hadde det vel ikke gått an å komme på en bedrift på inspeksjon etter stengetid.

Sjåførene på saga var: Tormod og Hans Berge, Markus Lundevold og sist Einar Hovland.¨

Kontordamene var: Torveig Ilebekk, Tordis Fjermeros, Margit Sandrip, Hennie Skaret og Borghild Hansen (født Stallemo).

 

ÅRSSKRIFT 1996 – AVISSITATER

Nedenfor følger noen sitater fra det som har stått i avisene i distriktet om Øvrebø

Christiansands Stiftsavis 22. august 1871:

”Den seterdalske hovedvei”: er noenlunde jevn til Mosby, men ”Den 3 mil lange strekning fr Mosby til Kilefjorden er en uafbrudt kjede av bakker, hvilket er så meget mer beklagelig som her foregår en overmåte stor færdsel av tunge lass. Efter forlydende går det i den nedre del av veien optil 100 heste om dagen, og i gjenomsnitt visst ikke under 50 heste daglig. For mindre ferdsel bygger man jernbaner, men her hos oss er end ikke gjort så meget som at forbedre den nederste halve mil ved Mosby, hvortil dog skal være let ardgang. Den tunge ferdsel av skogen produkter som fra Øvrebø og H ægeland skal befordres nedad til søen, må her slæbes opad mange kleve, så som Myrbrotkleven, Knutsklev, Skottedalsklev og Bueklev hvilke ved omlægning til dels eller ganske kunde undgåes.

Det er betegnende at, alene i Skottedalsklev, skal det være fast regel, at en forsigtig kjører lader hesten hvile 14 – fjorten – gange forinden lasset kan trækkes fra bakkens fod til toppen av samme og har han den rette omhu for hesten, så giver han måske også en håndsrekning når det kniber –”.

Fædrelandsvennen 1.februar 1886:

For nogle aar siden blev der i Øvrebø oprettet en frivillig fattigpleie som, seet hen til sognets Økonomiske kaar, har baaret gode frugter, men da de fattiges antal er stort, og trangen har med de tiltagende flaue tider forøget sig, optog Øvrebø Venstreforening spørgsmaalet: Hva kan der gjøres for at fremme den frivillige fattigpleie?

Man har nu afholdt en basar. Folket ofrede flittig paa lykkens alter, og straks havde man saa mange nummere at trækningen kunde begynde. Da man havde utloddet 20 gjenstande, besluttede man at selge de resterende varer. Dagen begyndte at helde, og provst Thorkildsen holdt paa med at stelde sig til for at forlade forsamlingen, men forinden at hanreiste, sagde han nogle hj ærtegribende ord og paalagte forsamlingen ikke at betragte sin sjæls salighed som et lykkespil, men meget mer bearbeide sin saliggjørelse med frygt og bæven. Derefter solgtes de gjenværende sager, og budene gikk livlig for sig.

Fædrelandsvennen, trolig 1887:

Tirsdag afholdtes en basar på Trættemonens skolehus til fordel for den private fattigpleie i Øvrebø. Efterat stedets sogneprest i en kort tale havde lagt den talrige forsamlede skare paa hjerte hvor nødvændigt, men ogsaa hvor glædesfuldt det er at øve barmhjertighed, begynte den egentlige forretning. Der inkom et beløb af kr. 220,26. Øvrebø Sangforening sang. Sangen var en sand forfriskning og paahørtes af de mange tilstedeværende i den største stilhed.

Fædrelandsvennen, 9. mars 1889:

Et gruelig ulykestilfælde tildrog sig i Øvrebø ionsdags, idet lensmand Hans A. Lie mistede sin høyre haand i hakkelsmaskinen. Fingrene og haanden blev hakket i beder helt op til haandleddet, og armen helt op mod albuen forfærdelig forklemt mellom rullerne. Maskinen dreves ved hjelp av saklt hestevandring, og hva der ikke lidet bidrog til at forværre uheldet ved at hesterne blev skræmt af nødskriget og ikke vilde lade sig stanse. Da maskinen var af ældre konstruktion med faste ruller, var det først efter omkring et kvarters tid man fik armen befriet ved at slaa maskinen i stykker.

Der vil blive et følelig tab for en mand i en lensmandstilling at miste sin høire haand.

ÅRSSKRIFT 1996 – JUBILEUMSSKRIFT

Da Vest-Agder fylke ga ut et jubileumsskrift for 100-årsjubileet for formannskapslovene i 1937, sto det også litt om Øvrebø i boka.

Øvrebø og Hægeland – 1. Januar 1861 – 1. Juli 1896:

(Kilde: Vest-Agder fylke. Til 100-årsjubileet for formannskapslovene 1837 – 1937. Trolig skrevet av Jon Åsen)

Hovedveg og trafikk (1864): Det er prosjektert omlegg av hvovedvegen. Lensmann A.O.Lie tek upp framlegg at vegen vert umlagt fra Geitevadstea um Vehus til Løebakken ovanfor Homme.

Fire menn på vegne av heradet hadde røkt etter og funne ei onnor line betre, gjenom Helvedesdalen til Skarpenglandsmyra. Denne lina finn dei langt betre enn dei andre prosjekt, og bed um å få ho undersøkt.

Heradstyret ber fran fir amtet ei sterk grunngjeving kor naudsynt umlegget er. Det var særleg Skottedalskleiva som måtte burt. Men amtet vert også mint um Vassåsdalen og Kiledalskleiva. Trafikken er veldig. Sume tider kliv 100 – 150 hestar med lass dagleg Skottedalskleiva. Etter ”paalidelig kilde” vert det ført upptil 300 tønner kornvarer dagleg til Kile i ”sesongen”. Privat var teikna 852 spd. Til vegbygget – frå 107 personar.

Fattigstellet: Soga um dei fattige er sår og tung. Dei sosiale tilhøve var slik at dei fann det naturleg å dele bygdesamfunnet i ei velstands- og ei fattigmannsklasse. Midt inne i det vesle bondesamfundet var rangstigen ein realitet. (Tenk berre på stoldelinga i kyrkja.) Fatigkona streva halve mila og meir skogvegs og i ulende etter mjøl- og kornposen. Legdekallen sleit segfram ein tung veg frå hus til hus. Heimlaus! Borna til slike fylgde skulen som ”fattigbarn” hjå framande som hjuring eller i onnor teneste.

Men dei menn som bygda hadde sett til vern kring dei fatige tok visseleg oppgåva med alvor. Dei ytte hjelp ”in natura” (mjøl, korn o.s.b.) og i pengar. Det var fast legd, omgangslegd og burtsetjing. ”Korleis hadde dei fatige det?” spør eg ein 92-åring, han hadde havt mykje med dette å gjera. ”Æ veid kje ko æ ska seie. Dei som stræva og ville greie sæ sjæl, dei hadde det vondt! Men det va nok some som holdt sæ framme.”

Me les mykje i det svaret, Det minner oss om ei tid då sjølberging prega samfundet. Nokre data frå Øvrebø fatigprotokoll vil truleg gjeve eit tolleg rett bilete kring dette:

1865:

• Ei 40 år gamal sjuk og tomset kvinne burtsett i 14 månader for 9 1/3 tønne mjøl og 3 1/3 spesiedalar.
• Fatiglem Torborg Godåsen døyr det året. Ho hadde bud på plassen Godåsen sidan 1814. Fatigstyret hadde heile tida betalt leige med i alt 200 spd. Dottera Ingeborg ofra seg heilt for å passe mor si, og heradet gjer vedtak forebils å reide ut leiga også for henne, som ei påskyning ”for dette sjeldne træk af barnlig kjærlighed og ufortrøden opofrelse”. Ingeborg skal også få ha eignelutene etter mor si, endå fatigstyret hadde rett til dei. Slike ”effekter” etter avlidne fatiglemer ble elles selde på auksjonar.
• Fatigstyret kjøpte inn ”uld, hør o.a.” og let dei fatige som trong hjelp få ei høveleg løn for å spinne, veve og sy det til klede som skulde delast ut.

ÅRSSKRIFT 1996 – KIRKESTED OG KIRKEBYGG

 

Orientering om kirkebygg og kirkesteder i Øvrebø

(Kilde: Jon Åsen:  Øvrebøboka, bind III, Kultursoga)

Også i Øvrebø Har vi vår versjon av valg av kirkested, skriver Jon Åsen.  Det ble flere ganger satt ned et kors på Stallemo hvor de tenkte å bygge kirken, men korset ble hver gang flyttet til Øvrebø.

En vet ikke helt sikkert når den første kirken ble bygd der, men en vet at den lenge ble kalt Sangisland kirke etter navnet på gården. Og det er ikke vanskelig å finne grunner for at den ble reist der. Sagnet forteller at gården Sangesland var omkranset av mange store trær og at det dannet seg en lund der som ble kalt Sangelund. Det har også vært store gravhauger der, og det er vel ikke utrolig at plassen gjemmer på minner om hedensk kultus. Det har nok vært både bol og blod på de store blotfestene som ble holdt i førkristen tid.

En prest som hette Han Engelhart skrev i ”En beskrivelse over Oddernes Præstegjelds Præster og Antiquiteter” at ”Den høi hvorpå Øvrebø kirke står, ansees for å ha været en av de store gravhøie, og i Fayes tid (omkring 1760), fandtes endnu en rad af mindre høie, der gikk lige forhin til forbi presteboligen. Efter sagn skal der ha stået slag på sletten ved gården Sangesland, og imellom denne gård og Øvrebø gård skal der i oldtiden ha været en ridebane”.I følge historikerne er det vanlig at kirkene ofte ble bygd på de gamle kultusstedene de to første hundreårene etter at kristendommen ble innført, og vi kan jo tenke oss at den første kirken ble bygd i denne perioden. Oddernes kirke er jo fra år 1000, og avstanden opp til Øvrebø er jo ikke så avskrekkende stor. En vet i alle fall at kirken trengte tjærebreing i 1640, og en større reperasjon innvendig i 1660, og det er helt klart at det ikke gjaldt den første kirken som ble bygd her.

1723 var et viktig år for Øvrebø kirke og menigheten. Etter den store nordiske krigen var kong Fredrik 4.’s rikskasse tom, og kongen fant da på at han skulle selge kirkene til allmuen for å få inn noen penger i statskassen. Øvrebø kirke kom på auksjon i Rådstua i Kristiansand og prisen var satt til 40 riksdaler. Men det var bare allmuen som hadde lagt inn bud og det var på 20 riksdaler, men de fikk tilslaget likevel. Om det var et godt kjøp er ikke så godt å si, men i 1768 var det en besiktigelse og de fant at det var et godt bygg. Det samme sies i 1789 og i årene etter. Det må vel ha vært øynene som så som var grunnen, for utrolig nok ble det i 1797-98 meldt at kirken var ”brøstfeldig” og måtte rives!

Kirken eide nå 274 riksdaler, og det var selv ikke den gang mye å bygge kirke for. Men senhøstes i 1798 satte de i gang. Det ble sendt søknad til Stiftsdireksjonen om lov og hjelp til å bygge ny kirke og grunnene de gir er: ”Den gamle kirke er for liden til den mengde folk , der også fra fremmede sogne søger dertil, så at en stor del må stå udenfor kirken både av sognets egne og av de fremmede. Kirkens svill og meget av tømmeret er forrodnet, det øvrige tømmer blir ganske ubrugelig til den nye kirke da det er for kort, thi det halve av kirken er kun en tilbygning eller skjødning til den fra gammel tid stående kirke…”

Allmuen har allerede begynt å hogge tømmer og kjørt stein fram til hjørnesteiner og mur under kirken, og selv om det kan se ut som om det har vært noe uenighet, trolig om hvor kirken skal ligge, melder sognepresten om at ”Øvrebø kirke er nedrevet og en ny under bygning” den 11. Juni 1799.

”Øvrebø kirke er ret vakker” ble det sagt i et visitasmøte i 1841. Den var enda umalt innvendig, og siden det var brukt enkelte materialer fra den gamle kirken ble det anbefalt at den ”måtte overstryges med passende maling”. Det ble gjort og på en stokk i tårnet kan en lese: ”Denne kirke er malt af mig Adolf Appel  1843”.

Av ting inne i kirken kan en nevne klokka som ble omstøpt i 1753, og har denne innskrift: ”SOLI DEO GLORIA – MEFECIT JACOB RENDLER – MIM MUNT ER WYT – MIN TUNG ER LANG – IEG KALTER FOLCK TIL KIRCKEGANG – OMSTØFT I H. PASTOR ENGELHARTS TID – ANO 1753”.

En kjent mann i Øvrebø, Nils Homme, fortalte Jon Åsen at de to gamle klokkene ble omstøpt av Hans Klokkestøper. Han fortalte også at tårnet ble senket i pastor Pharo’s tid: det var så høyt at det ristet. Eldre folk har fortalt at det var så sterk og fin klang i klokka at en kunne høre den ringe jula inn utenfor kirkebygda, men uheldigvis ramlet den ned og det ble en sprekk i den. Etter at den ble reparert ble klangen aldri så god som den hadde vært.

Sølvkalken har inngravert årstallet 1751 og Engelhart’s navn: ”Denne Øvrebøe kirkes kalk og disk er istedenfor den i aaret 1750 bortstaalne af nye forfærdiget og til største del av begge presterne til stedet samt af nogle sognets mænd bekostet udi aaret 1751 da stedets sognepræst var Hans Engelhart”.

De to store messinglysestakene er fra 1694. En messehagel som kona til kapellan Reutz lagde omkring 1790 er også noe av det gamle og fine som har vært på stedet. (Den oppbevares nå på Vest-Agder fylkesmuseum  ).

Ellers må en vel nevne den strid som det i en tid var om stoldelingen i kirken. Den forteller om en sosial deling i bygda som stakk dypt. Vi kommer ikke mer inn på det her enn at vi siterer lensmann Rollestad’s krasse uttalelse: ”På grund av at hele Øvrebø’s sogns almuesmænd ei er fornøiet med stoldelingen i Øvrebø kirke, så og i forventede håb, at i stedet for at Øvrebø kirke i mange år har været lige til en Røverhule, ventes skulle engang blive et Guds Tempel, påstår jeg, om mulig er,en anden inddeling efter lov og ret”.

ÅRSSKRIFT 1996 – TELEFON

I dag har alle en eller flere telefoner, men for rundt hundre år siden var ikke det noen selvfølge: (Bildet: gården der Osmund Øvrebø bodde).

Telefon: (Etter notat av Osmund Øvrebø *1851 +1933)

Til Øvrebø meieri blev Telefonen anlagt høsten 1900. I 1908, den 25. Juni blev Telefonen forlenget fra Øvrebø meieri (på Skarpengland) til Øvrebø fattigård (prestegården). Man måtte betale en mand til at være med at reise stolperne og henge op traaden og det kostet kr. 22,25. Dertil betalte Ole Eigeland kr. 10,00, jeg kr. 4,25, Søren Øvrebø kr. 4,00 og Carl Veiser kr. 4,00, (afgjort den 29/7. 08)  For innlegget betales for tiden kr. 45,00 for aaret vor jeg har tegnet meg for at betale kr. 2,00 pr. aar (taleapparatet koster kr. 25,00). Den 29/7 betalt for andet halvaar 1908 kr. 1,00 og den 12/5-1909 betalt kr. 1,00 for 1.ste halvaar.