ÅRSSKRIFT 1996 – INGEBORG B. WEHUS

ÅRSSKRIFT 1996 – INGEBORG B. WEHUS

Ingeborg B. Wehus – en kvinne langt forut for sin tid .

Ingeborg Lolandsbakken

Bildet over: Ingeborg i midten foran utenfor huset i Lolandsbakken. (Gjester: Mathea Stuttlien, Agnes B. Ilebekk, Inger Ilebekk, Alfred Ilebekk)

En karakteristikk som skulle passe for Ingeborg B. Wehus eller Ingeborg Lolandsbakken som hun ble kalt. Hun var født i 1870 og var datter til Bernt A. Lolandsbakken og Aase J. Mestad. Hun hadde to yngre søstre, Signe og Berte. Faren ble tidlig enkemann og Ingeborg fikk skjøte på gården Lolandsbakken på Vehus i 1903.

Ingeborg var et ufattelig arbeidsmenneske. Riktignok hadde hun god helse og var uvanlig sterk. Hun var ugift og dreiv gården på en dyktig og iherdig måte, heile tid med hjelp av tjenestejente. Naboskapet bød også på god hjelp: da Ingeborg skulle bygge nytt fjøs, gikk det liste rundt i bygdelaget for at folk skulle kunne skrive seg på for å være med på dugnad.

Søstera Signe dro med tida til Danmark og arbeidet på en gardinfabrikk i 27 år. Fra henne kom det underhold til Lolandsbakken, hvor søstera Berte, som var åndssvak, bodde hele livet sitt. De siste årene Signe levde bodde hu i Lolandsbakken.

Gården var tungdrevet med bratte jorder. Høyet måtte bæres heim på ryggen. Hun hadde også to utløer og slo høy ute i Torsdalen ved Hesteheia. I 1951 hadde bladet ”Familien” en artikkel om folket i Lolandsbakken. Der er tjenestejenta, Inga Eidsaa, avbilda med høybøra på ryggen. Signe avbildes med bærbøtta, ivrig og flink som hun var med hagebær. Som vi forstår hadde Ingeborg uvurderlig hjelp av disse to. På garden hadde hun tre kyr, gris og høns. Ingeborg leide slåttekar og slo selv med sigd etter han for å få med alt. Hun kunne slå høy helt til slutten av september, men da måtte hun ikke tørke det andre steder enn rundt husene. Deretter var det til å ta opp poteter. Grønnsaker hadde hun også. Fire plommetrær hadde de, og disse bugna av frukt. Hun solgte plommer og grønnsaker. Grisen ble slakta til jul, og tilberedning av flesket tok Inga seg av, slik hun også gjorde med matlaging. Ingeborg hadde ansvaret for å få varene i hus, og vinterstid dro hun de heim på kjelke.

Ingeborg hadde kyrne på beite langt borte fra gården. Folk som husker henne og tenker tilbake, lurer på når hun fikk tid til å gjerde inne alle disse store beitene. Rett nok var hun ikke så nøye på når hun tok kvelden og det hendte ofte at kyrne ble melka svært seint – det var jo så mangt som måtte gjøres! Melka bar hun selv heim i åk og til ”melkebua” når hun hadde kyrne i sommerfjøs i Lindelia ved Støssvann den første tida og seinere ved Kviengen på Vehus.

Høyet som var satt i stakk dro hun heim på kjelke om vinteren. Det måtte være tunge tak. Flere kilometer dro hun høyet. Det hørte en del skog til Lolandsbakken og Ingeborg hogde veden selv! I det hele var hun påpasselig med alt. Økonomien holdt hun orden på til enhver tid. For sitt trofaste arbeid på gården fikk hun i 1951 diplom og sølvskje fra Vest-Agder landbrukslag.

Ingeborg var en interessert iakttaker av naturen. Gamle værmerker kunne hun som få, og væromslag kunne hun alltid forutsi. Mangt og mye innen naturfag som ikke var allmennkunnskap på den tida, det kunne Ingeborg. Hadde hun levd i dag hadde hun nok kommet langt. Det ble fortalt at da hun var fire år leste hun avisen!

Lolandsbakken hadde to stuer, kjøkken og kammers samt rom ovenpå. Velstelte hus var det. En spesiell fred måtte det gi å komme inn til Ingeborg: andaktsbok og Bibel lå alltid framme og ble flittig brukt. Jesusbildet var på plass i stua.

Ingeborg følte et ansvar og kall til å ta seg spesielt av barna. Hun var med og stiftet barneforeningen ”Vårblomsten” (NMS), Ilebekk i 1906. ”Det er en missionsforening for pigebørn”, står det i stiftelsesprotokollen, ”men det har også været en del gutter med”, heter det videre.

Glad i folk og godt likt av alle, sier naboer om henne. Når nye verdensborgere kom til, stakk Ingeborg innom. Hun hadde opplevd flere generasjoner, etter som hun ble 94 år gammel. Hun var svært familiekjær. Når hun hadde fødselsdag, kom det alltid folk. Hun hadde et utrolig minne, noe hun var velsignet med hele livet.

I 1957 måtte Ingeborg ”legge årene inn”. Kuene ble solgt på auksjon, to havna hos Schikora, som kjøpte gården hennes. Den tredje kom til Gunnar Skogstad. Den kua ble siden omtalt i Fædrelandsvennen fordi den ble en helt spesiell bjelleku der. Selv flytta Ingeborg til Rokoengen dette året. Den aller siste tiden bodde hun på kvileheimen i Greipstad der hu døde i 1964.

Torbjørg Espetveit Sletten

(Kilder: Øvrebøboka/Gard og ætt, Olav Loland, Ingeborg Rokoengen)

Kristioffer Berntsen