ÅRSSKRIFT 2015 – Øvrebø sagbruk

Øvrebø sagbruk på Homme i Øvrebø vart starta i 1953 og er i dagei av dei beste verksemder i bygda. Det er 12 mann i arbeid på sagbruket nå om dagane. Sagbruket er i dag eit fullt ut moderne i sitt slag, og utviding med omsyn til lagerplass er alt på tapetet. Sagbruket er for det meste basert på byggematerial, og marknaden er vid. Ein lynprat med eigaren, (Martin Rokoengen), resulterte i fylgjande i korte trekk: – – Planar om utviding av kapasiteten? – Vanskeleg. – Kvifor det? – Kvoten – skogeigarlaget.

Martin Rokoengen overtak sagbruket etter sin svigerfar, Edvard Wehus. Han hadde sagbruk ved innkjøring til Mushomvegen. Det er ingen rester etter det. Sammen med Olav Øvrebø fikk Martin Rokoengen tilbud om tomt i militærleiren på Homme, og bygde opp og startet altså i 1953. Mange unggutter har hatt sin første arbeidsplass på saga. Noen av de som var tilsatt der var Oskar Histøl, Salve Espetveit, Olav Berås, Einar Hovland, Tormod og Hans Berge, Tordis Fjermeros m. fl. Oskar Homme hadde ofte jobben med å file sagbladene etter arbeidsdagens slutt. Etter at Olav Øvrebø gikk ut av driften gikk Martin Rokoengen inn i et samarbeid med Rolf Lie, som senere overtok bruket til det ble avsluttet på 1960-tallet ??

ÅRSSKRIFT 2015 – Agder Tidend 1954

Ivelands knuseverk i Øvrebø leverer 150 tonn grus om dagen.

Ein har planta skog der ein har teke bort eit 5 meters lag med aur.

«Å greve dei ette,-» sa han, mannen som kom forbi Stallemo i Øvrebø og fekk sjå dei store innhogg i utgamal aur og stein.

Ja, det er visseleg ikkje gull ein grev etter her, sjølv om det er ei lita gullgruve for seg, knuseverket til Ivelands på Stallemo. Det er Georg og Gunnar Iveland som har funne sin måte å utnytte eigedomen på, og ikkje mindre enn 17.000 kubikkmeter grus og singel er køyrt ut frå denne staden, berre på to år. Men meir skal det bli. Kvar dag køyrer 4 lastebilar sine 9 vendingar inn til byen med 3,5 tonn grus. På den måten kan ein levere opp til 150 kubikkmeter om dagen.

Sjeldan ser ein at arbeidet går meir rasjonelt enn her på Stallemo. Sjølve knuseverket er plassert i kanten av feltet. I ei lita hytte står ein mann og styrer heile maskineriet med spaker og styregreier. Når sjølve råstoffet skal inn er det berre å strykke på ein knapp og så legg slepeskuffa i veg ut på banen. Ho liknar ein liten flygande tallerken denne slepeskuffa. Ute på feltet grev ho seg ned i auren og glir inn mot valsene med fullt lass.

Denne slepeskuffa er noko av det beste med heile «butikken#, meiner Iveland. Det er den som sparer ein for det meste arbeidet. Sjølve lessinga på bilen går av seg sjølv, så å seie. Ein køyrer bilen under siloen, dreg i eit handtak og lasset er på plass på under eit minutt.

Det er synd å seia at det pyntar opp i terrenget med desse uvanleg svære holene i jorda. Kring 5 meter grev ein seg ned, og når dette breier seg ut over ei høveleg vidde, vert der att ein liten innsjø, meiningslaus som sådan utan vatn.

Men dette kan rettast på seier Iveland. Ein kan plante skog på denne botnen, og då vil det verta furumo ein gong. Iveland har ein nabo inntil feltet sitt, ein nabo som han berre er så passeleg godt nøgd med. Det kan vi godt forstå, for det er sjølve staten som har slege seg ned der. Og staten tykkjer vel om desse monane, likar dei heile så godt at han vil ha noko av det. Det er tydeleg for godt for privatmannen. Vel, det er ikkje å undrast på at ikkje Iveland godvillig går med på slikt. Men staten var like huga og nytta i neste utspel trumfen som heiter ekspropriasjonIveland er spent på korleis dette vil enda. Det er med han som med oss alle, han likar best å ha med slike å gjera som held seg på eigne trakter.

Annonse:

IVELANDS KUSEVERK Telefon 8029 Leverer: Singel – Grus – Sand – Støypesand

ÅRSSKRIFT 2015 – Styret i Øvrebø Historielag 2015

Styret i Øvrebø Historielag 2015:

Leder: Odd Erling Aurebekk, nestleder: Eva Rølland, Sekretær: Judith Cathrine (Kine) Horrisland, styremedlem: Arnhild Bårdsen, styremedlem: Grete Marie Ilebekk, styremedlem: Arne Faremo, styremedlem: Kjell N. Koland, varamedlem: Ole T. Almedal, kasserer og medlemsansvarlig: Lars Asbjørn Ilebekk, kontakt til styret i Prestegården: Grete Marie Ilebekk, ansvarlig for årsskriftet: Lars A. Ilebekk, ansvarlig for hjemmeside på internett/facebook: Lars A. Ilebekk/Kine Horrisland, innsamling og opptak av film, video, bilder: Olav Upsahl og Helge Skuland, kontakt for fjøset i prestegården: Ole Trygve Almedal, Odd Erling Aurebekk, revisor: Torgeir Ilebekk

Leder i Årsskriftet 2015:

Det er utrolig, men også svært virkelig, at Øvrebø Historielag i 2015 gir ut sitt 20. årsskriv. Fra den spede begynnelse i 1996 og fram til i dag har vi forsøkt å samle historier som er fortalt av noen av dere og av andre som har skrevet noe om Øvrebø lengre tilbake i tid. Det har blitt et årsskrift som kanskje eulikt andre slike skriv, men etter hvert har det blitt en slags mal som en har forsøkt å følge. Undertegnede var i sin tid dumdristig nok til å si at jeg skulle holde på som redaktør/ansvarlig for utgivelsen til vi har gitt ut 20 skriv, og nå er vi kommet så langt. Og heldigvis har vi fått et nytt medlem i styret: Judith Cathrine Horrisland, som har sagt seg villig til å overta ansvaret for de neste utgivelsene. Det er viktig med nye tanker om hvordan ting skal gjøres, og årsskrivet vårt trenger absolutt vitalisering og kanskje endrede former for hvordan det skal se ut, og til det ror jeg Kine er den rette! Men hun trenger hjelp av oss alle til å finne nytt stoff, så vi har fortsatt en oppgave alle sammen!!! Øvrebø Historielag viser ansikt også på andre måter enn gjennom årsskriv, turer og medlemsmøter. Hjemmesiden på internett: ovrebohistorielag.no, er besøkt av mange tusen (!!) hvert år, og den nystartede Facebook-siden forteller også mye om det vi holder på med. Dette er til utrolig stor inspirasjon, for det viser at vi også treffer de nye generasjonene som er storforbrukere av slike tjenester. Forhåpentlig liker du årets skriv. Takk til dere som har bidratt. Lars A. Ilebekk

ÅRSSKRIFT 2014: Ny skibakke i Øvrebø

Et tilbake blikk på hva som sto i Agder Tidende3 på første side 21. november 1934:

Ny skibakke i Øvrebø. Ferdig i disse dager – hopp på 35 meter. I Øvrebø tok idrottslsaget for eit par maanader sidan upp arbeidet for aa faa i stand ein skibakke.Det var ikkje langt fraa tanke til handling og no er bakken som ligg paa garden Homme i ei helling mot nordaust, snart ferdig. I bakken vil ein no kunne gjere hopp paa 35 meter. Det som no stend att er eit fartsoppbygg og sjølve stillaset, men dei reknar ikkje med at dette arbeidet vil taka lang tid. Planeringsarbeidet som er ferdig hev kravt umlag 100 dagsverk. I alt reknar ei med at bakken kjem paa umlag 6 – 700 krunor. Noko av desse pengane er samla inn privatr og noko reknar ein med aa faa fraa Skiforbundet. Det er og gjeve dagverkstilskot til arbeidet. Bakken hev Idrottslaget fengje paa særs rimelege vilkor meddi det berre skal betalast 5 krunor aaret i grunnleiga.

(Hommebakken ble utvidet og ombygd flere ganger senere, og bakkerekorden ble trolig satt av Oskar Møllen fra Torridal med hopp på mellom 40 og 50 meter. Det største problemet med bakken var imidlertid at det ofte kom plutselige, sterke kastevinder som gjorde den vanskelig og farlig å hoppe i, og dens dager var talte da bakkene på Sandrep ble bygd).

(Det går an å se restene av bakken fremdeles (2022), men stillaset har for lengst råtnet ned).

ÅRSSKRIFT 2014 – Flere ord og uttrykk som er…

hårve te – sette i gang uten plan og beregning hås – hes, svak stemme håsta – veldig: håsta møe: veldig mye I – Høflig tiltale som en brukte til folk som var eldre enn en selv. Ble f.eks. brukt når en snakket til sine svigerforeldre, ja, noen måtte til og med snakke slik til sine foreldre!!! i beg – i knipe, vanskelig å få til i fog – mangler noe, har vanskelig for å få tak i noe, har problemer med noe: æ æ så i fog mæ å få noen te å hjælpe mæ (jeg mangler folk til å hjelpe meg/jeg har så vanskelig med å få folk til å hjelpe meg i jår – i går i jårmåra – i går morges i sett – ivrig, vil gjerne få gjort ting unna i vadra – tuster, senil ikkje noe tess – ikke noe særlig bra, kan f.eks. være om en helsetilstand eller om personlige egenskaper Ikkje noe å hyse på – ikke noe å ta vare på i jårrkvæll – i går kveld illri – sterk snøføyke, det fyker og blæser, (begrenset tid) inkjevætta – ikke noe særlig, uten verdi

ÅRSSKRIFT 2014 – eit merkeår i noregssoga – kva…

I år er det 200 år sidan eit politisk drama utspelte seg i Noreg. Kor mykje av dette som opptok den vanlege øredøl, er ikkje godt å ha noko klårt bilete av, men straumdraga frå den store verda nådde sikkert ein og annan også her i soknet. Noko har folket her i bugda sjølvsagt visst, men om dei storpolitiske hendingane gjorde serleg inntrykk på dagleglivet er vel heller tvilsamt. Kvar kyrkjelyd skulle velja valmenn som så i sin tur skulle velja representantar til ei riksforsamling på Eidsvoll. Også Øvrebø valte sine to menn, kvinner var ikkje aktuelt å velja den gongen, og dei hadde heller ikkje røysterett. For samanhengen skal me sjå noko stutt på hendingane som førte til vala i Øvrebø kyrkje på vårparten 1814. 

Kielfreden blei underskreven 14. januar 1814. I hovudsak gjekk han ut på at Danmark skulle avstå Noreg til Sverige sidan svenskane hadde delteke på «rett» side og Danmark på «gal» side under Napoleonskrigane. Allereie året før hadde danskekongen sendt syskenbornet sitt, Christian Fredrik, som statthaldar til Noreg, og han blei kjent med Kielfreden 24. januar. Frå då av hadde han ikkje noko formell makt. Like fullt nytta han tida godt for å førebu grunnen til ei sjølstendereising i Noreg.

Han fekk kalla saman til stormannsmøte på Eidsvoll og her proklamerte han seg sjøl som regen – ikkje konge – den 16. februar. I tillegg blei det bestemt at det over heile landet skulle veljast representantar til ei riksforsamling på Eidsvoll. Både dei som skulle velja og dei som blei valte måtte avleggja «folkeeden» – at dei ville arbeida for Noregs sjølvstende.

19. februar sende Christian Fredrik ut eit skriv til biskopane, som skulle formidla dette vidare til sokneprestane. Også i Øvrebø blei vala organiserte etter føresegnene i brevet frå regenten. Vala skulle foregå i kvar kyrkje ved ein ekstraordinær bededag. Bønder, brukseigarar, embetsmenn og borgarar over 25 år hadde røysterett. No var det få av dei tre siste kategoriane i Øvrebø sokn, her var det nok berre ulike lag frå bondestanden som gjorde seg gjeldande – utanom presten sjølvsagt.

Når kyrkjelyden var samla, skulle det fyrst haldast «en kort, men kraftfuld» innleiingstale. Deretter skulle brevet frå danskekongen og regenten sitt brev bli lesne opp før eiden måtte avleggjast: «Sværge I, at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?« Med oppløfta fingre skulle ein då svara: «Det sværge vi, saa sandt hjelpe os Gud og hans hellige Ord».

Presten skulle så «oplæse den af Biskopen ham meddelte anbefalede Bøn, og nedbede Himmelens Velsignelse over det Norske Folk, thi denne høitidelige Handling skal foretaget til Guds Ære». Vidare skulle soknepresten halde «en passende Prediken» over Salme 62, 8-9.

Til slutt skriv regenten i brevet sitt: «Jeg stoler ved denne, som ved alle Leiligheder, paa Presteskabets gavnlige Indflydelse paa Almuen, til at opflamme dens varme Følelse for Fædrenelandets den gode Sag». Etter valet måtte presten og eventuelt andre embetsmenn skriva under saman med 12 av dei «agtværdigste Mænd» i kyrkjelyden. Det var føresegner om at mellom dei som blei valte i landdistriktane, måtte den eine vere frå bondestanden.

Dei to som blei valde frå Øvrebø sokn var Kristen Osmundsen Rollestad og Aanon Johnsen Greibesland. Kristen Rollestad var skoleholder i 1801, og far hans var lensmann det året. Seinare i 1801 blei Kristen sjølv lensmann, fram til 1805, og frå 1812 att til iallfall 1814. Aanon Greibesland var i 1804 blitt gift med Kristen si syster, Ingeborg Osmundsdotter Rollestad. og tok over som lensmann etter svogeren, i 1805 til 1811, og frå kring 1814 att og til han døydde i 1832. Det ser ut til at gamlelensmannen Osmund Rollestad heller ville ha svigersonen til lensmann, då han sine eigne søner var fæle til å drikka, heitte det seg. I alle fall var altså dei to valmennene frå Øvrebø svograr, og her fann me det øvre sjiktet i bondestanden.

Valbrevet er underteikna av presten Bærent Smith og Anders Johnsen Røstad, «forsanger ved Øvrebøe«. Det var naturleg at presten skulle leia valet i kyrkja, og det er nok også han som har skrive brevet om kven som er valt. Brevet er ikkje dagsett, men det må truleg ha vore i mars månad. I 1805 blei Øvrebø eige prestegjeld, men fyrst i 1814 blei den fyrste soknepresten tilsett, næmleg Bærent Gjertsen Smith. Han var prest her fram til 1836. I den tida hadde bøndene framleis plikt til å skyssa presten, og han brukte å seia frå preikestolen kven som skulle skyssa neste preikesøndag. «Møt med velskodd hest og ingen fruentimmer«, sa han. Ein gong hadde nemleg ein møtt med ein dårleg skodd hest, og ein annan gong hadde det møtt fram ei jente. Smith var visstnok ingen talar, men skulle vere desto betre til å messa.

Dei tolv aktverdige menn (her i Øvrebø ser det ut til å vera 13) som også underteikna brevet, var Nils Nilsen Reiersdal, Nils Nilsen Reiersdal (far og son), Gulov Olsen Eikeland, Torjus Larsen Reiersdal, Gunder Olsen Homme, Anders Andersen Stubsstad, Lars Olsen Ilebakk, Knud Olsen Tobstaad, Sjur Andersen Hægeland, Halvor Berntsen Sangesland, Baard Olsen Loland, Ansten Tollisen Li og Aanon Johnsen Greibesland (han blei også valt til valmann).

Seinare i mars månad møtte Kristen Rollestad og Aanon Greibesland dei andre utsendingane på Lunde i Søgne, to frå kavar kyrkjelyd i amtet. På Lunde valte dei tre bønder til å representera Mandals amt på Eidsvoll: Osmund Andersen Lømsland frå Tveit, Erik Haagensen Jaabæk fra Halse (Mandal) og Syvert Amundsen Eeg frå Søgne.

Osmund Lømsland voks opp på Mosby og hadde seinare budd i Vennesla før han i 1806 kjøpte eit bruk på Lømsland. Farfaren hans, Osmund Larsen, budde på Stupstad i Øvrebø. Erik Jaabæk var komen frå Usland i Øyslebø, men hadde 1802 kjøpt eit bruk på Jåbekk. Farmora hans, Maren Jonsdotter, hadde budd på Eikeland i Øvrebø. Syvert Eeg budde på austre Eig i Søgne, og der var han også født.

Desse tre reiste så til Eidsvoll der det var møte i Riksforsamlinga fra 10. april til 20. mai, og sjølve grunnlova ble vedteken som me alle veit den 17. mai. Bøndene frå Mandal amt gjorde lite og ingenting av seg i Riksforsamlinga, og Henrik Wergeland meinte dei høyrte til blant «nullene» på Eidsvoll. Kva som gjekk føre seg under forhandlingane på Eidsvoll kunne ein skrive mykje om, men det høyrer ikkje med i denne artikkelen. Her skulle me berre sjå litt nærare på kva den alminnelege øredøl fekk sjå og oppleva i heimbygda. Men ganske sikkert fekk dei høyra nytt frå Eidsvoll utover sommaren 1814.

Kjelder: Fure, Eli: Eidsvoll 1814, Dreyers forlag , 1989. Kopi av originaldokumenta fra val 1814, internett, Eidsvoll 1814. Repstad, Laurits: Om Lømsland, Eeg og Jaabech i Årsskrift for Agder Historielag nr. 412, 1962-1963. Teis Lundegaard og slekta hans, 1979 Åsen Jon: Øvrebø-boka III, kultursoga, Kristiansand 1967.

ÅRSKRIFT 2014 – Kravlefossen (forfatter ukjent.)

Når en kjører ned veien fra Åsen til Underåsen har nok mange merket seg den dype dalen som ligger på nedsiden av veien, eller Juvet som mange kaller det. Det er vanskelig å forestille seg at det har vært mulig å fløte tommer der, og heller ikke bekken som renner gjennom Stallemodalen imponerer med sin størrelse. Som du kan lese her har det imidlertid vært en viktig fløtningsvei tilbake i tid, og det er et imponerende arbeid som er gjort for å utvide elva og legge til rette for at tømmeret skulle komme trygt ned i dalen nedenfor.

Kravlefossen. Greie flotningselvar har hatt umåteleg stor verd for skogeigarar og lastehandlarar gjennom mange hundre år. Fossar og elvar med leie stryk stengde derimot ofte flotinga heilt. Slik var det med Kravlefossen, elva mellom Åsen i Øvrebø og Underåsen i Greipstad. Det er fossar, hølar og stryk i ei lengd på ein kilometer- Sjølve fossen hadde eit loddfall på 13 alen, (ca. 8 meter), etter gamal rekning. Den fyrste som prøvde seg med å støyte last i Kravlefossen var Sivert Svenkeson Hægeland. Det måtte vera sist i 1600-talet eller kring 1700. Han hadde berre motbør og tap med heile prøvedrifta. Lasta blei ståande i fossen og rotne. Slik er det fortalt på Vårtinget i Høllen i 1739. Bykjøpmann, sagbrukseigar og lastekjøpar Samuel Muule hadde priviligie på bordskur på Rosseland Sag i Greipstad. Han kjøpte last av bøndene på gardane langsmed Songeelva både i Øvrebø, Finsland og Hægeland, frå Kravlefossen og opp til Sognevatnet i Hægeland.

Minebor og krutt. Sommareen 1735 tok Muule til med «minering og rødning» i Kravlefossen. Det var naudsynt om han skullle kunne flota lasta her. På Vårtinget i 1739 har han stemt inn mange karar til vitne om dette storarbeidet.. Mellom dei var Kristen O. Rollestad, Lars M. Heivoll og Ole J. Åsen som saman med Bjørn Grinneland la eid. Muule spurde om dei alle, saman med Ole minemeister og Muule, noko føre Jonsok 1935 var nede i elva «hvor Rollestadelven løber i Songdalselven». Dei skulle granske om det var mogleg «at de fjeld og store stene der av naturen var til forhindring således at aldri noen tilforn har kunnet flåde saugtimmer eller anden trelast, kunne ved mining og rødning gjøres så bekvem at han kunde flåde saugtimmeret til den til han tilhørende Rosseland saug fornødne  allernådigst bevilgede kvantum bords skur.»

Vitna minnest dette godt, korleis dei måtte hale seg med line og krype mellom fjell og steinar. Vitna såg det heilt rådlaust. Det ville bli så «utålelige omkostninger» at Muule kunne arme seg ut på det, og likevel ikkje få det i stand at han kunne flote tømmer der. Ole minemeister hadde sagt at han skulle gjere sitt beste, når Muule ville ta kostnaden med pengear, krutt, stål, jern, arbeidsfolk og anna han trong.

Muule tok då straks etter fatt med 4 – 6 mann som heldt på lenge den sommaren. Og arbeidet heldt på dei tri neste somrane med. Ole Åsen og Kristen Rollestad hadde vore med på arbeidet dei åra. Og i lag med fleire har dei flota skurtømmer her, som Muule hadde kjøpt i distriktet ovanfor. Det er desse karane som fortalde om den misslykka flotinga til Sivert Hageland «for omkring 40 år sidan». Trass i storarbeidet, er endå løpet så trongt at det kan ikkje flotast lenger last enn 10 – 12 fot. Endå blei det dyrare drift enn i andre elvar.

Etter mineringa har Muule kjøpt last på desse gardane: Grinneland, Øvland, Heivoll, Leibesland, Hønemyr, Spikkeland, Greibesland og Øvrebø. Før mininga kunne ingen av desse drive tømmer denne vegen. Skogane deira har godt som ikkje vore til nytte før Muule tok til, seier vitna. Bøndene er takksame mot Muule. Det har vore til stor signing for bygdene her, meddi så mange får arbeid med hogst og floting. Bjørn K. Grinneland vitna at han hadde kontrakt med Muule om 1/2 rdl. tylfta for floting frå dei øvre nemnde gardane og til saga på Rosseland, mindre for gardane under ei halv mil ovanfor fossen. Rosselandsbøndene hadde 12 skilling tylfta for kjøring frå elva til saga, 3 ort pr. 100 bord for skjeringa. 1 1/2 ort pr. 100 for å fløte bord frå saga til Høllen og landsetje dei der.

Hausten 1754 var det granskingsrett ved «Stallemo saugsted«. Byborgar Hans Jacobsen Lund og oppsitjarane på Stallemo hadde søkt om «et saugsted i Stallemobekken», datert 14. okt. 1753. Oppsitjarane var Tharald, Vrål, Ole, Christen og Torgjus. Nå har Samuel Muule stemt desse! Han meiner han kan stenge denne saga dei søkjer om avdi han kjøper last ovanfor, og har kostå på mykje på Kravlefossen. Det vart kontrastemning ved prokurator Faye, på vegne av Lund. Samuel Muule kravde sine vitne fyrst fram. Han hadde med seg prokurator David Rap. Vitna: Lars M. Heivoll, Jørgen K. Grinneland, Ole J. Grinneland, Børu Rollestad, Siver Hægeland og Ole T. Liiene la eid.

Granskinga tok så til ved «Stallemobekken, hvor det omstevnte saugsted finnes at være begynt til bebyggelse av tvende brokar». Staden ligger 2 miler ovenfor Rosseland sag, og et par muskettskot «nær den liden elv hvorigjennom tømmeret flødes» til Rosselandssagafra alle gardane langsmed elva opp til Haugland. Muule tok flokken med nedover og synte det storarbeidet som var utført i elva. Det har kosta 200 rdl., seier han. Det protesterar Faye på «som ubevislig». Bjørn Grinneland vitnar at han var med på arbeidet dei to siste somrane, og meiner dei arbeidde en månad kvar sommar. Fyrste sommaren varde arbeidet meir enn to månader. Han seier og at Muule har betalt skattane for bøndene han har kjøpt last av der oppe. Det kjem og fram at Muule også har fått last frå Hægeland, Mushom, Halland Topstad, Ilebekk, Øvrebø og Opsal. Prokurator Faye spør om ikkje bøndene fråå desse gardane slutta å selje til Mule då Ilebekk sag og Øvrebø sag blei bygde. Bjørn Grinneland og Sivert Hægeland saa at det var så, men Muule hadde sia kjøpt tømmer frå 14 oppsitjarar på Stallemo, Lian, Knollen, Rollestad og Stupstad. Retten spurde om ikkje Muule ville miste desse gardane i fall Stallemo sag blei bygd. Faye protesterte mot svar på slike spørsmål «da det ville være umulig for vidnene å avlegge vidnesbyrd om andres tanker og forsæt». Vitna sa likevel at dei gardane hadde laglegast levering til Stallemo. Dei ble spurt om andre sagbruk i nærleiken. Siver Hægeland og Andreas Greipesland svara på det: Fidje sag ligg omlag 3 fjerding herfrå, i anna bygdelag og anna vassfar. Ilebekk (eller Berge) sag ligg i Øvrebø, men i anna vassfar. Øvrebø sag 5 fjerding herfrå ligg og i anna vassfar. Desse tre sagbruka er «uleilige, men de har for nøds skyld brukt dem». Lasta for dei nemnde gardane i Finsland kan lettvint drivast til Stallemo. Sume av desse har «i nød og til skatter» skore ved Mæsel sag, opptil 1 1/2 miler unna. Muule trudde det var nok fråsegn dette, men Faye spurde om vitna veit at Siver Hægeland minte bor i fossen før Muule tok fatt? Det blei vitna at det vart sett minehol i fjellet der før Muule starta, og det blei sagt at «Siver Hægeland sette sin velfærd til derpå». Sonesonen, Siver Hægeland, vitna at dette var sant. Både fut og rentekammer er varsla. Dei hevdar at det blir bygt på saga her utan løyve, og at reisinga av taket alt har teke til. Elva ovanfor Greipesland er berre som ein bekk, blir det sagt. I flaum kan det flotast ein halv dag, stundom ein dag. Då må det vera 12 – 16 fløytarar. Dei gardane frå Finsland og Hægeland som har selt til Muule, er nemnde her med skyld og oppsitjarar: Haugland 3 huder 3 bønder sel årleg 10 – 12 tylfter kvar Steinsland 1 1/2 hud 2 » » » 1 – 2 » » Grindland 2 1/2 » 2 » » » 12 – 16 » » Heivollen 1 » 1 6 – 10 » » Leipsland 2 » 1 » » 6 – 10 » » Eftestad 2 » 3 » » » 10 – 12 » » Dybesland 1 » 1 » » 7 – 8 » » Øvland 3 » 4 » » » 13 – 14 » » Hønemyr 1 1/4 » 2 » » » 2 » » Heggland 1 1/4 » 2 » » » 2 » » Spikkeland 4 » 4 » » » 18 – 20 » » Dette blei alt kring 200 tylfter. Sume av desse har og sendt last til Mæsel sag.«

Skogane i Stallemodalen kan årleg åverke 100 tylfter: Greipesland med 4 oppsitj. 40 tylfter godt tømmer til saman. Før har dei sendt det meste til Mæsel sag, resten til Øvrebø sag. Rollestad med 2 oppsitj. 15 tylfter til saman. Før til Mæsel og Øvrebø sag. Knollen og Liene med 2 oppsitj. 4 tylfter til saman. Hægeland med 2 oppsitj. 16 tylfter til saman. Før til Ilebekk og Fidje sager. Topstad med 2 oppsitj. 4 tylfter til saman. Før til Ilebekk sag. Stallemo med 6 oppsitj. 14 tylfter til saman. Det meste til Ilebekk og Fidje. Kravlen og Åsen med 4 oppsitj. 5 – 6 tylfter til saman.

Det var O. H. Greipesland, Sivert og Anders Hægeland som vitna dette, og seier at sag på Stallemo er laglegast for desse. Kvifor har dei då slutta å handle med Muule? Siver H. seier at han har handla med Muule i 19 år, men vil slutte av di det løner seg betre å skjere last til bord. Den lange tida han har handla med Muule har han ikkje «bekommet nogen skilling«. Falker Øvland, O. Grindland, Ole Liene og Anders Hægeland hadde same grunngjevinga: Stod seg betre på å skjere til bord, og dei fekk aldri reie pengar av Muule. Desse vitna seier at om Stallemo sag får eit kvantum på 1500 bord, er det endå fullnok til Rosseland sag. Vitna kjem og inn på at Mæsel sag får nok tømmer frå sitt eige bygdelag, dermed har stundom tømmeret frå Stallemodalen blitt liggand og rotne ved Mæsel sag. Fekk dei saga på Stallemo, kunne bøndene få vragebord dei trong til vøling og bygging.

Lars Heivoll og Falkor Øvland var fløytarar for Muule, og vitna at dei årleg fløytte 100 tylfter eller noko meir for han. Lars fortalde at i sommar læg det på land omlag 120 tylfter av Muules last ovanfrå og til Leipsland bru. Og Ole Greipesland sa at det låg 80 tylfter «av dette års last» mellom Leipsland og Rollestad. Frå Rollestad til Stallemo låg det 13 tylfter. «Og dette var foruden det andet tømmer der lå i elven av Muules last som formedels mengden ikke kunne telles». Kor lang tid dei trudde sia det var sag på Stallemo? Sag har det stade frå gamal tid. Gamle folk kan endå minnast då saga blei brukt, var svaret. Kvifor blei saga lagt ned? Sivert Hægeland svarte: «Bispeenka fru Jersin skal ha ått saga. Då ho døydde, veit eg ikkje korleis saga blei kassert, men bøndene på garden var ringe leiglendingar og har sia alltid vore fattige». (Bispen Jacob Jersin var fyrste bispen i Kristiansand, han døydde 1694.)

ÅRSSKRIFT 2014 – Helge Hageland: Mine første minner og…

Jeg vil prøve å skrive litt til årsskriftet for 2014, og tar utgangspunkt fra de første årene jeg husker, så får vi se kor dette hamne hen.

Jeg er fødd i 1949 på gården «Der Nord» på Fjellestad. Der vokste jeg opp sammen med mor min, Anna, og mine to halvbrødre Karl Thommy og Oskar Trygve. Far min kjøpte gård i Spangereid i 1949, men på grunn av sykdom for mor mi blei han der borte alene.

Så over til mine første minner på Fjellestad. Trur jeg må trekke fram da vi fekk radio, vil tro det var 1952-53. Det var stort husker jeg, hadde aldri hørt eller sett radio før. Det var en mellomstor stueradio med et stort batteri, da vi ikke hadde innlagt lys. HUsker også at vi måtte ha antenne, det vil si en ståltråd på taket fra huset til løa for å kunne høre noe.

Det var også mange ting som ble forskjellig fra i dag med hus uten strøm. Når det gjaldt kjøtt så pleide me alltid å sette dette ned i ei stor tønne som stod i kjelleren. Jeg husker ikke at det blei hermetisert eller salta og tørka kjøtt heime. Husker så vidt vi hadde gris i fjøset. Denne blei slakta fram i mot jul. Mor mi var veldig flink til å lage til mat av innmat fra grisen. Husker det persesyltet som blei lagt, det likte vi veldig godt. På Fjellestad ser jeg enda de to plankene med skruer i endene som persesyltet blei pressa i til slutt. Det blei også slakta kalver heime. Av den blei det laga diverse, blant anna kalvesuss. Nå var det også slik at ein slakta kalv heime og så blei det sendt til Samslakteriet i byen. Den blei då pakka inn i papir som vi hadde og sendt med melkeruta til byen. Vi hadde og noen høner så vi holdt oss med egg til huset. Desse gjekk fritt ute på tunet, kunne gå inn som dei ville. Dette var ca. midt på 50-tallet – rart å tenke på alt som kunne vere i eit lite fjøs. Vi hadde hest der og kyr – kalver – høns og andre ting som måtte vere der. Det første jeg husker er at vi bar vann til dyra morgen og kveld. Noe seinere fekk vi innlagt handpumpe, noe som letta arbeidet. Der er en liten brønn på tunet som kun var til fjøset, så der henta vi vann gjennom den tida da dyra stod inne. Kunne vere tungt ofte med snø og tykk is på kjella – kanskje ei vokse kyr drakk 3 – 4 bøtter vann om dagen. Nå var det slik at vi hadde ei tønne i fjøset som vi bar vann inn i, for at det skullle vera litt lunka til beste for dyra. Dette fjøset var fra det gamle uthuset som stod der før det blei bygd nytt i ca. 1915, så dette lille fjøset blei altså bygd inn i det nye. I den tida gjorde det nytte for seg, ja heilt til 1980-åra da dyra blei selt ut.

Så var det lys da, det var ikkje noko som lyste 100 watt. Fjøslykta var det vi brukte, den var ganske god for ikkje å sløkke om det var litt vind. Vi måtte gå over ei gang før løa, så det kunne av og til vere snø og litt vind. Denne lykta skulle lyse både i fjøs, høyløe og der vi silta mjølka. Det er raart med det,hiusker ikkje at det var så vanmskeleg. Var vant med at det var slik, og alle visste kor dei skulle trø i mørket.

Må skrive litt om foret til dyra, alt høyet som måtte til. Vi slo skoghøy, det er nok 60 år siden så det er så vidt jeg husker det. Der sto ei skogløe i Myran, (eit skogstykke mellom Fjellestad og Setesdalsveien). Der var vi og slo gras med ljå. Mine to brødre slo og mor breia det utover så det skulle tørke. Jeg husker ikke at løa der var i bruk, men den har vært full av høy mang en gang tidligere. Då blei høyet kjørt fram om vinteren på sledeføre, men det jeg husker kjørte vi det hjeim når det var tørt med hest og høyvogna. Det kunne vere at om det var vanskeleg med tørke at vi kjørte heim nyslått høy og hesja heime. Det blei slik god lukt i løa og låven av skoghøy, var litt forskjell frå det vi fekk fra jorde heime. Dette høyet blei mest brukt til kalvane siden det var mykt og kort. Skogløa der datt ned ein gong på slutten av 50-åra. Nå er det ikkje noe som vises etter den.

Ja, dette var litt om skogslåtten, men vi hadde ca. 20 mål som skulle slåes heime med husa. Her brukte vi hesten og slåmaskin og ljåen rundt kanten, alt måtte vere med.. Dette blei jo alltid slått og fått i hus før vi begynte på skogslåtten. Dette arbeidet kunne ta lang tid dersom det var mye regn så vi måtte hesje. For oss gjekk det nokså greit, om vi var få folk. Karl Thommy var ofte i Spangereid og hjelpte far med slåtten, så det var verre heime, men en tok tida til hjelp så etter hvert var høyet i hus.

Må mest skrive at Karl var allerede i 1949 første gang i Spangereid. Når det var haustonn begynte den oftast 14 dager tidlegare der borgte enn heime, så Karl reiste bort før slåtten begynte her. Han kjørte ofte da med hest og firehjulsvogn fra Fjellestad til Spangereid, ei strekning på ca. 8 mil. Han fekk overnatte hos noen på Kvåsheia, for det var ikke mulig å gjøre turen på en dag. Husker da vi fekk gummihjul på vogna, men det blei nok noen turer bort der på jernskoning på alle fire hjula.

Husker også ofte tida på 50-talet, den ro som var heime etter at fjøsstellet var ferdig. Var masse tid til prating, og et besøk fra nobogården var nokså vanlig husker jeg. På den mørke årstida var det prat i fra lyset av parafinlampene, ei i kjøkkenet og ei i stua. Det lyste såpass godt at det gjekk greit å lese avisen i lampelyset. Ellers så var det av og til reparasjon av økseskaft, eller grindsaga som måtte files eller vikkes. Alt slikt måtte vere i orden til neste dag da det var skogsarbeid.

Ja, den tiden i skogen husker jeg godt, var med der fra jeg var helt liten. I den tida blei det hogd veldig mye, både ved og tømmer tatt i betraktning av at arbeidet ble gjort med øks og grindesag (buesag). Må føye til at for å felle store tre brukte vi kallesag, den måtte en vere to for å bruke. Jeg husker så godt at jeg satt på sleden innover iskogen når dei skulle hente ferdighogd ved og få den heim til bilveg. Det kunne ofte vere kaldt når det var 15 – 20 minusgrader, men broder holdt alltid god vei for hesten. Det blei hogd masse ved og last lengst inne i skogen. Da måtte ein over ein åsrygg så det var tungt for hesten. Jeg husker også at når vi skulle heim med lass og utfor der det var brattest, så blei det lagt ein kjetting under sledemeien som skulle bremse litt for å skåne trykket framover for hesten. Det var ikke så mye jeg kunne gjøre av nytte, men jeg husker at jeg var med og lesste på ved og tok av heime. Så var det jo litt moro å sitte på sleden da. Trur det enkelte år blei hogd opp til 35 mål ved ? noe tømmer på en vinter. Veden ble solgt til Bøndernes Vedsalg etter som jeg husker.

Ja dette var litt om det jeg hiusker fra både sommer og vinter. Jeg hadde alltid mye å finne på elller vere med på. Siden vi ikke fikk innlagt vann og strøm før 1960, så husker tilbake på en god tid for det meste. Det triste var jo mors sykdom som hun hadde helt til hun døde i 1960, samme år som Oskar døde. Så her slutter jeg med det tilbakeblikket i livet mitt.

Vil ønske alle lesere en god jul og et godt nytt historielagsår!

ÅRSSKRIFT 2014 – Kjell Skarpengland: Zeppeliner over Øvrebø

Tirsdag den 21. mars 1916 kom Anders Stallemo tilfeldigvis til å kikke ut av vinduet. Klokken var 21.00, og himmelen så helt svart ut. Merkelig, tenkte Anders. Men da han studerte fenomenet nærmere, kunne han skimte konturene av et luftskip som hang ca. 100 meter over huset. Plutselig ble deler av luftskipet opplyst, og alle som etter hvert kom seg ut på gårdstunet, kunne tydelig se folkene om bord når de beveget seg. Ingen lyd hørtes. Ingen nasjonale identitetsmerker kunne sees. Først en time etterpå forsvant luftskipet stille i retning Finsland. Og de på gården sto igjen på gårdstunet og lurte på om noen ville tro dem når de fortalte hva som hadde skjedd.

Under 1. verdenskrig ble luftskip et fryktet våpen: Det nye av året var tyske luftskip, de såkalte zeppelinere, som angrep London. Den 21. januar seilte ni kolossale zeppelinere inn over den engelske byen Liverpool og slapp sine bomber. Det var første gang Liverpool ble utsatt for luftangrep, og innbyggerne løp skrekkslagne i dekning. Nå var ikke skadene så store, men tyskernes maktdemonstrasjon var overbevisende nok. På hjemturen nødlandet en av zeppelinerne på havet, bestningen på 16 mann druknet.

Zeppeliner L19: Lengde: 163,5 meter Diameter (max.) : 18,7 meter Gassvolum: 31.900 kubikkmeter Gassceller: 2 Antall gondoler: 2 Antall propeller: 4 Antall besetningsmedlemmer: Hastighet: 97,2 km/t – 27,0 m/s Rekkevidde: 4.300 km Topphøyde: 2.800 m Nyttelast: 15.362 kg Tom vekt: 21.704 kg Motorer: 4 stk. Maybach på 240 hk hver. Samlet ytelse 960 hk Byggenummer: LZ 54 Type: p Verft: Friedrichshafen Udtjent: Havarert i Nordsjøen 2.2.1916 Tokter: 14 missjoner. Et angrep med 1.600 kg bomber

Som vi ser var en zeppeliner et kjempestort og skremmende fartøy, men hvorfor stanset det over en gård på Stallemo i 1916,og hvilken oppgave hadde det der mon tro????

ÅRSSKRIFT 2014 – Christiansands Tidende 10. april 1964

Kristiansand har fått kvinnelig drosje-sjåfør : 

På ekte kvinnelig vis satt hun og kikket inn i sladrespeilet og rettet på luen. Det var ingen vanlig damehatt. Det sto DROSJE tydelig fremhevet pver bremmen. Hun hadde på seg en kledelig blå drakt. La oss presentere det nyeste og mest charmerende innslag i trafikken i Kristiansand: den første kvinnelig drosjesjåfør, Agnes Osestad. I går var hun ute for andre gang. Hun kjører drosjen til sin mann, drosjeeier Einar Osestad.

Hvorfor nettopp dette yrket? Det var i grunnen min mann som presset på. Men jeg hadde jo lyst selv også. Da jeg skulle fornye sertifikatet for ca. ett år siden, mente han jeg skulle ta utvidet sertifikat. Og så ble det til det. Men det gikk altså nesten ett helt år før jeg hadde samlet nok mot til å begynne kjøringen. – Men i dag angrer jeg ikke. Det har vært veldig morsomt, forteller den nye charmerende drosjesjåfør. Jeg er overrasket over hvor fint det har gått. Selvfølgelig var jeg nervøs første gang jeg prøvde meg, (for en drøy uke siden(, og jeg var veldig spent på hvordan publikum ville reagere. Den første passasjeren jeg hadde, sa da også: «Jøss, bevare meg vel. Har de fått kvinnelige drosjesjåfører også nå?» Men reaksjonen hos publikum har vært meget positiv. Litt forbauselse er kanskje å se i ansiktene deres, men det hele har vært en ren fornøyelse, sier hun. Men hvordan vil De reagere hvis De fikk en full, innpåsliten mann som passasjer? Det er klart jeg har tenkt på det også. Men jeg mener å kunne mestre en slik situasjon. Jeg har arbeidet på sykehus som sykesøster, bl.a. på Eg, og har lært meg å takle «tilnærmelser». Men nettopp dette tror jeg ikke blir noe problem. Folk er jo stort sett muntre og lystige når de har drukket, er de ikke? Er De ikke redd for å klare Dem i trafikken? Å langt i fra, det går så greit så …… Men hva var det egentlig De var nervøs for? Det var i grunnen alt sammen. Det er jo nytt. Jeg hadde sett at det var andre kvinnelige drosjesjåfører i Kristiansand, slik at jeg ikke var alene. Ikke for det, mine mannlige kolleger er meget hyggelige. Dessuten er jeg litt redd for å ikke finne fram til de riktige adressene. Men som sagt, min mann har hjulpet meg veldig. Han kjørte meg rundt til alle nybyggerstrøk, og forklarte hvordan gatene snodde seg frem. Så til nå har det gått meget greit å finne frem. Fru Osestad har halv jobb som nattsøster, og kommer til å jobbe jevnlig fremover i den uken det passer. For ,,,»det var jo veldig morsomt i grunnen», sier hun. Hjemme har hun en liten datter som går i 2. klasse, men da hun kjører som avløser for sin mann, støter man ikke på noen problemer med dette. Når hun kjører er jo mannen hjemme. Da min mann drev og overtalte meg, begrunnet han det med at det var greit jeg kunne dette yrket. Man kan jo aldri vite hva som skjer, (bank i dashbordet!), og jeg er vel over den førstebegynnernervøsiteten nå, sier fru Osestad som allerede har tilegnet seg en viss rutine. Hun spretter lett ut av bilen og holder døren oppe for folk og hilser til luen. Hun bærer på tung bagasje, og utfører en mannfolkjobb. Men et meget hyggelig trekk i bybildet er det blitt med fru Osestad som deler sin arbeidstid mellom noe så typisk kvinnelig som sykesøster om natten og et mannfolkyrke som drosjesjåfør om dag. Kan pioneren anbefale dette yrket for andre kvinner? Ja, det kan jeg absolutt hvis man har interesse for det. Det hadde vært hyuggelig med en kvinnelig kollega, sier fru Osestad.

Hia Agnes var datter til Bertha og Jens Kirkehei og søster til Nils, Ingmann og Oskar Kirkehei og Olga Mushom og Inga Stubstad.