Det er uklart når der blei øyde i Bruleheia. Ola Bruleheia og kona hans budde der året rundt iallfall til 1926, kanskje til 1929. Noe tyder på at Ola Bruleheia budde der året rundt som enkemann til langt ut i 1930-åra, for folk minnes at både han og hesten hans var der da. Han sanka bjønnkam (som lokalt heter kjekam) i vårknipa for å gi hesten. Det sto øyde under krigen, men folk så Ola Bruleheia der om somrene heilt fram til 1944 sammen med ei kvinne på hans alder (ei venninne?). En veit ikke hvor Ola Bruleheia kan ha budd elles desse åra. Like etter krigen (ca. 1946) brant husa i Bruleheia ned, midt på blanke sommeren. Rykta gjekk om at folk på Mosbø satte eld på husa fordi husa var blitt så ringe og råtne at de var blitt farlige for folk og fe å gå inn i. Men en setter jo aldri eld på annen manns eiendom av den grunn, så det var noe mistenkelig med den brannen. Ola Bruleheia mente at det var noen som ville han vondt som sto bak. Han blei bitter for det resten av levetida.

I 1941 – 1956 bodde han i et slags anneks-liknende rom i bakgården i Kristian IV`´s gate 64 i Kristiansand- Der var kaldt om vintrene. Han samla på alt mulig. Der var bord med masse rart på, og der var fullt på golvet, skittent og fælt. Innenfor dette hadde han ei seng, og så hadde han vel ei plate så at han kunne varme vann.

Han hadde aldri noe ordentlig arbeid; han fekk refundert husleia fra fattigkassa og fikk seinere alderstrygd. Han gikk med ei handkjerre og samla allslags skrot og tomflasker som han solgte til fillemannen (skraphandlereen). Hangikk alltid med pipe i munnen. Han levde svært sparsommelig. Han blanda tobakken i dåsen med det som var igjen i pipa, og han blanda tobakken i dåsen med sigarettsneiper som folk hadde kasta for å få tobakken til å vare lenger. Av torghandlerne fikk han overta overmoden frukt når de pakka sammen for dagen. Etter hvert ble han en kjent mann i bybildet, – noen vil nok si en byoriginal.