Det var ikke bare Gunder Iveland som opplevde dramatikk under vann. En artikkel fra The New York Times forteller om en dramatisk ulykke. Artikkelen skal ha stått på trykk den30. oktober 1910 og forteller historien til dykker Frank H. Nystrøom. Nystrom hadde fått melding om å møte på jobb hos The New York Submarine Co., sammefirma som Gunder arbeidet for. Oppdraget til Nystrom gikk ut på å arbeide i en grøft hvor det skulle legges en gassledning. Etter noen timer med arbeid på bunnen av Harlem River tok han en velfortjent pause. Etter en halvtimes pause gikk han ned igjen. Det var da en del av grøften raste over Nystrom som nå sto med jord og sand opp til livet, samtidig som en stein låste foten fast på bunnen av elva. Nystrom forteller i en artikkel at hanførst ikke turte å trekke i tauet dykkerne hadde med seg fordi han da var redd mennene på land da ville heise ham opp, og dermed rive av ham foten som var låst fast under en stein. Han trakk til sist i tauet og sendte ut et nødsignal. Han fikk svar om at hjelpen var på vei. Nystrom var lettet. Dykkere ble sendt ned etter tur. Men redningsarbeidet ble satt på vent på grunn av frykten for enda et ras. Allikevel forsøkte en dykker å grave ham ut, men gjennom dykkerhjelmen så Nystrom at sanden som ble gravd vekk bare raste tilbake. Dykkeren trakk seg etter hvert vekk da han så at det ikke nyttet.. Imens sto Nystrom fast, uten mulighet til å bevege seg eller kommiunisere annet enn å rykke i dykkertauet. Han merket hvordan trykket både fra vannet, tidevannsstrømmen, leiren og sanden presset mot kroppen hans. «The sand and the pebbles that enveloped my body,form the waist down. Squeezedme tight and the blood in my temples was throbbing until I thougth my head would burst…»   «..my  strenth was rapidly leaving me. The tide gurgled by me…»  «…. the pressure of the clay against my body and the pressure of water above me. I thought I must soon collapse.» Mens trofaste kolleger pumpet luft ned til Nystrom gikk dykkernes formann, John Anderson ned. Med fare for eget liv og med stor dyktighet begynte Anderson å grave ut Nystrom. Ved å legge dykkerhjelmene av kopper sammen, kunne de klart og tydelig kommunisere. Dette var en ganske vanlig prosedyre blant dykkere på den tiden, og for Nystrom må det ha vært en stor lettelse å kommunisere igjen. Til slutt fant Anderson frem dykkerkniven sin og kuttet løs foten på dykkerdrakta slik at Nystrom kom løs. Etter firelange timer sittende fast i et undervannsras ble Nystrom heist til overflaten, delvis ved bevissthet. Nystrom forteller til The New York Times i etterkant av ulykken at hans kone, Minnie, lenge hadde ønsket at han skulle gi opp dykkingen. «Minnie hates me for being a diver,  and she is always begging me to give it  up.# 

I 1923 dro Gunder over til New York igjen for å arbeide som dykker. Familien ble imidlertid igjen på gården på Stallemo, men Gunder skal ha vært hjemme på besøk en gang under denne perioden over en to til tre måneders tid, blant annet for å se til familien og gården. Over i New York tok Gunder opp igjen dykkingen. Han skal ha blitt beskrevet som en svært dyktig dykker. Dette kommer særlig fram i en hendelse som skal ha skjedd mens han var i Amerika mellom 1923 og 1926. I ei nedlagt gruve hadde en ung mann falt nedi og druknet. Det var svært viktig for de etterlatte å finne igjen den unge mannen, og i flere dager hadde fagfolk lett etter mannen uten hell. Gruva var dyp, bunnen ujevn og det skal ha vært svært mørkt nede i gruva. Gunder skal ha følt press for å finne ham, men allikevel gått med på å gjøre et forsøk. Etter to dagers arbeid fant Gunder liket av mannen, og folkemengden som hadde møtt opp rundt gruven jublet vilt ifølge artikkelen som omtaler hendelsen.

I 1926 returnerte Gunder til gården på Stallemo for godt. Gården ble drevet svært godt, og for pengene tjent opp under sitt tredje opphold i New York gikk til ytterligere forbedring av gårdsbyggene. Gunder skal også ha vært ganske forut for sin tid. Blant annet hadde han en innretning som gjorde at han kunne bruke vannkraft fra en elv like ved gården. Vannkraften ble overført via en vaier fram til et hjul på møne på låven, og innretningen ble brukt til å treske med. Gulvet i låven ble støpt, noe som antakeligvis ikke var helt vanlig på denne tiden. Gunder overlot i 1943 til min oldefar, Georg Iveland. At Gunder var en god bonde og en godt likt mann i bygda kommer fram i en artikkel skrevet i Fædrelandsvennen etter hans død. Her blir Gunder beskrevet som en dyktig gårdbruker, og gården Gunder kjøpte og etter hvert rustet opp, ble beskrevet som en av de beste i bygda. Men at gården gikk så bra var like mye hans kone,Gunnvors fortjeneste. Hun passet og drev gården samtidig som hun skulle holde orden på de fem barna, mens Gunder var i Amerika mellom 1923 og 1926. Gunder var også medlem av heradstyre, skolestyre og andre kommunale styrer. Her fikk Gunder bruk for all erfaring han hadde høstet gjennom et langt liv, både ute i verden og hjemme i Norge.