Jeg er født i 1948 og er yngste sønn av Olga og Albert Mushom. Jeg bodde på Mushom sammen med mor og far og to brødre, samt Bestemor. Hun hadde den lille «Bestemorstua». Her bodde jeg mine fire første år. Det er fa minner jeg har fra den tida, men det «sviver litt» for meg da Bestemor døde i slutten av april 1951. Det var fortsatt så mye snø det året at det ikke var brøyta vei, så kista måtte kjøres med hest og slede.

I 1952 flytta vi til Hægeland på Stallemo. Min far mente det var greiere for oss guttane med hensyn til skolevei. Det var jo ikke så gode transportordninger den gang. Dessuten hadde Stallemo relativt gode ruteforbindelser til byen via Greipstad. Stallemo krets hadde mye forbindelser til Greipstad, og det var faktisk sterke krefter i gang for å skille ut Stallemo for overgang til Greipstad i forbindelse med kommunesammenslåingen i 1964. Men som kjent ble det ikke noe av det, vi fulgte med på lasset til Vennesla kommune.

Stallemo skule: I 1955 begynte jeg på Stallemo skule i «småskulen». Vi gikk på skolen annenhver dag (todelt), og her gikk jeg mine første fem skoleår. Lærer var Thorvald Haugenes, som hadde vært lærer i «generasjoner». Han var en engasjert lærer, spesielt i noen fag. Når vi hadde kristendom skulle det synges salme/salmevers, men Haugenes kunne/ville ikke synge, så da husker jeg at han ba meg og Ruth Aasen (meling) om å «begynne». Årets høydepunkt på skolen var når vi skulle ha sløyd, for da ble skolestua ryddet til fordel for høvelbenker og annet utstyr, og vi hadde sammenhengende sløyd i to uker. Iveren var stor, og noen kom så tidlig om morgenen at set var så vidt det var opplåst og fyrt. Noen ganger hadde vi ekstra lærer med, jeg husker særlig Sverre P. Ilebekk fra Homstean. Jentene hadde samtidig håndarbeid på Bedehuset med lærerinne Jenny Røsstad. Som sagt var Haugenes engasjert og det spesielt i kroppsøving. Det var kanskje helst vinteridrett som stod øverst på hans liste, og da særlig skihopping. Det hendte at han avbrøt teoritimen, og avstd med oss til hoppbakken for å trene. Mange ble gode og Haugenes var kry av dette. Her må også nevnes at mange andre i bygda også var hjelpere og pådrivere om dette, særlig vil jeg nevne Olav og Gunnar Iveland som fikk i stand hoppbakker. Men også langrenn var populært, og flere ganger etter skoletid var det heim med ranselen for så å ha en treningstur til Hestekniben før det ble mørkt. Det er en «topp» vest for Lia/Nordli hvor en på fine dager kan se sjøen som blinka langt ute i Søgne, eller de høye Åseralsheiene i nord. På Stallemo skule henger fortsatt en rekke «Vandreskjold» som skulken vant til seg. Her er både sommer- og vinteridrett representert og mange har sitt navn inngravert i disse kobbertavlene. Skulen ble nedlagt i 1960 og er nå «Bygdestove».

Knuseverk og Grustak: Stallemo var i min barndom i stor grad preget av grus og sand og «Pukkverk». Mange drev med dette, jeg nevner; Statens Vegvesen på Trygve L. Greibeslands eiendom, Georg Iveland med sønner, Johan Mushom, Olav Nordli, Otto Nordli, Jens Greibesland. I tillegg var mange engasjert med lastebiler. Lastebilene kjørte grus til forskjellige steder, og ofte til asfaltverk i Kristiansand. (Jeg tror det var i Kongsgårdbukta). Som guttunge var det veldig morsomt å følge med på denne virksomheten, ikke minst hvis en var heldig og «fikk sitte på» med lass til byen! Vi hadde jo litt fritid siden skolen bare var annenhver dag. Noen sjåfører var ekstra snille ogf stoppa og spurte om jeg hadde lyst til å være med på en tur! Jeg vil da nevne Jakob Hægeland (nabo) og Bendik Kleveland fr Finsland.

Makrellkasser: Men vi måtte tidlig lære oss til å arbeide. Mor og Far var pådrivere, og i tillegg så en fram til å spare opp penger for å skaffe seg en moped. Dette ble det anledning til i og med at «annehver» bonde drev produksjon av fiskekasser/makrellkasser som «attåtnæring». (Noen produserte også tønnestav). Jeg tviler på at noen har tall på dette, men i de åra ble det produsert og eksportert flere titusener, kanskje hundretusener, av såkalt 1/4 kasser fra Stallemodalen. Hver sommer spikra jeg og brødrene mine (og andre) slike kasser for forskjellige bønder, ogvi hadde betalt pr. stk. så det gjaldt å henge i skulle det bli moped! Vi fikk kr. 0,25 – 0,30 pr. stk. Jeg klarte maks. 100 stk. på en dag, men jeg tror at kanskje brødrene mine klarte flere. Den venstre tommelfingeren ble skifta ut flere ganger! Noen drev stort med kasseproduksjon, neste helårsdrift. Nevnes må Anders Kleveland og sønnen Harald. De hadde flere som arbeidde på saga + noen som spikra kasser. Jeg kan heller ikke glemme deres gode medhjelper, Eivind Fidje, som bodde hos dem.

«Pasienter»: Det var også mange i Stallemodalen som hadde «pasienter» (psykiatriske) i sine heimer, delvis som «attåtnæring»: Mari og Berthe Stallemo på «Slottet», Guri og Olav Stallemo på Monen hadde ganske mange mannlige, Anna Stallemo hadde en («Gullsmeden»), Martha og Ingvald Aasen på Greibesland hadde et stort antall, ca 40 stk.? kvinnelige. Dette ble senere Aasen sykehjem, men er nå nedlagt. M;ange av disse pasientene gikk nokså fritt i bygda og etter veien og var liksom en del av folke. Det føltes som de hadde det godt og jeg hadde ikke inntrykk av at noen følte seg utrygge fordi om de oppførte seg litt «annleis». Jeg mener at Stallemo var ei trygg og god bygd, både å vokse opp i og leve og bo i for alle.

«For presten»: Året 1962 gikk jeg «og las» for presten i Øvrebø kirke. Presten var Halvor Nordgaard som var en veldig solid og godt likt prest, og han gav oss mye god ballast. Det var om sommeren vi gikk «og las», og så var konfirmasjonen om høsten. Jeg måtte sykle til kirka selv om personbilene var begynt å komme, og det var heller ikke satt opp noen «rute» til dette formålet. Men det var vi vant til, så det gikk greit. Mens jeg syklet tenkte jeg noen ganger på det Far fortalte om når de gikk for presten i 1914/1915. Da måtte de gå over heia fra Mushom til Øvrebø, barbeint med medbrakte sko for så å ta de på rett før de kom fram. Dette vitner om heller dårlige tider økonomisk (mindre skoslitasje). Han fortalte også om sønn til en noe rikere familie som hadde skaffet seg sykkel. Han fortalte at han en gang kom for seint fordi sykkelen hadde punktert. Det ble siste gang han syklet til lesingen, da presten bestemte at han pent måtte gå som de andre,for sykkel var et alt for usikkert fremkomstmiddel.

Ilebekk skule: Skulane i Øvrebø blei sentraliserte i 1960-61, og Stallemo skule blei lagt ned. Jeg skulle da opp i 6. klasse, og måtte reise til Homstean, Ilebekk skule. Der var det litt større forhold ja, men vi blei godt tatt hånd om. Her gikk jeg i 6. og 7. klasse og i 8. (framhaldskulen). Særlig minnes jeg lærer A. G. Djupesland og Gunnar Holen, men av og til hadde vi også Torkjel Mindrebø som vikar. Her fikk jeg min første engelsk-undervisning ved en ung og frisk lærervikar fra Grimstad: O. P. Svennevig. Ellersvar det god og variert undervisning med både sløyd og husstell og jeg trivdes godt på denne skulen, selv om det nok var noe «tøffere» miljø enn vi hadde på Stallemo. Til denne skulen fikk vi transport med «Melkeruta». Det var Agder Bilrute`´s kombinerte buss. Sjåførene var gode og omtenksomme mennesker som ansvarlig brakte oss både fram og tilbake. Jeg kunne nevne flere, men det var jo særlig Gunnar Upsahl som utmerket seg som en glimrende «pedagog» med oss barna. Vi fikk lov til å hjelpe til med både melkespann og kraftforsekker. Dette passet best for de store og sterke med mye krefter. For meg var det greiest med tomspannene om kvelden.

O. S. Ilebekk: Jeg var bare 4 – 5 år gammel da jeg fikk mitt første møte med O. S. Ilebekk landhandel på Homstean. Jeg husker såvidt O.S. (Olav Sørensen Ilebekk), som stod bak disken og veidwe opp sukkertøy i løs vekt (iført lagerfrakk). Dette var jo også vår butikk å handle på enten vi bestilte varer for sending med ruta eller min far handlet litt på vei hjem fra arbeid i Vegvesenet. Jeg husker også en varm dag vi hadde så lyst på iskrem, og min eldste bror Arthus, som alltid var optimist, tok sykkelen fatt og kjøpte is hos OS. Og han syklet tilbake til Stallemo det forteste han kunne så ikke isen smelta. Senere ble det mer OS kontakt da Ilebekk skule var nærmeste nabo til OS. Da drev Steinar Ilebekk og hans tre søstre butikken. Jeg fikk inntrykk av at her var det mer enn bare butikk. Det var nærmest en institusjon med mennesker som var opptatt av å hjelpe folk, i tillegg til å drive butikk. Her var liksom et «miljø» og også en nyhetsformidlingsplass. Steinar ordna det som kunden ønsket, og den samme innstilling hadde Steivor, Gunvor og Ragna. I tillegg til matvarer var vareutvalget enormt og det var nok ingen som regnet på «omløpshastighet» på varene (utenom matvarene). O. S. Ilebekk følte ansvar for å ha varer på lager som folk trengte, enten oft eller sjelden. Her kunne en få kjøpt om det sa var 1 spiker, og jeg kan som eksempel nevne at Steinar veide opp sement i løs vekt, altså på kundens premisser. Gunvor Upsahl hadde i tillegg postkontoret, og hun var villig til å ordne det meste. Når skulen slutta om ettermiddagen, vrimla det av «skulebonn» i butikken. At de ikke var så lei oss at de «heiv oss ut»? Men nei, her var alle velkommen om de kjøpte noe eller ikke. Av og til hadde jeg råd til en 50-øres is før jeg måtte om bord i melkeruta til Gunnar Upsahl. Han var jo også liksom en av staben hos OS. (Han var gift med Gunvor). Min mor, Olg /f. Kirkehei), fortalte titt at n år de var små og budde på Upsahl i nokså fattige kår, så plukket de blåbær og fylte i noen kurver (sponkurver) som min bestefar Jens Kirkehei lagde. Dette var under krigen (1940 – 1945). Disse kurvene fylt med blåbær eksporterte OS (Olav Sørensen Ilebekk) til England, og han betalte alltid forskudd på dette, enten i form av kontanter eller varer. Det var også kjent at han var snill med folk som hadde det «trangt» og gav dem varer på krita (kreditt). Dette var en tradisjon som Steinar og søstrene videreførte. Olav Upsahl var den siste som drev OS, men

Solknipenavsluttet i 1999. Jeg sitter igjen med en følelse at O. S. Ilebekk var noe mer enn en butikk!

Solknipen, Skarpengland, mars 2012. Kåre Mushom