Torgunn S. Ilebekk: Det har nok også i Øvrebø vært vanlig å finne en vev på de fleste gårdene. Men veven ble etter hvert satt til side når det ble god tilgang på å få kjøpt ferdig stoff i metervis. Etter hvert ble det også mer og mer vanlig at en kunne få kjøpt ferdig sydde klær, sengetøy, duker, gardiner og tepper i ulike mønstre og farger. Behovet for selv å veve forsvant derfor etter hvert. Veven og annet utstyr ble derfor ofte satt bort – og støvet ned. Tidligere kunne en utdanne seg til håndvever, men den utdanningen forsvant også, med den begrunnelse at den ikke førte fram til et yrke en kunne livnære seg med. Men ikke alle har glemt den gamle kunsten som det er å veve, og dermed kan et gammelt kunsthåndverk igjen komme til sin rett. Mange eldre var utrolig dyktige med veven. De laget de flotteste duker, sengetepper og gardiner i svært avanserte bindingsteknikker. I dag må vi bare beundre dem for stor dyktighet og skaperglede. Bygdekvinnelaget i Øvrebø arrangerte for år tilbake flere vevekurs, og noen av deltakerne ble så ivrige at de har dannet en egen vevegruppe på Homstean grendehus. Disse damene arbeider med ferdig spunnet tråd i mange varianter. Det er for det meste ull-, bomull- og lintråd de benytter, men også nye varianter som papirtråd er prøvd ut. Tidligere var ull ensbetydende med saueull. Slik er det ikke i dag. På kurs vi hadde i spinning ble det forsøkt å spinne med ull fra geit, kanin, hund og ulike typer saueull (spelsau, villsau og vanlig saur). Selv har jeg spunnet garn av ull som jeg har gredd av langhåret schæferhund, og det ble varme votter og skjerf. Ragnhild Jacobsen, (som har flyttet fra Vaåsen til Evje), har u ll både fra angorakaninene og mohairgeitene sine. Angoraulla regnes for å være 8 ganger så varm som saueull, så den gir deilige plagg i vinterkulda. Men vevedamene på grendehuset spinner ikke noe av vevegarnet sitt selv. Det ville bli en alt for krevende prosess. Renningen som blir satt opp er ofte på 30 – 50 meter, og det kan være opptil 2000 tråder på en renning, det vil si ca 100.000 meter eller 10 mil tråd!!! Vevedamene har også hatt kurs i å plantefarge garn. Garnet de har faarget er vanlig fint ullgarn fra spelsau, og de har stort sett brukt garnet som innslagsgarn i ulike åklær. Men stort sett blir garnet kjøpt inn, og først da kan prosessen fra tråd til tekstil begynne.

Garnet blir rent: som betyr å lage de langsgående trådene i veven. Vi kan tenke oss at vi vil veve en fin bordløper som er ca. 45 cm bred. Vi vil at renningen skal skal være i bomull, mens innslaget skal være i lin. Med middels tykt renningsgarn må vi ha ca. 500 tråder som skal være 32 meter lange, (slik at hver av damene kan veve 3 meter hver), Vi bruker da en rennebom for å lage disse 500 trådene som skal ligge parallelt. Fra rennebommen overfører vi trådene til skillepinne og sveipeskje. Neste skritt er å sveipe hele denne renningen over på garnbommen i veven. Så skal alle trådene tres, en i hver hovel på ulike skaft. Dette gjør at vi kan lage et mønster ved at vi løfter bestemte tråder av renningen opp eller ned når vi senere trør veven. Neste oppgave er å tre de samme trådene gjennom tinnene i vevskjea. Det gjør vi for at det skal være lik avstand mellom trådene, og slik at vi får den ønskede bredde på løperen vår. Det står så igjen to viktige trinn: Renningstrådene må knyttes fram rundt en kjepp for å kunne bli dradd rundt tøybommen, og den siste oppgaven er å knytte skaftene ned til trøene, slik at vi ved å bruke trøene kan heve og senke trådene i renningen og få fram det mønsteret vi ønsker.

Med andre ord: det er en lang prosess å gjøre veven klar til å veve. Mange synes denne prosessen er vanskelig og det gjør at de ikke tør å ta veven fram og prøve på egen hånd. For meg er det utrolig å tenke på hvordan kvinner i generasjoner før meg har klart å tenke ut denne prosessen, og kanskje ved hjelp av en snill ektemann får laget en brukbar vevstol. Vi vet at det har vært folk her i distriktet som har produsert vevstoler også for salg. Vevdamene på Homstean grendehus har hatt stor produksjon av ulike vevde tekstiler. Det har blitt vevd gardiner,pledd, kaffeduker, middagsduker, åklær, løpere, håndklær, tepper, stoff til stripestakk, juleduker, møbelstoff, sjal og puter. Vi har utrolig mange gode vever og to av dem har så mye som 12 trøer og 12 skaft. Dette gjør at vi kan velge kompliserte, flotte mønstre, og det har vært en drivkraft til å stadig utvikle oss og tørre å ta nye u tfordringer. Vi har for eksempel klart å lage en nydelig middagsduk i hullbragd, tegnet opp etter et slitt, gammelet sengeteppe. Vi gleder oss over å ta i bruk gamle mønstre, flere fra begynnelsen av 1800-tallet, og overføre disse til materialer og bruksmåter som er aktuelle i dag. På denne måten føler vi at vi også er kulturbærere som tar vare på tradisjoner og fører de videre.

Jeg nevnte også at vi har farget noe av garnet vi har brukt med planter. Det er også en gammel tradisjon som ikke burde bli glemt. Det er Bygdekvinnelaget som har gitt tilbud om kursene 3 – 4 ganger. Det siste var nå i høst (2011), og ble holdt i bryggerhuset på prestegården. De seks deltakerne fikk med seg hjem 27 forskjellige (!!!) fargede 1/2 bunter (50 gr.) med garn. Det er en opplevelse å se alle de nydelige fargene plantene gir oss. Fra gammelt av har en hatt på følelsen at mange av oppskriftene på plantefarging ble hemmeligholdt. Hver gård hadde sine oppskrifter og disse ønsket de ikke å dele med andre. Bøker om dette emnet har det også vært vanskelig å få tak i, men det er kommet noe ny litteratur om emnet. Jeg har vært så heldig å få tak i noen av de gamle bøkene i antikvariater, bokhandlere og i Sverige. Når vi har hatt kurs i dette emnet, har deltakerne først møttes et par timer om våren. Der har vi avtalt hvilke planter den enkelte skal plukke. Noen planter bruker vi ferske, mens andre tørkes. Alle plantene vi bruker er planter som har vært brukt fra gammelt av, og som er testet ut til å ha god lysekthet. Dette har vært viktig siden vi bruker garnet til tekstiler som skal ha lang «levetid». Til strikkeplagg og liknende kan en heller eksperimentere litt. Eksempler på planter vi bruker: bjørkeblader, eikeblader, røsslyng, blåbærris (uten bær), engsoleie, ryllik, rabarbrablader, kjuker, takrør, lav, reinfann, syre, snelle, marikåpe, gran. Innhøsting av plantene er en del av prosessen. Jeg tror at mine barn har lært mange planter å kjenne fordi de har vært vant med at jeg gjerne plukker med meg planter når vi er på tur. I august møtes vi så til kurs to kvelder ? en hel dag. Da kommer alle med planter, gamle gryter (som ikke brukes til mat lenger), bøtter og fremfor alt ufarget garn. Så blir garnet forberedt til første prosess som vi kaller beising. Det vil si at de blir lagt i vann i ei gryte tilsatt alun. Hensikten er at fibrene i garnet åpner seg og lettere tar i mot fargestoffet. Vannet blir varmet opp til 90 grader og holdt der i en time. Plantene blir også lagt i vann i ei gryte og blir kokt i minst en time. Så blir de silt, og planterester kastet. Den «suppa» vi har tilbake farger vi garnet i. Den blir varmet opp til 90 grader og holdt der i en time mens vi holder garnet mest mulig i bevegelse. Det er utrolig spennende å se når garnet tar farge. Vi forundrer oss stadig over hvor godt de forskjellige fargene harmonerer harmonerer med hverandre – nesten som et gjenskinn fra naturen selv.