«Paa en flat furumo umiddelbart øst for gaardens indmark hovedsagelig mellem denne og hovedveie, der går i retning nord – syd gjennem Stallemodalen, ligger der et meget vakkert gravfelt.» Dr. H. Gjessing.

Året er 1922 og det er sommer. Etter ønske og anmodning fra lokale entusiaster befinner dr. Helge Gjessing seg på et gravfelt ved Stallemo i Vennesla. Bakgrunnen var at man i Øvrebø ønsket å få i stand en bok om bygdehistorie og i den forbindelse gjerne ville ha bistand fra Oldssakssamlingen til å gjennomføre arkeologiske registreringer. I løpet av en måned ble totalt sytten gravhauger utgeravd, fordelt på gårdene Stallemo, Hægeland, Sangesland og Greibesland. Blant disse var det gravene fra det store feltet ved Stallemo som gav de viktigste og mest interessante resultatene.

Gravene på Stallemo: Gravfeltet på Stallemo ligger plassert ved elva Songa, mellom gårdene og hovedveien som går nord-syd gjennom Stallemodalen. Her ligger til samme3n trettito gravhauger fra jernalderen. Gravskikken i jernalderen er svært kompleks, med både flatmarks- , jordfeste- og/eller kremasjonsgraver i haug eller røys. Haugenes form er oftest ovale eller runde og en haug kan inneholde flere begravelser. I særskilte tilfeller kan haugene ha en spesiell utforming. Et eksempel på dette er en korsforma haug fra Stallemo, av Gjessing beskrevet som å ha et eiendommelig utseende. Som ytre markering kan haugene ha fotkjede av stein eller en fotgrøft (nedgraving) omkring. Flere av gravhaugene ved Stallemo har fotgrøfter, ved enkelte av dem er det en eller flere «broer» over fotgrøfta. Inntil utgravingen i 1922 var Stallemo gravfelt nesten urørt, med få spor etter tidligere utgravinger. I forbindelse med et grustak var en haug ødelagt og det skal her ha blitt funnet en del bein som straks ble gravd ned igjen. I en annen haug ble det på slutten av 1800-tallet funnet en mannslang kiste av heller, med et tynt kullag i bunnen. For øvrig kjennes det ikke til andre funn.

Da Gjessing gjestet Stallemo på begynnelsen av 1900-tallet, hadde han med seg flere lokale innbyggere til å hjelpe seg med utgravingen. Haugene beskrives i Gjessings rapport som vakre og urørte, bevokst med bærlyng og furutrær, oppbygd av fin morenegrus og sand sammenblanda med torvrester. Gjessing og hans medhjelpere gravde ut elleve av haugene, de fleste av dem var tomme, men i to av dem ble det funnet trekull og halvsmeltede bronsegjenstander fra branngraver. Det ble også funnet skjelettrester, never og gjenstander fra en utbfrent grav i en tredje haug. Gjenstandene sammen med skjelettmaterialet daterer gravene til eldre jernalder, nærmere bestemt folkevandringstid (400-600 år e. Kr.)

Stallemo er et typisk gravfelt fra eldre jernalder hvor man ofte finner gravhaugene samlet i klynger – såkalte gårdsgravfelt. Gårdsgravfeltene lå sentralt i forhold til ferdselsveier, nært gårdstunet og med godt utsyn, de skulle sees på lengre avstand. Et stort og imponerende gravfelt var symbol på høy status, tradisjon og velstand og kan sees på som en form for eiendomsmarkering. Mange gravhauger signaliserte at gården var rik med en mektig ætt. Samtidig var man med nær beliggenhet til gården sikret at de døde var synlige for de gjenlevende også etter at de var sendt til dødsriket. Ved Stallemo ligger gravfeltet inntil et gammels vadested over elva Songa. Det er påfallende at gravene ikke er plassert lenger ute på brinken langs elva, hvor de ville vært langt mer dominerende. Gårdsgravfeltet må derfor antas å være plassert i forhold til den gamle ferdselsveien, som med all sannsynlighet er sammenfallende med eksisterende vei, og ikke elva. Hvor den opprinelige storgården lå ved Stallemo vites ikke sikkert. Med unntak av en flintdolk er det ikke gjort andre løsfunn av artefakter eller bosetningsspor i nærheten av gravfeltet. Det er allikevel rimelig å anta at gården har lagt like i nærheten, eksempelvis på slettene videre inn i dalen.

En mannsgrav og to rikt utstyrte kvinnegraver: I jernalderens gravskikk var det vanlig at den døde fikk med seg forskjellige gaver i grava. Gavene var gjerne redskaper, våpen, husgeråd, smykker og personlig utstyr som representerte individets kjønn og sosiale status i samtiden. Status, makt, religion og kjønn hedde betydning for hva slags gravminne men fikk etter seg og bare mennesker med høy sosial status, ble hauglagt i rikt utstyrte graver.

I sentrum av rundhaug 12 støtte man under gravingen på slere steiner plassert i en krets omkring midten. Steinkretsen var oval, dannet av syv større og to mindre steiner. Mot nord var det en åpning mellom steinene og mellom dem ble det funnet rester etter en branngrav med mye trekull, forbrente leirskår fra minst to leirkar og brente beinbiter. I midten av steinringen lå en større samling urensede, brente bein og på toppen av disse to godt bevarte kniver av jern, en større og en mindre, liggende i kryss. Den ene kniven er eiendommelig ved at den er sakseklipt slik at den flate siden vender ned når kniven føres med høyre hånd med eggen inn mot brystet. Den andre kniven er og sakseslipt, men spesiell ved at oversiden er konkav langs ryggen ned til skråslipingen av bladet. Tangen er usedvanlig bred ved roten og har et hakk i bakre kant til feste for en stift gjennom skaftet. I graven ble det også funnet et bryne av kvartsitt og noen mindre jernfragmenter. Blant disse var en halvdel av en hektespenne. Mest sannsynlig er det en mann som er gravlagt i graven.

Den ene langhaugen (haug 14) som ble utgravd viste seg å inneholde et større brannflak med mørk kullh\jord iblanda mindre trekullbiter. I laget ble det funnet flere oldsaker, deriblant skår fra tre forskjellige leirkar, hvorav et spannformet, et begerformet og et hankekar. Begerkaret så ut til å ha vært noenlunde helt, men ble truffet av en spade under gravingen. Inne i karet fantes sort jord og beinrester. Videre ble det funnet gjorder til et trespann, en beltespenne av bronse, fragmenter av to korsforma spenner og et kuleformet spinnehjul av polert stein, med rundtløpende fint innrissede linjer. Alle disse oldsakene ble funnet innenfor en diameter på en meter. Rett sør for denne samlingen ble det funnet ytterligere tre leirkar, to av dem spannforma. Jorden omkring karene var sort av trekull og inneholdt brente beinrester. Her ble også funnet to kniver, to korsforma spenner, hanken til en trebøtte, et spinnehjul, flatere men nærmest identisk med foregående, en uformelig bronsegjenstand og fragmenter av jern og bronse. En av de korsforma spennene lå tildekket av never. Gravgavene tyder på at det har vært gravlagt en kvinne i haugen, muligens er det snakk om to begravelser. Opprinnelig har haugen hatt en ytre markering med et fotkjede av knyttnevstore steiner omkring.

Kammergrav: Rundhaug nummer 18 skjulte en kammergrav, hele 2,62 m lang, 1,35 m bred og 0,80 m dyp, avrundet i hjørnene slik at den fikk en langstrakt oval form. Selve nedskjæringen til graven var markert med en liten steinsetting bestående av fire steiner stilt på høykant, hvorav den ene en flat heller grovt tilhugget til en rund form. Ved foten av denne lå der seks kvartsstykker, fire like i bunnflaten og to over. Kvartsstykkene målte opp mot 20 – 25 cm lange. Under utgravingen ble det i haug nummer 12 funnet en hel del kvartsstykker opp til en neves størrelse. Samtlige ble funnet i skillet mellom gresstorven og den opprinnelige haugfyllingen. Da haugen ble laget må de ha lagt spredt omkring på haugens ytre overflate. Kvarts er vanlig å finne i rituelle sammenhenger, som graver. Kvartsen i seg selv er blank med skinnende overflate og i mørket vil steinene glinse i lyset fra ild eller månen. Når man gnir eller slår to biter kvarts sammen oppstår små lysglimt og man kan tenke seg at steinenes egenskap i å lage lys kan ha hatt en magisk effekt. Kammergraver er et sjeldent og eksklusivt innslag blant gravene fra folkevandringstiden i Agder. Et fåtall innlandsbygder utpeker seg gjennom rikt utstyrte jordfestegraver i denne perioden, blant annet gravfeltene ved Lunde på Lista, Snartemo i Hægebostad og Stoveland ved Mandal. En kammergrav er et gravrom som bygges på stedet hvor den døde skal gravlegges. Gravrommet kan være en nedskjæring i bakken, gjerne foret med planker, stokker eller heller og markert over bakken med en steinsetting dekket av en større haug. Kammergravene knyttes til fortidens aristokrati og storhetsmiljøer. Slike grav kponstruksjoner er godt dokumentert i det danske materialet. Blant annet er det funnet flere slike graver på Nord-Jylland, et område med nær kontakt til Sør-Norge i jernalder.

Personen i kammergraven er gravlagt midt i haugen, på enseng av never og til dels dekket av dette, orientert med hodet mot nord. Deler av kraniet med tenner var bevart. Den døde har vært begravd iført stasdrakt, utsmykket med mange og praktfulle smykker som indikerer individets sosiale status. Øverst ved halsen har det sittet to nåler av bronse på drakten, lenger ute på skuldrene to små korsforma bronsespenner og på brystet nedenfor har to større korsforma spenner vært festet. Ytterst på ermene har det sittet hektespenner av sølv. Ved livet ble det funnet en beltering av bronse. Og like nedenfor et sølvbeslag med jernfragmenter, som etter all sannsynlighet har tilhørt en kniv med slire med doppsko av sølv. I nordenden av grava ble det funnet flere bruksgjenstander, deriblant trekarkitt og harpiksringer til seks trebøtter, to leirkar og to spinnehjul av polert stein, med rester av pinnene bevart. Det ene spinnehjulet er lavt av sylinderformet, fint polert og dekorert med dype konsentriske sirkler på over- og undersiden og tettstilte rundtgående linjer om smalsiden og det andre er et dobbeltkonisk snellehjul av lys polert stein med innrissede konsentriske sirkler på over- og undersiden. Smykkene, de øvrige gravgavene og studie av kranierester og tennene forteller at det er en kvinne som er gravlagt i graven. Tennenes tilstand indikerer at kvinnen som er gravlagt her har vært omkring 40 år, kanskje er det selve husfrua på gården som ble gravlagt her?

Smykkene i graven: To av de tre gravene var særlig rikt utstyrt med gjenstander av bronse og sølv. Blant gravgavene fantes flere korsforma spenner i bronse – som er typisk for graver fra folkevandringstid i Sør-Norge. Kaorsforma spenner ble brukt av både kvinner og menn, men som gravgaver forekommer de oftest i kvinnegraver. Slike spenner kan være støpt i sølv, men er som oftest av bronse og var blant de vanligste draktsmykkene i Noarge på denne tiden. Spennene er lederartefakt for perioden og finnes i mange varianter. På begge sider og på toppen av en liten plate sitter tre knopper og danner øvre del av at kors. Spennenes fot går ut fra platens nedre del og er oftest formet som et dyrehode. Et fåtall eksemplarer har en fot i form av en sirkulær eller triangulær plate.

I hver av de to kvinnegravene ble det funnet fire korsforma spenner. Spennene fra den ene branngraven (haug 18) er kraftig deformert, men synes alle å være utformet med runde knopper og dyrehode. Materialet fra den ubrente kvinnegraven (haug 14) var imidlertid godt bevart og gjemmer også de mest interessante funnene. Den største av spennene herfra er en kraftig spenne av bronse med store runde løse knopper. Fotstykkets dyrehode er kraftig utformet med et bånd tvers over mulen. Også den nest største spennen er laget av bronse. Her er dyrehodet utformet med tverribber og spisse fliker over øynene. Bøylen er glatt og hvelvet, hovedplaten og knoppen er runde. De to minste spennene er av bronse med triangulær fotbplate og fassetterte flate knopper. Samtlige spenner er godt bevart med rester av tøy liggende ved. De små spennene er blant dem som regnes for fremmedelementer i folkevandringsmaterialet i fra Vest-Agder og paralleller til den sjeldne foten må søkes utenfor landegrensene. Fotens form har en utpreget vestgermansk utbredelse, opprinnelig avledet av provinsialromerske spennetyper. Liknende spenner er funnet i anglosaksiske graver i England og i graver nord på kontinentet. Funnet viser de nære forbindelser mellom landene på hver side av nNordsjøen allerede for over 1500 år siden. Folkevandringstiden var en periode preget av allianser mektige ætter imellom og det var vanlig at kvinner ble giftet bort for å etablere forbindelser med andre familier. Historien bak spenna er unektelig spennende og kanskje er den tilkommet nettopp ved et slikt giftermål.

De store og de små spennene har en tidsmessig forskjellig opprinnelse. Stilistisk hører de to store korsforma spennen med dyreornamentikk til den tidligste perioden av folkevandringstid ca 400 e.Kr., mens de to mindre spennene med triangulær fot er yngre, omkring 500 e.Kr. og graven må derfor dateres til denne tid.

Videre i graven ble det funnet noen få gjenstander av sølv, en doppsko og to dobbelte hektespenner. Slike spenner var, sammen med de korsforma spennene, en vanlig del av kvinnedrakten. Hektespennene finnes i flere utforminger med forskjellig dekor og ble derfor brukt til å feste sammen ulike draktdeler. De to sølvspennene med spiralornamentikk fra Stallemo har vært plassert ved armvristen eller mansjetten på drakten, hvor man gjerne hadde festet fine vevde bånd til pynt. Likedannedespenner er funnet i England og tolkes der som identitetsmarkører for skandinavisk utbredelse blant fremmede kulturer, med opprinnelse på Sør- og Vestlandet her hjemme. I haug 12 ble det funnet en halvdel av en annen variant av hektespenner, denne var i bronse og svært ødelagt, men synes å ha vært lik spennen til høyre nedenfor. Doppskoen av sølv ble funnet sammen med rester av trevirke og en liten kniv av jern og antas å ha tilhørt en knivskjede. For øvrig ble det funnet en enkel beltering av bronse og to små bronsenåler med ring i enden. nålene må ha sittet på drakten oppe ved halsen.

Rikt stormannsmiljø: Gårdsgravfeltet på Stallemo slutter seg til et mindr antall stormannsmiljøer i innlandsbygdene på Agder fra folkevandringstid, som kjennetegnes av rikt utstyrte jordfestebegravelser i hellekister og kammergraver. Gravgavene herfra er typiske for sin tid og representerer personer med høy rang eller status i samfunnet. Kvinnegravene er særlig rikt utstyrt og materialet fra dem gjenspeiler kontakt med fremmede samfunn langt borte. Den rike kvinnegraven fra Stallemo, med de korsforma spennene med triangulær fot, er et godt eksempel på kommunikasjon og forbindelse med ulike kulturer og ætter

Etter Gjessings utgraving for snart 100 år siden ble gravhaugene restaurert og ligger i dag som monumenter fra storhetstiden som en gang var på Stallemo. Haugene er godt synlige i terrenget, med hver sin forskjellige form, fotgrøfter og plyndringsgroper etter tidligere gravrøvere. Til våren vil gårdsgravfeltet bli skiltet og tilrettelagt for besøkende.

Litteratur: Helge Gjessing: Innberetning angaaende arkeologiske undersøkelser på gaarden Stallemo (gn. 15 bnr. 2) Øvrebø s. og pgd Vest-Agder sommeren 1922. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Helge Gjessing: Vest-Agder i forhistorisk tid i Vest-Agder 1, 1925 Bergen. Oddmund J. Møllerup: Arkeologi i Torridal Sorenskriveri, 1925 Kristiansand Oluf Rygh: Norske Oldsager, 1880 Kristiania Haakon Shetelig: The cruciform brooches of Norway, 1906 Bergen Wencke Slomann: Hjemlig tradisjon og fremmede innslag i norsk jernalder, 1986 Oslo Frans-Arne Stylegard: «Norges terskel, Europas port». Kristiansand fra istid til nåtid. 2006 Frans-Arne Stylegard: «Snartemofunnene i nytt lys». Universitetes kulturhistoriske museer, Skrifter nr. 2, Oslo 2003.