Når en kjører mot sør på Setesdalsvegen kan en skimte en gård til venstre når en kommer over Vehustoppen. Nå har Terje Wehus overtatt gården og ryddet sli at en har fri sikt til den, men tidligere lå den skjult bak trærne. Bjørn Ilebekk skrev i 1975 en stil som skulle være et portrettintervju. Han valgte å skrive om Gunnar Wehus som den gang bodde på denne gården, Kviengen. Vi har fått lov å gjengi intervjuet.

Det ligger en liten stue oppe i lia. Omkranset av noen frukttrær og med en heller falleferdig låvebygning i bakgrunnen, gjør den på ingen som helst måte krav på noen større oppmerksomhet. Heller ikke husbonden er av typen som skyver seg lengst fram når det byr seg et høve.

Gunnar Wehus har passert de fem og sytti. Han er ikke fullt så lett på foten lenger, må puste litt mer i de bratteste kneikene. Den fyldige hårmanken har gråskjær i seg, men slett ikke så mye. Bak buskete øyebryn lyner det nå og da i øyekroken, kanskje et glimt av eneboerens mistenksomhet.

Du har det fredelig her oppe, Gunnar, sier jeg. Jo da, han er da enig i det, så mange forstyrrelser er det ikke. Jeg spør så om han er spesielt glad i stillhet og ensomhet. Ja, svarer han, stillheten er blitt en del av hans liv, men han liker å omgås mennesker, har ofte besøk, og han liker å dukke ned i gamle minner og gammel tid. Han kan ikke tenke seg å flytte inn i blokk, han blir for ufri der. Han har skogen like innpå seg og ferdes mye i Guds frie natur, tar enda til seg av naturens tale. Han har kjøpt til en del mål verdifull skog, er konge i eget rike. Så forteller han om den tidenda det virkelig var vilt å få tak i. Nå er det mindre liv i skogen, han mener forurensingen får ta skylden for det.

Gunnar bor enda i sin barndoms stue. Den bærer preg av unkarens vaner og uvaner, men en slik stue er i all sin enkelhet dyrebar for en som har slitt sine barnesko der.

Men Gunnar har drevet noe av hvert gjennom årene. Tidlig måtte han begynne arbeidsdagen sin. Det var strev for å få endene til å møtes. Mor og far dro på årene, unggutten fikk byrder og ansvar. Det var vanskelig å få seg arbeid for en som måtte ut og tje til sitt brød. Kunne en få seg arbeid med vedhogst noen måneder, var det nok av dem som var misunnelige. Så har han da drevet med ved- og tømmerhogst, stavskjæring og murerarbeid, og det er alminnelig kjent at han gjorde sitt arbeid nøyaktig og samvittighetsfullt. Men Gunnar har også vært borte i finmekanikk, for år tilbake drev han mye som urmaker og det er ikke få klokker han har «fikset» til.

Det henger 3 – 4 nydelige fioliner på den ene veggen. Den ene av dem er ikke riktig ferdig ser det ut til. Det er husbonden sjøl som er mester for dem. Han er tydeligvis en tanke stolt av arbeidene sine, har ingenting i mot å vise dem fram. Bunnen og lokket er laget av furu og gran, men sidene er av tysk bøk. Han sier det er Stradivariusmodellen han bruker, fint skal det være. Jeg spør hvor mange fioliner det har blitt gjennom årene, men det greier han ikke å finne ut av. En del er det nå blitt, den første var ferdig da hanvar femten år! Og felene er spredt rundt omkring. To av dem han har gjort ferdig nå, skal sendes til Amerika, så Gunnar er blitt internasjonal felemaker.

Far til Gunnar var lærer. Han fikk biskopens attest for å være «amtets dyktigste lærer at katekisere», og jeg lurer på om sønnen tenkte å gå i fars fotspor, velge skoleveien. Nei, i grunnen ikke, forteller han, det var ikke som i våre dager i den tiden. Samfunnet hadde ikke så mye bruk for skoleutdannede mennesker, men han har lest mye og er vel orientert om aktuelle saker. Han ser ikke så veldig lyst på framtida når det gjelder den politiske situasjonen i verden i dag. Så lenge stormaktene fortsetter opprustningen, vil det bli uro og spenning, mener han. Det er nedrustning som må til, hvis ikke er en storkonflikt uunngåelig, slår han fast. I dagens situasjon ville han ha nektet militærtjeneste, sier han. Det er ungguttene som har makten. Hvis de bare hadde mot og vilje kunne de utrette veldig mye for fredens sak. Når det gjelder de store sammenslutningene, som også Norge prøver å bli med i, kan han ikke avgjort si for eller i mot. Det er noe som følger med tiden, verden blir mindre, vi blir mer avhengig av internasjonalt samarbeid. Vi får veie fordeler og ulemper mot hverandre. Vi får finne oss i å gi avkall på mye, til og med vår nasjonalitet, drsom vi kan tjene noe på andre måter.

Gunnar synes han har det godt. Han tror ikke det er riktig å tale om de gode, gamle dager. Menneskene hadde det mye hardere økonomisk da, og når det gjelder sosiale trygder og sosial hjelp kan en ikke trekke sammenligninger i det hele tatt. Han forteller om en stakkars legdekall som måtte gå en fire – fem kilometer vinterstid for å komme ilegd hos en bonde, men han nådde aldri fram, ble funnet igjen i en snøskavl, stiv helt igjennom. – Men han synes folk er rastløse i våre dager, de er for opptatt med all verdens ting, selv om arbeidsdagene blir kortere og kortere. Menneskene må lære seg å åpne seg mere for hverandre, hjelpe hverandre med problemer og vansker.

Selv virker Gunnar så uendelig rolig og trygg. Når han driver med felene sine, når han ferdes i skogen, når nettene blir lange, har han tid til å tenke, filosofere. Men det er likevel ikke noe spesielt problem han prøver å finne en løsning på. I tredve år prøvde han å finne en løsning på tilværelsens gåte, sier han. Da måtte han gi seg, forstanden strakk ikke til. Han innså hvor begrenset mennesket er, hvor relative de fleste ting er. Men han fant noe som ikke var relativt, noe som viser vei selv ut over dette livet, nemlig den gamle husbibelen som gikk i arv fra far til sønn. I den har Gunnar funnet trøst og hjelp, slik at han ser framover med håp og forventning Han anbefaler den gamle Boken på det varmest, ikke minst til unge mennesker.

Den gamle mannen har funnet fram kniv og høvel og pusser og steller med den ene felen som ikke er ferdiggjort. Han er så ivrig at det er rent moro å s. Selv sier han at tida ikke strekker til, den ene dagen etter den andre flyr av sted. Det er nok så at Gunnars stue er lite å se på, moderne mennesker ville vel knapt bo der. Men det viser i alle fall at det ikke bare er ytre ting som skaper lykke og trivsel. En forlater Gunnar rikere til sinns enn da en kom, glad over at det finnes mennesker som har funnet en mening med livet og er glade og tilfredse.