ÅRSSKRIFT 2009 – intervju med John Ånund Horrisland

ÅRSSKRIFT 2009 – intervju med John Ånund Horrisland

– bosatt i den gamle lærerboligen Reinan som hørte til Øvrebø skole på Skolandsmyra. Der har han bodd i 17 -18 år etter at han solgte gården Vollen til sin sønn Ole Jørgen. (John Ånund døde i 2018)

Da jeg var ferdig med militærtjenesten begynte jeg å arbeide i knuseverket på Greibesland. Det var brødrene Jens og Ådne Greibesland som drev knuseverket sammen med Olav og Arthur Iglebæk. De leverte sand til asfaltverket på Stokkeland. Der drev jeg verket sammen med Finn Tjomsås, og vi hadde fire år «sammen i sanden».

Verket ble etter hvert historie, og etter den perioden kjørte jeg lastebil for Olav og Arthur Iglebæk i fire nye år. Det var all slags kjøring: om vinteren var det mye kjøring på veianlegg og liknende, og om sommeren forskjellige oppdrag, bl.a. kjøring av sand. Og om kveldene var det ofte kjøring av lass med fiskekasser, slik at mesteparten av natta gikk med. Lassene ble kjørt til forskjellige steder, men det var ofte Mandal, Farsund, Egersund og «sånn bort ette». Det var alltid til steder der det var fiskemottak. Og dette med kasser ble etter hvert en viktig del av arbeidsoppgavene senere i livet.

Det var også andre typer kasser som ble transportert, og det meste var grønnsakkasser. I den perioden kjørte jeg mest for Syvert Fjellestad. På den måten fartet jeg mye rundt på Sørlandet, og ble etter hvert godt kjent. Fiskekassene mot vest og grønnsakkassene mot øst.

Noe som fulgte med kjøring om vinteren var brøyting. En måtte jo prøve å holde veiene åpne så «de fleste» kunne komme fram. Verktøyet en brukte hadde mye å si, og jeg husker spesielt en brøyteplog som var laget hos Steinsland på Hægeland. Den var klinket sammen og vår særdeles lett og god å brøyte med. Den heiv snøen godt og det var nesten ikke noe oversprut med den heller, ja, den var nesten helt fullkommen. Så de gamle smedene kunne sine saker.

Senere ble det en ledig jobb på ruta og Olav og Arthur spurte om jeg kunne tenke meg den. Det kunne jeg, men en måtte jo ha sertifikat først. Den gang var det ikke så nøye. Jeg måtte jo kjøre opp for biltilsynet først, og det gikk jo forsåvidt greit. Jeg husker likevel at jeg var ganske spent, for den gang satt en jo noen ganger på venstre og noen ganger på høyre side når en kjørte og jeg hadde jo ikke fått trent noe særlig på å kjøre høyrerattede biler. Den bilsakkyndige ble noe forskrekket når han hørte det, men det gikk greit likevel og jeg fikk sertifikat etter en liten tur ned i byen. Så enkelt var det faktisk.

Jeg drev altså gården Vollen og begynte etter hvert å drive et sagbruk for meg selv. Jeg skar noe husmaterialer og etter hvert mer og mer til kasseproduksjon. Da skar jeg det først i lange plank og kuttet det deretter opp i passende lengder til kassebord slik at jeg kunne sende det gjennom kløyva. Det var ganske tynne bord til grønnsakkassene: 8 mm tykt og 2 1/2 tomme breie. Til fiskekassene måtte en ha nøyaktige mål på sidene og endestykkene, mens en til bunnen kunne skjære bord av forskjellig størrelse.

Men produksjon av fiskekasser drev jeg ikke så mye med. Jeg fikk imidlertid kjøpt noe brukt utstyr på kassefabrikken på Dynestøl. Det fikk jeg bygd om slik at det passet til mitt bruk og det ble veldig greit. Det brukte jeg til det ble så slitt at jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde tenkt å få noen til å reparere det, men det var da at sønnene Ole Jørgen og Thor Andreas sa at je gheller måtte bytte det ut med de fisnke sagene som var så populære, og slik ble det. Mye av grunnen til dette var nok også at jeg etter hvert fikk behov for tilpasset utstyr på grunn av sviktende helse. Utrolig nok fikk jeg solgt det gamle anlegget så langt bort som til en mann i Troms, slik at det ble nærmeste nabo til Sætermoen militærleir.

Den gang var en «fjod å fæl» så en kunne mest aldri få nok – noen ganger ble det vel «noe møe». Det var veldig moro å drive på med alt dette, og jeg fikk veldig god kontakt med folk dit jeg kom – det var utrolig morsomt!

Jeg er svært takknemlig for at jeg hadde et godt samarbeid, først med Anders Kleveland på Stallemo og senere Odd Greibesland på kassefabrikken og leverte kasser for dem. Etter hvert overtok jeg mye av dette selv og leverte masse kasser til distriktet vestover på Jæren. En del leieskur har det også blitt. Jeg må si at saga og lastebilen har vært en viktig del av livet mitt, og det er morsomt å tenke tilbake på den tiden og alt en opplevde og alle de gode kontaktene en fikk rundt om i Sør-Norge.

(Intervjuere: Odd Reidar Loland/Øyvind G. Føreland)

Lars