ÅRSSKRIFT 2009 – Gunnar Iveland: Pasientar

I 30-åra fram til nokre år etter krigen var slutt var det mange psykisk utviklingshemme sett bort i bygda. Dei budde i huset og høyrde heime i lag med familien og bygda. Me kalla dei for pasientar. Nokre var kanskje berre originale.

Var det av medkjensle eller var det inntekter frå helsevesenet som gjorde at det kom så mange pasientar? Eg trur helst det var inntekter som var årsaka. Det var tronge tider med lite pengar så nokre kroner kom vel med. Men det var mykje ekstraarbeid, særleg for kvinnene medklesvask og matlaging. Særleg når me veit at dei ikkje hadde dei hjelpemiddel me har i dag.

Nokre av pasientane var med i arbeidet på gardsbruka, og dei såg ut til å trivast med det. Me som vaks opp i denne tida var aldri utrygge for dei sjølv om det ein gonmg kom bod om å hjelpe til å binde Olsen da han var blitt farleg.

Olsen og Aksel var titt med og bada i elva. Aksel sitt standarduttrykk når me sat på land etter badet var: «Det er deilig å bade. Jei så en gang en som batte fint».

Det var Aksel som kom seg ned i kjellaren og åt opp kjøttkakene til søndagsmiddagen, 30 – 40 i talet. Kommentaren til Aksel etterpå: «Jei har aldri vært så god og mett».

Når me bada, hadde me ein telefonstolpe som me leika med. Ein gong Olsen heldt i den eine enden, pressa me den under vann. Olsen klamra seg til stokken. Då han kom opp, stod spruten av vatn ut av munnen hans. Då vart me redde.

Olsen var lei til å rømme. Ein gong fann dei han på Mæsel i Finsland. Då sonen huset der han budde kom for å hente han, sat han ved bordet og fekk seg mat. Korleis klarte dei å finne han? Jau, han hjadde hæljern under skoa så det var berre å fylgje spora fra Stallemo til Finsland.

Ei9n del av dei var nokså harmlause og originale, så som «Gullsmeden», Miriam og «Tellei Kjøttdeig». Miriam var bybud i Kristiansand og gjekk med kofferter. Når det var etterselskap etter ein konfirmasjon, heldt han alltid tale.

Ole Georg vart flytta til Eg asyl. Då han kom tilbake på besøk, skrytte han av det store gardsbruket på Eg. Eit uttrykk som eg minnest etter hen er: «Noen gresser og noen luker».

Etter krigen var det farlegare pasientar som me ikkje var trygge på. Ein hoppa ut fra andra høgda og sprang deretter bort til ein pasient som hogde ved. Han la handa på hoggestabben, hogde av ein finger og sette på sprang fleire hundre meter før han kom tilbake. I ettertid må me vel være glade for at det ikkje hende ulykker.

ÅRSSKRIFT 2009 -Kontroll med reingjering av skulehusa.

Til Øvrebø skulestyre

Kontroll med reingjeringa av skulehusa vart gjord i november mnd. Det er fleire ting som vanskeleggjer reinhaldet, so som dårleg skureklut, såpe og børste. Målinga er og dårleg om der i det heile er nokon og då dei i Ilebekk skulehus hadde fenge måla golva, måtte det vel gå ann og få måling til dei andre skulehusa og?

I Mølla skule er VC til gutane i uorden, dei skulde ha ein vask, slik som det er i dei andre krinsane, og nokre bord i golvet. I gangen stend eit fille skap som det skulde vera ei dør i, best var det å riva det ned og få eit meir høveleg i staden. Døra mellom dei to skuleroma ar vanskeleg å få opp.Kan hende De tenkjer å gjere noko meire alvorlegt med heile skulehuset, men ei lite grann kunde der vel rettastsd på allikevel.

I Øvrebø skulehus er golvet i gonga på «gyngande grunn», strøa er vel gåen.

Tilsynet i Stallemo krins hadde nett vore på skulehuset for å sjå etter om det var noko som skulde rettast på den dagen eg var der.

I Ilebekk skulehus er det ikkje noko serleg å nemne.

Øvrebø 5/12-45 Vyrdsamt s. Agnes B. Ilebekk

ÅRSSKRIFT 2009 – Minner fra en barndom i Øvrebø…

I år kan dere bli med på: Beverstem-safari. Historien om fiskedammen på Homme. Foring i Skarpenglandsvannet. Fisking etter rømt bekkerøye, og til slutt: Ishokeykamp mot Homstean.

Beverstemmen i Flottmyrkilen, Sangeslandsvannet: Første gang jeg var i land i denne kilen, var sammen med min far som skulle vise meg en stor beverstem. Jeg hiusker ennå den store fine dammen som stemmen skapte. Jeg har vært i land her siden for å se om det ennå var rester etter stemmen som beverne bygget i 1955. På turen nå fikk jeg se en helt nylaget stem på omtrent samme sted. Det var utrolig artig å sammenligne beverstemmer med over 50 års spenn i tid.

Beverhytta i Klomrebekkilen, Sangeslandsvannet: Denne beverhytta er svært spesiell, og den har vært der så lenge jeg husker, det vil si fra midten av 1950.For ca. 30 år siden hadde hytta vært forlatt i noen år, og det var blitt hull i taket. Da skjedde det noe forunderlig. Det kom bevere og satte i stand hytta og tok den i bruk igjen i noen år. Noe slikt har jeg aldri sett eller hørt om, verken før eller siden. På grunn av dette restaureringsarbeidet er det fremdeles tydelige rester etter beverhytta.

Beverstemmen i Klomrebekken: klomrebekken heter bekken som kommer fra Gullringstjernet, og renner ut innerst i klomrebekkilen. Tenker jeg var omkring fem år da far min tok meg med på tur til Gullringstjernet. En ting jeg husker spesielt fra denne turen var alle beverstemmen ei bekken på vei opp til tjernet. Stemmene gjorde at det var dannet flere store dammer som lå i nivåer oppetter bekken, og i disse kunstige innsjøene stod det mange døde trær. I utløpet av Gullringstjernet var det også en beverstem. Merkene etter bevernes byggverk er nå borte for mange år siden. Etter det jeg husker, var det en grei sti fra Sangeslandsvannet og opp til tjernet, og landskapet var også åpent og greitt å bevege seg i. Omkring 100 m opp fra vannet krysser stien til Gullringstjernet Fjellmannsveien, og litt høyere denne er det satt opp et stort og fint skilt: Klomrebekkura til opplysning om hva plassen her heter. Noe som også kan være interessant å nevne er at i 1950 og -60 årene ble det tatt ørret på over kiloen i Gullringstjern. Som så mange andre plasser døde fisken etter hvert ut på grunn av svovelholdig, sur nedbør.

Fiskedam anlegges på Homme: I begynnelsen av 1960 ble det bygget ny Setesdalsvei gjennom Øvrebø. I nordre enden av Hommesletta var det en grusbakke, og her ble det tatt ut grus til veien. Som en følge av dette uttaket, ble der et omtrent 2 meter dypt hull i bakken, og med en vidde på minst 60 x 40 meter. Etter få år begynte det å skje saker og ting med dette krateret. Jeg tror det var på høstparten i 1964 at slakter Salvesen fra Kristiansand laget fiskedam og startet med fiskeoppdrett her. En bekk som gikk i nærheten ble ledet inn i dammen,og han satte opp en stem i utløpet. Da alt var klappet og klart kom det tankbil med regnbueørret i oppdrettsstørrelse.

Slakter Salvesen mater fisken i Skarpenglandsvannet: Samtidig med dammen på Homme, startet han med foring i Skarpenglandsvannet. Fisken ble både her og i dammen på Homme foret medrekeskall og fiskeavfall. Dette ble kvernet i en stor elektrisk kvern som sto fastmontert på andre siden av bekken der ICA butikken i sentrum står i dag. Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg slakter Salvesen som står i båten og pælmer fiskelsoet i en stor vifte utover vannet. Det var artig å se på når fisken ble foret, for det kokte liksom i vannet. Sommeren 1965 var jeg med Ole Per Strædet og satte ut garn i Skarpenglandsvannet. Han var sønn til en av eierne av vannet, så vi fisket helt lovlig. Bare så det er nevnt! Da garnet ble trukket grytidlig morgenen etter, var det ørret på opptil halvkiloen. Samme formiddag reiste jeg på ferie med foreldrene mine, og vi hadde rød og fin ørret som ble pannestekt i smør på primusen senere på dagen.

Høsten 1965 bryter fiskedammen på Homme sammen: Det ville være blank løgn å benekte at fiskelysta ble satt på en nesten uutholdelig prøve, der en sto på damkanten og glante med lange blikk på den feite, fine regnbueørreten. Men så var det dette med oppdragelse og ærlighet da. En gjorde seg ikke til kjeltring for noen skarve fisk, selv om det var edel og fin regnbueørret! Det jeg ikke visste da jeg sto og vansmektet på kanten av dammen, var at jeg fullt lovlig skulle få sjanse til å fiske rømt regnbueørret denne høsten. Høstflommen ble stor og hard, og vannmassene ble alt for store for dammen. Dermed brøt demningen sammen, og største delen av ørreten rømte på bekkene rundt dammen. Jeg fikk greie på at fiskedammen på Homme hadde røket og at det var stor og fin regnbueørret i bekken. Det tok ikke lang tid å finne fram fiskestang og makk, og dermed kasta jeg på sykkelen og sykla som en vind til Homme. Jeg fant en grei fiskeplass et lite stykke fra dammen i bekken nedenfor stemmen i svingen ved siden av den nybygde Setesdalsveien. Her var det mer enn lett å få fisk! Jeg fikk en på hvert eneste kast, så fremt det var antydning til agn på kroken. Etter å ha dradd opp mellom en halv og en hel pøs med stor og fin regnbueørret syklet jeg hjem. En slik fiskelykke har jeg aldri hatt, verken før eller siden i livet mitt. Jeg har blitt fortalt at det også ble fisket regnbueørret på Homstean. Uhellet med stemmen som røk, sørget for at det ble slutt med fiskeoppdrett her. Den ble aldri bygget opp igjen, men fordi nederste delen fortsatt var intakt, ble det værende en grei badeplass her. Jeg husker at det fremdeles var fisk i dammen, men det var antakelig vanlig bekkeørret. Noen år senere ble det bygget nytt idrettsanlegg på plassen her, men før det skjedde det mye i dammen, både sommer og vinter. Sommerstid ble den benyttet til bading barn og voksne i området, og om vinteren var det skøytene som gjaldt. Jeg har også blitt fortalt at etter trening på Homme, badet de svette og trøtte kamphanene i dammen. Nå skal jeg fortelle om da tøffe gutter fra Homstean og Øvrebø kjempet tidenes «ishokeyslag» her.

Fiskedammen på Homme som ishokey-arena: Vinteren 1965 hadde vi Øvrebø-gutta ishokeykamp mot Homstean-tøffingene i fiskedammen. Dammen var som før nevnt ganske grunn fordi mesteparten av stemmen var borte. Derfor var det ujevnt og steinete rundt kantene, så rett som det var gnistret det i skøyter når grus og småsteiner ble for nærgående. Kampen ble hard, gnistrende og jevn, og mange av skøyutene var ikke like kvasse og gode da kampen var over. Homstean fikk 2 mål etter en intens og målrettet kamp, mens Øvrebø fikk 3 mål. Det betyur at vi vant kampen knepent med ett mål.

Nye Homme idrettsanlegg bygges, og fiskedammen blir fylt igjen: I 1985 ble idrettsanlegget på Homme påbegynt, og våren 1987 ble grusbanen tatt i bruk. Garderobeanlegget ble satt opp tatt ibruk 1989. Øvrebøhallen ved Skarpengland skole bygges ca. 1990, og stein herfra ble fylt i fiskedammen. Ved siden av fiskedammen var det en liten steinnabbe, og den sprenges bort og fylles i. Hvilket årstall dette skjer vet jeg ikke. Dammen fylles etter hvert helt opp, og det lages grusbane som blir tatt i bruk juni 199<7<. Bekken som opprinnelig forsynte fiskedammen med vann, er lagt i rør som kommer ut i nedre enden av idrettsanlegget.

Ishokeykamp på Skarpenglandsvannet: Etter det jeg husker spilte vi Øvrebø-gutta den første kampen mot Homstean-tøffingene i 1964. Da foregikk kampen nærmest på land fordi dette området var svært blautt i utgangspunktet, og dermed ble det en grei isflate. Her kunne vi også spille trygt, selv om vannet ellers ikke var sikkert. Vi skoret 3 mål og vant kampen, men Homstean kun fikk 1. Homsteans lag hadde Jan Halsteinsen som sin ankerspiller, Øvrebø hadde Ole Per Stredet. En ting jeg husker spesielt med OlePer var at han spilte kampene på lengdeløpskeiswr. Det var ikke uvanlig å spillle med slike skøyter, men de var ikke særlig gode å svinge brått med.

3dje og siste kamp mot Homstean-tøffingene: Denne kampen tror jeg også var i 1965, og den ble utkjempet på Skarpenglandsvannet. Oppgjøret falt særdeles bra ut for Øvrebø-gutta. Homstean-tøffingene hadde ikke med seg stjernespiller Jan Halsteinsen denne gangen, og det endte i en målmessig tragedie for dem. De greidde simpelthen ikke å skyute en eneste pasning i Øvrebø`s målbur. Noe som heller ikke virket særlig positivt inn på spillemoralen deres, var at Øvrebø-gutta pepret målburet deres i ett sett. Da kampen ble avsluttet og status gjort opp, hadde vi fått 10 mål og Homstean-tøffingene 0 mål.

Dettæ va alt får i år. Mi fære se om det øuså bli no skriverie te næste år.

ÅRSSKRIFT 2009: Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland – del…

Skulen: Ei dagbok frå vestre Hægeland syner skuletida vinteren 1826 – 27 på dei ymse gardane slik:

14 dagar: Robstad i 2 turar 12 dagar: Haugland, Gunstveit 11 dagar: Tjomsås 9 dagar: Åmdal i 2 turar 4 dagar: Røyneland, Sandland, Hageland, Histøl, Bringsverd, dei to siste i 2 turar 3 dagar: Føreland, Einstabland, Vigstøl 2 dagar: Frustøl 1 dag: Buåsen, Skogupsa

Skulen tok til 1. oktober og slutta 23. juni. Skuledagane i året ymsar frå 75 dagar til 2 dagar for kvart barn. Jamt over 14 skuledagar pr. elev det året. Yngste elev var 4 år (Eli Simonsdtr. Sandtveit). Fire gutar var 5 år. Eldste elev var 14 år, 3 gutar.

I 1838 vert «Skoletolden og Skoleholdet» lagt etter den nye matrikkelen. Ikkje noko bruk skulle då ha skulen stuttare tid enn 1 døger. Gjer lokale tilhøve det naudsynt, vert skulen på eit bruk 2 døger, mot å vere fri året etter.

1841: Spursmål um fast skule i Øvrebø. Heradstyret meiner at «locale omstændigheder hindrer samme i at være hensigtsmæssig». Likeeins fall uppmodinga frå bispen um å tilsetje ein 3. lærar.

1850: Vedtak um fast skule i Øvrebø. – Kongelig resolusjon at soknepresten er pliktig til å gjeve grunn frå prestegarden til tuft og lærarjord. Avgift for det burtfeste stykket «Stenvolden» sett til 1 spd. årleg. Retten til eit kubeite saman med prestekyrne 60 sk. årleg.

1862: Begge soknene avslær søknad um løyving til ei tridje lærar.

Skulebudsjettet: Øvrebø: 53 spd.+ 10 spd til krinsstover. 18 veker tvungen skule ved den faste skulen. Hægeland: 45 spd. Krinsstovene skal prøvast.

1865: Begge soknene 5 krinsar (før 4). Ingen sumarskule. Godtgjersle for kost og hus til læraren 20 sk., for fatigborn 8 sk. døgeret. Sist i 1870-åra blei det kjøpt hus til skulen i Ilebekk krins.

1879 Øvrebø: 5 krinsar, 140 skulepl. born. 136 i faste skular, 9822 lovfesta skuledagar, 2012 forsømde skuledagar, 3 lærarar, 60 lovfeste veker. 1879 Hægeland: 4 krinsar, 140 skulepliktige born, 134 i faste skular, 9648: lovfesta skuledagar, 3518 forsømde skuledagar, 2 lærarar, 48 lovfesta veker.

1889 Øvrebø: 5 krinsar, 126 skulepliktige born, 126 i faste skular, 7564 lovfesta skuledagar, 1280 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker. 1889 Hægeland: 6 krinsar, 124 skulepliktige born, 124 i faste skular, 8928 lovfesta skuledagar, 1826 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker.

1893 Øvrebø: 5 krinsar, 126 skulepliktige born, 126 i faste skular, 7564 lovfesta skuledagar, 1286 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker, 82,- lærarløn in natura, 105,- klokkarløn, 1320,- lærarløm 1893 Hægeland: 6 krinsar, 124 skulepliktige born, 124 i faste skular, 8928 lovfesta skuledagar, 1826 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker, 60,- lærarløn in natura, 60,- klokkarløn, 1024,- lærarløn.

Siste sams skattelikning: på faste eigedomar kr. 3844,-, på formue 2 promille kr. 2389,-, på inntekt (Øvrebø 11,2 %, Hægeland 12,4 %) kr. 10930,-. I alt kr. 17163,-.

Frå 1. juli 1896 blei kvar sokn sjølvstendig herad.

Ordførarar medan Øvrebø og Hægeland var saman: Alf A. Robstad, Hægeland, 1861. O. A. Egeland, Hægeland, 1862 – 1873. A. Stubstad, Øvrebø, 1874 – 1875. Osm. J. Neset, Hægeland, 1876 – 1877. Nils O. Homme, Øvrebø, 1878 – 1885. Anders A. Robstad, Hægeland, 1886 – 1889 Kristen Vehus, Øvrebø, 1890 – 1891. Anders A. Robstad, Hægeland, 1892 – 1895. Torje Horrisland, Øvrebø, til 1. juli 1896.

ÅRSSKRIFT 2009 – Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland –…

Setesdalsbana: 1886 blei Jon Gaaseflaa vald på vegne av heradet å vere med i dryftingane av «den paatenkte jernbane Kr.sand – Byglandsfjord«. 29.des 1890 gjer Hægeland soknestyre samrøystes vedtak um løyving. Approbert 29. juli 1891.

(Osmund Hægeland forteller en artig historie om denne turen til Oslo da de folkevalgte skulle inn og påvirke de styrende om viktigheten av en jernbane i Setesdal: Den gangen var det ikke noen annen rask måte å komme til hovedstaden på enn å bruke båt fra Kristiansand. De folkevalgte fikk dårlig vær på turen og mannen fra Hægeland måtte ut på dekket for å trekke frisk luft. Da ser han to setesdøler som henger over rekka på båten og spyr om kapp. og er helt elendige av sjøsyke. «Aj, aj, gjev eg hadde vore heime hos ho Gyro no», sier den ene. Etter en stund kommer det fra den andre, som tydelig ser mørkt på situasjonen de er kommet i: «Å nei, dit kjem du nok alli meir!»)

Umframt amtsting halde 18. – 19. mars 1891 til ordning av distriktstilskota til bana. Distriktet skulde reide ut kostnaden til grunn, gjerde o.a., dertil eit like stort kontant-tilskot. Av kontantsummen fall på Hægeland ca. kr. 9000, og av andre utgifter truleg kring 5-6000 kr. Etter utlikning fall det um lagtridjeparten på Øvrebø. Men dei nekta alle tilskot. Av deira lut fall det meste på Kr.sand, 8,4%, Hægeland 4,4%, Vennesla og amtet resten.

Tala som gjeld løyvinga fra Haægeland hev eg ikkje klart for meg. (Heradsprotokollen er burte). Men det ser ut som Hægeland hev løyvt noko over 18.000 kr – altså noko meir enn pålagt. Allvisst var det stor interesse for bana her. Det er uklårt dette med «gjerdehaldsutgifter». Frå fyrst heiter det at «Stortinget samtykker paa betingelse af at vedkommende distrikter udreder alle udgifter ved grundafstaaelser og gjærdehold«. Men stort.vedt. av 27. juni 1884 segjer: «De bidragsytende distrikters forpligtelse til gjærdehold er overtat af jernbanen selv, mod en godtgjørelse en gang for alle afkr. 1000 pr. km. for den ovrige del af banen» Jernbanelina gjenom Hægeland er 25,6 km. Etter siste vedtaaket måtte Hægeland ut med 25.600 kr. i gjerdeplikt. Så mykje hev dei vel ikkje betalt. Truleg ble det private avtaler med sume av uppsitjarane. Men sist i året heiter det: «Hægeland sognestyre faar approbert beslutningen om at laane kr. 10.000 til dækning af udgifter til grunderhvervelse og gjærdeplikt.»

Dei kontante tilskota kunde betalast på tre vilkår: 1: kontant, mot rentegodtgjersle. 2: På 10 år, utan renteutlegg. 3: På 20 år, med renteutlegg. Hægeland valde åbetale på 20 år med halårlege terminar på kr. 230,79.

Nokre jernbanebruer i Hægeland kosta: Langåna – Røyknes: kr. 14.097, Beinestveitkilen: kr. 8.982, Øvre Gåseflå bru: kr. 1.032, Kilebruene, 2 stk.: kr. 26.678, Kiledalsbekken bru: kr. 3.250.

Beste grustaket til bana var Kilegropa.

Bana vart høgtideleg opna 25. nov. 1896 av statsminister Hagerup. Heradstyret var invitert og var med. Middag og talar på Byglandsfjord av m.a. statsråd Liestøl. «Det vart ei våt opning«, segjer ein som var med. «Kr.sand samlag hadde god væte.»

Vegen Røyknes – Reiersdal laut kome nå, og vart bygd samstundes med bana, ferdig 1896. Til denne vegen ytte jernbana 3/4 med 9.000 kr., amtet 1.500 kr., Kr.sand samlag 500 kr., Øvrebø og Hægeland 1.000 kr., i alt 12.000 kr.

Vegen Reiersdal – Tjomsås: søknad, kalkulert til7.300 kr.

Fattigstellet: Soga um dei fatige er sår og tung. Verre før enn nå. Dei sosiale tilhøve var slik at dei fann det naturleg å dele bygdesamfunnet i ei velstands- og ei fatigmannsklasse. Midt inne i det vesle bondesamfunnet var rang-stigen ein realitet. (Tenk berre på stoldelinga i kyrkja.) Fatigkona strevde halve mila og meir sokgvegs og i ulende etter mjøl- og kornposen. Legdekallesn sleit seg fram ein tung veg frå hus til hus. Heimlaus! Borna til slike fylgde skulen som «fatigborn», hjå framande som hjuring eller i onnor teneste.

Men dei menn som bygda hadde sett til vern kring dei fattige tok visseleg oppgåva med ålvor. Dei ytte hjelp in natura (mjøl, korn osb.) og i pengar. Det var fast legd, omgangslegd og burtsetjing. «Korleis hadde dei fattige det?» spurde eg ein 92-åring, som hadde havt mykje med dette å gjere. «Æ veid kje ko æ ska seie. Dei som stræva og ville greie seg sjæl, hadde de vondt! Men det va nok some som holt sæ framme.» Me les mykje i det svaret. Det minner um ei tid då viljen til sjølberging prega samfundet.

Nokre data frå Øvrebø fatigprotokoll vil truleg gjeve eit tolleg rett bilete kring dette, også for Hægeland:

1865: – Ei 40 år gamal sjuk og tomset kvinne burtsett i 14 månader for 9 1/2 tønne mjøl og 3 1/2 spesiedalar. – Fatiglem Torborg Godåsen døyr det året. Ho hadde budd på «pladset» Godåsen sidan 1814. Fatigstyret hadde heile tida betalt leigaa med i alt 200 spd. – Dottera Ingeborg hadde ofra seg heilt for å passe mor si, og heradet gjer vedtak førbils å reida ut leiga ogso for henne, som ei påskyning «for dette sjeldne træk af barnlig kjærlighed og ufortrøden opofrelse». – Ingeborg skal også få ha eignelutene etter mor si, endå fatigstyret hadde rett til dei. Slike «effekter» etter avlidne fatiglemer blei elles selde på auksjonar.

Fatigstyret kjøpte inn «uld, hør o.l.» og let fatige som trong hjelp for ei høveleg løn for å spinne, veve og sy klæde som skulde delast ut.

Mjølet vart rekna etter 10 bismerpund (60 kg) pr. tønne. Dei kunne yte poteter i staden for mjøl når #yder og modtager» var samde um det. Då skulde 2 t. poteter svare til 1 t. mjøl.

Budsjettet det året var: 94 t. mjøl a 2 1/2 spd. = 235 spd. I reide pengar 314 spd. Til skulegong for fatigborn 60 spd. Til saman 609 spd. Fatigborna skulde få frå 2 til 8 veker skule kvar. 57 personar trong fatighjelp.

Idè frå Eilert Sundt blei dryfta saman med Hægeland. Det galdt skiping av ein «arbeidsanstalt for fatiglemmer«. «Uagtet fatigondet her som andre steder synes at tiltage» våger dei seg ikkje på dette.

1875: 70 t. mjøl à 14 mark pr. t.=196 spd. I reide pengar 417 spd. 30 personar trong hjelp

1885:n1885 kg. mjøl à kr. 0,19 = kr. 358. I reide pengar kr. 2620. 3 år seinare var det slutt med ytingar i korn og mjøl.

1900: Utlikna kr. 2500 til 19 personar.

1910: Utlikna kr. 3400 til 17 personar.

Skulen:

ÅRSSKRIFT 2009 – Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland –…

Vi har tidligere referert Jon Åsen`s skriv om den tida da Vennesla. Hægeland og Øvrebø var en kommune. Vennesla trivdes ikke med denne unionen, og ønsket å bli egen kommune, og fra 1861 og i 35 år framover var Hægeland og Øvrebø sammen som en kommune. Her gjengir vi det Jon Åsen skrev om denne perioden:

Kilde: Vest-Agder fylke – Til 100-ærss jubileet for formannskapslovene 1837 – 1937.

Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland

1. Juni 1861 – juli 1896: Møtestaden førebels lagt til Neset, seinare Reiersdal. Etter utskiljinga frå Vennesla blei det vedteke å dele Vegkassa og Heradskassa, gjevne løyvingar og tilskot frå Amtskasse – etter matrikkelskylda.
2. Skyss: Det var tri skyss-skifte då: Homsmoen, Reiersdal og Hægeland. Skyssar siste året: Frå Homsmoen 49, frå Reiersdal 54, frå Hægeland 52. Av desse gjaldt 10 personar i offentlege ærend. Heradstyret rår til at skyss-skifta her vert lagt heilt ned. I minsto berre skyssplikt til slike som reiser offentleg.
3. Såfræ: – var det smått med etter dei to uåra (1859 og 1860). Berre fire gardbrukarar hade nok og brukande korn. Fatig- og heradskassa hadde ei samla skuld på 1200 spd. Heradstyret meiner likevel at alt må gjerast for å skaffa såfræ. Kvar av soknene stiller seg som kausjonist for 100 tønner såkorn kvar.
4. Utgiftene til herads- og vegkassa var 288 spd.
5. Ølskatt. Bår Vigstøl gjer framleggh um at dei som sel øl til misbruk skal betale ein skatt på 40 spd. Vedteke 20 spd. Fire gjestgjevarar langs hovudvegen var under observasjon og blei hekta.
6. Hovudveg og trafikk (1864): Det er prosjektert umlegg av hvoudvegen. Lensmann A.O.Lie tek upp framlegg at vegen vert umlagt fra Geitevadstea um Vehus til Løebakken ovanfor Homme. Fire men på vegne av heradet hadde røkt etter og funne ei onnor line betre, gjenom Helvedesdalen til Skarpenglandsmyra. Denne lina finn dei langt betre enn dei andre prosjekt og bed um å få ho undersøkt. (Red. anm.: Usikkert hvor denne traseen var – er det noen som har opplysninger om dette?) Heradstyret ber fram for amtet aei sterk grunngjeving kor naudsynt umlegget er. Det var serleg Skottedalskleiva som måtte burt. Men amtet vert også mint um både Vassåsdalen og Kiledalskleiva. Trafikken er veldig. Sume tider kliv 100 – 150 hestar med lass dagleg Skottedalskleiva. Etter «paalidelig kilde» vert det ført upptil 300 tønner kornvarer dagleg til Kile i «sesongane». Privat var teikna 852 spd. til vegbygget – frå 107 personar.
7. Otra. Fløyting og eimbåt. I 1866 var eit storarbeid i emning med elvereinsking og bygging av skjermar mellom Kile og Vigelandsfossen. Det trongst mange pengar. .Ved kongeleg resolusjon blei påbode ei avgift: 4 sk. pr. spd. av uppgjorte merkesetlar. Dertil skulle reisast eit lån på 10.000 spd. Departementet melde at «laanet antagelig kan erholdes af Kongsberg Sølvverks droftfonds midler». Bygdene frå Vennesla til Bykle skulde garantere lånet, utlikna etter matrikkelskylda. På Øvrebø prestegjeld blei vel garantien 700 – 888 spd. Saka var føre i fem form. og repr.møte, nokre saman med Vennesla. A.A.Benestvedt representerte Øvrebø prestegjeld i finansnemda.
8. «Bjoren». Våren 1867 blei eimbåten Bjoren setr i fart i Kilefjorden. Båten skulle ha tid til å slepe last, utanum vanleg rutetrafikk.Etter styrevedtak i 1879 skulde «Bjoren» ha 1 spd. 36 sk. pr. time for «Buxeringsarbeide med trelast i Kilefjorden». («Dølen» i Byglandsfjorden skulde ha 2 spd. pr. time). Øvrebø og Hægeland teikna 2 luter à 20 spd. i båtlaget.
9. Jordbruksskulen. Same året kravde amtet uttale frå herada om jordbruksskulen. Heradstyret rår samrøystes til å leggje ned skulen. «Man har liden nytte sporet her i herredet af de udgaaendes elevers virksomhed. Vel kommer disse hjem med forhøiede teoretiske kundskaber, men uden videre praktisk erfaring». Ørdføraren røysta og i mot kjøp av gard til jordbruksskule på umframt amtsting i 1888.
10. Hovedvegen. Fyrst i 1870-åra kom det fleire søknader til amtet og departementet um å få Setesdalsvegen umlagt frå Homme Ø – til Kile. Amtet nektar i 1873 mot 1/2 røyst – O.A.Egeland. (Fyre 1879 hadde ordføraren frå eit formannskapsdistrikt som ikkje var heilt prestegjeld, berre 1/2 røyst i amttinget. Likeeins frå herad med under 50 røysteføre). Snøbrøyting på Hovedvegen kompå 93 spd. vinteren 1866-67.
    
11. Eikeland – Kile. (1882). To liner: 1: Hægelandslina, 2: Surtedalslina (frå Eikelandsvatnet gjenom Surtedalen til KIle). Den siste var 917 m kortare, men 10.000 kr. dyrare. Rittmeister Lund kravde denne, og amtstinget tilrådde.

ÅRSSKRIFT 2009 – Fædrelandsvennen 30. april 1949

«Øvrebø guttene  blir ettertraktede ektemenn»

Dette var overskriften på en artikkel i Fædrelandsvennen og fortalte at elevene i framhaldsskolen fikk undervisning i husstell. De kunne referere til hvordan dette kom i gang, og som i så mange saker var det Bondekvinnelaget som fikk snøballen til å rulle:

Til Øvrebø skulestyre,                                                                     Hr. for.m. Olav Upsahl                                                                  Øvrebø                                                                                                                                                                                                               Øvrebø Bondekvinnelag gjorde vedtak i møte 15/12-46  om å søkja skulestyret om å løyva pengar til matstellkurs som vert å halda i samband med framhaldskulen. Tanken er:    Dersom det let seg gjera å få timane innlagt i skuletida, eller at det veert eit samla kurs etterpå. Ein treng pengar til delvis innkjøp av materialer for undervisninga og til løn for lærarinna. Me skal gjere merksam på at frk. Gunda Mæsel har lovt å halde kurset. Ein vil be formannen i skulestyret gjere sitt beste for løysing av dette, og ein må tru at når det gjeld løn til lærarinna, så må det verta hjelp å få frå fylket, endå om det ikkje er uppført noko på budgettet til fylket for skuleåret 1946/47 for Øvrebø. Vidare vil me be skulestyret under førehaving av budgett for skuleåret 1946/47 ha føre spursmålet om å føra upp pengar til framhaldskule med minst 6 vikers undervisning i matstell og handarbeid for gjenter og tilsvarande praktisk oplæring for gutar. Me kjenner til at det ikkje er greit med rom, men me trur det let seg gjere å løyse det spursmålet, og me meiner det har mykje å segja for Øvrebø om at ein alt no fikk gjort tanken permanent, om ein ikkje kan få den fulle nytte før ein får tidhøvelege hus og hjelpemateriell for undervisninga.                                                                                                                Nordhagen 4/1-47                                                                       for styret i Øvrebø bondekvinnelag                                      Lovise Håverstad

Bondekvinnelaget m ha fått positiv respons på dette, for en måned senere har de skrevet en ny søknad:

Til Øvrebø skulestyre Hr. OlavUpsahl                                                                                                                       

Bondekvinnelaget søkjer um å få framhaldskulen 3 viker lenger, slik at elevane kan få undervisning i matstell. Laget har tidlegare søkt skulestyret um dette og nevnt bl.a. at me hev fenge Gunda Mæsel som lærarinne til å undervise i matstell. Eit overslag over det mest turvande arbeidsredskaper kjem på manda.

Nordhagen 7/2-1947 for styret i bondekvinnelaget Lovise Håverstad

Skolestyret er tent på ideen, for 4 dager senere blir det sendt søknad til skoledirektøren:

  Til skuledirektøren i Agder

Øvrebø skulestyre vil med dette søkje om å få godkjent vedtak i skulestyremøte 8/2 – sak 3. Søknaden frå Bondekvinnelaget om å lengja framhaldskulen med eit 3 vekers matstellkurs.                                    Framhaldskulen har 16 veker teoretisk opplæring, 5 veker  sløyd for gutar og 5 veker handarbeid for gjenter. Ved å lengje tida  med eit 3 vekes matstellkurs, vil den heile opplæring verte 34 veke.        Då det er uråd å få lærerinne med den fagmessige utdaning har skulestyret tilsett frk. Gunda Mæsel som lærarinne for matstell og handarbeid. Gunda Mæsel har Husmorskule og ymse kurs i handarbeid, ho er sers flink og sikkert betre enn mang ein med fagleg utdanning. Ho er sjølvsagt berre tilsett for i år. Som nemd søkjer me med dette om godkjensle og vanleg tilskot til lærarløn og utgifter til innkjøp av inventar og reidskap for kjøkken.                                                 

 Øvrebø skulestyre 11/2-1947     Olav Upsahl

Det har trolig blitt sett med velvilje på søknaden, og slik gikk det til at også guttene i Øvrebø ble ettertraktede kandidater til ekteskapet i følge lokalavisen.ø

ÅRSSKRIFT 2009 – nye skolebygg

Planlegging av nye skolebygg

Etter hvert må det likevel ha blitt enighet om den nye skolestrukturen i bygda, for det er holdt takst på to tomter til skolebygg: en på Skarpengland og en på Homstean. Det som det er artig å legge merke seg er at det ser ut som skolen på Mølla ikke var tenkt å bli bygd der den er nå. I en avskrift av pristakst kan en nemlig lese:

Pristakst på Solstad. År1947 den 15,. september held prisnemda møte på Skarpengland. Desse møtte: Tomas L. Greibesland form., Torjus Eikeland,  Bernt Føreland som møtte i  staden for Olav Upsahl, då han var inhabil. Øvrebø kommune hev ved form. i skulenemda, Anders Føreland, kravd godkjenning av prisen på ei tomt bestemt til skuletomt i Mylla krins. Tomta skal kjøpast av Anders Skarpengland gnr. 35, Skarpengland i Øvrebø herad.                                                                             Anders Føreland og Anders Skarpengland var varsla, men det var berre Føreland som møtte for å påvise tomta. Tomta har ei vidd av 3100 kvm. Skulenemda og eigaren var einig um ein pris av kr. 2,- pr- kvm..                                         Etter synfaring syner det seg at den ligg svært greidt og lageleg til,, ca. 100 m frå hovudvegen. Anders Skarpengland har ein eigedom på ca, 30 da. skogmark. Ved salg av tomta vert eigedomen delvis uppdelt, og Skarpengland vil helst ikkje selge. Men då det er den høvelegaste plassen til skuletomt i krinsen, finn nemda å setja prisen til kr. 1,30 pr. kvm – kroner ei og tredve øre pr. kvadratmeter.                                                                                                                   Pris for heile tomta                                                                    kr. 4.030,-.                For ulemper og tvungent salg set nemda ei pris på              kr. 1.970,-.                Tils.                                                                                               kr. 6.000,-.                 Dette er høgst lovlege pris.                                                                                           Taksta var samrøystes.                                                                                                  Tomas L. Greibesland, sign.                                                                                         Torjus Eikeland, sign.                                                                                                   Bernt Føreland, sign.

En arkitekt er ogspå leid inn og har laget en skisse over området. Som det går fram av planen for området, er skole med lekeplass plassert bakenfor Førelands verksted og Skarpenglands butikk, omtrent på det området der Ole Gunnar Bjerland har sitt lakkeringsverksted.

(Hvorfor skolen ikke ble bygd her er det kanskje noen som vet, og historielaget er takknemlig for opplysninger som viser hvorfor dette tomtevalget ble endret.)

I papirene som historielaget har i sitt arkiv finnes det imidlertid også en «skisse» som er festet til den arkitekttegnede planen. Det er så visst ingen nøyaktig tegning, men det som er interessant er at den er datert 3/8 1949, altså to år etter den første taksten. Og denne skissen ser ut til å være i det området der Mølla skole ble bygd!

To dager før det ble holdt takst over det første utkastet til tomt for nye Mølla skole, ble det holdt takst over tomteområdet som ble valgt til Ilebekk skole på Homstean:

Pristakst på Homstean: År 1947 den 15. september heldt prisnemda møte på Homstean. Desse møtte: Tomas L. Greibesland form., Torjus Eikeland og Bernt Føreland som møtte for Olav Upsahl som var inhabil.                                                                Øvrebø kommune hev ved form. i skulenemda kravd godkjenning av prisen på ei tomt bestemt til skuletomt i Ilebekk krins.                                                          Tomta skal kjøpast av Torleiv Bjorå, gnr. 6 i Øvrebø herad.                                 Anders Føreland var med og påviste tomta, som har ei vidd av 3500 kvm. Skulenemda og eigaren var einige um ein pris av kr. 9000,-.                                         Etter synfaring av tomta syner det seg at den ligg svært greidt til, ca. 50 m frå hovudvegen. Ved salg av tomta vert eigedomen heilt øydelagd for å drive som gardsbruk, og ulempene ved å ha eit skulebygg nær inntil husi er sers store.  Nemda fin difor å kunne godkjenne prisen slik:   Tomta med leikeplass vert sett til kr. 1,50 pr. kvm. – ei krone og femti øre pr. kvadratmeter. Då vert det for heile stykket                                         kr. 5.250,-. For ulemper og tvungent salg reknar nemda kr. 3.750,-. Tils.                                             kr.9.000,-.                     –kroner nitusen-  som høgst lovlege pris.                                                                   Taksta var samrøystes:                                                                                                Tomas L. Greibesland sign.                                                                                          Torjus Eikeland sign.                                                                                                    Bernt Føreland sign.

Så er det blitt enighet om at det skal bygges to skoler, en for Mølla og en for Ilebekk krets, og på begynnelsen av 1950-tallet ble byggingen iverksatt.

ÅRSSKRIFT 2009 – Øvrebøfolk

• – er vel stort sett kjent som et rolig og sindig folkeferd, men noen ganger har det nok brust opp til noe som ligner mistenkelig på en bygdestrid. Diskusjonen om hvilket sted som var sentrum var kanskje lettere noen hundre år tilbake i tid da Øvrebø var så dominerende, selv om mange ting tyder på at Stallemo kanskje var et like viktig område. I nyere tid har vel striden stått mellom Homstean og Mølla/Skarpengland, begge vil være størst og mest betydningsfull.
• Et konkret eksempel på dette er diskusjonen om hvor skolen skulle lokaliseres da det ble nødvendig med sentralisering. Både Stallemo, Øvrebø og Eikeland (nå Songdalen), viste seg å tape i kampen om å få beholde skolen i bygda si. Det måtte bli Ilebekk/Homstean og Mølla/Skarpenglandsom ble de nye skolekretsene. Men lokaliteter hadde ingen av de til å ta i mot alle eleven, og det måtte bygges nye skolehus. Men hvor var det nok ikke full enighet om. Vi refererer her litt fra de dokumenter som vi har fra den tid:

Klage til Øvrebø Forliksråd, Øvrebø.

Klagar: fleirtalet i Øvrebø skulestyre.

1: Olav Upsahl, Øvrebø , 2: O.S.Ilebekk, Øvrebø, 3: T. Mindrebø, Øvrebø, 4: Georg Iveland, Øvrebø, 5: Oskar Eikeland, Øvrebø

Innklaga: 1: Formannen i tilsynet for Mylla skulekrins; Harald Witsø, Øvrebø, 2: Formannen i tilsynet for Øvrebø skulekrins, Toralf Drange ; Øvrebø

Saka gjeld: I skriv av 22. februar 1947 frå Mylla krins til Øvrebø skulestyre heiter det bl.a.: «19/2-1947 var det krinsmøte i Mylla krins då fleire av foreldra hadde kravd det. Det møtte i alt 50. Desse vedtok samrøystes å sende denne protesten til heradstyret:

«Mylla skulekrins vil på det mest bestemte protestere mot samanslåing av Mylla og Ilebekk krinsar til ein skulekrins, likså vel som mot bygging av eit skulehus som er mynta på full sentralisering av alle krinsane i bygda, noko som kjem klart fram i referat frå skulestyremøte 8/2-47 i Fædrelandsvennen.»

Grunnar: 1: Avrøysting i krinsane hausten 1946 viste at 100% av dei frammøtte i alle krinsane i bygda var i mot full sentralisering. Berre Iloebekk krins var føre delvis sentralisering, d.v.s. samanslåing av Mylla og Ilebekk krinsar, og berre når skulen vart bygd i deira eigen krins. Den heilt egoistiske framferd som fleirtalet av skulestyret har vist i denne sak ved å gå slik stikk i strid med folkeviljen, gjeven klårt ved avrøysting i fjor, er beint fram utoleleg av folkevalde representantar. Det er med undring og harme ein ser at denne prøysermantaliteten framleis kan få lov å råda i ei bygd, og krinsen vil ta dei kraftigaste rådgjerder mot slik framferd

2: Dei pedagoigiske føremuner med en 4-delt skule, samanlikna med ei 3-delt, ser firne ut på papiret, men i røynda er den 3-delte langt betre. Den fremste autoritet pedagogiske spørsmål i landet vårt, Erling Kvistvik, hevdar at 3-deling er den pedagogisk beste skuleordning. (Jamf. Lærebok i pedagogikk for lærarskulane «Læraryrket»). Det er og klart at for folk som vil tenke at den personlege kontakt, som har så umåteleg stor verd i folkeskulen, vert langt større når barna er delt i 6 klassar enn når det berre er 4 klassar. Foreldra krev at borna får den beste opplæring ein kan gje dei, og dersom skulestyremedlemer set sitt personlege og interesse føre barna si opplæring og dermed barna si framtid, har dei svike si oppgåve og burde aldri ha sete i eit skulestyre.»

Skrivet er også – etter Witsø`s foranledning – kunngjort i Sørlandet torsdag 27. februar 1947.

I skriv av 25/2-47 frå Øvrebø krins til heradstyret heiter det bl.a.:

«Det er dessutan kjent at Ilebekk krins er i mot å slå saman Ilebekk og Mylla krinsar om skulebygget vert ved Mylla. Øvrebø krins vil difor på det mest bestemte ta avstand frå ein plan som er grunna på så egoistiske motiv. Krinsen vil også med dette rå til at heradstyret forkastar den vedtekne skuleplan og lagar det slik at kvar krins får sitt eige skulehus.»

Skuldingane er usanne. Ved de nemnde skuldingar har de rettstridig tilføyd klagarane en ærekrenkelse eller medvirket hertil. Videre har de innklagte søkt å bevirke eller medvirke til at noen finner tiltro, eller egnet til å skade klagarenes gode navn og rykte, eller utsette desse for hat, ringeakt eller tap av den for deres stilling eller næring fornødne tillid.

Klagarane akter derfor å forfølge saka ved retten med påstand om straff, mortifikasjon, erstatning, oppreisning og omkostninger, liksom de innklaga vil bli påstått tilplikta å offentliggjøre dommen på egen bekostning.

Vi ber derfor Harald Witsø og Toralf Drange innkalt til forliksrådet til forliksmekling i saka. Prisessfellesskapet er hjemlet i tvist §68.2. Klagen i 4 ekspl. Øvrebø 23. april 1947. for klagarane

ÅRSSKRIFT 2009 – intervju med John Ånund Horrisland

– bosatt i den gamle lærerboligen Reinan som hørte til Øvrebø skole på Skolandsmyra. Der har han bodd i 17 -18 år etter at han solgte gården Vollen til sin sønn Ole Jørgen. (John Ånund døde i 2018)

Da jeg var ferdig med militærtjenesten begynte jeg å arbeide i knuseverket på Greibesland. Det var brødrene Jens og Ådne Greibesland som drev knuseverket sammen med Olav og Arthur Iglebæk. De leverte sand til asfaltverket på Stokkeland. Der drev jeg verket sammen med Finn Tjomsås, og vi hadde fire år «sammen i sanden».

Verket ble etter hvert historie, og etter den perioden kjørte jeg lastebil for Olav og Arthur Iglebæk i fire nye år. Det var all slags kjøring: om vinteren var det mye kjøring på veianlegg og liknende, og om sommeren forskjellige oppdrag, bl.a. kjøring av sand. Og om kveldene var det ofte kjøring av lass med fiskekasser, slik at mesteparten av natta gikk med. Lassene ble kjørt til forskjellige steder, men det var ofte Mandal, Farsund, Egersund og «sånn bort ette». Det var alltid til steder der det var fiskemottak. Og dette med kasser ble etter hvert en viktig del av arbeidsoppgavene senere i livet.

Det var også andre typer kasser som ble transportert, og det meste var grønnsakkasser. I den perioden kjørte jeg mest for Syvert Fjellestad. På den måten fartet jeg mye rundt på Sørlandet, og ble etter hvert godt kjent. Fiskekassene mot vest og grønnsakkassene mot øst.

Noe som fulgte med kjøring om vinteren var brøyting. En måtte jo prøve å holde veiene åpne så «de fleste» kunne komme fram. Verktøyet en brukte hadde mye å si, og jeg husker spesielt en brøyteplog som var laget hos Steinsland på Hægeland. Den var klinket sammen og vår særdeles lett og god å brøyte med. Den heiv snøen godt og det var nesten ikke noe oversprut med den heller, ja, den var nesten helt fullkommen. Så de gamle smedene kunne sine saker.

Senere ble det en ledig jobb på ruta og Olav og Arthur spurte om jeg kunne tenke meg den. Det kunne jeg, men en måtte jo ha sertifikat først. Den gang var det ikke så nøye. Jeg måtte jo kjøre opp for biltilsynet først, og det gikk jo forsåvidt greit. Jeg husker likevel at jeg var ganske spent, for den gang satt en jo noen ganger på venstre og noen ganger på høyre side når en kjørte og jeg hadde jo ikke fått trent noe særlig på å kjøre høyrerattede biler. Den bilsakkyndige ble noe forskrekket når han hørte det, men det gikk greit likevel og jeg fikk sertifikat etter en liten tur ned i byen. Så enkelt var det faktisk.

Jeg drev altså gården Vollen og begynte etter hvert å drive et sagbruk for meg selv. Jeg skar noe husmaterialer og etter hvert mer og mer til kasseproduksjon. Da skar jeg det først i lange plank og kuttet det deretter opp i passende lengder til kassebord slik at jeg kunne sende det gjennom kløyva. Det var ganske tynne bord til grønnsakkassene: 8 mm tykt og 2 1/2 tomme breie. Til fiskekassene måtte en ha nøyaktige mål på sidene og endestykkene, mens en til bunnen kunne skjære bord av forskjellig størrelse.

Men produksjon av fiskekasser drev jeg ikke så mye med. Jeg fikk imidlertid kjøpt noe brukt utstyr på kassefabrikken på Dynestøl. Det fikk jeg bygd om slik at det passet til mitt bruk og det ble veldig greit. Det brukte jeg til det ble så slitt at jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde tenkt å få noen til å reparere det, men det var da at sønnene Ole Jørgen og Thor Andreas sa at je gheller måtte bytte det ut med de fisnke sagene som var så populære, og slik ble det. Mye av grunnen til dette var nok også at jeg etter hvert fikk behov for tilpasset utstyr på grunn av sviktende helse. Utrolig nok fikk jeg solgt det gamle anlegget så langt bort som til en mann i Troms, slik at det ble nærmeste nabo til Sætermoen militærleir.

Den gang var en «fjod å fæl» så en kunne mest aldri få nok – noen ganger ble det vel «noe møe». Det var veldig moro å drive på med alt dette, og jeg fikk veldig god kontakt med folk dit jeg kom – det var utrolig morsomt!

Jeg er svært takknemlig for at jeg hadde et godt samarbeid, først med Anders Kleveland på Stallemo og senere Odd Greibesland på kassefabrikken og leverte kasser for dem. Etter hvert overtok jeg mye av dette selv og leverte masse kasser til distriktet vestover på Jæren. En del leieskur har det også blitt. Jeg må si at saga og lastebilen har vært en viktig del av livet mitt, og det er morsomt å tenke tilbake på den tiden og alt en opplevde og alle de gode kontaktene en fikk rundt om i Sør-Norge.

(Intervjuere: Odd Reidar Loland/Øyvind G. Føreland)