Her får du andre del av det det Øyvind skrev i årsskriftet i 2008:

Jeg begynner min ro-karriere: Omkring 1995 bygde far min en flatbunnet båt som var rett bak og omkring 12 fot. I begynnelsen var båten utstyrt med motor, og husker jeg ikke feil var det en 100 ccm motorsykkel-motor. Den ble fjernet fra båten etter kort tid, fordi min 8 år eldre bror, Ingvar, greidde å starte den. Han far var redd det skulle skje en ulykke med båten. Det var jo ikke så vanlig med motor i båtene i innlandet på 50-tallet. Jeg var vel omkring 7 år da jeg begynte å ro denne baten, og i den første tiden var det lite morsomt for passasjerene å sitte foran. Armstyrken min var det ikke mye å skryte av, og det medførte at hver gang jeg førte årene mot baugen for å ta nytt tak, så plasket de ned i vannet. De som eventuelt satt framme i båten fikk en skvett vann over seg for hvert eneste åretak. Var det en lengre rotur kunne vedkommende bli temmelig blaut. Som kjent gjør øvelse mester, og etter hvert ble jeg både sterk og flink til å ro. Og da var det tørt og trygt å sitte foran! (Bilde av båten som var bygget vinteren1965, og som han utstyrte med seil.)

Seilturer på Sangeslandsvannet: Den aller førstebåten Stein og jeg seilte med var hjemmesnekret av kassebord fra A. & G. Føreland Karosseri & Maskinverksted, som verkstedet fremdeles hette. Båten var flatbunnet og spiss i begge ender, og jeg tror at det var i 1964 den ble snekret. For å få baten tettest mulig ble bunnen smurt med smeltet bek. Dette varmet vi på bål til det ble flytende. Beket var fast form i papirsekker, og vi brukte rester etter taktekking av verkstedet.

Vi søker nødhavn: Her kommer historien om en seiltur som fetter Stein og jeg hadde en vindfull sommerdag midt i 60-årene. Turen startet i østenden av vannet og denne dagen blåste det sterk vind fra vest, det vil si at vi hadde motvind. Vi hadde nemlig tenkt å seile mot vestenden av vannet. Da vi hadde krysset oss nesten til Sandodden, kom det en spesielt kraftig vindkule. Det førte til at masta knakk og seilkraften forsvant, og dermed måtte vi søke nødhavn på Sandodden. Der fikk vi spjelket masta på et slags vis, slik at vi kunne seile tilbake der vi hadda startet, båtplassen ved Lidalshytta i østenden av vannet. Masta var nok av litt tvilsom kvalitet, for etter det jeg husker var den snekret av to litt tykke bord. Vinteren 1965 bygde far min en seilbåt på 15 fot til meg, med en støpt betongkjøl på omkring 50 kilo. Jeg klarte aldri noen gang å kullseile med denne båten, så kjølen var skikkelig god. En gang jeg var ute og seilte i kraftig sidevind trodde jeg det skulle gå galt. Jeg hadde kroppen min over båtrekka mot vinden da den brått skiftet retning, Seilet slo over til den siden jeg var, og båten tippet kraftig over og jeg fikk baken i vannet. Men den rettet seg opp igjen med en gang istedenfor å gå rundt. Etter noen år endte dessvderre båten sine dager på land i vinteropplag med kjølen i været. Der kjørte noen over båten med traktor, og den var ikke til å reparere fordi bunnen ble stygt skadet. Båten knakk ikke sammen av denne påkjenningen, og det viste også hvor solid den var bygget. Jeg har ennå seilet og masta til båten, men nå har tidens tenner samt ugunstig lagring redusert seilduken slik at det ikke er brukendes lenger. Men som et minne er det helt okei.

Turer i skog og mark: Far min var svært glad i å bruke naturen, og han tok meg tidlig med på skogturer. Noe jeg husker spesielt godt fra disse turene, var at vi alltid hadde bål og stekte grovbrød med masse smør og sukker på. Når smøret og sukkeret hadde smeltet og trekt inn i skiva var den ferdig. Herlig! Dette var noe av det beste jeg visste som barn, og jeg liker det fortsatt. Han far var svært nøye med brannsikkerheten når han fyrte bål. Der han tente opp skulle det enten være sand, fjell eller fuktig mark. Det var også svært viktig at det ikke var noe annet brennbart i nærheten av bålet. Dette har jeg tatt med meg som verdifull lærdom fra barndommen. Da jeg var barn var det lov å brenne bål ute i skogen hele året. Nå har det i mange år vært forbudt å gjøre opp bål i utmark fra 15. april til 15. september. Det var skogen rundt Sangeslandsvannet som ble mest benyttet som turterreng, og herfra har jeg mange gode minner. Her følger ett til.

Elgfamilie i Sangeslandsskogen: Jeg kunne være i 5 – 6 års alderen da vi var på tur i skogen innerst ved Sangeslandsvannet som tilhørte Monen gård. Et par hundre meter fra vannet fikk vi se ei elgku med to kalver som sprang over ei myr. Det synet kommer jeg aldri til å glemme. I begynnelsen av 1950 var bestanden svært liten, og det var et sjeldent syn å se elg. Elgen var også svært sky på disse tider, og det var vanskelig å komme særlig nær.

Grøfting i skogen til Monen gård: En tid senere var vi igjen på sen samme myra, og da fikk jeg se hvordan man kunne grøfte myrer i gamle dager. Det ble brukt et spesielt sprengstoff som hette grøftedynamitt, og dette var Jemen virkningsfulle saker. Sprengstoffet var formet i passe store ladninger. Etter at disse var plassert godt ned i myra med ca en halv meters avstand, ble ladningen i den ene3 enden detonert med lunte og knall. Slaget fra eksplosjonen slo av de andre ladningene i rask rekkefølge, og drønnet samt myrspruten som sto til værs var enorm. Å få oppleve denne måten å grøfte på var litt av en opplevelse for en liten guttepjokk som godt og vel var tørr fra bleiene. Når jeg lukker øynene kan jeg fremdeles se for mitt indre øye jordspruten og høre smellene.

Det var en eksplosiv slutt for i år, men jeg regner med å grave fram flere minner til julen 2009. God Jul og Godt Nyttår ønskes dere alle!