Øvrebøguttene blir ettertraktede ektemenn: 

Fædrelandsvennen 30. april 1949: Framhaldsskolens gutter deltar med liv og lyst i husstellsundervisningen, baker julekaker, lager leverpostei, koker og braser. Benevnelsen «kvinnfolkarbeid» er gått av mote.

Når framhaldsskolen om ikke lenge gjøres obligatorisk, kan Vest-Agder`s herreder vende seg til Øvrebø og få råd og rettledning. Her drives nemlig framhaldsskole på 10. året. Den tok til i 1939 og ble allerede i 1940 obligatorisk. Første kurs var på 12 uker, men i 1940 ble skolen utvidet til 16 uker. Av disse nyttes 5 til praktisk undervisning så som sløyd og håndgjerning. De øvrige medgår til teoretisk undervisning. I tillegg 3 ukers husstellsundervisning for så vel gutter som jenter. Denne har med hell vært drevet i år, og faget er populært både hos guttene og i hjemmene.

Kommunen har en årlig utgift til skolen på 4000 kroner. Det resterende, 75% av de samlede utgifter, dekkes av staten. For å komme til og fra sklolen nytter elevene rutebil. Forholdene ligger greit til rette i så måte. Skysslutgiftene bæres av kommunen som får refundert fra staten kr. 0,90 pr. dag pr. elev.

Mannen bak skolen: Mannen Øvrebø i første rekke kan takke for at bygda har obligatorisk framhaldsskole svarende fullt ut til normal planen for sådan, er Olav Upsahl. Han ble formann i skolestyret i 1940 og forstod straks at her hadde bygda en sjanse til å gi ungdommen som ikke kom til å søke mer skole, anledning til å gi enda noen nyttige kunnskaper før de tok fatt på forskjellige felt i arbeidslivet. Det gjaldt derfor å gjøre skolen så god og allsidig som mulig. I dette arbeidet fikk han god hjelp av framhaldsskolen lærer, T. Mindrebø. Disse to har hovedæren for at framhaldsskolen er så populær i Øvrebø som den er i dag, og så godt utbygd.

Motviljen har veket plassen for interesse. Under et besøk ved framhaldsskolen o Øvrebø forleden, fikk vi også anledning til å hilse på Upsahl. Han er nærmeste nabo til skolen som holder til i Leiren på Homme, og følger den naturlig nok med stor interesse, selv om han ikke lenger er skolestyreformann. På vårt spørsmål om det ikke vakte motvilje i bygda da den ble obligatorisk, får vi vite at i de første årene reagerte nok en og annen. Søknader om fritakelse kom også. Disse ble behandlet indioviduelt. Fant man rimelig grunn for det ble de innvilget. Etter som skolen har arbeidet seg inn i folks bevissthet, har motviljen veket plassen for interesse. Foreldrene ser gjerne at barna går der før de slutter skolegangen, for manges vedkommende for alltid.

Dårlig med husrom, men nok av arbeidslyst. Nå vil kanskje mange være av den tro at Øvrebø er en ren velstandskommune og har godt med penger og skolehus. Men skolehus er det helst dårlig stell med. Framhaldsskolen har hva husrom anmgår fristet en heller kummerlig tilværelse. I de 9 årene den har vært i gang, har den flyttet 4 ganger for til slutt å havne i en militærbrakke på Homme. Ved selvsyn fikk vi overbevise oss om at forholdene er primitive. Brakken eies av Øvrebø Trevarefabrikk og skolen disponerer to rom. Det ene benyttes til sløyd, og det andre er kombinert undervisningssal for teoretiske fag, håndarbeid og husstellsundervisningen. Vann og vask finnes ikke. Dårlig bevendt er det også med maling, men nok av sol og lys får slippe inn. Ellers er der gjort forsøk på å pynte opp med bilder av forskjellige slag. Det som holder motet og arbeidslysten oppe hos personalet er håpet om at det skal bli bedre. Planene for nytt skolehus i Ilebekk krets ligger ferdige. I denne er det prosjektert rom for framhaldsskolen foruten spesialrom til gymnastikk, hjåndarbeid, sløyd og husstellundervisning. Skolen eksisterer riktignok bare på papiret ennå, men med den interessen Øvrebøfolk har vist for framhaldsskolen, er det grunn til å tro at den vil bli forsert fram så snart som materialsituasjonen tillater det eller byggetillatelse innvilges. Av midler er avsatt 25.000 kr. på fylkesbudsjettet. På kommende skolebudsjett foreslår skolestyret ført opp 15.000 kr. til skolehus på Ilebekk.

(Brakka i den gamle militærleiren på Homme brant ned og framhaldsskolen flyttet da til den nybygde Ilebekk skole. Foruten Torkel Mindrebø, var også Gunda Mæsel (håndarbeid) og Magnus Abelseth (sløyd) ansatt ved Øvrebø framhaldsskole.)

Erling ekspert på julekake. Det pågående kurs har 11 elever, 3 jenter og 8 gutter. I anledning besøket (fra Fædrelandsvennen), har husholdnings-lærerinnen, Gunda Mæsel fra Finsland, foranstaltet en skolekjøkken dag, (husstellundervisningen ble avviklet ved kursets begynnelse). For anledningen har guttene pyntet seg i de fineste forklær, (sikkert lånt av mor eller søster), og utstyrt seg med hvite kokkeluer, og bakt kaker til kaffien. De er litt sjenerte til å begynne med, og en «gallup» om hvordan hvit saus skal lages, faller ikke videre heldig ut, Erling kan huske at han rørte meget, forteller han, og brukte varm melk. Da samtalen kommer inn på kakebakst går det bedre. Erling viser seg å være spesialist på julekake. Til jul måtte han hjem for å være med i julebaksten. Arnfinn Fjellestad og Otto Nordli røper også at de har praktisert en del kakebaking hjemme.

(Andre elever bl.a..: Erling Haugland (fra Bjelland), Olav Kleveland, Oddbjørn Skeie, Anders Godhei og Dagfinn Fjellestad, Anny Moland (Bjelland), Lilly Røsstad og Anna Iveland).

Leverpostei på ønskelisten. Frk. Mæsel kan fortelle at guttene har lagt for dagen stor interesse for lever. En kom således og spurte om han kunne få løre å lage leverpostei. Ellers har de lært forskjellige andre tilberedninger av lever. På vårt spørsmål om de tar del i arbeidet på kjøkkenet hjemme, for eksempel koker middag mens mor er til kirke, får vi benektende svar fra alle unntatt en. Han er ikke i den heldige stilling å ha en søster og må assistere med ett og annet.

Benevnelsen «kvinnfolkarbeid» er gått av moten i Øvrebø. Hvordan går det å holde styr på guttene? vi retter spørsmålet til frk. Mæsel. Godt, de har vært greie å ha med å gjøre. Min erfaring er at de trives i kjøkkenet, er ivrige etter å lære og benevnelser som «jentearbeid» og «kvinnfolkarbeid» høres aldri. Slikt er gått av mote i Øvrebø. Guttene er også overmåte oppmerksomme og hjelpsomme til å gi en hånd. Vannbæringen står de tjenestevillig for, så om de finner på litt spillopper og lugger jentene i håret, må en unne dem den fornøyelsen. Her skylder vi å føye til at de tre jentene langt fra ser forknytt eller kuet ut. Det forsprang de har uti kokekunsten fordi de er kvinnekjønn,og allerede har praksis bak seg, setter dem i respekt hos guttene. De har gjennom husstellsundervisningen lært å verdsette en dyktig kokke. Jentene har på sin side fått erfare at gutten kan når de vil, og læres opp.