ÅRSSKRIFT 2006 – MINNER FRA BARNDOM OG OPPVEKST PÅ GREIBESLAND

ÅRSSKRIFT 2006 – MINNER FRA BARNDOM OG OPPVEKST PÅ…

Anna Iglebæk, født Greibesland var 92 år da hun ble intervjuet hos Kell Anders og Daghild Greibesland på Stallemo. En hel dag satt hun og fortalte om sin oppvekst!
Anna Iglebæk, født Greibesland, så dagens lys 26. januar 1914, og forteller om

Minner fra barndom og oppvekst på Greibesland

Den gang var det åtte bruk på Greibesland og det var oldefar som hadde to bruk der, og far, Lars Tørresen, fikk Haugen og det ble vårt bruk. Han var gift med Guri Hægeland. Bestefar hadde det største bruket, ”Der Aust”. Gårdene på Greibesland var Vollan, Årvoll, Furuneset, Bakken, Haugen, ”Der nede”, ”Der aust” og ”Der ute”.

Vi hadde det alltid greit sammen på Greibesland.

Jeg kan aldri huske at det var uvennskap eller at vi ikke kunne snakke sammen.  Folk gikk til hverandre, var inne hos hverandre og drakk kaffe, og alltid var en velkommen. Jeg husker at da jeg ble konfirmert skulle jeg sette opp håret og være ”voksen”. Naboen gikk forbi, så på meg og sa litt undrende: ”Nesten voksen?”  Jeg ble sint som en hane, men det var lenge han minnet meg om ”nesten voksen”. Det var jo for spøk, og slik var tonen mellom alle der.

Vi var fem søsken, tre gutter og to jenter De to eldste guttene, Sigurd f. 1909, og Trygve f. 1910, reiste i ung alder til Amerika. Trygve kom hjem igjen i 1939, egentlig bare på ferie. Men så kom krigen og han fant sin kone, Mally i Mandal og ble værende her, og drev gården på Hægeland fram til en storgård og et mønsterbruk. Sigurd ble imidlertid boende i USA til han døde. De siste årene han levde var han hjemme hvert år. Han lengtet veldig til Norge og kunne aldri slippe den lengselen. Hans kone var svensk, og følte at det var for tungt å skulle instille seg på å få et tredje fedreland, og derfor ble det i Amerika han levde og døde.

Den tredje broren, Tomas f. 1912, hadde viktige oppdrag i Øvrebø kommune. Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap i Sachsenhausen og i Polen i to og et halvt år. Vi fikk alltid fine brev fra han til Sigurd, og han skrev alltid at ”det jeg skriver her er helt sant, like sant som at du er min yngste bror”. Det var jo sin eldste bror han skrev til og brevene ble alltid sensurert. Fangene ble fraktet på kretturvogner, sto som sild i en tønne og fikk verken vått eller tørt, bare den væska som kom ut av et rør på lokomotivet. Grunnen til at han ble tatt var at han var utdannet militær. Da tyskerne kom oppover Setesdalen rykket han ut for å være med på å stoppe dem. Men det var nasister i styre og stell og de sa at det var ingen vits i å gjøre motstand, tyskerne var for sterke. Tomas kom hjem, flyende sint fordi de hadde blitt sendt hjem, og etter dette kom han i papirene til de tyske makthaverne. En del seinere kom Ole Vehus og hans medløpere til Greibesland. Tomas hadde imidlertid flyttet fra Greibesland til Rollestad. Han hadde giftet seg og de hadde fått et barn. Men Vehus og tyskerne kom midt på natta og tok han med seg. Han fikk ta med seg noen få eindeler og ble fraktet til Grini der han satt en god stund. Der hadde han det for så vidt godt. Han var ikke menig, men befal og de ble behandlet litt bedre. Vi hadde også kjente i Oslo, bl.a. var kona til en utenlandsk attasje aktiv som lotte, og hun gjorde en stor innsats med å bringe mat til fangene. Hun kjente altså min bror og gjorde veldig mye for han. Senere ble han sendt videre til Tyskland. Jeg husker at han kom hjem fra Tyskland og Polen sent på året med De Hvite Bussene. Da han kom hjem hadde han ingenting å fortelle, han var helt tyst. Selv ikke til sin kone fortalte han noe. Den lille dattera kjente ikke sin far da han kom hjem og syntes han hadde så stygge klær. Hun ville at han skulle ha så fine klær som onkel Trygve hadde. Da han kom hjem hadde han vondt i det eine beinet og gikk med stokk. ”Kjære deg Tomas, går du med stokk?” sa hans mor. ”Alle fine folk går med stokk”, svarte han. Han klarte seg godt etter hvert, men det var nok tøft det første. Han hadde herredskassen og ligningen i Øvrebø kommune, og ble de seneste årene ligningssjef i Songdalen.

Ragnhild f. 1918, var den yngste og bodde i Oslo i mange år der hun arbeidet i Kirkens bymisjon og hadde mye med barn å gjøre. Da hun ble pensjonist flyttet hun til Kristiansand og fikk seg leilighet der. Hun var veldig god til å synge og brødrene i Amerika ville at hun skulle komme over og utdanne seg i sang, men hun kunne aldri reise fra mor. Det var trygt og godt for mor, for om jeg var hjemme, så hadde hun sagt til min søster: ”Jeg tror Anna må være litt nervøs, for om jeg legger meg ned litt kommer hun og skal kjenne på meg om jeg lever”.

Fra oppveksten husker jeg at vi som var minst fikk lurt oss med de som var større. I jula og ellers når det var snøføre, husker jeg at de store hadde en lang kjelke som de dro med seg langt oppe i skogen og rant nedover, gjennom hele garden og helt ned til ”Kjørkebruna”. Men da fikk ikke vi lov til å være med, det var for farlig for oss små.

Ellers slapp vi jentene nokså godt fra arbeidet på gården så lenge guttene var hjemme. Mor var ikke så sterk etter alle barnefødslene, men jeg kan huske at da den minste av oss søstrene ble syk og  måtte på sykehus og mor måtte være med, måtte far få hjelp til å stelle i huset og fjøset, for det var hennes jobb.

Vi hadde ikke strøm og jeg var så mørkredd. Jeg husker godt at brødrene måtte følge meg på utedoen, og det var mørkt på loftet og godt å ha følge for å få meg i seng. Fantasien spilte en viktig rolle for oss, enten det nå var historier vi diktet eller som min søster som hadde navn på vedskiene i skjulet. En gang var hun helt fortvilet fordi de hadde brent opp ”Osmund”.

Jeg gikk på skole i skolehuset på Stallemo.

I de første klassene hadde jeg frøken Gunnhild Loland som lærer. Hun var bydame fra Lillesand, og jeg husker hun skulle vise oss skogen. Vi gikk der og trasket i lyngen og jeg husker jeg tenkte at dette kunne vi da fra før, det var ikke noe nytt å lære. Den læreren vi hadde senere, Thorvald Haugenes, kunne ikke synge og da hadde vi andre lærere: frøken Kravlen, Nils Lian, som senere ble misjonær. Han likte vi veldig godt og senere startet han sangkor og vi var med hele ”bølingen”.

Det var lang vei å gå fra Greibesland og til skolehuset på Stallemo. Jeg husker at det bodde et ”læreremne” i andre etasje på skolehuset, men vi hadde ikke han som lærer. Om vi ikke lærte noe annet så lærte vi i alle fall å sitte ordentlig i pulten: vi skulle sitte rett. Ingen ”kattrygg” her, sa Haugenes, og så fikk vi et klaps på ryggen.  Jeg husker han la ei bok på hodet mitt, og jeg torde nesten ikke puste. Hver morgen måtte vi hilse pent, neie og bukke. Læreren var god venn med far og mor, men det likte vi ungene ikke noe særlig.

Jeg tror at han var flink til å få fram det beste i oss, og vi hørte ofte at elevene fra Stallemo var spesielt kunnskapsrike. Skogplanting var også en del av undervisningen. Jeg tror det var bondelaget som arrangerte det. Vi var rundt på forskjellige plasser og plantet og læreren var med oss  og det var veldig gøy. Det var nesten som en fridag. Og tenk om vi ble godt mottatt! Vi var alltid inne hos de vi plantet hos og fikk mat og drikke, og det var jo veldig stas for de gjorde nok litt ekstra ut av det. En gang tror jeg vi fikk vin! – nei, det var vel saft hun skjenket fra flaska til oss.

Vi likte ikke bilene som kjørte når vi gikk på skoleveien, og jeg husker spesielt en episode. Jeg og nabojenta hadde alltid god tid på skoleveien, og så kom det kjørende en bil, sakte og forsiktig. ”Hva i all verden har den bilen her å gjøre? Det er jo vår vei!” tenkte jeg da den kjørte forbi oss. ”Nå skal jeg stenge veien så den ikke kan komme forbi her mer.”  Vi hadde god tid og på fjellet ved siden av var der mye mose. ”Vi tar masse mose og stenger veien med”, ble vi enige om. Vi stablet en hel mur og følte oss sikre på at bilen kunne ikke komme fram der mer! Det var mange ting som gjorde at skoleveien tok lang tid. En gang var det så mye tyttebær langs veien. Vi hadde fine stråhatter på hodet og tok av oss hattene og fylte dem med bær som vi kom hjem med. Men jeg kan aldri huske at vi fikk skjenn fordi vi kom sent hjem. De ble vel så vant med det etter hvert. Noen ganger fikk vi sitte på kjerra til en som hette Anders Årvoll, men vi kalte ham heller Rudolf Persen for det syntes vi var så flott et navn. Han hadde vært til Homstean med melk til meieriet der, og vi syntes det var flott å sitte på melkespannene på tur hjem

Noen elever hørte til Frikirken og fortellingene i bibelhistorien deres hadde en noen annen ordlyd. Dette tok ikke lærer Haugenes hensyn til, så elevene måtte låne våre bøker og lære alt ordrett. En gutt ble hørt, men kunne ikke komme på hvordan teksten begynte. ”Sitt ned!” sa læreren. En jente som var svært flink måtte reise seg og fortelle leksa, men kunne heller ikke komme på hvordan den begynte. ”Sitt ned!” Så ble min søster Ragnhild bedt om å reise seg, men kunne heller ikke komme på hvordan det begynte. ”Sitt ned! Dette hadde jeg ikke ventet av deg Ragnhild!” sa læreren. Senere hadde vi moro av å si til henne. ”Dette hadde jeg ikke ventet av deg Ragnhild!”

Skoleveien beregnet vi at vi måtte bruke en time på og jeg hadde ofte følge med de store guttene. En gang passet det ikke og jeg måtte overnatte hos onkel ute på Hægeland som hadde to jenter til å stelle for seg. Det likte jeg dårlig, for jentene var gamle og ville legge seg tidlig og til alt overmål måtte jeg ligge på samme rom som dem. Dagen etter fikk jeg lurt meg til  å bli med en annen jente hjem, men det gikk bare den ene gangen for det ble selvfølgelig oppdaget. Jo, jeg var nok litt rampete. Jeg husker de store guttene kalte meg for ”fliba”, for jeg begynte å tute når noe gikk meg i mot. Da jeg ble større tok jeg igjen for dersom det var noe sa jeg at jeg skulle sladre på dem.

Frikirkebevegelsen sto sterkt i Øvrebø, men jeg kan aldri huske at det kom til noen strid eller motsetninger mellom de som hørte til forskjellige kirkesamfunn. Frikirkeforstanderen, Johannes Hægeland, bodde her på Hægeland og han holdt møtene på skolehuset. Der var ikke noe bedehus i bygda den gang, men faste møter ble holdt og vi møtte opp på alt som ble arrangert. Jeg husker at jeg syntes det var så rart da en kone på et bønnemøte sa: ”Å Gud, hjelp min avmakt!”. Senere har jeg jo forstått at det var ikke så rart. Det var stor kristen aktivitet, og jeg kan ikke huske at det var noen av min familie som var med i det frilyndte ungdomslaget på Homme.

Det var Edwin som var prest da jeg skulle konfirmeres. Jeg syntes han var veldig grei og han var på besøk hjemme hos oss. Det var mange som ikke ville la sine barn bli konfirmert hos ham fordi de mente han var for liberal, men jeg har mange fine minner om ting som han lærte oss. Det var strengt, med pugging av salme- og bibelvers, men han var svært folkelig og så på oss som likeverdige. Jeg vet at mange ble konfirmert i Frikirken og ble medlemmer der.

Til pinse fikk vi alltid nye blåtøyskjoler og hvite tøysko. Jeg kan aldri huske at jeg var misfornøyd med det tøyet jeg hadde. Jeg husker jeg hadde en kjole som jeg syntes var så flott. Det var morsomt når naboene kom og skulle ha oss med  på søndagsskolen og jeg kunne være så fin. Jeg kan forresten ikke huske at guttene var med der. Jeg feilte en gang noe og far måtte være med meg til doktoren i byen. Der fikk jeg noe medisin som var så søtt og klissete, vondt syntes jeg det var! Men det var ikke noe problem, for min bror, Tomas, syntes det var så godt så han kunne bare ta den.

Vi hadde ofte besøk av fanter og det var veldig spennende. Etter at far var død i 1930, hadde vi ei taterjente i pensjon. Hun var søt og grei, og det må nok ha vært rart for hennen når fantene, og noen ganger foreldrene, kom til oss. De ville ha henne med, og hun hadde nok lyst til det, men samtidig sa hun at hun hadde det så godt og trygt hos oss at hun heller ville bli. Hun ble konfirmert mens hun bodde hos oss. Det var en onkel av oss som hadde skaffet plass til henne og det var en kjærkommen inntekt for mor som var enke. Jenta flyttet senere til Tveit og ble gift der og vi mistet kontakten med henne. Vi hadde også en mannlig psykiatrisk pasient hos oss. Husene på Greibesland brant ned og det var da han sto og så på og sa: ”Å tenk på all den gode ”tøra” (tyri) som brant opp!” Han var så flink til å spikke tøre til opptenningsved for oss.

Jeg husker navnene på noen av fantene: Lars og Lava og de var så greie. De hadde alltid telt nede ved Kirkebrua. Om kveldene var vi nede for å se hvordan de hadde det. Men jeg husker at vi hadde ei lekestue og der var de inne og pelte med seg det de syntes var fint, men vi turde ikke si noe til dem for det.  En annen sa alltid ”kalt i dag, kalt i dag, varmt i dag, varmt i dag”. Noen kalte han Ola Ulltråd, eller Stoppe Lars og mange andre navn. Navnet Ulltråd fikk han på grunn av striesekken som han hadde på ryggen, og den var stoppet med alle mulige farger av ulltråd. Jeg tror han kom vestfra. Han bodde alltid hos naboen vår og spiste godt av maten som ble satt fram. Så gikk han de fem minutters vei det var til oss og fikk et måltid mat der, og derfra til neste hus for å få et måltid der. Det var sikkert ikke nødvendig for han å spise mer den dagen. Han handlet synåler og knappenåler og slikt noe som han hadde i sekken sin.

En annen var fin mann og gikk rundt med varene sine i et fint skrin. Hvor han kom fra vet jeg ikke. Han hadde trådsneller og annet fint i skrinet sitt og derfor handlet vi bare med ham. I tillegg til pengene varene kostet skulle han gjerne ha litt mat. Fantene var aldri farlige, men en som jeg ikke husker navnet på var så morsk og skummel i blikket at vi var redde for ham. En kveld kom han til oss og satte seg til lenge og mor torde ikke si at han måtte gå for da visste hun at han kom til å opponere. Jeg måtte gå ned til naboen og spørre om han kunne ligge hos oss om natta og det gjorde han. De skulle ligge på samme rommet og det første fanten gjorde da de gikk til sengs, var å ta opp en svær tollekniv som han la på nattbordet. Jeg vet ikke om naboen vår sov noe den natta, og vi var glade da vi fikk fanten av gårde om morgenen, så da var det over. Han hadde vært hos oss før og visste sikkert at vi var alene kvinnemennesker og at han kunne skremme oss. Siden kom han aldri på besøk og så ble det slutt på både fantefølger og omreisende.

Brann på Greibesland, 6. mars 1942.

Tidlig en morgen våknet vi av at det hadde begynt å brenne i uthuset. Uthus og hovedhus var bundet sammen med en fløybygning og flammene for raskt over til soverommet vårt i andre etasje. Om noen kom seg ned trappa og ut den veien er jeg ikke sikker på, men mange måtte hoppe ut gjennom vinduene fra annen etasje. Brannen spredde seg fort i det gamle og tørre huset og alt brant ned og vi mistet alt vi eide. Trygve var hjemme. Han fikk kastet ut sengetøy fra ei rosemalt kiste, hoppet ut og sprang barbeint til fjøset for å berge dyrene, men kom for seint. Trygve hadde hatt med seg bil fra Amerika og den sto i vognskjulet som ikke hang sammen med uthuset. Han fikk berget bilen fra brannen og det var den første privatbilen på Greibesland. Trygve var ung og sterk og hogde tømmer i skogen og fikk reist nye hus.

Tidligere hadde vi opplevd at hovedhuset her på Hægeland hadde brunnet ned i 1941, men der ble uthuset berget.

Det hovedhuset står for meg i et eget lys. Vi hadde en tradisjon i pinsen hvert år. Da dro vi fra Greibesland og ut til onkel Anders på Hægeland. Her spiste vi middag. Som jeg har nevnt tidligere hadde onkel to hushjelper som var veldig flinke til å lage mat og vi fikk alltid mye godt. Jeg husker vi måtte undersøke om det var kjøpekringle i kjelleren for det var ikke noe vi fikk ellers. Jeg husker godt desserten: sviskengrøt med kremfløtetopper på. Åh, det var så fint og godt! Og huset var så fint med inngang fra sida. Først var det et lite bislag og så kom en inn i en gang og den var så usigelig fin. Jeg glemmer aldri de malte trærne oppe på veggen, og sånn var det inn gjennom  hele veien. På ene siden var det kjøkken. Der ble maten laget og der spiste vi og satt rundt et langbord. Onkel hadde gjerne mange folk i arbeid og de fikk mat rundt samme bordet. Når det var pinse måtte vi inn i finstua, men der spiste vi ikke, nei, det var for fint til det med tepper på golvet. Tante og barna som kom på besøk fra Øvrebø fikk ligge der for de hadde så lang vei. Inne i enden av ganga var det en utgang til ei stor fin steintrapp. I ganga sto også telefon en separator og der var inngang til ei spisetue. Du så fint det var når bordet var dekket til fest der og jeg husker det ble servert sviskengrøt i vaser på stett, nei det var så morsomt og fint. Etter at vi hadde spist var vi ute og lekte og hoppet på tømmerstokker som onkel hadde hogd i skogen og lagret der.

Når kvelden kom måtte vi motstrebende opp i trilla og bli trukket hjem av hestene. For sykler hadde vi ikke, men jeg husker at guttene hadde sykler med stang på, og av og til fikk jeg sitte på, helst med Anders Kleveland for han var så snill. Min egen sykkel fikk jeg først da jeg var voksen og jeg husker vi syklet til byen. Ikke var vi kjent og tumlet rundt der, men vi kom nå hjem igjen.

Det var ingen på Greibesland som hadde privatbil, men naboen, Jens Greibesland, fikk lastebil og det var jo flyende flott. Han fikk seter som han satte inn på lasteplanet og vi var med han til Bjelland, Finsland og andre steder på oppbyggelsesmøter. Som jeg har fortalt tidligere hadde Trygve med seg en bil fra Amerika. Det var den første privatbilen på Greibesland.

Greibeslandsvannet var et yndet utfartssted for alle på Greibesland. Det er en holme i vannet og der feiret vi alltid St.Hans med bål og moro. Og samholdet blant folk, det glemmer jeg aldri. Vi hadde båt i Greibeslandsvannet og fisket fin rød ørret der. Men så kom det mye skjebbe og og noe av ørreten forsvant. Fisken var et godt tilskudd til maten. Det var ikke noe særlig jakt blant folk slik jeg husker det. Senere kom jo elgjakta og elgen som var slaktet ble alltid hengt i uthusene våre.

Griseslaktinga var også en begivenhet.Det ble gjort om høsten når det var kaldt i været. Etterpå skulle slaktet gjøres ferdig for oppbevaring. Noe ble saltet og noe hermetiserte vi. Det ble kokt og sammen med kraften ble kjøttet lagt i bokser av metall som vi kalte loddebolter. Lokket ble skrudd på og det ble helt tett, og deretter ble de satt i vaskegryta i skorsteinen for å kokes og hermetiseres. Det var aldri noe av det kjøttet som ble ødelagt etterpå, så det var en god oppbevaringsmetode. Jeg kunne tenke meg boksene inneholdt halvannen liter og de var så greie for de tålte så mye når en skulle oppbevare de. Jeg har tenkt mye på hvor de ble av, men de forsvant vel da husene brant ned. Senere brukte en jo glass til å hermetisere på. Det var en nabo som kom og slaktet for oss. Jeg husker vi måtte ha mye vann for å skolde grisen. Alt av innmat og blod ble tatt vare på for å lage blodklubb, morrpølse og liknende. Mor var flink til å bake brød. Hun hadde ikke bakerovn og måtte bare steke brød i komfyren og der var det bare plass til to små brød. Og det var ikke nok til så mange. Men hun visste råd: hun la en rad med mursteiener i skorsteinen og la en helle oppå slik at hun kunne fyre under. Så la hun mursteiner oppå denne hella igjen og la en ny helle oppå der igjen. Da kunne hun steike brød i skorsteinen og der var det plass til mange brød. Senere fikk hun en murt bakerovn.

Både far og mor hadde utdannelse, far fra landbruksskolen og mor fra husmorskolen i Søgne hvor de traff hverandre. Far drev også mye med sølvrever, han var røkter. Det var et lag som drev selve revegården. Etter at far døde var jeg reverøkter en liten stund. Jeg husker også at far var på et kurs i Bergen for å lære om revestell. Da han kom hjem fikk vi hodelus. Han hadde blitt smittet i Bergen. Det var ikke noe stas å få lus. Mor måtte vaske og kjemme oss grundig, men det varte ikke så lenge før vi ble kvitt dem.

Til jul var det juletreet som var det store i høytiden. Jeg kan ikke huske at vi gikk til kirke i jula. Det var jo gjerne mye snø og vanskelig å komme fram. Om kvelden spiste vi risgrøt, men det var sent på kvelden for grøten skulle kokes av den melka som var melket samme kveld. Derfor måtte jo fjøsstellet være unnagjort først. Jeg husker godt at Thomas satt og rørte i grøten og det var stor stas. Vanligvis fikk vi bare havregrøt og det likte ikke jeg, men risgrøt det var flott. Byggmelsgrøt laget vi av korn som vi hadde dyrket selv, og som ble sendt til mølla i Vennesla og spissa spiste vi også. Den var mørk og grå og brun og ikke så pen å se på, men når vi fikk den med sirup på var det var nydelig! Men risgrøten var altså finere og hørte jula til. På juletreet hadde vi klyper med vokslys i og papirpynt og himmelstige og englehår. Vi fikk nyttegaver som sokker og votter og det var vi veldig glade for, men de fikk vi aldri før etter grøten. Vi fikk aldri lov til å være med å pynte treet, det var det bare de voksne som kunne gjøre. Tenk om vi hadde kommet til å knuse de få glasskulene vi hadde, det ville vært en ulykke!

Hver høst kom bakstekona til gården. Hun var fra Åsen her på Stallemo og hette Guri Åsen. Hun kom tidlig om morgenen med skaut på hodet og forkle og var i svev med ei gang. Vi hadde gjort alt klart i bryggerhuset og skorsteinen med hella. Hun var flyende flink til å bake flatbrød og lefser, men det var jo flatbrød det gjaldt. Det skulle vi ha til vinteren. På loftet hadde vi to binger med lokk på. Den ene var til flatbrød og den andre til melvarer. Det måtte stå kaldt og vi hadde ikke plass nede. Guri bakte og stekte selv, strødde mel på hella og snudde og la den ferdige leiven i stabler for at de skulle bli kalde. Vi hadde veldig lyst til å være med og lære, men det var det ikke snakk om. Vi fikk ikke røre kjevla for da ble det bare deigklatter på den og da ville det bli hull i lefsene. Vi måtte pent holde oss unna der. Men når hun var inne til kaffi og spiste, lurte vi oss til å prøve. Men det var det samme om vi syntes vi hadde ryddet så fint etter oss, så merket hun det. Da ble hun ikke noe blid, men det gikk nå det også. Jeg tror nesten hun bodde der om natta  for å fortsette neste dag, det var jo lang vei hjem for henne. Jeg husker at min bestemor hadde stabelen med flatbrød stående hel åpent og luftig, men vi hadde det altså i en binge. Vi hadde godt flatbrød hele året. Om sommeren var det godt med flatbrød, surmelk og rømme! Særlig når vi var på heia og slo fint finnhøy til sauene, smakte det herlig med flatbrødsoll.

Vi hadde ikke sommerbeite til sauene så de ble kjørt opp til Åseral for å gå på beite der. Om høsten ble de hentet ned og klippet og mor måtte vaske ulla. Så ble det spunnet til garn. Det fikk aldri jeg til, men min søster var så flink til å spinne og strikke og veve. Det var så merkelig for vi var så forskjellige når det gjaldt slike ting. Hun kunne hjelpe å bake flatbrød, ja, til og med kunne hun hjelpe når barn ble født og jordmora ikke hadde kommet. Jeg syntes hun var så flink i forhold til meg, og jeg har alltid holdt henne så høyt for hun var så flink. Hun hadde nok også et nærmere forhold til mor enn det jeg hadde. Vi var forskjellige typer.

Når ”besta” i Skauen kom på besøk var det stor stas. Hun kom gjerne med melkebilen om morgenen. Hun gikk alltid i langt, sidt, sort skjørt med lomme i og der hadde hun godtepose. Når naboungene hørte at hun var kommet sa de alltid: ”Mamma, nå må vi til Hauen for nå er besta kommet.” Besta delte alltid med de også. Ungene på Vollan hadde ei tante som vi likte godt og det var likedan der, når tante Guri hadde kommet måtte vi til Vollan. Igjen: sånn var forholdet mellom naboene på Greibesland. Det er fint å tenke tilbake på en god tid med godt samhold og mange gode minner.

Noe annet som var veldig stas var når vi skulle på besøk til familien: Åsen i Hægeland, i Finsland og andre steder. Vi kjørte med hest og trille. Jeg husker også at vi måtte gå i oppforbakkene, for ellers ble det for tungt for hesten. Vi var vel ikke så veldig tunge, men det var kanskje for at vi skulle få litt forandring på turen.

Onkel Anders på gården på Hægeland var veldig nøye. Fjøset var veldig tungvint, og en av oppgavene vi av og til fikk var å børste kyrene. De var blanke og fine og feite og tjukke. Når han om kvelden gikk ut og ropte på dem, kom de og gikk i langt følge etter han og inn i båsene sine. Så skulle de børstes, selv om de var blanke og fine. Onkel var fornøyd med det, men spurte om vi hadde børstet grisen. Nei, det ville vi ikke, men onkel viste oss hvor godt grisen likte det. Men nei, grisen ville vi ikke børste, og det var nok ikke så mange som børstet grisene sine. Ja, onkel stelte godt med dyrene sine.

Ellers husker jeg fra ungdomstida at jeg hadde en venn som bodde på Stupstad  og hette Birger og vi gikk sammen og las for presten. De hadde ikke hest hos han. Han arbeidet litt for mor og fikk til gjengjeld låne hesten når de trengte det. Borte i Dalane bodde det ei stille og rolig jente som vi hadde følge med når vi skulle lese for presten. Faren drev skomakerverksted og mora arbeidet på gårdene på Greibesland i onnene. Hun hadda alltid med seg et spann som hun skulle ha melk i. Jeg husker at søsteren min sa: ”Nå kommer Anne Dale med det litle spannet som ho ska ha mjålk i.”

Seilloftguttene var en forening i Kristiansand som hadde leir på onkels grunn her på Hægeland hver sommer. Leiren varte i en fjorten dagers tid. De lå i telt der borte og hadde det veldig gøy. Det var seilmaker Larsen i Kristiansand som arrangerte leiren for den gutteforeningen han hadde. De fisket i bekken, fikk melk fra gården og fant på mye morsomt rundt på gårdene her og i skog mark ellers. Blant annet laget de en modell av en seilbåt. Om kveldene hadde de møter der folk herfra kunne være til stede, og det var en fin forandring i hverdagen for oss også. Folk hadde ikke så mye å samles om den gang.

Til slutt en historie fra da mor en gang var syk og lå til sengs. Det var en sykepleierske som stelte henne og ei dame som stelte i fjøset. Vi hadde separert masse melk og fått fløte og skulle kjerne smør. Men så hadde grisen kommet ut av bingen og fått tak i fløten og det som var igjen av den var ødelagt. Så måtte de kjøpe margarin til oss barna, og vi merket ikke at det var margarin når det var godt syltetøy på skiva. Men de torde ikke si noe til far og mor, men hun som skulle stelle i fjøset sa at de måtte sende bud på henne når de skulle slakte grisen, for hun trodde det kjøttet ble veldig godt. Mor og far visste ikke noe om hele uhellet før de slaktet grisen og sendte bud på henne. Da fikk de høre hele historien.

PS: Dette er deler av det den 92-årige Anna fortalte om barndom og oppvekst på Greibesland og Stallemo. En hel lørdag, fra tidlig morgen til langt på ettermiddag, delte hun opplevelser med meg hjemme på gården til Kjell Anders og Daghild Greibesland på Hægeland, og nå også med dere.  (For at ingen skal forveksle  navnet Hægeland med kommunen Hægeland: det er gården Hægeland på Stallemo det er snakk om her.) LAI

Kristioffer Berntsen