John Føreland hørte til den siste generasjon som hadde sitt arbeid på Førland Karosserifabrikk. I dette intervjuet, som er gjort av Olav Upsahl (video) og undertegnede, forteller han om noe av det han husker fra barndom og fram til i dag. En del av det som er skrevet er kanskje ord lagt i munnen på ham, og er ikke selvskryt fra han selv. John bruker mange gamle Øvrebø-uttrykk i sin dagligtale og disse er skrevet i kursiv. Ellers håper jeg at den til tider lattermilde og humørfylte atmosfæren i samtalen kommer fram også i det skrevne ord. LAI

Minner fra ”gamle dager”

 Et av mine første minner er fra den tiden vi bodde borte på Sangesland. Jeg kunne vel være fire år og min far arbeidet på verkstedet borte på Mølla.  Jeg fant ut at jeg ville bort å besøke han og som fireåring sier en jo ikke noe til mamma når en vil reise – det gjør en jo ikke seinere heller forresten. Jeg la i vei uten at noen visste noen ting og da jeg kom til Lidalshytta hadde det blitt temmelig mørkt. Og da jeg kom bort til verkstedet var det blitt kolmørkt. Pappa ble temmelig forstøkte da han fikk se meg. I mellomtida hadde mamma gått og leita i bekken, ved vannet og rundt på gården ellers. Men det var ekkå som hadde sett at jeg dro av gårde og de hadde ikke sagt noe og det var ho nokså sur for. Det var ikke interessen for mekanisk arbeid som hadde blitt vekket så tidlig, selv om det ble veldig viktig senere i livet. Grunnen var rett og slett at jeg skulle møte pappa. Etterpå flytta vi opp i Skulevollen et bel og så flytta vi bort til Mølla.

Egentlig kan jeg ikke minnes noe fra den tiden da verkstedet holdt til på Sangesland. Det eneste som jeg minnes ganske svakt er at de dreiv og sydde skinntrekk til stoler og slikt. Jeg husker også at jeg var inne og så på symaskinen og fikk tommelen under nåla og slapp ned trykkfoten. Mamma kunne jo ikke maskinen og jeg sto der og vrælte. Så kom heldigvis Gunvald og hjelpte meg så jeg slapp fri, og jeg kan ikke minnes at det hendte noe videre.

Det nye verkstedet på Mølla ble bygd i 1936 og det siste påbygget i 1964. Kort etter at nybygget var ferdig kom krigen. Tyskerne tok mye av produksjonen som de skulle ha. Det ble ikke bygd biler for dem, men reparert og laget vedgeneratorer.

Kjelen til generatoren fikk de kjøpt og så monterte de den ferdig på bilen. Øvrebøruta hadde en slik montert på en av bussene. Den ble montert inn i siden på bussen, men den ga lite motorkraft. Jeg tror Olav Almen brukte en time på turen fra byen. Han stoppet på Landhandelen og fylte på knott. Det gikk med to sekker fra byen og opp. Å starte disse svinepelsene var også et mirakels. Først måtte en fylle på ved og tenne opp. Så startet en ei vifte som sugde inn gassen. Så sto en med en brennende papirdott eller noe liknende for å få fyr på gassen. Det måtte brenne ei stund før det kom ordentlig gass, først kom det ut vanndamp og røyk som ikke ville brenne. Generatoren var ofte plassert bak på bilen og en måtte fram til motoren for å se om det brant. Når det brant der kunne en starte. Øvrebøruta fikk tak i en diger Packard-motor eller noe mirakelsfor å få noe kraft på bussen.

Hvordan startet produksjonen av biler på Føreland, var Anders og Gunvald kjent med biler?

Bestefar kjøpte en Chevrolet i 1924 og den hadde de hatt og øvd seg på oppigjennom. Det første de gjorde var å lage et hus bakpå den. Det ble ikke noen buss, men en lastebil en kunne sitte i bak på lasteplanet. Dette var kanskje det første de lagde, og dette mirakelse kjørte de helt til Trondheim med en gang. Søster til pappa kom hjem fra Amerika og ble gift med en fra Trondheim og de kjørte hele flyttelasset opp dit. Hvor lang tid det tok fikk jeg aldri greie på, men når de virkelig råkjørte fikk de den opp i 40 km/t. Veiene oppover var vel omtrent som Hommesletta i vårløsninga.

Grunnen til at de begynte med karosseribygging er jeg ikke sikker på, men de bygde jo karosseri over hele landet. Det var liksom en bølge som startet. Det var karosseriverksted i Søgne, Gumpen bygde karosseri i Gumpedalen og Knutsen bygde i byen. Nå var det ikke bare busser som ble bygd, en gjorde mye rart opp gjennom tidene. Det ble laget en del ”traktorer”, biler som ble kortet inn og geart ned, selv om mange bønder nok gjorde det selv.

Jeg begynte i verkstedet i 1949 da jeg var ferdig med framhalsskolen, men jeg hadde jo vært inne og ”rotet” der fra jeg godt og vel kunne gå. Jeg lagde forskjellige ting. Skytevåpen har alltid interessert meg, så det laget jeg – kanoner og munnladningsgevær og en revolver som jeg har ennå. Ellers lagde jeg en motor da jeg var 18 år, et ”heljeli beist”. Jeg kunne så vidt løfte den, fikk dreid sylinder og støpt nede på Egsveien. Jeg brukte T-Ford stempel og Chevrolet ventiler. Det var alt av kjøpedeler. Det andre var rett og slett jernplater som jeg skar til og bøyde og sveiste sammen. Pappa ville at jeg skulle gå på en skole i Brønderslev i Danmark for å lære, men jeg ville ikke til Danmark, jeg hadde jo framhaldsskolen! Nei, jeg dreiv og ”tosta” sjæl. Det er mye morsommere det. Motoren som jeg lagde hadde jeg ikke i noen bil, men jeg lagde en kjelke som jeg kjørte på isen med. Men det gikk ”tosteli”.  Jeg hadde laget en propell av tre, og den la jeg ned mye arbeid i. Den var så fin at det var ikke måte på. Så skulle jeg ned på Skarpenglandsvannet og prøve ”svineriet”. Det hadde kommet en del vann oppå den tykke isen og dette frøs til en tynn ishinne. Da jeg fikk skikkelig fart brøt meiene igjennom det tynne islaget og ned på isen under. Og da bråstoppet det noe ”heljeli”. Så fløy jo jeg på hodet over motoren, propellen slo et stort hull gjennom den tykke isen og vannet fosset opp gjennom hullet. Farlig? Det er klart det kunne vært farlig. Hadde jeg blitt truffet av propellen kunne jeg jo blitt kuttet ordentlig opp. Og det er speli. En gang hadde jeg vært til Sangesland med den og møtte Ørebøruta, det var enda Gunnar Upsahl som kjørte. Jeg måtte jo vike for han for veien var så smal i den tida. Da kom propellen bort i et gjerde som sto der og lagde gjerdetråden til en klump. Men det gikk nå godt likevel.

Jeg ville ikke på skole og var på verkstedet til jeg skulle i militæret. Da var jeg så heldig at jeg kom inn på Flyvåpnets tekniske skole, og fikk flymekaniker grunnkurs. Det var veldig gøy for i den tida var det jo de gamle militærflyene Dakota, Spitfire og lignende ”ordentlige” fly en lærte om. Så noe skole har jeg, men om det hjalp så mye for arbeidet i verkstedet vet jeg ikke. Jeg er forresten litt stolt av at jeg kom inn på den skolen, for kravet var jo at en hadde realskolen og det hadde ikke jeg, men jeg hadde jo framhaldsskolen! Til og med undervisningsmateriell på engelsk klarte jeg greit. Jeg fikk også gratis teori på flysertifikat, men hadde ikke råd til å ta det praktiske som måtte til. Mange tror nok det var meg som fløy rundt i de små mikroflyene her i Øvrebø tidligere, men det var ikke meg, men min bror Stein. Han var aktiv i en mikroflyklubb og både jeg, pappa og min søster har vært opp i mikrofly og sett Øvrebø fra lufta. Det er ikke så komfortabelt og jeg var sikker på at jeg ville føle meg usikker, men det var bare morsomt. En så rett ned på bygda uten at noe skjermet og merkelig nok sonlajeg ikke, det var bare fint.

Fra krigens tid har jeg et litt morsomt minne. På Lista hadde tyskerne flyplass og for å få et greit dekke på rullebanen brukte de treplanker som de hadde festet sammen på en finurlig måte med noen hakk som var hogd ut i plankene. Men det var jo likevel lealaust og når flyene landet hoppet plankene av og til opp og traff propellen. Men pappa prøvde å lage en maskin som skulle skjære ut disse hakkene. Det var noe merakkels, en maskin skar inn noen hakk og en svær kniv hogde vekk det i mellom. Hadde arbeidstilsynet sett maskinen i dag hadde en jo blitt skauelta.Nå ble det ikke noe av at vi fikk solgt denne maskinen, men vi lagde mange ”rare” ting på verkstedet. For å lage profilene som en har over og under vinduene på bussene konstruerte vi en maskin av noen valser, den var vel omtrent halvannen meter lag. En puttet inn flattjern som en fikk i ruller, startet maskinen og profilen ble presset ferdig og så sveiste en det sammen. Vi lagde også vindusstolpene på samme måten. Vi opplevde noe morsomt da vi var nede på Mercedes-fabrikken for noen år siden. De hadde nøyaktig samme maskinen som vi hadde, og profilene ble nøyaktig like våre. En kunne nesten tro de hadde kikka på det vi lagde, for vi var like tidlig ute med dette som dem.

Bussene fra Førelands karosserifabrikk var spesielle. Vi var veldig interessert i å finne på nye, gøye ting. Det var vi som først lagde bussene som var brekt ned på taket framme. De sa den så ut som en stut som kom buranes. Men den falt i god jord til slutt og det var ikke så lenge etterpå så var det mange som hadde akkurat det samme på sine modeller. De skrå vinduene var det mest bare vi som hadde. Overlys vinduene i rundingen på taket lagde vi også, men det var jo i grunnen bare noe ”toskeskap” å lage, men det skulle liksom være sånn et bel. Vi lagde selv maskiner som stanset ut delene til det vi produserte. Pappa hadde heller ikke så mye skole, så det meste vi lagde av maskiner var nesten selvlært. Gunvald hadde en teknisk høgskole i Gøteborg. Her i Norge ble han ikke godkjent som ingeniør, men i Sverige fikk en den tittelen.

Tilbake til krigen. Det var selvfølgelig mange tyskere her. Jeg husker en morsom episode: det kom en gang opp en bil og i de bilene var det veldig gode radioer. Da kom en tysker bort og sa at det var veldig god radio i den bilen, en klar oppfordring til å lytte på den! En gang lurte jeg meg inn på fabrikken en søndag og da fikk jeg se Gunvald og en annen sitte helt stille inne i en bil, og det var helt tydelig hva de holdt på med! – lytte på ulovlig radio. Og stort sett var tyskerne greie, akkurat som andre folk. Det hendte jo selvfølgelig at de brølte opp fordi de ikke fikk det som de ville. En bil som hadde vært oppe til verkstedet mistet det ene hjulet på Dalane, og da var det mistanke om at det hadde vært sabotasje, men en fant aldri ut av det og stort sett gikk det greit. En måtte jo søke om alle ting. Jeg har fremdeles skjema liggende for  ansøkning om forskjellige ting, for eksempel messing som en skulle bruke for å dreie ut til lager eller lignende. En måtte jo få tildelt kort for mat også, men jeg tror vi hadde stort sett det vi trengte. Jeg kan ikke huske at vi sultet. En måtte jo være mye mer selvhjulpen med å dyrke det en kunne. Hadde en poteter greidde en seg lenge. Vi hørte jo også at det av og til var noen som var på elgjakt, men jeg kan ikke huske at vi fikk noe av det.

Kan hende var det krigstiden som gjorde at jeg ble så interessert i våpen. Tyskerne hadde jo det med seg over alt. Ellers vet en jo hva som skal til for at det skal virke og da kan en få mye til. Folk var jo mye mer selvhjulpne, tenk bare på alle biltraktorene som var rundt om i bygda. Jeg har forresten forsøkt å finne ut litt om det og det er helt sikkert at mange lagde seg sin egen traktor. Min far lagde en traktor av en firehjulsdrevet Steyer med V8 motor som vi kjørte rundt med. Den var veldig god og de monterte ei svær heisekran bak på den. Da de bygde Samvirkelaget brukte de den for å kjøre stein til tomta. Det var Ommund Ropstad som kjørte, selv om han var bare 16 år. Det gjorde liksom ingenting. Bilen brukte 20 liter bensin om dagen og det syntes de var billig for en 8 timers dag. Jeg kjørte også rundt i den, men jeg var ikke 16 år! Det var ikke så nøye den gang. Første gang jeg satt og styrte et ratt var på Sangesland og da var jeg tre år. Det var en bil som hadde firehjulstrekk og firehjuls sving. Det var jo så heljeli tungt å styre så de hadde setta inn et golva ratt for at de kunne klare å vri dette herre. Det gjorde inntrykk på meg, for det kan jeg minnes. Normalt kan en jo ikke minnes noe når en er tre år. Da jeg var eldre kan jeg minnes at jeg tok Steyer’en og kjørte bort til Sangesland på stålis. Jeg husker at vi møtte Tellef Lie på veien og jeg pumpebremsa for livet og Tellef satt bare og rista på hodet og lo. Så jeg har lang erfaring som sjåfør, men jeg har aldri kjørt i grøfta unntatt ei gang. Arnfinn Fjellestad og jeg kjørte på motorsykkel til Hægeland. Da vi skulle kjøre heim igjen fant jeg på noe veldig dumt. Han kjørte på gal side, det var jo ikke noe trafikk i den tida, og jeg fant ut at jeg skulle kjøre forbi han på høyre side. Han hørte vel at jeg kom og jeinte rett over. Dermed kjørte jeg ut i grøfta som var full av vann og gikk på hodet ut i den. Fra navlen og opp sto jeg i vann med beina opp, så de var tørre. Så hendte det ikke noe mer, så det gikk greitt. Vi var jo vant med vann, men den gangen kom jeg i kontakt med det på en brutal måte.

Den første bilen jeg fikk var en Opel Olympia. Den hadde til og med soltak. Men den var sleden og olje drakk den som en kalv. Det var vanskelig å få tak i bensin og en gang jeg var i byen fylte jeg på litt diesel for å komme meg hjem. Da jeg endelig fikk startet den røyk den så mye at hele gata ble røyklagt. Vi fartet ikke så mye rundt selv om vi hadde bil. En hadde ikke råd til noen store utskeielser og dro bare til byen eller i beste fall til Mandal. Som regel spleisa en på 20 liter bensin og kjørte så lenge det varte. Senere byttet jeg Olympia’en i en svart Mercedes 1939 modell. Jeg fikk den i 1954 og følte at det var en ny bil. Pappa og jeg lagde forresten en bil selv. Han var til byen og kjøpte en Adler av tyskerne. Egentlig var det også en nokså stor jeep, men hjullengda var vanlig. Vi rev bort alt av den så bare ramma og motoren sto igjen. Før vi begynte å bygge på den kjørte vi litt med den for å se hvordan den fungerte. Motoren måtte bores, ny forgasser var nødvendig og så satte vi på mindre hjul på den. Vi lagde resten selv. ”Tømra” den opp med plater til karosseriet, og ja, vi lagte resten selv. Til å begynne med hadde den en rødfarge, senere vil nok noen huske at den var grønn. Bilen gikk utrolig greitt. Jeg støyta med den en gang. Jeg skulle øvelseskjøre med en av arbeiderne på verkstedet som ville ta sertifikat. Da vi kom i den skarpe svingen ved Tverrbakken møtte vi en Jeep som kom i full fart og der var bare plass til en bil i bredden, og dermed smalt det. Han som øvelseskjørte syntes naturlig nok at det var ille, og sertifikat hadde han jo heller ikke. Jeg måtte jo bare si at jeg hadde kjørt og det gikk greitt. Vi måtte fikse ”snuden” på den, men den ble ikke mye ødelagt. Folk syntes den hadde så stygg en farge, så da benyttet vi anledningen til å lakke den grønn. Den ble jo ikke noe bedre da.

Den gang var jo toppfarten rundt 50 km/t, så det var ikke så farlig å støyte. Adler’en ble stående bak verkstedet og ruste i sund og så gikk den til fillemannen. Noen synes kanskje det er dumt, men en kan ikke samle på alt en har drevet med. Har en ikke nok rot?

Det var som jeg har sagt ikke så nøye med sertifikat før i tida, men jeg tok sertifikat, først for motorsykkel, senere for bil. Å ta sertifikat var ikke ”møe merakkels”. Pappa og jeg kjørte ned med Adler’en. Jeg tror det var Wergeland eller en som het Revsnes som vi traff hos bilsakkyndige, som det het den gangen. Vi satte oss inn i Adler’en og kjørte Vestre Strandgate og Dronningensgate og opp til ”julegata” som vi kalte det på Lund. Han spurte meg om et eller annet skilt, jeg tror det var forkjørsrett. Det var jo det viktigste der var i den tida. Så kjørte vi tilbake, og han sa at ”dette gikk jo greit”. Så skrev han ut sertifikatet og jeg betalte noen kroner og det var det. Det var ingen skriftlig eller teoretisk prøve. En kunne riktignok ta kjøretimer hos en kjøreskole, men det var ikke lovbestemt at en måtte det, en kunne bare kjøre opp. Jeg husker at Arnfinn Fjellestad tok kjøretimer og det kostet 15 kroner timen. Det syntes jeg var alt for dyrt.