Av Øyvind G. Føreland.

De som las Øvrebø Historielags årsskrift for 2005, fikk på slutten av artikkelen min et indirekte løfte om flere Øvrebø-minner i neste årsskrift. Det skal dere få, og i år vil jeg også ta med minner fra begynnelsen av tenårene mine.

For å lokke fram nye minner har jeg gått gjennom gamle bilder, og noen av disse vil bli med i Historielagets årsskrift.

A & G Føreland Karosserifabrikk og Maskinverksted, som far min drev sammen med en av sine brødre, hadde stor betydning for meg helt fra mine tidligste barneår. Leiv Grindland fra Hommeleiren arbeidet her, og han var jeg en god del borti. Han likte å være litt sånn små-skummel mot meg, og jeg husker engang han hadde fanget ei klomskjerring, som han kalte det ekle, lille krypet. Han fortalte at dette lille dyret var farlig, og jeg ble selvsagt svært redd. Dette utysket kan sammenlignes med ei lita mørk ert, med minst 6 utrolige lange, tynne ben. Til tross for litt småmobbing, utviklet Leiv og jeg et fint vennskap som varte til han døde.

På taket av den eldste delen av Karosserifabrikken er det bygget en stor luftehatt av tre, som er så stor innvendig at det er plass til to barn. Rundt alle fire sidene er det luftespalter, og disse er ideelle å se ut gjennom. Det var skikkelig artig å sitte her oppe og spionere på alt som rørte seg i nabolaget, uten at noen kunne se at de ble iakttatt. Jeg vet ikke om at det var noen andre enn fetteren min, Stein og jeg som brukte dette ”spionreiret”. Vi var her en del rundt 1960. For å komme opp måtte vi bruke en stige opp til en loftsluke i taket inne i verkstedet. Derfra var det en smal sak å komme opp til utkikksposten. Oppe på loftet her hang det store mengder med tobakksplanter, som var blitt dyrket på Monen gård på Sangesland under krigen. Noen av disse plantene var hovedingrediensen til en artig episode i Føreland Karosserifabrikks nybygg omkring 1965. Jeg er usikker på om dette var en lørdag, eller før nybygget var tatt i bruk, for det var ingen som arbeidet der da. Stein og jeg tok en stige opp på loftet i den eldste delen av verkstedet og hentet ned noen av tobakks-plantene, og vi rullet et stort beist av en sigar. Neste skritt var å finne fram verkstedets støvsuger, for den hadde vi på forhånd utpekt som storrøkeren. Støvposen ble skrudd av, sigaren tapet fast i suge-enden og satt fyr på. Så ble sugeren startet og moroa begynte. Jeg skal si det ble røyk av megasigaren! Støvsugeren gjorde en prima jobb, helt sikkert like bra som kanskje minst hundre storrøkere. Det var ikke så veldig lenge vi våget å la støvsugeren holde på, for det store lokalet fyltes raskt opp med sur, illeluktende krigstobakk-røk. Støvsugeren ble etter dette røykeoppdraget aldri den samme igjen. Dens indre kanaler samt vifta ble vasket i Lynol, men røyklukten ble aldri borte, etter det jeg i ettertid har blitt fortalt. To ganger har jeg prøvd å røyke denne hjemmedyrkede tobakken, første og siste! Noe så illesmakende har jeg aldri røkt verken før eller siden. Den beint fram svei på tunga. Nei, heller takke seg til Karva Blad! Støvsugeren på bildet er ikke identisk med den vi brukte, men er sannsynligvis fra samme tidsepoken.

Som det også er nå for tiden, var hyttebygging en stor beskjeftigelse på slutten av 1950 og begynnelsen av 60-årene. Det jeg skal fortelle om her, må ha skjedd midt på 50-tallet. Det var en kar som hogde tømmer på myra der aldersboligene på Skarpengland er bygd. Jeg var nede og besøkte denne mannen, og vi fikk god kontakt. Det var gran og furu og mannen hogde med øks, for dette var før det ble vanlig med motorsag. Han må ha satt stor pris på besøkene mine, for han bygde en liten barhytte til meg av grenene fra de felte trærne. Denne historia er bare et eksempel på hvordan barndomsminner kan feste seg. Noe å tenke på for de av oss som er foreldre, eller besteforeldre, som også jeg er nå?

 Stein og jeg lekte også en god del sammen med Ole Per Strædet fra garden Skarpengland, og han var en svært flink hyttebygger. Far hans eide sagbruk der ICA / +Bank nå ligger i sentrum på Skarpengland. Det ble skåret en god del på denne saga, og dermed hadde han en suveren tilgang til første sort hyttematerialer. Huna (skalkene på tømmerstokkene) var noe av det fineste som kunne brukes til å bygge hytte i skogen av, for da gikk den nesten i ett med omgivelsene. Ole Per var byggmester til den hytta som jeg skal fortelle om nå. Dette byggverket lå knappe 100 meter fra Skarpenglandsvannet, midtveis mellom Skarpengland skole og gården der han bodde. Det blir ca 234 grader i sørvestlig retning fra Skarpengland skole. Hytta var bygget i Western stil med gjerde rundt, og var skikkelig stilig, rene skjære ranchen. Etter det jeg erindrer, var cowboybladet Wild West svært populært blant oss gutter på den tiden. Helter som kaptein Miki, Windy og Salasso er det nok en del som husker. I området der hytta lå var et ypperlig sted å leke cowboy og indianer, og det gjorde vi også mye på den tida. En søndag vi skulle være på ranchen, fant vi ut at vi skulle leke vertshus og selge saft. Uheldigvis kom det ingen for å kjøpe saft av oss, og dermed drakk vi den opp selv. Dette må ha vært tidlig i 60-årene.

En annen episode som hendte i samme tidsrommet var temmelig dramatisk. Dette var sent på året og isen hadde lagt seg sikker på Skarpenglandsvannet. Jeg tror ikke det hadde kommet snø enda, for det var nokså vanlig før i tiden med en kuldeperiode med skøyteis før snøen kom. Denne dagen var Ole Per, Stein og jeg i nærheten av ranchen og hadde øks med. Stein var uheldig da han hogde i et tre som lå på bakken, og øksa skjente inn i foten på siden av stortåa. Han fikk et skikkelig stygt hugg i foten, og kunne ikke gå selv. Ole Per var den sterkeste av oss tre, og han tok Stein på ryggen og bar han ned til vannet. Vi hadde sparkstøtting med, og dermed bar det i rask sparkfart over vannet og hjem med han for videre transport til dokter. Stein fikk ikke varig men av hugget, men han ble bærer av et mektig arr i siden av stortåa.

Omkring 1965 var jeg sammen med 4 staute og humørfylte gutter og bygde myrgras-hytte på ei myr som ligger nordvest for Solknipen. Det var ikke helt vanlig å bygge hytte av gress, for det ble helst brukt greiner av gran, furu eller einer. I området der denne myra ligger, er det nå stor byggeaktivitet. Her skal det etter hvert bli flere boliger.

Moderen min hadde en tante som hette Olene Kåbuland, og hun bodde på Engeland, i det eneste huset som ligger på hi sida av bekken som renner ut av Skarpenglandsvannet. Olene var ofte og besøkte oss hjemme i Møllebygda, og etter det jeg har fått høre, hadde jeg av en eller annen grunn en høy stjerne hos henne. Jeg kan neppe ha vært mer enn ca 5 år da jeg besøkte Olene alene på Engeland for første gang. Olene hadde et lite uthus på eiendommen sin, og der hadde ho minst 6 høns (jfr. bilde), så ho var mer enn velforsynt med friske, nylagte gårdsegg. Olene var den første på denne vår jord som skjenket meg kaffe, og jeg var bare 5-6 år gammel da dette skjedde. Det bør kanskje tilføyes at det var ca 50 % melk i kaffen. Eller kanskje var det motsatt? Det er nå såpass lenge siden at jeg husker ikke så nøye. Noe jeg aldri glemmer fra besøkene mine hos Olene, var at ho sang for meg, og da gikk det helst på Gubba Noa. Omkring 1960 flyttet ho til Åsen Sykehjem på Greibesland. Da mistet jeg kontakten med henne, og bare noen få år senere døde Olene Kåbuland.

Jeg regner med å komme tilbake I 2007 med noen nye minner fra Øvrebø. God Jul og godt Nyttår ønskes til dere alle.