Lovisenlund psykiatriske sykehjem

Historielaget er opptatt av å ta vare på historien om ulike virksomheter i gamle Øvrebø kommune. Vi har tidligere skrevet om Åsen sykehjem og hadde avtale med Åsulv Håverstad om at han skulle fortelle historien om Nordhagen, men slik ble det aldri. Vi er derfor svært glade for at Britt Håverstad sa seg villig til å fortelle de hun vet om det som skulle bli Lovisenlund psykiatriske sykehus til Arnhild Bårdsen som intervjuet og Olav Upsahl som tok intervjuet opp på video og senere har spilt det inn på DVD-plater. Britt ble som kjent gift til gården og har opplevd utviklingen gjennom de siste førti årene. Her følger et omarbeidet sammendrag av intervjuet:

Bakgrunnen for at Torje Håverstad startet med psykiatrisk sykehjem var at han jobbet som psykiatrisk sykepleier på Eg Asyl. Den gang, for cirka 70 år siden, var det store sovesaler på Eg, der cirka 20 mann bodde. Der var gitter foran alle vinduene, dørene var låst og der var store luftegårder med høye gjerder. For noen var det nok trygt å bli skjermet på den måten. Vi må huske på at det er sytti år siden dette og at det den gang var lite medisinering. Når pasientene ble utagerende og til tider voldelige, så ble de lagt i tvangstrøyer eller tvangsseler for ikke å skade seg selv. Noen pasienter ba om å bli lagt i seler når de merket at de ble dårlige, for da visste de at de kunne skade seg selv og de kunne skade andre.

Torje Håverstad var en framsynt mann, forut for sin tid. Han hadde en helt spesiell evne til å omgåes pasientene. Da han la fram planene om å starte sitt eget private sykehjem, møtte han mye motgang. Han ønsket at pasientene kunne gå fritt omkring, ingen låste dører, ingen luftegårder. Men han møtte også velvilje og oppbakking på planene sine og det resulterte i at han startet med sykehjem. Pasientene skulle ferdes fritt, de skulle ha mindre sovesaler og han la vekt på at de skulle delta i de daglige gjøremål både ute og inne.

Den faglige bakgrunnen for dette arbeidet hadde både Torje og kona Lovise i sin utdannelse som sinnsykepleiere som det het den gang, og de hadde begge to arbeidet i mange år i psykiatriske institusjoner.

Allerede i 1928 startet Torje opp virksomheten i barndomshjemmet sitt på Sandrip. Han og Lovise giftet seg i 1933, og da leide de et hus på Lykkedrange i Høvåg, der de også begynte å ta mot pasienter. Så ble Øvrebø Prestegård stående tom og da leide de den fra 1934 til 1946. Gården Nordhagen kjøpte de i 1939 av Alf Albert som også hadde en stor gård på Grim ved Kristiansand. Hver vår gikk han med dyrene fra Grim og opp til Nordhagen og var der hele sommeren, og om høsten fraktet de dyrene ned til Grim igjen.

Den første tiden hette det Håverstad Psykiatriske Sykehjem Nordhagen. Rundt 1970 endret en navnet til Lovisenlund Psykiatriske Sykehjem. Vi følte det helt naturlig å kalle det opp etter Lovise, som la ned et enormt arbeide her

Nordhagen var Vest-Agder fylkes største gård og det var melkeproduksjonen som var hovedbeskjeftigelsen. Da Britt kom til gården i 1964 var det 24 melkekyr i fjøset. I 1973 sto det nye fjøset ferdig og det var bygget for løsdrift og på det meste hadde de mellom 80 og 90 melkekyr i en del år. Pasientene deltok i den daglige driften. En del av dem hadde en fast oppgave ute på gården eller inne på sykehjemmet. Ute var det å være med i fjøsstellet, særlig før fjøset ble ombygd. Da Britt kom til gården hadde de to hester på stallen, men før den tid hadde de opp til 8 stykker, og da var det pasientene som hadde ansvar for dem. Om vinteren arbeidet de med snøskuffing, tømmerkjøring, vedhogging og brøyting. Mye av det foregikk med hest. Om sommeren, som jo var en veldig travel tid, var de med i høstonna før en gikk over til å legge alt i silo. Før det var det på den gammeldagse måten med hesjing. Noen hentet staur, noen satte staurene i jorda, noen hengte på hesjetråd, noen dro høy til hesja, noen la høyet på hesja, noen rakte. Det kunne være opp til 20 mann på jordet da.

Ellers hadde noen ansvar i fjøset og var med og melka, og noen skulle få vinterveden i hus. Om høsten gikk det også mye på bærplukking, det var særlig to stykker som var enorme til å plukke blåbær og tyttebær. Svigermor hadde en del hagebær som ble safta og sylta. Husk på at det var opp til 40 mann som skulle holdes i kosten.

De første 20 årene jeg var her kom pasientene fra Eg.

Mange var fra vest i Vest-Agder og også noen fra Rogaland. En stor prosent var fra Lista, Farsund og Mandals-området. De fleste pasientene som kom her, ble boende her, med unntak av noen få som hadde et hjem å reise tilbake til. Nordhagen og Lovisenlund ble hjemmet for veldig mange. Her døde de og flere ble gravlagt ved Øvrebø kirke. Vi hadde en som var her i over 40 år og for et par år siden flyttet han til hjemstedskommunen og fikk en trygdeleilighet der. Rett før Åsulv døde var vi og besøkte han og det gikk bra, og det syntes vi var veldig godt. Men noen hadde jo veldig lite kontakt med familien sin og ble altså værende her. Kom de inn i systemet tidligere, var det håpløst å komme ut av det. I dag er det veldig vanskelig å komme inn, men alt for lett å komme ut. Men heldigvis har det jo skjedd store forandringer i psykiatrien, den er blitt mer tilgodesett, og det er ikke lenger så mystisk og skremmende som det var før. Pårørende er blitt dradd mer og mer med i behandlingsopplegget. Men vi har fremdeles ganske mange svingdørpasienter, så det er ganske langt fram.

Har det vært store endringer i typen pasientene i den tiden du har arbeidet og vært leder her?

Har for eksempel medisinering ført til stor forandringer?

Ja, til de grader!! Før var det jo stort sett eldre, schizofrene pasienter som var ”utbrente” som var innlagt her. De trengte liten eller ingen medisinering, selv om det var enkelte som gikk på ganske store doser. Men på de førti åra jeg har vært her har det vært enorme fremskritt når det gjelder det med medisiner. Som jeg sa tidligere ble de som kom her stort sett værende her og regnet Lovisenlund som hjemmet sitt. Kommunene hadde ikke tidligere noe tilbud til psykiatriske pasienter. Nå er hver kommune pålagt å skaffe bolig og følge opp de som blir utskrevet. Det er bygd dagsenter med psykiatriske sykepleiere. På Lovisenlund er det ikke lenger noen som bor fast. Som regel kommer de inn for et tre ukers opphold. Noen blir litt lenger og andre har faste avtaler at de kommer opp her hver sjette uke og noen kommer i helgene. Det er veldig høyt kvalifisert personale her nå, de fleste har spesialutdannelse. Her er psykolog og psykiater daglig, så det er jo en underavdeling til Eg. Lovisenlund blir nå drevet av staten og det er staten som leier Lovisenlund av familien Håverstad.

Du har født fire barn her på gården. Hva slags forhold hadde detil pasientene?

De hadde et fantastisk godt forhold til de fleste. For våre barn ble pasientene en del av deres hverdag. Noen av dem ble som et familiemedlem, som en bestefar. Jeg tror at barna lærte at sjøl om vi er forskjellige så har vi det samme menneskeverdet. De lærte å respektere hverandre på den måten. Etter hvert som jeg fikk mine fire barn trengte jeg jo barnepike, for jeg var jo i full jobb, og jeg hadde tre stykker som i tur og orden passet våre barn. Barna ble jo veldig glade i ”mennene” og det var jo gjensidig. Jeg husker spesielt når Solås døde, alle kjente jo Solås. Da han døde bodde Åsta Lovise i Oslo, men hun måtte hjem til begravelsen, for som hun sa: ”Det er jo som om jeg har mistet bestefar.”  Og Solås, han passa på: han hadde sitt soverom i andre etasje og senga sto slik at han kunne se rett bort på inngangspartiet til huset vårt. Så når barna begynte å bli tenåringer og var ute og kom seint hjem, så sov ikke Solås. Han satt i senga og refererte alt som hendte når de sent på natt kom hjem,

Høytidene, hvordan ble de feiret?

Ja, jula var jo ei spesiell travel tid med lite tid til privatliv. I en del år hadde vi julefeiring sammen med pasientene, for bemanningen var den gang så liten at det var bare Åsulv og jeg som var til stede. De første årene jeg bodde her var vi sammen med svigerfar og svigermor som bodde borte på sykehjemmet og da var det jo naturlig at vi var sammen med pasientene også. Men da svigerfar døde var barna blitt så store at da protesterte og ville ha jul hjemme, så da måtte vi voksne springe fram og tilbake mellom sykehjemmet og huset vårt.

Jula ble forberedt som i et vanlig hjem med vasking, pynting, baking. Lille julaften kom alltid prestefamilien som bodde nede i prestegården opp her, og da hadde vi andakt og gikk rundt juletreet og koste oss sammen. På julaften var det middag med hjemmebrygga øl og kaker og det som hørte til, og pakker, det var høydepunktet. Noen fikk jo pakker fra sine, men det var en ganske stor del som var glemt som ikke fikk noe og da var det veldig viktig at vi hadde pakker til de.  Det var jo noen som var så heldige at de reiste hjem til jul. Men jeg husker godt at det var noen pårørende som fortalte at de hadde sagt at de ville ikke hjem selv om de kunne, det var her de ville feire jul. En annen var hjemme på julaften, men da ba han tynt om han ikke kunne få lov å reise ”hjem” igjen, og det var jo godt å høre både for oss og de pårørende. Vi ville jo gjerne at de skulle trives.

Er det noen spesielle episoder du kunne tenke deg å trekke fram?

Det var jo mange av de gamle her som hadde spesielle ideer. En skulle aldri gå med noe av lær. Så han gikk bestandig på gummisko eller gummistøvler. Han var også en ivrig potetdyrker og hadde en potetåker inne i skogen. Men han skulle ikke gjødsle, ikke med kunstgjødsel og ikke med naturgjødsel, men han skulle ha sagespon!! Når han skulle høste potetene var de jo ikke så store, jeg tror noen ikke var større enn neglen på lillefingeren. De kom han med, for det var ”den lille ungen i huset” som skulle ha de potetene. Hver gang Steinar eller Kjell hadde vært her med butikk kjøpte han alltid de minste sjokoladene, og de var til ”den lille ungen”, og den gang var det Torje Olav.

Den gangen vi hadde fått Torje var det ikke snakk om noen barselpermisjon. Jeg tok barnevogna og ungene med over til sykehjemmet.  Torje var vel ikke mer enn tre uker, og så satt gamle Torkel der. Jeg tok Torje opp av vogna og la han i fanget til Torkel. Jeg kan ennå se han for meg, tårene begynte å trille og øynene skinte som stjerner, de som ellers var matte og sløve. Det var noe med å bli vist tillit!

Mange av pasientene var veldig slagferdige. En av pasientene var død, og en annen, som var veldig glad i mat, kom hen og spurte: ”Han rakk vel frokosten?”

Eller en annen: jeg satt og pratet med en, han var fra Kristiansand. Vi satt og snakket om gamle dager og han fortalte at i gata der han bodde, der hadde de munker! Hjemme i mitt barndomshjem var munker noe gamle Amanda bakte og jeg tenkte bare på slike munker da jeg svarte: ”Kan du tenke deg noe så godt som slike nystekte munker til kaffien?” Han ser på meg med øyner så store som …, reiser seg opp og sier: ”Å gud, de var katolikker!”

Til slutt, hvordan har det vært for deg å jobbe i psykiatrien i alle disse årene?Jeg har jo jobbet her sammenhengende i 30 år, og det har vært noen interessante år. Jeg har fått lov til å følge med utviklingen i psykiatrien. Selv om det har blitt mange og lange arbeidsdager og mange tøffe tak, men når jeg ser tilbake ville jeg ikke ha vært det foruten. Det har vært strevsomme, men givende år. Det er veldig spennende å få lov til å jobbe med mennesker. Selv om du vil og må gi av deg sjøl, så får du så mye tilbake. Det er så mange forskjellig tragiske hendelser og tragedier, og da synes jeg det er fantastisk å ha fått lov til å lette litt på det trykket som mange av de går og bærer på, og å ha tid til å lytte og at de får den følelsen at noen har tid til dem. Det er så mange ubrukte ressurser i hver enkelt av dem, og da tror jeg det er viktig å huske på at de får føle at: jeg er syk, men jeg er frisk også. Da er det viktig å kunne få lov til å bygge på det friske i det syke.