Del 2 av «Hilsen fra mannen med sykkelpumpa»

Det ble etter hvert for risikofylt å fortsette motstandsarbeidet, og Lars prøvde å komme seg til Sverige i slutten av oktober 1944. Lars og hans likesinnede kom seg først til Oslo og lå i dekning i Niels Juels gt. 8 på Frogner – bak slottet – en tid.  Så ble han sammen med Oluf Reed Olsen og flere forflyttet til Holmenkollområdet der de på ny gikk i dekning. Like etter ble leiligheten i Niels Juels gt. stormet av tysk politi, og de gjenværende motstandsfolk tatt. Flere av disse ble senere skutt.

Et par uker senere var Lars blant dem som ble fraktet videre til Eidsvoll. Han måtte da på nytt krype i dekning. Senere ble de hentet av en norsk motstandsmann i hirduniform. Det var en kaldblodig kar, og han førte dem videre på neste etappe mot svenskegrensen. Det var oktober og sporsnø, og Lars husker at de fikk melding om at en tysk patrulje ventet dem ved den smale passasjen mellom to store vann et par minutters gange litt lenger framme. De måtte derfor legge ruta helt om, og de fikk en 24 timers tur i ulendt terreng. De nådde til slutt fram til ei hytte ensomt inne i skogen der motstandsfolkene ble overlatt videre til en mann og hans 16-årige datter som bodde der. Etter å ha hvilt seg en stund måtte marsjen fortsette. Og for et følge: i spissen gikk ei 16-års jente med 45 mm pistol i beltet – og etter vandret i flokk og følge en norsk jøde samt motstandsmennnene og spionene fra Secret Intelligent Service (SIS) – Lars Jahn Larsen, Oluf Reed Olsen og Jan Tenvik. Jenta førte dem til et lite tettsted like ved grensen. Lars husker ikke lenger sikkert hva stedet het. Derimot husker han at de var så slitne at de knapt greide å klatre over den siste skigarden.

Det var nå bare få minutters spasertur til svenskegrensen. Den unge jenta ble overrakt alle de våpnene de hadde. Svensk politi måtte nemlig ikke få nyss om at de var spioner. Da ville de øyeblikkelig bli internert. De tok farvel med den norske motstandsjenta og ikke lenge etter var alle vel over grensen.

Etter et par ukers venting bar det så på nytt over Nordsjøen med britisk fly fra Stockholm.

Ut på vinteren 1945 skjønte de fleste at 2. verdenskrig gikk mot slutten. Det var imidlertid tvil på alliert side hvordan de 300.000 tyske soldatene i Norge ville stille seg – gi opp eller kjempe vider til siste mann. Motstandsstyrkene i Norge ble derfor søkt bygget og rustet opp så godt som mulig utover vinteren.

13. februar 1945 forlot Lars Jahn Larsen Aberdeen i Skottland i motortorpedobåt MTB 718 med kurs for Norge. Motortorpedobåten var fylt helt opp med drivstoff. Det var også lagret store mengder med drivstoff på dekk slik at båten kunne komme seg tilbake til Skottland. Det var meget dårlig vær under overfarten, og det snødde tett. Da de nærmet seg norskekysten, ble motortorpedobåten gjort klar for vendereis ved at drivstoffet i kannene på dekk ble hellet over på båtens egne tanker. Det var også et ledd i sikkerheten – eksplosjonsfaren ble mindre om det skulle komme til trefninger med tyske marinestyrker.

Lars husker fortsatt at han – sjøsyk og elendig – løftet og bar på kanner med drivstoff mens han hele tida spydde. Og han var ikke alene om det. Det så visst ikke ut om bord.

De nådde land noe over klokka 21 om kvelden. De ble landsatt på ei lita øy utenfor Tregde ved Mandal. Fra Skottland hadde de fraktet med seg ei nordlandssjekte som Lars antok var brukt til å rømme over Nordsjøen i tidligere under krigen. På motortorpedobåten var der ingen vinsj til å sjøsette båten med, så sjøsettingen skjedde med håndmakt. Nordlandsjekta ble nærmest kastet over bord. Dessverre kantet sjekta og ble fylt med vann. De greide ikke å få den på rett kjøl igjen. Det hele endte med at de norske motstandsmennene fikk overta motortorpedobåtens egen livbåt.

På samme vis som den gang Lars hoppet ut i fallskjerm over Darbu 10 måneder tidligere, var utstyret godt kamuflert. Det var bare det at kasser med utstyr, telt og uniformer var i grønt og brunt – altså de vanlige kamuflasjefarger om sommeren. Og nå var det altså vinter. Britene kunne legge fram flyfoto som viste at det ikke var snø i Norge, og Lars har ofte siden lurt på når disse bildene kunne være tatt. Lars hadde også denne gang bedt om å få male kassene hvite, men fikk nok en gang nei til svar.

At det likevel gikk godt, har Lars senere bare hatt forsynet å takke for.

Motstandsfolkene i sommerkamuflerte uniformer ble altså landsatt på en snødekket holme utenfor Mandal i midten av februar 1945 med alt sitt utstyr, og det var selvsagt ingen spøk. Det var heller ingen spøk at de var landsatt på feil holme. De brukte dagslyset neste dag til forsiktig å finne ut hvor de befant seg, og neste natt bar det innover fjorden i livbåten.

Lars og co etablerte seg en halv kilometer fra Mønnesland gård ved Tregde. Sigurd Stålberg var bonde der og hjalp dem på alle vis – også med å bygge hytta ovenfor gården. Hytte er kanskje et noe feil begrep i denne sammenheng – det var igjen snakk om en slags innretning til å overnatte i – godt kamuflert i ulendt terreng.

Lars forteller at det var meget kaldt og vått å overnatte der vinterstid. De var tre stykker: foruten ham selv også Oluf Reed Olsen og Jan Tenvik. I tillegg til en ytterst kummerlig tilværelse var også nervene i høyspenn p.g.a. tyske patruljer som jaktet på dem. Kanskje det ikke var så rart at det av og til kunne sprekke mellom de tre norske menn fra Secret Intelligent Service. Lars husker godt at Jan Tenvik var en humørfylt kar og en ertekrok – god å ha i en meget stresset situasjon. Men Oluf ble etter hvert lei av Jans væremåte og kunne til tider miste tålmodigheten, kjefte og bli sur på Jan. Men dette var bare småting i forhold til alt det andre de måtte tenke på og ha i fellesskap når det nå gikk mot krigens avslutning. Alle tre stolte fullt og fast på hverandre og sto hverandre meget nær.

Lars Jahn Larsen har fortalt at noe av det utstyret de hadde med seg fra Skottland var 30 kg skråtobakk, 10 – 15 kg røketobakk og 10.000 sigaretter (Senior Service 20-pakning). Dette var ment som smøring og bytteobjekter når de skulle skaffe seg mat. Lars fortalte med en flir at han husker mang en bonde fra bygdene rundt Mandal og Kristiansand med engelsk skråtobakk i munnvikene og med et bredt smil etter at en byttehandel var avsluttet. Når Lars var ute på en av sine nødvendige utflukter blant folk, fryktet han kanskje mer enn noe annet at han skulle bli budt sigaretter med norsk hjemmeavla tobakk. Det smakte grusomt – i hvert fall for en som hadde oppholdt seg i England og Skottland en tid. Men av og til måtte han ta i mot en sigarett bare for å unngå enhver mistanke om at han var bedre vant. Lars husker fortsatt med gru den gufne, blå røyken fra norske hjemmeavlede sigaretter.

Av utstyr for øvrig som Lars fraktet med seg fra Skottland, var 10.000 kroner i nye sedler fra Norges Bank. Det var selvfølgelig forbundet med en viss risiko å benytte nye sedler i et land som hadde vært fem år i krig. Lars gjorde derfor som siste gang han var i Norge på falske papirer. I tillegg til pass, passersedler og identifikasjonspapirer fra norske myndigheter i London, ble også de 10.000 kronene i sedler puttet under føttene i støvlene – 5.000 kroner under hver fot. Ikke mange dager senere kunne sedlene brukes uten risiko. De så ganske velbrukte ut i tillegg til at de nok også hadde en viss lukt.

Oluf Reed Olsen hadde beordret både Lars og Jan om å underrette sine familier om at de befant seg i traktene mot krigens slutt. Da 8. mai opprant og Norge igjen var et fritt land, befant Lars, Oluf og Jan seg i kamuflasjehytta ved Mønnesland ved Tregde. Da var det på tide å grave opp uniformer og annet som de hadde skjult under bakken. Lars har fortalt at det ikke bare var spøk å ta på seg en fuktig og kald britisk uniform som de siste par måneder hadde ligget nedgravd i jorda. De spaserte så inn til Mandal og kort etter ble kontakten med familie og venner opprettet.

Krigen i Norge 9. april 1940 – 8. mai 1945 var over, og fenrik Lars Jahn Larsen hadde fylt 21 år.

EPILOG:

• Lars Jahn Larsen brukte ikke mer enn knapt 1.000 kroner av de 10.000 kronene han hadde gått med i støvlene. Det resterende beløp ble levert tilbake kort tid etter 8. mai.
• Da Lars dro fra Kristiansand per sykkel i august 1943, ble hans eldste bror arrestert kort tid etter og forhørt om hva han visste om Lars og hans forsvinning. Han visste ingen ting. Dernest ble broren Harald arrestert. Han ble sendt til fangenskap på Grini der han ble sittende fra august 1943 og til krigens slutt. Dette har i all tid senere vært tungt å bære for Lars.
• Lars fikk under et opphold på Sandøya (ved Tvedestrand) 29. og 30. mai 1999, (han besøkte også Sandøya 21. og 22. august 2004), se en navneliste over en del lærere som bodde i samme brakke under fangenskapet i Kirkenes 1942 (læreraksjonen). Han gjenkjente navnetrekkene til fransklæreren sin fra katedralskolen, Carl Vogt. Faktisk hadde fru Vogt i sin tid vært pianolærer for Lars. Han gjenkjente også flere navnetrekk fra Katedralskolen: Kr. Stray og Johan Varen. Johan Varen var rektor ved Katedralskolen den gang Lars var elev der.
• Lars Upsahl, Øvrebø, ble tatt av tyskerne og satt i fangenskap på Grini fra september 1944. Han ble sørlandsmester i orientering i 1953 for annen gang – arrangert av idrettslaget Vardild. Løpet var lagt til Fiskvatn i Åmli. Så den gode Lars Upsahl kunne nok mer enn å melke kyr.
• Lars Jahn Larsen dro til USA for godt i 1958. Han er av og til i gamlelandet og besøker slekt og venner. Lars Jahn Larsen, født 7. januar 1924, har for lengst dratt hjem til Florida og sin elskede kone Jeanne. Som mange krigsveteraner lider han av sterke krigsminner og kan vandre hvileløst omkring nattestid.

Til våren – 8. mai 2005 – feirer vi 60-års jubileum for krigens slutt her i Norge. Vi har da igjen alle grunn til å tenke på Lars Jahn Larsen og alle andre som deltok i frihetskampen under den 2. verdenskrig med den største respekt og takknemlighet.

Red. anm.:

• Oluf Reed Olsen døde i 2002 etter lengre tids sykdom. Han besøkte den senere tid ofte familiene Upsahl og Ilebekk på Homstean, og hadde planer om enda en tur til hytta ved Støssvannet, men rakk det altså ikke.
• Gunnar Upsahl, som var den egentlige kontakten til Oluf Reed Olsen og hans gruppe, måtte rømme til Sverige, og oppholdt seg der til krigen sluttet.
• Lars Upsahl ble arrestert og først sendt til Arkivet i Kristiansand, senere til Grini hvor han satt til krigen sluttet.
• Steinar Ilebekk ble også arrestert og ført til Arkivet i Kristiansand. En kan lese hans og Lars Upsahl’s navn på minnetavlen der. Han ble også senere sendt til Grini hvor han var til krigen sluttet. Han var resten av livet alltid preget av oppholdet der.
• Vil du vite mer om de spennende opplevelsene disse karene hadde mens de drev etterretningsvirksomhet under 2. verdenskrig, kan du lese om det i boka ”Contact” av Oluf Reed Olsen.