ÅRSSKRIFT 2003 – SANGESLANDSVANNET

ÅRSSKRIFT 2003 – SANGESLANDSVANNET

En av Øyvind Førland’s mange artikler i Årsskriftet

SANGESLANDSVANNET I FORTID OG NÅTID.

Av: Øyvind G. Føreland.

Sommeren 1989 tok jeg og far min, Gunvald Føreland en båttur rundt hele Sangeslandsvannet i Øvrebø. Formålet med denne turen, var å få Gunvald til å fortelle det han visste om Sangeslandsvannet, kilene og nærområdene rundt vannet. I 1901 bygde Jon Føreland, far til Gunvald, et lite gårdsbruk, Monen, nede mot vannet, og her vokste Gunvald opp.

I desember 1991 døde Gunvald Føreland, 81 år og 8 måneder gammel.

Sangeslandsvannet i gammel tid:

Under en stor høstflom i 1774 brøt vannet nytt utløp i østenden. Et stykke nede i gamlebekken stod en oppgangssag, og denne var på gang da vannet endret løp. Ettersom det nye utløpet gravde seg ned, buldret vannet mer og mer i bekken. Det fortelles at han som skar på saga ble livende redd da dette skjedde, for han trodde det var dommedag. Etter som timene gikk sank vannstanden ganske kraftig, og sagen mistet vannet. De store slettene på Sangesland som inntil da hadde ligget under vann, ble etter hvert til tørt land. Vannet var nå blitt betraktelig mindre i størrelse, og det passet mye bedre inn i landskapet. Det fortelles at han som skar på vannsaga da bekken fikk nytt utløp, våknet morgenen etterpå med grått hår. Slikt kan visstnok skje som følge av redsel og store sinnsbevegelser. Saga ble senere revet og fjernet.

Vi begynner nå vår rundtur i Sangeslandsvannet, og det passer å starte helt i Østenden av vannet, der Lidalshytta ligger.

Sandodden:

Her tar vi første stopp. I dette området må det ha bodd folk i gammel tid, for ca 100 meter oppe i lia ligger det 2 (1) gravhauger. Inntil begynnelsen av 1950 var disse (denne) ikke registrert av arkeologer, fortalte Alv Stredet, som også rapporterte funnet til det offentlige. Alv fortalt også at haugen hadde blitt plyndret etter at han fant den. Han mente det må ha skjedd før 1965. Etter denne samtalen for ca 15 år siden med Alv Stredet, var jeg (ØGF) på befaring i dette området. Der fant jeg bare en haug, og den hadde en markert grop på toppen. Jeg vet ikke om det er en eller to hauger her, og Gunvald og Alv forteller ulikt. Når vi står på Sandodden og ser over på andre siden av vannet, ser vi Steinvollen. Passasjen her kalles Hestesundet. Før vannet brøt nytt utløp i 1774, var dette den smaleste plassen i vannet, på grunn av landskapet. Det er grunn til å tro at navnet kommer fordi at i gammel tid svømte hestene over her når bonden skulle på skogen.

Dersom vi fortsetter langs land et lite stykke innover, kommer vi til et gammelt sommerfjøs som tilhører DER HEIME. Vi befinner oss fortsatt på Sandodden. Før i tiden var det vanlig at dyrene gikk på beite i skogen om sommeren. Sommerfjøset ble brukt til melking av husdyrene, og de rodde over fra gården 2 ganger daglig gjennom hele sommeren. De melket i spann. Det kunne ofte ta sin tid og få samlet dyrene for melking, og da ble de tjoret fast inne i fjøset. For at dyrene skulle stå stille under melkingen, fikk de noe for å kose seg med. Foret ble festet i ”foringspinner”, og noen av disse pinnene er fortsatt intakte. DER HEIME hadde 5-6 kyr, og i øverste stokken under taket står navnene på flere av kyrne skåret inn med kniv. Dette sommerfjøset ble brukt på 1800 tallet. Navnene på de som stelte dyrene her, skal også være risset inn i stokkene. Når dyrene skulle på sommerbeite, gikk de rundt vannet med dem. Gården hadde også en stor ferje, og denne ble brukt dersom det var behov for å forflytte dyr enkeltvis. Årsaken kunne være kalving, sykdom eller annet. Hesten ble ofte rodd over når bonden skulle på skogen.

Trolldalsvika:

Nå har vi passert Sand-odden og befinner oss i Trolldalsvika.

Herfra går det en liten dal, Trolldalen, på ca 200 meter. I enden av denne er en myr som er innegjerdet med et flott steingjerde. Det er også grunnmur etter et lite gårdsbruk her, navnet er Øygarden, og det ble bygd ca 1750. Hovedhus og fjøs var bygd i ett.  Midt i hovedhuset stod det ei stor grue, og mye trolig var det også bakerovn her. Hele gulvet var steinsatt. Til hjelp for å brødfø seg hadde de en ku. Dette bruket var husmannsplass under DER HEIME. De som bodde her fra 1800 til 1860 hadde 2-3 barn. Som vanlig på denne tiden måtte husfolket jobbe på hovedgarden under vår- og høstonna, og ellers når det var bruk for deres arbeidskraft. Gården kan ha fått navnet fordi de som levde her døde under Svartedauden, som herjet i Norge fra 1349 til 1352. Mange gårder i Norge har fått sitt navn av denne årsak. Trolldalen fikk navnet på grunn av ei stor furu. Treet skulle hogges ned, og mannen som startet dette arbeidet hugget seg og ble stygt skadet. En annen mann skulle gjøre jobben ferdig, men det gikk likedan med han også. Etter dette var det ingen som turde nærme seg treet. De mente det måtte være noe trolsk her, og dermed fikk dalen navnet Trolldalen. Litt vest for Trolldalen, var det inntil slutten av 1800 slåtter oppetter lia, og her blei jorda slått med ljå. Nede ved vannet stod det ei høyløe. På toppen av denne lia er det rester etter hovedhus og uthus. Her var det ripsrunner med hvite rips når de var modne, og det kjenner jeg ikke til andre steder Navnet på denne gården vet jeg ikke. En vinter under siste krig hadde tyskerne stilt opp kanoner på jordet til Monen. De dreiv øvelsesskyting med granater mot mål ute på isen. Mange av granatene havnet i den rett før omtalte lia. De aller fleste granaten eksploderte, men det var også noen som ikke gjorde det. Da tyskerne var ferdig med skytingen, var hele lia rasert.

Garden Monens sommerfjøs:

Vi  fortsetter innover Sangeslandsvannet, og nå er vi kommet til plassen der sommerfjøset til gården Monen lå. I området her kjøpte Jon Føreland et skogstykke på ca 600 mål. Som nevnt tidligere, var det vanlig at dyrene gikk på skogen om sommeren, og et sommerfjøs var av avgjørende betydning. Når dyrene skulle på sommerbeite, ble de rodd 2 av gangen i en stor ferje som gården hadde. Dette var nok litt av en tur. 600 meter ferje med 2 svære dyr. I begynnelsen av 1950 var jeg ( ØGF), her for første gang, og da var det bare rester igjen av fjøset. En annen ting jeg husker svært godt, var at området rundt fjøset var åpent og uten trær, og så var der noen fine bringebærbusker. Nå i dag har det for lengst vokst opp store trær her, så naturen har tatt stedet tilbake.

Klomrebekkkilen:

Dette navnet har kilen fått på grunn av en bekk som renner ut her. Den kommer fra Gullringstjønn. Bekken renner gjennom en steinur på sin vei mot vannet. Når det var flom bråket bekken mye, den ”klomret”. En annen teori om navnet, er at det er en trang og vanskelig passasje her. Fjellmannsveiens vestre trase krysser bekken på denne plassen. Det var her Vonde Åsmund fra Setesdalen gikk, da han måtte rømme til Høllen i Søgne på grunn av et mord han hadde begått. Følger vi Fjellmannsveien minst 200 meter mot venstre, deler den seg. Fortsetter vi mot venstre kommer vi til Homme, mens veien til høgre går til Stallemo. Velger vi å gå mot Homme, skal vi komme til et sted med 2 gravhauger ved siden av vegen. Sagnet forteller at to røverbander støtte sammen her. Det utviklet seg til et slag med flere falne på begge sider. De omkomne ble gravlagt i disse haugene. Tar vi til høgre i dette før nevnte krysset, er det ikke langt over til Stallemo. Denne veien benyttet også folk i Stallemodalen som kirkevei. Fjellmannsveien går gjennom tunet der Øvrebø Prestegård nå ligger. Vennesla Kommune eier skogen i området her inne. For mer enn 50 år siden ble det plantet endel Edelgran her. Trærne kjennetegnes med spesielt breie barnåler. Likedan er også grønnfargen på barnålene litt annerledes.

Vi er nå aller lengst innerst inne i enden av Sangeslandsvannet. Herfra og til den motsatte enden av vannet, ”Øustiennen” som mi seie lokalt, æ de 2 laange kilometer.

Prestodden:

Odden som befinner seg på venstre side, når vi står innerst i Klomrebekkkilen og glane utover, heter Prestodden. Jeg vet ikke hvorfor den har fått dette navnet. Kanskje det kan ha noe med Øvrebø Kirke å gjøre.

Flottmyrkilen:

Navnet fikk denne på grunn av ei flytemyr innerst i kilen. Odden som ligger til venstre for denne kilen heter Kalvodden. Dette navnet er enkelt og greit å forklare. Det ble satt opp et gjerde tvers over odden, og om sommeren ble det sluppet ut kalver her. Her kunne de gå fritt og trygt med et minimum av tilsyn gjennom hele sommeren. Fjellmannsveien går innerst i denne kilen også.

Molvollkilen:

Sannsynligvis har denne kilen fått dette navnet fordi det lå en gard her, og på grunn av grunnforholdene i jorda. Det jeg forbinder med ”mol”, er hardt og steinete jordsmonn. Navnet på garden kan være Sangeslandsmoen, men jeg er ikke sikker. Et lite stykke unna står det murer etter et lite hus, og det betyr at det har bodd to familier i denne kilen. Etter det folk har fortalt, bodde det folk her til et stykke utpå 1800 tallet.

Innerst i Molvollkilen finner vi igjen Fjellmannsveien. Den går på skrå opp i lia, og her er det bygd opp ei steinfylling for å forsere en fjellskrent. Øverste delen av denne fyllingen ble fjernet for en del tiår siden, av bonden som eide grunnen på oversiden av skrenten. Grunnen var for å hindre naboens husdyr å gå opp her. Plassen her heiter ”Brurefallet”, et navn den fikk etter en tragisk hendelse for lenge siden. Det fortelles om ei brud som kom til hest langs Fjellmannsveien, og på toppen av denne skrenten snåvet hesten og falt utfor sammen med henne. Historien forteller at bruda mistet livet da ho og hesten ramlet utfor. Snaut to hundre meter lenger framme går veien gjennom gårdstunet til DER UTE. Derfra krysser Fjellmannsveien Storbekken og dalsøkket, og går videre gjennom tunet på Øvrebø Prestegård.

Starter vi innerst i Molvollkilen og følger stranda på venstre side, kommer vi til restene etter ei gammel hytte bygget av kassebord. Jeg har hørt at materialene til denne hytta kom fra Ole A. Iglebæk Bilforretning. I den første tiden Iglebæk importerte biler, kom de til landet innepakket i trekasser. Disse kassene egnet seg ypperlig til å bygge hytte av. Hytta er svært skral nå, og et stort tre som falt over taket for ca 30 år siden gjorde stor skade. Som barn for mer enn 40 år siden (ØGF), husker jeg at det var så fint der hytta lå. Der var både båtplass og grei brygge. Nå er dette området vokst til med store trær, og hytta er delvis skjult. Vi fortsetter videre på stranda, langs en liten bakkekam som heter Ribbåsen. Enda et stykke lenger framme kommer vi til Ribbås-bakken. Navnet betyr: Revebås bakken. Revebås kommer fra en fangstmetode som ble brukt i gamle dager for å fange rev. Det ble satt opp to gjerder på skrå. Disse dannet en slags bås, og her ble reven jaget inn og fanget. I kanten av Ribbås-bakken ble det funnet mye slagg da far dyrket opp jorda. Jeg spurte hva det var, og han fortalte at det var slagg som var blitt igjen fra gamle dager da de dreiv og smeltet myrmalm. Det var på denne måten våre forfedre utvant jern til redskaper og våpen. Nede ved vannet er båtplassen som hører til Monen, og der står det ei lita bu (naust) til å sette inn ting og tang i.

Pråmhusodden:

Odden har fått navnet fordi det stod et båthus her. Båtene som hørte til Der Heime, lå i vinteropplag her. Hovedbekken renner inn i Sangeslandsvannet på denne odden, og heter Storbekken. Den snor seg gjennom Øvrebø-bygda, som blant eldre bygdefolk kalles Kirkebygda. Der bekken renner ut i vannet er det nå smalest, men før 1774 var dette den bredeste plassen i hele vannet. Storbekken er den ene av to bekker i Sangeslandsvannet der det fortsatt går aure om høsten. Den andre er den som renner ut av vannet i Østenden. Storbekkens innløp gikk opprinnelig langs land, i retning Molvollkilen. Om vinteren medførte dette at isen var usikker å ferdes på. På 40-50 tallet ble det gravd nytt løp rett ut i vannet. Samtidig ble betongstemmen i utløpet i Østenden av vannet sprengt og fjernet. Da sank vannstanden med ca en meter. Dermed ble det en foss i Storbekkens nye innløp. Her ble det sprengt vekk en stor torv, og da begynte bekken å grave seg nedover og innover. Etter hvert hadde Storbekken gravet og senket seg oppover hele Kirkebygda.

Omkring 1960 ble bekken ut av Sangeslandsvannet rensket opp igjen. Mange små og større steiner, sammen med rester av betongstemmen ble fjernet, og dermed ble vannet senket ca en halv meter til. Dersom vi står der Storbekken renner inn i vannet, og ser oppetter jordet motDer Heime, ser vi en skråbakke i jordet, et stykke fra gården. Her var det en steinbrygge inntil Alv Strædet fjernet den under opprenskning av jordet for mange år siden. Bryggen var i bruk inntil 1774, da vannet brøt nytt utløp i Østenden, som nevnt i begynnelsen av denne artikkelen.

Steinvollen og Der Heime:

Dette er et svært rikt område historisk sett. Her er det minst 2 gravhauger med tilknytning tilDer Heime. Alv Strædet fortalte for mange år siden, at han var sikker på at hadde det vært offerplass på Steinvollen i hedensk tid. Kanskje var dette offerstedet på toppen av Steinvollen. Står vi på toppen og ser mot vannet, heter sletta der Gravmonen. Det ble også skåret tømmer på Steinvollen i gamle dager. Dette forgikk på den måten at det ble laget et slags stativ som stokken ble lagt på. Under stokken var det en mann, og oppå stokken var det også en. De dro og skjøv vekselsvis et stort sagblad gjennom stokken. Bladet hadde håndtak i begge ender. Det ble skåret både bord og planker på denne måten.

Vallbekken er en liten interessant bekk som renner gjennom dette området. Her er det fremdeles en grei badeplass med både flytebrygge og stupetårn. Barn fra Skarpengland begynte å bade her på slutten av 1950. Inntil 1970 årene gikk det mye fisk i denne bekken under høstflommen. På oversida av Øvrebø-veien, litt oppi Vallbekken, stod der et vannhjul før strømmen kom til Øvrebø. Hjulet var ca en meter i diameter, og ca 30 cm bredt. Fra dette hjulet gikk en endeløs ståltråd på trinser i trærne, helt fram til låven på Der Heime. Helt øverst på låven gikk trådene gjennom veggen og rundt et hjul. Denne innretningen dreiv treskemaskinen på gården, helt til begynnelsen av 1920 da strømmen kom til Øvrebø. I tillegg til vannkraften på gården, var det en hestevandring i mellomlåven. Vannhjulet ble fjernet fra Vallbekken noen år etter at strømmen hadde kommet, og det ble satt inn på låven. Dessverre brant låven i 1976, og da strøk vannhjulet med i brannen. Låven ble bygget opp igjen med en gang. Går vi enda lenger opp i Vallbekken, rett under en fjellskrent, er det her gravet en kunstig bekk som også går bort til gården. Vannet herfra ble brukt til å drive en ”flomkvern”. Navnet betyr at kvernen bare kunne brukes når det var mye vann i bekken.

Gamleheims-bua:

Øvrebø Prestegård eide dette skuret, som lå ca 100 meter fra Vallbekken, i østlig retning, og 20 meter fra Øvrebø-veien. Bua ble stort sett brukt til ved. Et annet mer populært navn på denne kåken var ”Sørens Hytte”. Søren Bjørnshei var bestyrer på Prestegården i disse tider, og han brukte bua en del. Byggverket ramlet ned i slutten av 1950.

Lidalshytta: 

Nå er vi tilbake ved Lidalshytta, utgangspunktet for denne båtturen rundt Sangeslandsvannet. Vi sitter nede ved Sangeslandsvannet og koser oss i sommersola, og ved siden av oss renner en liten bekk ut i vannet. Bekken går under Øvrebø-veien, og kommer gjennom en smal dal som går i retning Lie. Dalen heter Lidalen, og bekken heter selvsagt Lidalsbekken. Inntil begynnelsen av 1970 gikk det mye aure på denne bekken når det var høstflom. Lidals-hytta har en litt spesiell historie. Det var bøndene på Der Heime og Monen som satte opp denne bua. Ingen av dem eide noe grunn her, men de fikk lov av grunneieren til å sette opp bua. Grunneieren stillte en betingelse: Dersom bua ramlet ned, skulle grunnen den hadde stått på gå tilbake til han. Lidalshytta var opprinnelig dobbelt så stor som nå, fordi den ene delen ramlet ned for mange år siden. Noen meter Øst for bua har Monen en liten ”legsteplass”. Dette kalles plasser som brukes til å legge ned tømmer midlertidig, før videre transport. På endre sida av Øvrebø-veien er det tekniske interessante ting å berette om. Til midt på 1950 stod det et sagbruk her, og denne saga ble drevet av en Trygg-motor. Det jeg husker spesielt når de skar på saga, var den høye eksospipa, skarpe smell og røkringer Når saga gikk på tomgang, kom det en smell og en røkring av og til. Motoren økte farten med en gang de begynte å skjære i tømmeret. Da smalt det raskere og raskere, og det ble tettere og tettere mellom røkringene. Der saga stod har det skjedd store forandringer. Det er gravet ut en stor tomt i høyde med Øvrebø-veien, og det ble satt opp en stor lang mur for mange år siden.

Det er noe av historia som knytter seg til Sangeslandsvannet, Kirkebygda og områdene rundt.

Først og fremst er jeg glad for det Gunvald Føreland og Alv Stredet for fikk fortalt meg.

Jeg vil også takke Søren Strædet og Hans Kenneth Birkeland for det de har fortalt til meg.

Kristioffer Berntsen