Alle Norges fylker har fra gammelt av forskjellige brudestas, og brudestasen her fra Vest-Agder er veldig forskjellig fra andre deler av landet. Den ligner mer på afrikansk elle indiansk festpynt, med glassperler, fjær i alle farger og påfuglfjær i krans øverst

Det går på en måte to linjer i norsk gammel brudestas. En, den mest kjente, er krona. Europas kongelige brukte krone og folk tok etter dem. Flinke sølvsmeder laget vakre kroner når det var bryllup hos de rikeste i bygdene, og disse ble senere lånt ut til andre og noe fattigere bruder i bygdene omkring. Det var nå ikke så spennende å låne krone av de rike. Lite av brudestasen ble skapt av den enkelte brud og i de enkelte bygdelag.

Men så er det også en helt annen tradisjon, som Vest-Agder tilhører – den folkelige. Reislene er skapt av bruden selv eller i samarbeid med dyktige nabokoner. De er som et fyrverkeri av fargeglede, mystikk og livsevne. Før, som  nå, var det mange slags kulturpåvirkninger. Blant alle disse ble reisla  utvalgt og utviklet som Vest-Agder’s brudestas. «Frøet spirer og gror i den jord som passer for det.» Det er ikke så lett å si i dag at vi er et folkeferd der brudepynten fremstår som kunstverk i skaperevne og livsglede. -Enten likner Afrika på oss, eller så likner vi på Afrika! Det er bare det, at det er akkurat slik jeg tror vest-egdene er. Det går igjen i vår rosemaling og vevnad, som er ganske forskjellig fra omkringliggende fylker og steder som Telemark og Setesdal. Og jeg tror det går igjen i de fleste gamle uttrykksformer, når vi bare finner dem fram igjen, – et livsglad, stritt og kreativt folkeferd, vidt forskjellig fra dagens «sørlending», skapt av feriefolk og media.

Koren, stiftamtsmann i Kristiansand, skrev en bok om Vest-Agder’s bunader. Han dømte reisla nord og ned, som aldeles smakløs, full av fjær og glassperler som den er. Den hadde ikke sin styrke i gull og sølv, som passet i de fleste embetsmenns verdioppfatning. Kunstverkene så han ikke, og reisla kom aldeles i vanry. De nye motene fikk for alvor også innpass omtrent på samme tid og reislene har nesten ikke blitt brukt siden. Etter at Koren’s bok kom ut, tror jeg mange helst ville at reisla skulle glemmes. Ikke minst de som oppkastet seg selv til autoriteter på bunadsspørsmålet. Og dem har det alltid vært flere av, inntil vi alle gikk rundt som Mao’s soldater i «bunadsuniform».

Et særtrekk ved folkekunsten er liv og variasjon, innenfor rammen av mote og tradisjon. Jeg tror de selvoppnevnte autoriteter i mange, mange år har hindret folkekunsten i å få puste, og nå er den nesten død.

Jeg har fått laget en reisle med bringesmykke til. Den er brukbar, men langt fra god nok. Det var veldig vanskelig. Kanskje, en gang, skal jeg få noen til å hjelpe med å lage en fjørreisle, slik de fleste reislene var. Det finnes enda mange bevart, både privat i Agder og på museene. På Vest-Agder museet har de tre, og på Folkemuseet på Bygdøy har de en. De er så redde for den at en ikke får lov til å ta den ut av monteren og fotografere den.

Av fjør og perler, rødt ullstoff, en bite fløyel og ellers det vanlige folk hadde råd til å kjøpe, skapte egdene kunstverk! Det følger slik stemning med reislene at bryllupet huskes som om det skulle vært servert champagne hele kvelden!

Jeg tror ikke vi egdene trives med å være sånne ferdigproduktkonsumenter som vi er akkurat nå, verken til hverdag, fest eller bryllup. – For å finne rett veg framover, tror jeg vi må finne vår egenart igjen, og reisle er en typisk del av Agder’s kjempe spennende kulturarv.