Koren, stiftsamtmann i Kristiansand, skrev en bok omVest-Agder´s bunader. Han dømte reisla nord og ned, som aldeles smakløs, full av fjær og glassperler som den er. Den hadde ikke sin styrke i gull og sølv, som passet i de fleste embetsmenn verdioppfatning. Kunstverkene så han ikke. Og reisla kom aldeles i vanry. De nye motene fikk for alvor også innpass omtrent på samme tid, og reislene har nesten ikke blitt brukt siden. Etter at Koren´s bok kom ut, tror jeg mange helst ville at reisla skulle glemmes. Ikke minst de som oppkastet seg selv til autoriteter på bunadsspørsmålet. Og dem har det alltid vært flere av, inntil vi alle gikk rundt som Mao´s soldater i «bunadsuniform».

Et særtrekk ved folkekunstener liv og variasjon, innenfor rammen av mote og tradisjon. Jeg tror de selvoppnevnte autoriteter i mange, mange år har hindret folkekunsten i å få puste, og nå er dennesten død.

Jeg har laget en reisle med bringsmykke til. Den er brukbar, men langt fra god nok. Det var veldig vanskelig. Kanskje, en gang, skal jeg få noen til å hjelpe meg med å lage en fjørreisle, slik de fleste reislene var. Det finnes enda mange bevart, både i Agder privat og på museene. På Vest-Agder museet har de tre, og på folkemuseet på Bygdøy har de en. De er så redde for den at en ikke får lov til å ta den ut av monteren å ta bilde av den en gang.

Av fjør og glassperler, rødt ullstoff, enbite fløyel og ellers det vanlige folk hadde råd til å kjøpe, skapte egdene kunstverk. Det følger slik stemning med reislene at bryllupet huskes som om det skulle værtservert champagne hele kvelden!

Jeg tror ikke vi egdene trives med å være sånne ferdigproduktkonsumenter som vi er akkurat nå, hverken til hverdag, fest eller bryllup. – For å finne rett veg framover, tror jeg vi må finne vår egenart igjen, og reisle er en typisk del av Agder´s kjempe-spennende kulturarv.