Øyvind G. Føreland:

Åsen var opprinnelig et vanlig gårdsbruk på Greibesland i Øvrebø. Eierne startet med noen få alkoholikere før krigen. Gradvis ble gården bygd opp til å ble det som vi kjenner som Åsen Sykehjem med 55 psykiatriske pasienter på det meste. Sykehjemsdriften ble lagt ned våren 1995, og da mistet ca 40 ansatte arbeidet sitt. De siste årene før nedleggelsen drev Gerd Aasen sykehjemmet sammen med søsteren Aslaug. Denne artikkelen er basert på en samtale som Oddbjørg Vatland og Øyvind G. Føreland hadde hjemme hos Gerd Aasen på Greibesland i oktober 1998. Gerd Aasen er født 26. november 1927, og er nå pensjonist.

Bilde av Martha og Ingvald Aasen

Melkeproduksjon: Martha og Ingvald Aasen eide Åsen, og melkeproduksjon var hovednæringen. De fikk etter hvert fem barn: Gerd, Aslaug, Jens Ivar, Bjørg Reidun og Ruth. Helt fra barna var små måtte de hjelpe til, noe som gjorde at barna ble vant til å arbeide. I 1930 reiste Ingvald til Amerika, men etter 5 år kom han tilbake en tur. Han reiste snart over igjen, og var da borte i ca 2 år til. Martha og bestefaren overtok gårdsdriften, men han ble dessverre syk etter kort tid, og Martha måtte overta ansvaret for gårdsdriften alene.

Alkoholikere – de første pasientene: Martha hadde ei tante i Kristiansand som arbeidet med alkoholikere, og ho fikk også lyst til å prøve for å få ekstrainntekter ved siden av gårdsdriften. Dessverreble det etter kort tid så mye problemer med disse mennene at ho måtte finne på noe annet.

Martha begynner med psykiatriske pasienter: På denne tiden var Martha formann i Øvrebø Sanitetsforening, og gjennom dette arbeidet hadde hun jevnlig kontakt med distriktsleder Litleré. Han foreslo at ho burde begynne med psykiatriske damer, og Martha tente øyeblikkelig på ideen. Dette viste seg å være en glimrende ide, og dermed kan en kanskje si at Åsen Sykehjem var grunnlagt. Gården hadde stort hovedhus med store rom, slik at de kunne bo inntil 4 på hvert rom. I den første tiden var det 12 pasienter.

Pasientene får et nytt hjem: Helt fra de aller første pasientene kom til Åsen, ble det lagt hovedvekt på at Åsen skulle være som et kristent hjem for dem, ikke bare et sykehjem. Det var også helt naturlig at også barna vanket mye sammen med pasientene, slik at alle skulle føle seg som en stor familie. Noen pasienter ble tatt med i husarbeidet, mens andre arbeidet ute på åkeren. Ingvald var svært flink med pasientene, og hadde en egen evne til å hjelpe dem til rette i arbeidet. Når arbeidsdagen var over følte pasientene at de hadde vært til nytte, og de var både trette og fornøyde. Dette hadde svært mye å si for pasientenes helsetilstand, og de holdt seg mye friskere.

Barnas forhold til pasientene: Det ble helt naturlig for barna å være mye sammen med pasientene, og de lærte at det også fantes syke mennesker. Når fjernsynet kom i begynnelsen av 60-årene, satt barna og koste seg og så på Barne-TV sammen med pasientene. Barna var også med når en pasient døde, og derfor fikk de også etter hvert et naturlig forhold til døden. Det er ingen overdrivelse å si at barna fikk mye livslærdom med seg på livsveien takket være daglig omgang med pasientene.

Medisinering av pasientene: Det første middelet kom i 50-årene og hette Brom, og det var brukbart dersom pasientene ikke var for syke. For alvorlig syke kunne det mest sammenlignes med «å skvette vann på gåsa». Senere kom det gode medisiner på markedet, og disse var til stor hjelp for oss. Flere av pasientene kunne fungere nesten normalt takket være disse nye medisinene. Vi hadde tilsynslege som hadde ansvar for medisineringen, og vi fikk også med jevne mellomrom besøk av psykiater fra Eg sykehus i Kristiansand.

Betaling for pasientene den første tiden:  I den første tiden ble det betalt for pasientene etter derees helsetilstand. Syke pasienter ble det betalt godt for, mens arbeidsføre pasienter ga lite penger. Det var meningen at de som var friske nok skulle arbeide for seg, så derfor var betalingen mye mindre for disse.

Ingvald Asen kommer tilbake fra Amerika: I 1937-38 kom Ingvald hjem til Norge for godt. Han overtok da gårdsdriften, mens Martha fikk ansvaret for pasientene.

Ferie og fritid for Martha og Ingvald: Mens barna var små kunne de aldri reise på ferie sammen, for den ene måtte være hjemme og ta seg av barna og gården. Sønnen, Jens Ivar, studerte i flere år i Oslo, og han pleide å tilbringe ferien hjemme på gården. Omsider var de andre søsknene blitt så store at de kunne ta seg av pasientene, mens Jens Ivar tok seg av gårdsdriften. Da kunne Martha og Ingvald endelig ta sin første etterlengtede ferie sammen.

Åsen sykehjem under krigen: Under krigen hadde vi flere såkalte «tyskerjenter» her. Dette var jenter som sluttet på skolen i Kristiansand, og siden barnehjemmet måtte ta ansvaret for dem, fikk vi 5- 6 stykker her på sykehjemmet. Da krigen var slutt reiste de igjen, og vi kunne øke antallet psykiatriske damer.

Den «fargerike» dama: I 1940 fikk vi ei jødisk dame som pasient. Ho kom opprinnelig fra Østerrike, men ble gift i Norge med en nordmann. Grunnen til at dama havnet hos oss, var fordi ho ble syk kort tid etter at de hadde giftet seg. Egentlig var ho svært intelligent, og snakket 7 språk flytende, deriblant tysk. Etter bare tre år i Norge hadde ho lært å snakke og skrive norsk flytende. Denne dama var også svært glad i å plukke markblomster, som ho satte i nesten alt som fantes, til Martha`s store fortvilelse. Ingvald glemte aldri en episode med noen tyskere som kom for å kjøpe poteter under krigen. Da denne dama oppdaget tyskerne, skjelte ho de ut etter noter på flytende tysk. Tyskerne forsvant svært raskt, og de viste seg aldri mer. På folkemunne fikk vi senere høre at tyskerne hadde sagt at vi på Åsen var «forrykte» (= tysk for gale). Ho døde 83 år gammel og hadde da vært her i 43 år.

Det brenner på Åsen sykehjem: En ettermiddag i begynnelsen av mars 1944 begynte låven å brenne. Gerd var alene hjemme da brannen brøt ut, og ho varslet øyeblikkelig pasientene. Disse hjalp til med å få ut dyrene, og bare to griser var igjen da naboene kom til. Ved stor innsats fra både pasienter og naboer ble hovedhuset berget. En navngitt pasient fikk skylden for brannen, og ble derfor overflyttet til Eg sykehus i Kristiansand. Vi er fortsatt overbevist om at pasienten var uskyldig, og Ingvald var sikker på at brannen oppsto på grunn av feil i det elektriske anlegget.