Desember 1997 – Niels Otto Hægeland:

Her står jeg på den gamle Løevollen «innenfor vannet»

(Hægelandsvannet) og blikket mitt fanger flere av de jord-teigene seg som unggutt gjorde mine første forsøk på som «arbeidsmann». Det er her inne jeg liksom opplever bestefar, den bestefar (morfar) som jeg bevisst aldri fikk oppleve. Teiger som jeg i onnetidene, noen år både i lek og alvor, fikk være sammen med bestemor (mormor), onkler og tanter og mine foreldre.

Tankene går raskt over 90 år tilbake i tid, da bestefar, i 1907, tok til med sitt nydyrkingsarbeide som ble hans livsverk, og hans anerkjennende ettermæle.

27 år gammel, i 1876, tok han over farsgården på Hægeland, her var han født og oppvokst. Fjøs og løe, og innhus med, måtte repareres og forbedres og dette arbeidet ble utført med mye slit, ikke minst økonomisk. Men heimejordet på 16 dekar dyrka mark ga ikke nok av seg til å svare for avdrag og renter, og å livnære en etter hvert voksende familie.

Etter flere år med «attåtarbeid» til gården, både på veien, i skogen og på sagbruket, tok bestefar og bestemor en beslutning som ble avgjørende for resten av deres liv. Kanskje sa de slik til hverandre: «Vi må utvide den dyrka marka, vi må få flere kyr i fjøset, og vi må få en hest så vi kan drive i egen vedskog. Det vil gi den innkomme som familien trenger. La oss prøve det». Dette klarte de godt. Men ved gården hjemme var det ingen nydyrkingsmuligheter.

Det var her jeg nå står ved Løevollen, «innenfor vannet», den gang i utmarka, over to kilometer borte fra heimejordet, og en lang rotur over Hægelandsvannet, at bestefar visste om ei myr og noen bakkehell som han ville dyrke og kultivere. Og slik ble det.

Jeg synes å se for mitt indre blikk, når bestefar, i sin flatbunna pram, ror sin første nydyrkingstur over Hægelandsvannet.  Spade, spett og øks lå i  prammen, Det var den tids hjelpemiddel i tillegg til mannekrafta, motet og viljen. Stubbebryteren var ikke tatt i bruk til slikt arbeid ennå. Heilt forut i prammen tenker jeg dog at det lå en liten rypesekk som bestemor hadde fylt med god mat og kaffe. Usynlig, men dog sikkert, også en bønn og et ønske om Guds bevarelse for bestefar og velsignelse over arbeidet.

Så stiger bestefar på land. Han tar med seg redskapene og rypesekken, også det som ikke er synlig. Jeg spør meg selv: Var det  på det som nå er «Raumyr», eller var det «Røykjerr», «Andersjorde», «Bestemors ægre», «Kleiva», eller var det kanskje på «Bjørkepallen» han tok det første spadetaket?

Det vet jeg ikke så sikkert, men de første to-tre dekar bestefar ryddet til nytt land viste dog at fruktbarheten og jordsmonnet for både korn og eng var godt. Dette ga mersmak for «kulturarbeidsmannen» bestefar. All den tid han kunne avse fra den vanlige gårdsdriften ble, både vår, sommer og høst, brukt til nydyrkingsarbeid «innenfor vannet». Det var en utholdenhetsprøve av det hardeste slaget, med mange tunge tak både for bestefar og bestemor. I nær 20 år drev de på med dette nydyrkingsarbeidet i tillegg til gårdsdriften.

Det er blitt meg fortalt: Ofte på grytidlige sommermorgener, i 4 – 5 tiden, kunne de se bestefar ro flatprammen over Hægelandsvannet fram til nydyrkingsfeltene – eller de på sene høstkvelder så ild og røyk stige opp «innenfor vannet». Ja, da var det bestefar som brant røtter og rusk som måtte vekk i rydningsarbeidet.

Det ble nær på 27 dekar som bestefar «forvandlet» fra myrslette, kratt og skog til bugnende åker og eng her «innenfor vannet».  Drøye halve arealet har han selv «spadevendt», bare en liten del er pløyd. Nesten 2000 meter lukkede grøfter og over 700 meter åpne grøfter er gravd, det eller meste gjorde bestefar alene med egen hånd.

Når han dyrka og gravde på «Raumyr» fant han på 1 meters dyp svære stokker, opptil 40 fot lange og 14 tommer tykke. Disse var så friske at han skar de til gulvplanker til bruk i løe- og fjøsbygning han måtte la bygges der inne. Nydyrkingsarealene var nå blitt ca. 1  1/2 ganger så stort som heimejordet. Denne bygningen som jeg selv husker godt, og har kjære minner fra, er nå borte. Seinere ble det brukbar kjerrevei rundt vannet. Han reiste også bolighus i «Kleiva», men det ble senere flyttet til «Nyvoll» på Stallemo.

Alt dette ble utført av bestefar uten offentlig støtte eller bidrag. I 1927 ble bestefar tildelt «Ny Jord’s Diplom» for sitt fremragende nydyrkingsarbeid. Hva vil så det si? vil sikkert noen spørre. La meg driste meg til å kalle det en landbrukets «Nobelpris». Han hadde sikkert fortjent det i alle fall.

Jeg tar meg en tur opp til «Røyrkjerr». Her har naturen fritt fått utfolde seg i noen år. Bestefars «kulturarbeid» er i ferd med å viskes bort. Her må nye, unge krefter ta et tak for det er for sent! Ja, la oss håpe det. Jeg går ned til «Kleiva», her er heller ikke alt som før. Det var her nede han bygde bolighuset. Det er jo flytta og borte. Den store steinhelleren, den er der selvsagt enda. Det var her bestefar søkte ly nå uværet kunne komme, her satt han i alle fall tørt. Inn under helleren tok han sikkert en god hvilepause etter å ha fått i seg god kaffe og niste som bestemor hadde sendt med han. Sikkert stemte han og så i en sang her ute i den herlige natur og Guds skaperverk. De har fortalt at bestefar sang mye, han var glad i sang. Når noen gikk veien «innenfor vannet», kanskje på vei til Upsahl, var det ikke så sjelden de traff bestefar. De hørte sangen, selv om han arbeidet. Han fortalte gjerne om den glede han hadde i arbeidet og om nydyrkingen. «Her hev eg mine gildaste dagar, du får det ikkje betre på det finaste hotell», sa han om dagene «innenfor vannet».

Som jeg sa; Selv husker jeg ikke bestefar, jeg var 2 1/2 år da han døde, men noe har jeg lest, og bestemor fortalte meg noe. Her står jeg inst inn under helleren og tenker: nærmere bestefar kommer jeg ikke her. Kort tid før bestemor døde, 85 år gammel, i 1949, uttalte hun til en avis: «Herren hev vore god mot meg, og no lengtar eg etter å koma heim til han for å kvila».

I år, 1997 i desember, er det 65 år siden bestefar døde. Kort tid før skrev en avis om han blant annet: «- framleis er han åndsfrisk og tykkjer moro å få ei vitjing og talar um landet der uppe, der ein alltid er ung, og ingen sorger tyngjer».

Jeg er takknemlig for at «Titt eg minnast ein gamal gard ……»

Bestefaren var: Kristen Hansson Hægeland, født 30. juli 1849 på Hægeland i Øvrebø, død 18. desember 1932 på Hægeland i Øvrebø.

Bestemoren var: Torborg Torufsdatter Føreland, gift Hægeland, født 16. februar 1864 i Skuggopsa i Hægeland, død 9. april 1949 på Hægeland i Øvrebø.

Barnebarnet, fortelleren, er: Niels Otto Hægeland, Homstean, født 17. juni 1930 i Kristiansand.