Av Alf Eikaas

– i Leiren på Homme

I dag står det et stort trelastlager som i sin tid ble satt opp av Øvrebø Sagbruk og Høvleri. Men fra tyskerne bygde Leiren under krigen og fram til sommeren 1953 stod her ei enda større brakke. For tyskerne fungerte den som mannskapsbrakke. Etter krigen fungerte den som hva vi i dag kanskje ville ha kalt et flerbruks-hus. Jeg kom til å kjenne den forholdsvis godt, – jeg tilbrakte ca. tre arbeidsår der.

Romprogrammet for flerbrukshuset, fra vest mot øst, altså fra lengst unna til nærmest Setesdalsveien, husker jeg slik:

To store rom fra enden av brakka ble disponert av kommunen til skoleformål. Helt i enden lå framhaldsskolens klasserom. Det neste store rommet var sløydsal. Sløydsalen fungerte både for framhaldsskolen og folkeskolen. Den gang var ikke formingsfagene spredt utover skoleåret. Nei, de var samlet som konsentrerte arbeidsuker. Var det tre uker i 7. klasse og 6 eller 8 uker i framhaldsskolen? Det var heller ikke formingsfag! Det var snekkerskole for guttene og syskole for jentene. Sløyd og håndarbeid, kalte vi det. Hensikten var å lære å bruke verktøy, redskaper og materialer slik at en siden kunne snekre, sy og strikke det vanligste av det en hadde bruk for i et hjem og på en gård. Og det var solide ting! Jeg har fremdeles i bruk ei bokhylle med skap som jeg snekret i 7. klasse, og et av barna våre hadde som inventar på rommet sitt det skrivebordet jeg snekret på framhaldsskolen. Det var bokhylle med blind-sinka bunn og topp, og med hylla grada inn i endestykkene. Hvor mange er det som vet hva det betyr i dag? De tilsvarende faguttrykk for jentenes håndarbeid kjenner jeg ikke, men også der var hensikten å produsere nyttige ting og lære seg å reparere det som hadde gått i stykker. Jentene satte opp sine symaskiner på bordene i klasserommet.

Klasserommet hadde forresten  en funksjon til: Skolekjøkken. Varte det i tre uker tro? Med frk. Mæssel, og merk dere: Øvrebø hadde innført obligatorisk framhaldsskole, altså 8. klasse! Det var det ikke alle kommuner som hadde. Og skolen hadde skolekjøkken både for jenter og gutter, og det var helt uvanlig på den tida. (Jeg gikk der i 1949-50 og hadde Torkjel Mindrebø som teorilærer og Magnus Abelseth som sløydlærer. Og så «gikk vi for presten» om sommeren og hadde konfirmasjon om høsten.)

Antakelig ga jeg inntrykk av å trives godt med sløydarbeidet, for da framhaldsskolekurset var over, fikk jeg tilbud om å begynne i snekkerbedriften som han og broren Beint drev sammen med far til Lars Upsahl (Olav Upsahl). Og dermed kunne jeg bare gå gjennom en dør, så var jeg på min arbeidsplass de neste to årene. Og nå tjente jeg kr. 1,25 for timen! 10 kr. dagen  6 dager i uka. Det første jeg gjorde var å tegne livsforsikring som jeg fikk utbetalt da jeg var 55 år!

Øvrebø Trevarefabrikk hadde nemlig sine lokaler i den brakka jeg er i ferd med å beskrive (innimellom). Det var en stor sal med 6 – 7 høvelbenker, båndpussemaskin som var så stor at den kunne pusse dører, og med lakkeringsverksted i østenden. Og så var det altså blitt en underetasje under brakka herfra og ut til enden mot veien. (Det er på den delen trelastlageret nå står). Og i underetasjen under verkstedet stod maskinene: stor avretter, tykkelseshøvel, bandsag, sirkelsag og fres som de viktigste, og så limovn. Med omsorgsfull opplæring fikk jeg, guttungen,etterhvert lov til å betjene alle untatt fresen. Den var for farlig.

Produksjonen var hovedsakelig dører og vinduer til hus, litt kjøkkeninnredninger, og et pog annet møbel. Vi laga inventar til Skjærgårdsheimen som Blå Kors hadde erverva: stoler, bord og senger, tror jeg. (Magnus var ivrig Blå Kors mann, seinere bestyrer på Lolandsheimen). Jeg husker at Magnus kalkulerte og la inn bud på nye benker til Øvrebø kirke. (De gamle hadde en framspringende, langsgående «bjelke» på toppen av ryggstøet som gjorde det umulig å sovne!) Men dessverre, Grindland Trevarefabrikk i Finsland ga et lavere anbud, og fikk ordren.

klGikk en så gejennom neste dør mot øst, kom en inn i leiligheten til Beint Abelseth. Magnius bodde for øvrig i «Badet», det lille huset som står vest for og nedenfor brakka, der Robertsen nå bor. Der hadde det vært bad for tyskerne.

I underetasjen under leiligheten til Beint, kom det også etter hvert et «folkebad». Det var det driftige idrettslaget som snekra ut rommet så det ble garderobe, dusj og badstue. Og om vinteren fyra de opp hver fredag (tror jeg det var). Da kom Klara (og Niels Otto?) og skrubba rein sin voksende barneflo0kk, og når mannfolka kom litt seinere på kvelden, var det vanlig å treffe lensmann Bjerland og Bjorå på Homstean. Sistnevnte syntes det var en stor tilfredstillelse at han kunne konstatere at han var nesten et par kilo lettere når han kom hjem enn han hadde vært før han gikk hjemmefra. Jeg husker at jeg lurte litt på om det virkelig var fettet som smelta, eller om han bare ble kvitt noe vann. Når nysnøen lå myk og fin under stjernehimmelen, var det ikke uvanlig at hele mannfolk-flokken sprang nakne ut og rulla seg i snøen etter at de var kommet på kokepunktet. Jeg hørte likevel aldri at lensmannen fikk noen anmeldelse for blotting!

Den badstua brant seg forresten inn i minnet mitt! (nei, minnet sitter visst ikke der?) Jeg måtte nemlig en gang ta et skritt bakover fordi en annen fikk det så travelt med å komme seg ut. Dermed satte jeg rumpa bort i den glovarme ovnen! Det freste og lukta bacon, – og jeg hadde liten nytte av stoler en lang periode etterpå!

Da jeg våren -53 kom tilbake fra et folkehøgskole på Kvås, stod Øvrebø Sagbruk og Høvleri nybygd og fin litt lenger borti Leiren, og jeg fikk meg arbeid der. En dag like før folkeskolen slutta om våren, de hadde sløyd på slutten av skoleåret; kom Anders Engeland springende ut på trappa foran trevarefabrikken og ropte og veivet til oss på saga: Brann! Det er BRANN!! KOM!!

Torgeir Røyseland treiv vårt nyervervede brannslokningsapparat, og vi sprang alle over til verkstedet. Jeg tror det var Olav Homme som stod og ventet på apparatet, fikk det av Torgeir, og sprang inn i den tette røyken i sløydlokalet og sprøytet det tomt rundt ovnen der inne. Men det brant allerede i flis-isolasjonen bakom panelveggeneene, og brannen spredte seg eksplosivt. Det var bare å sette i gang og bære ut det en kunne få redda. Jeg husker at jeg syntes at Torgeir og de andre jobba fryktelig lenge inni den røykfylte underetasjen mens det brant 300 St.Hans bål på planet over dem! Da brannvesenet fra byen kom, kunne de ikke gjøre annet nyttig enn å sprøyte vann over maskin parken i kjelleren og håpe at noen av maskinene skulle være brukbare etterpå. Kanskje står en eller flere av dem i «Skora» ennå?