Alle Norges fylker har fra gammelt av forskjellige brudestas, og brudestasen i Vest-Agder er veldig forskjellig fra andre deler av landet. Den likner mer på afrikansk eller indiansk festpynt, med glassperler,fjær i alle farger og påfuglfjær i krans øverst.

Det går på en måte to linjer i norsk gammel brudestas. En, den mest kjente, er krona. Europas kongelige brukte krone og folk tok etter dem. Flinke sølvsmeder laget vakre kroner når det var bryllup hos de rikeste i bygdene, og disse ble senere lånt ut til de andre og noe fattigere i bygdene omkring. Det var nå ikke så fryktelig spennende å låne krone av de rike. Lite av brudestasen ble skapt av den enkelte brud og i de enkelte bygdelag.

Men så er det en helt annen tradisjon, som Vest-Agder hører til – den folkelige. Redslene er skapt av bruden selv eller i samarbeid med dyktige nabokontoret. De er som et fyrverkeri av fargeglede, mystikk og livsnerven. Før, som nå, var det mange slags kulturpåvirkninger. Blant alle disse ble reisla utvalgt og utviklet som Vest-Agder´s brudestas: «Frøet spirer og gror i den jord som passer for det». Det er ikke så lett å si at vi i dag er et folkeferd der brurepynten fremstår som kunstverk i skaperevne og livsglede. – Enten likner Afrika på oss, eller så likner vi på Afrika! Det er bare det at det er akkurat slik jeg tror vest-egdene er. Det går igjen i vår rosemaling og Vevang, som er ganske forskjellig fra omkringliggende fylker og steder som Telemark og Setesdal. Og jeg tror det går igjen i de fleste av de gamle kulturuttrykksformer, når vi bare finner dem fram igjen, -et livsglad, stritt og kreativt folkeferd, vidt forskjellig fra dagens «sørlending», skapt av feriefolk og media.