ÅRSSKRIFT 2014: Ny skibakke i Øvrebø

Et tilbake blikk på hva som sto i Agder Tidende3 på første side 21. november 1934:

Ny skibakke i Øvrebø. Ferdig i disse dager – hopp på 35 meter. I Øvrebø tok idrottslsaget for eit par maanader sidan upp arbeidet for aa faa i stand ein skibakke.Det var ikkje langt fraa tanke til handling og no er bakken som ligg paa garden Homme i ei helling mot nordaust, snart ferdig. I bakken vil ein no kunne gjere hopp paa 35 meter. Det som no stend att er eit fartsoppbygg og sjølve stillaset, men dei reknar ikkje med at dette arbeidet vil taka lang tid. Planeringsarbeidet som er ferdig hev kravt umlag 100 dagsverk. I alt reknar ei med at bakken kjem paa umlag 6 – 700 krunor. Noko av desse pengane er samla inn privatr og noko reknar ein med aa faa fraa Skiforbundet. Det er og gjeve dagverkstilskot til arbeidet. Bakken hev Idrottslaget fengje paa særs rimelege vilkor meddi det berre skal betalast 5 krunor aaret i grunnleiga.

(Hommebakken ble utvidet og ombygd flere ganger senere, og bakkerekorden ble trolig satt av Oskar Møllen fra Torridal med hopp på mellom 40 og 50 meter. Det største problemet med bakken var imidlertid at det ofte kom plutselige, sterke kastevinder som gjorde den vanskelig og farlig å hoppe i, og dens dager var talte da bakkene på Sandrep ble bygd).

(Det går an å se restene av bakken fremdeles (2022), men stillaset har for lengst råtnet ned).

ÅRSSKRIFT 2014 – Flere ord og uttrykk som er…

hårve te – sette i gang uten plan og beregning hås – hes, svak stemme håsta – veldig: håsta møe: veldig mye I – Høflig tiltale som en brukte til folk som var eldre enn en selv. Ble f.eks. brukt når en snakket til sine svigerforeldre, ja, noen måtte til og med snakke slik til sine foreldre!!! i beg – i knipe, vanskelig å få til i fog – mangler noe, har vanskelig for å få tak i noe, har problemer med noe: æ æ så i fog mæ å få noen te å hjælpe mæ (jeg mangler folk til å hjelpe meg/jeg har så vanskelig med å få folk til å hjelpe meg i jår – i går i jårmåra – i går morges i sett – ivrig, vil gjerne få gjort ting unna i vadra – tuster, senil ikkje noe tess – ikke noe særlig bra, kan f.eks. være om en helsetilstand eller om personlige egenskaper Ikkje noe å hyse på – ikke noe å ta vare på i jårrkvæll – i går kveld illri – sterk snøføyke, det fyker og blæser, (begrenset tid) inkjevætta – ikke noe særlig, uten verdi

ÅRSSKRIFT 2014 – eit merkeår i noregssoga – kva…

I år er det 200 år sidan eit politisk drama utspelte seg i Noreg. Kor mykje av dette som opptok den vanlege øredøl, er ikkje godt å ha noko klårt bilete av, men straumdraga frå den store verda nådde sikkert ein og annan også her i soknet. Noko har folket her i bugda sjølvsagt visst, men om dei storpolitiske hendingane gjorde serleg inntrykk på dagleglivet er vel heller tvilsamt. Kvar kyrkjelyd skulle velja valmenn som så i sin tur skulle velja representantar til ei riksforsamling på Eidsvoll. Også Øvrebø valte sine to menn, kvinner var ikkje aktuelt å velja den gongen, og dei hadde heller ikkje røysterett. For samanhengen skal me sjå noko stutt på hendingane som førte til vala i Øvrebø kyrkje på vårparten 1814. 

Kielfreden blei underskreven 14. januar 1814. I hovudsak gjekk han ut på at Danmark skulle avstå Noreg til Sverige sidan svenskane hadde delteke på «rett» side og Danmark på «gal» side under Napoleonskrigane. Allereie året før hadde danskekongen sendt syskenbornet sitt, Christian Fredrik, som statthaldar til Noreg, og han blei kjent med Kielfreden 24. januar. Frå då av hadde han ikkje noko formell makt. Like fullt nytta han tida godt for å førebu grunnen til ei sjølstendereising i Noreg.

Han fekk kalla saman til stormannsmøte på Eidsvoll og her proklamerte han seg sjøl som regen – ikkje konge – den 16. februar. I tillegg blei det bestemt at det over heile landet skulle veljast representantar til ei riksforsamling på Eidsvoll. Både dei som skulle velja og dei som blei valte måtte avleggja «folkeeden» – at dei ville arbeida for Noregs sjølvstende.

19. februar sende Christian Fredrik ut eit skriv til biskopane, som skulle formidla dette vidare til sokneprestane. Også i Øvrebø blei vala organiserte etter føresegnene i brevet frå regenten. Vala skulle foregå i kvar kyrkje ved ein ekstraordinær bededag. Bønder, brukseigarar, embetsmenn og borgarar over 25 år hadde røysterett. No var det få av dei tre siste kategoriane i Øvrebø sokn, her var det nok berre ulike lag frå bondestanden som gjorde seg gjeldande – utanom presten sjølvsagt.

Når kyrkjelyden var samla, skulle det fyrst haldast «en kort, men kraftfuld» innleiingstale. Deretter skulle brevet frå danskekongen og regenten sitt brev bli lesne opp før eiden måtte avleggjast: «Sværge I, at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?« Med oppløfta fingre skulle ein då svara: «Det sværge vi, saa sandt hjelpe os Gud og hans hellige Ord».

Presten skulle så «oplæse den af Biskopen ham meddelte anbefalede Bøn, og nedbede Himmelens Velsignelse over det Norske Folk, thi denne høitidelige Handling skal foretaget til Guds Ære». Vidare skulle soknepresten halde «en passende Prediken» over Salme 62, 8-9.

Til slutt skriv regenten i brevet sitt: «Jeg stoler ved denne, som ved alle Leiligheder, paa Presteskabets gavnlige Indflydelse paa Almuen, til at opflamme dens varme Følelse for Fædrenelandets den gode Sag». Etter valet måtte presten og eventuelt andre embetsmenn skriva under saman med 12 av dei «agtværdigste Mænd» i kyrkjelyden. Det var føresegner om at mellom dei som blei valte i landdistriktane, måtte den eine vere frå bondestanden.

Dei to som blei valde frå Øvrebø sokn var Kristen Osmundsen Rollestad og Aanon Johnsen Greibesland. Kristen Rollestad var skoleholder i 1801, og far hans var lensmann det året. Seinare i 1801 blei Kristen sjølv lensmann, fram til 1805, og frå 1812 att til iallfall 1814. Aanon Greibesland var i 1804 blitt gift med Kristen si syster, Ingeborg Osmundsdotter Rollestad. og tok over som lensmann etter svogeren, i 1805 til 1811, og frå kring 1814 att og til han døydde i 1832. Det ser ut til at gamlelensmannen Osmund Rollestad heller ville ha svigersonen til lensmann, då han sine eigne søner var fæle til å drikka, heitte det seg. I alle fall var altså dei to valmennene frå Øvrebø svograr, og her fann me det øvre sjiktet i bondestanden.

Valbrevet er underteikna av presten Bærent Smith og Anders Johnsen Røstad, «forsanger ved Øvrebøe«. Det var naturleg at presten skulle leia valet i kyrkja, og det er nok også han som har skrive brevet om kven som er valt. Brevet er ikkje dagsett, men det må truleg ha vore i mars månad. I 1805 blei Øvrebø eige prestegjeld, men fyrst i 1814 blei den fyrste soknepresten tilsett, næmleg Bærent Gjertsen Smith. Han var prest her fram til 1836. I den tida hadde bøndene framleis plikt til å skyssa presten, og han brukte å seia frå preikestolen kven som skulle skyssa neste preikesøndag. «Møt med velskodd hest og ingen fruentimmer«, sa han. Ein gong hadde nemleg ein møtt med ein dårleg skodd hest, og ein annan gong hadde det møtt fram ei jente. Smith var visstnok ingen talar, men skulle vere desto betre til å messa.

Dei tolv aktverdige menn (her i Øvrebø ser det ut til å vera 13) som også underteikna brevet, var Nils Nilsen Reiersdal, Nils Nilsen Reiersdal (far og son), Gulov Olsen Eikeland, Torjus Larsen Reiersdal, Gunder Olsen Homme, Anders Andersen Stubsstad, Lars Olsen Ilebakk, Knud Olsen Tobstaad, Sjur Andersen Hægeland, Halvor Berntsen Sangesland, Baard Olsen Loland, Ansten Tollisen Li og Aanon Johnsen Greibesland (han blei også valt til valmann).

Seinare i mars månad møtte Kristen Rollestad og Aanon Greibesland dei andre utsendingane på Lunde i Søgne, to frå kavar kyrkjelyd i amtet. På Lunde valte dei tre bønder til å representera Mandals amt på Eidsvoll: Osmund Andersen Lømsland frå Tveit, Erik Haagensen Jaabæk fra Halse (Mandal) og Syvert Amundsen Eeg frå Søgne.

Osmund Lømsland voks opp på Mosby og hadde seinare budd i Vennesla før han i 1806 kjøpte eit bruk på Lømsland. Farfaren hans, Osmund Larsen, budde på Stupstad i Øvrebø. Erik Jaabæk var komen frå Usland i Øyslebø, men hadde 1802 kjøpt eit bruk på Jåbekk. Farmora hans, Maren Jonsdotter, hadde budd på Eikeland i Øvrebø. Syvert Eeg budde på austre Eig i Søgne, og der var han også født.

Desse tre reiste så til Eidsvoll der det var møte i Riksforsamlinga fra 10. april til 20. mai, og sjølve grunnlova ble vedteken som me alle veit den 17. mai. Bøndene frå Mandal amt gjorde lite og ingenting av seg i Riksforsamlinga, og Henrik Wergeland meinte dei høyrte til blant «nullene» på Eidsvoll. Kva som gjekk føre seg under forhandlingane på Eidsvoll kunne ein skrive mykje om, men det høyrer ikkje med i denne artikkelen. Her skulle me berre sjå litt nærare på kva den alminnelege øredøl fekk sjå og oppleva i heimbygda. Men ganske sikkert fekk dei høyra nytt frå Eidsvoll utover sommaren 1814.

Kjelder: Fure, Eli: Eidsvoll 1814, Dreyers forlag , 1989. Kopi av originaldokumenta fra val 1814, internett, Eidsvoll 1814. Repstad, Laurits: Om Lømsland, Eeg og Jaabech i Årsskrift for Agder Historielag nr. 412, 1962-1963. Teis Lundegaard og slekta hans, 1979 Åsen Jon: Øvrebø-boka III, kultursoga, Kristiansand 1967.

ÅRSKRIFT 2014 – Kravlefossen (forfatter ukjent.)

Når en kjører ned veien fra Åsen til Underåsen har nok mange merket seg den dype dalen som ligger på nedsiden av veien, eller Juvet som mange kaller det. Det er vanskelig å forestille seg at det har vært mulig å fløte tommer der, og heller ikke bekken som renner gjennom Stallemodalen imponerer med sin størrelse. Som du kan lese her har det imidlertid vært en viktig fløtningsvei tilbake i tid, og det er et imponerende arbeid som er gjort for å utvide elva og legge til rette for at tømmeret skulle komme trygt ned i dalen nedenfor.

Kravlefossen. Greie flotningselvar har hatt umåteleg stor verd for skogeigarar og lastehandlarar gjennom mange hundre år. Fossar og elvar med leie stryk stengde derimot ofte flotinga heilt. Slik var det med Kravlefossen, elva mellom Åsen i Øvrebø og Underåsen i Greipstad. Det er fossar, hølar og stryk i ei lengd på ein kilometer- Sjølve fossen hadde eit loddfall på 13 alen, (ca. 8 meter), etter gamal rekning. Den fyrste som prøvde seg med å støyte last i Kravlefossen var Sivert Svenkeson Hægeland. Det måtte vera sist i 1600-talet eller kring 1700. Han hadde berre motbør og tap med heile prøvedrifta. Lasta blei ståande i fossen og rotne. Slik er det fortalt på Vårtinget i Høllen i 1739. Bykjøpmann, sagbrukseigar og lastekjøpar Samuel Muule hadde priviligie på bordskur på Rosseland Sag i Greipstad. Han kjøpte last av bøndene på gardane langsmed Songeelva både i Øvrebø, Finsland og Hægeland, frå Kravlefossen og opp til Sognevatnet i Hægeland.

Minebor og krutt. Sommareen 1735 tok Muule til med «minering og rødning» i Kravlefossen. Det var naudsynt om han skullle kunne flota lasta her. På Vårtinget i 1739 har han stemt inn mange karar til vitne om dette storarbeidet.. Mellom dei var Kristen O. Rollestad, Lars M. Heivoll og Ole J. Åsen som saman med Bjørn Grinneland la eid. Muule spurde om dei alle, saman med Ole minemeister og Muule, noko føre Jonsok 1935 var nede i elva «hvor Rollestadelven løber i Songdalselven». Dei skulle granske om det var mogleg «at de fjeld og store stene der av naturen var til forhindring således at aldri noen tilforn har kunnet flåde saugtimmer eller anden trelast, kunne ved mining og rødning gjøres så bekvem at han kunde flåde saugtimmeret til den til han tilhørende Rosseland saug fornødne  allernådigst bevilgede kvantum bords skur.»

Vitna minnest dette godt, korleis dei måtte hale seg med line og krype mellom fjell og steinar. Vitna såg det heilt rådlaust. Det ville bli så «utålelige omkostninger» at Muule kunne arme seg ut på det, og likevel ikkje få det i stand at han kunne flote tømmer der. Ole minemeister hadde sagt at han skulle gjere sitt beste, når Muule ville ta kostnaden med pengear, krutt, stål, jern, arbeidsfolk og anna han trong.

Muule tok då straks etter fatt med 4 – 6 mann som heldt på lenge den sommaren. Og arbeidet heldt på dei tri neste somrane med. Ole Åsen og Kristen Rollestad hadde vore med på arbeidet dei åra. Og i lag med fleire har dei flota skurtømmer her, som Muule hadde kjøpt i distriktet ovanfor. Det er desse karane som fortalde om den misslykka flotinga til Sivert Hageland «for omkring 40 år sidan». Trass i storarbeidet, er endå løpet så trongt at det kan ikkje flotast lenger last enn 10 – 12 fot. Endå blei det dyrare drift enn i andre elvar.

Etter mineringa har Muule kjøpt last på desse gardane: Grinneland, Øvland, Heivoll, Leibesland, Hønemyr, Spikkeland, Greibesland og Øvrebø. Før mininga kunne ingen av desse drive tømmer denne vegen. Skogane deira har godt som ikkje vore til nytte før Muule tok til, seier vitna. Bøndene er takksame mot Muule. Det har vore til stor signing for bygdene her, meddi så mange får arbeid med hogst og floting. Bjørn K. Grinneland vitna at han hadde kontrakt med Muule om 1/2 rdl. tylfta for floting frå dei øvre nemnde gardane og til saga på Rosseland, mindre for gardane under ei halv mil ovanfor fossen. Rosselandsbøndene hadde 12 skilling tylfta for kjøring frå elva til saga, 3 ort pr. 100 bord for skjeringa. 1 1/2 ort pr. 100 for å fløte bord frå saga til Høllen og landsetje dei der.

Hausten 1754 var det granskingsrett ved «Stallemo saugsted«. Byborgar Hans Jacobsen Lund og oppsitjarane på Stallemo hadde søkt om «et saugsted i Stallemobekken», datert 14. okt. 1753. Oppsitjarane var Tharald, Vrål, Ole, Christen og Torgjus. Nå har Samuel Muule stemt desse! Han meiner han kan stenge denne saga dei søkjer om avdi han kjøper last ovanfor, og har kostå på mykje på Kravlefossen. Det vart kontrastemning ved prokurator Faye, på vegne av Lund. Samuel Muule kravde sine vitne fyrst fram. Han hadde med seg prokurator David Rap. Vitna: Lars M. Heivoll, Jørgen K. Grinneland, Ole J. Grinneland, Børu Rollestad, Siver Hægeland og Ole T. Liiene la eid.

Granskinga tok så til ved «Stallemobekken, hvor det omstevnte saugsted finnes at være begynt til bebyggelse av tvende brokar». Staden ligger 2 miler ovenfor Rosseland sag, og et par muskettskot «nær den liden elv hvorigjennom tømmeret flødes» til Rosselandssagafra alle gardane langsmed elva opp til Haugland. Muule tok flokken med nedover og synte det storarbeidet som var utført i elva. Det har kosta 200 rdl., seier han. Det protesterar Faye på «som ubevislig». Bjørn Grinneland vitnar at han var med på arbeidet dei to siste somrane, og meiner dei arbeidde en månad kvar sommar. Fyrste sommaren varde arbeidet meir enn to månader. Han seier og at Muule har betalt skattane for bøndene han har kjøpt last av der oppe. Det kjem og fram at Muule også har fått last frå Hægeland, Mushom, Halland Topstad, Ilebekk, Øvrebø og Opsal. Prokurator Faye spør om ikkje bøndene fråå desse gardane slutta å selje til Mule då Ilebekk sag og Øvrebø sag blei bygde. Bjørn Grinneland og Sivert Hægeland saa at det var så, men Muule hadde sia kjøpt tømmer frå 14 oppsitjarar på Stallemo, Lian, Knollen, Rollestad og Stupstad. Retten spurde om ikkje Muule ville miste desse gardane i fall Stallemo sag blei bygd. Faye protesterte mot svar på slike spørsmål «da det ville være umulig for vidnene å avlegge vidnesbyrd om andres tanker og forsæt». Vitna sa likevel at dei gardane hadde laglegast levering til Stallemo. Dei ble spurt om andre sagbruk i nærleiken. Siver Hægeland og Andreas Greipesland svara på det: Fidje sag ligg omlag 3 fjerding herfrå, i anna bygdelag og anna vassfar. Ilebekk (eller Berge) sag ligg i Øvrebø, men i anna vassfar. Øvrebø sag 5 fjerding herfrå ligg og i anna vassfar. Desse tre sagbruka er «uleilige, men de har for nøds skyld brukt dem». Lasta for dei nemnde gardane i Finsland kan lettvint drivast til Stallemo. Sume av desse har «i nød og til skatter» skore ved Mæsel sag, opptil 1 1/2 miler unna. Muule trudde det var nok fråsegn dette, men Faye spurde om vitna veit at Siver Hægeland minte bor i fossen før Muule tok fatt? Det blei vitna at det vart sett minehol i fjellet der før Muule starta, og det blei sagt at «Siver Hægeland sette sin velfærd til derpå». Sonesonen, Siver Hægeland, vitna at dette var sant. Både fut og rentekammer er varsla. Dei hevdar at det blir bygt på saga her utan løyve, og at reisinga av taket alt har teke til. Elva ovanfor Greipesland er berre som ein bekk, blir det sagt. I flaum kan det flotast ein halv dag, stundom ein dag. Då må det vera 12 – 16 fløytarar. Dei gardane frå Finsland og Hægeland som har selt til Muule, er nemnde her med skyld og oppsitjarar: Haugland 3 huder 3 bønder sel årleg 10 – 12 tylfter kvar Steinsland 1 1/2 hud 2 » » » 1 – 2 » » Grindland 2 1/2 » 2 » » » 12 – 16 » » Heivollen 1 » 1 6 – 10 » » Leipsland 2 » 1 » » 6 – 10 » » Eftestad 2 » 3 » » » 10 – 12 » » Dybesland 1 » 1 » » 7 – 8 » » Øvland 3 » 4 » » » 13 – 14 » » Hønemyr 1 1/4 » 2 » » » 2 » » Heggland 1 1/4 » 2 » » » 2 » » Spikkeland 4 » 4 » » » 18 – 20 » » Dette blei alt kring 200 tylfter. Sume av desse har og sendt last til Mæsel sag.«

Skogane i Stallemodalen kan årleg åverke 100 tylfter: Greipesland med 4 oppsitj. 40 tylfter godt tømmer til saman. Før har dei sendt det meste til Mæsel sag, resten til Øvrebø sag. Rollestad med 2 oppsitj. 15 tylfter til saman. Før til Mæsel og Øvrebø sag. Knollen og Liene med 2 oppsitj. 4 tylfter til saman. Hægeland med 2 oppsitj. 16 tylfter til saman. Før til Ilebekk og Fidje sager. Topstad med 2 oppsitj. 4 tylfter til saman. Før til Ilebekk sag. Stallemo med 6 oppsitj. 14 tylfter til saman. Det meste til Ilebekk og Fidje. Kravlen og Åsen med 4 oppsitj. 5 – 6 tylfter til saman.

Det var O. H. Greipesland, Sivert og Anders Hægeland som vitna dette, og seier at sag på Stallemo er laglegast for desse. Kvifor har dei då slutta å handle med Muule? Siver H. seier at han har handla med Muule i 19 år, men vil slutte av di det løner seg betre å skjere last til bord. Den lange tida han har handla med Muule har han ikkje «bekommet nogen skilling«. Falker Øvland, O. Grindland, Ole Liene og Anders Hægeland hadde same grunngjevinga: Stod seg betre på å skjere til bord, og dei fekk aldri reie pengar av Muule. Desse vitna seier at om Stallemo sag får eit kvantum på 1500 bord, er det endå fullnok til Rosseland sag. Vitna kjem og inn på at Mæsel sag får nok tømmer frå sitt eige bygdelag, dermed har stundom tømmeret frå Stallemodalen blitt liggand og rotne ved Mæsel sag. Fekk dei saga på Stallemo, kunne bøndene få vragebord dei trong til vøling og bygging.

Lars Heivoll og Falkor Øvland var fløytarar for Muule, og vitna at dei årleg fløytte 100 tylfter eller noko meir for han. Lars fortalde at i sommar læg det på land omlag 120 tylfter av Muules last ovanfrå og til Leipsland bru. Og Ole Greipesland sa at det låg 80 tylfter «av dette års last» mellom Leipsland og Rollestad. Frå Rollestad til Stallemo låg det 13 tylfter. «Og dette var foruden det andet tømmer der lå i elven av Muules last som formedels mengden ikke kunne telles». Kor lang tid dei trudde sia det var sag på Stallemo? Sag har det stade frå gamal tid. Gamle folk kan endå minnast då saga blei brukt, var svaret. Kvifor blei saga lagt ned? Sivert Hægeland svarte: «Bispeenka fru Jersin skal ha ått saga. Då ho døydde, veit eg ikkje korleis saga blei kassert, men bøndene på garden var ringe leiglendingar og har sia alltid vore fattige». (Bispen Jacob Jersin var fyrste bispen i Kristiansand, han døydde 1694.)

ÅRSSKRIFT 2014 – Helge Hageland: Mine første minner og…

Jeg vil prøve å skrive litt til årsskriftet for 2014, og tar utgangspunkt fra de første årene jeg husker, så får vi se kor dette hamne hen.

Jeg er fødd i 1949 på gården «Der Nord» på Fjellestad. Der vokste jeg opp sammen med mor min, Anna, og mine to halvbrødre Karl Thommy og Oskar Trygve. Far min kjøpte gård i Spangereid i 1949, men på grunn av sykdom for mor mi blei han der borte alene.

Så over til mine første minner på Fjellestad. Trur jeg må trekke fram da vi fekk radio, vil tro det var 1952-53. Det var stort husker jeg, hadde aldri hørt eller sett radio før. Det var en mellomstor stueradio med et stort batteri, da vi ikke hadde innlagt lys. HUsker også at vi måtte ha antenne, det vil si en ståltråd på taket fra huset til løa for å kunne høre noe.

Det var også mange ting som ble forskjellig fra i dag med hus uten strøm. Når det gjaldt kjøtt så pleide me alltid å sette dette ned i ei stor tønne som stod i kjelleren. Jeg husker ikke at det blei hermetisert eller salta og tørka kjøtt heime. Husker så vidt vi hadde gris i fjøset. Denne blei slakta fram i mot jul. Mor mi var veldig flink til å lage til mat av innmat fra grisen. Husker det persesyltet som blei lagt, det likte vi veldig godt. På Fjellestad ser jeg enda de to plankene med skruer i endene som persesyltet blei pressa i til slutt. Det blei også slakta kalver heime. Av den blei det laga diverse, blant anna kalvesuss. Nå var det også slik at ein slakta kalv heime og så blei det sendt til Samslakteriet i byen. Den blei då pakka inn i papir som vi hadde og sendt med melkeruta til byen. Vi hadde og noen høner så vi holdt oss med egg til huset. Desse gjekk fritt ute på tunet, kunne gå inn som dei ville. Dette var ca. midt på 50-tallet – rart å tenke på alt som kunne vere i eit lite fjøs. Vi hadde hest der og kyr – kalver – høns og andre ting som måtte vere der. Det første jeg husker er at vi bar vann til dyra morgen og kveld. Noe seinere fekk vi innlagt handpumpe, noe som letta arbeidet. Der er en liten brønn på tunet som kun var til fjøset, så der henta vi vann gjennom den tida da dyra stod inne. Kunne vere tungt ofte med snø og tykk is på kjella – kanskje ei vokse kyr drakk 3 – 4 bøtter vann om dagen. Nå var det slik at vi hadde ei tønne i fjøset som vi bar vann inn i, for at det skullle vera litt lunka til beste for dyra. Dette fjøset var fra det gamle uthuset som stod der før det blei bygd nytt i ca. 1915, så dette lille fjøset blei altså bygd inn i det nye. I den tida gjorde det nytte for seg, ja heilt til 1980-åra da dyra blei selt ut.

Så var det lys da, det var ikkje noko som lyste 100 watt. Fjøslykta var det vi brukte, den var ganske god for ikkje å sløkke om det var litt vind. Vi måtte gå over ei gang før løa, så det kunne av og til vere snø og litt vind. Denne lykta skulle lyse både i fjøs, høyløe og der vi silta mjølka. Det er raart med det,hiusker ikkje at det var så vanmskeleg. Var vant med at det var slik, og alle visste kor dei skulle trø i mørket.

Må skrive litt om foret til dyra, alt høyet som måtte til. Vi slo skoghøy, det er nok 60 år siden så det er så vidt jeg husker det. Der sto ei skogløe i Myran, (eit skogstykke mellom Fjellestad og Setesdalsveien). Der var vi og slo gras med ljå. Mine to brødre slo og mor breia det utover så det skulle tørke. Jeg husker ikke at løa der var i bruk, men den har vært full av høy mang en gang tidligere. Då blei høyet kjørt fram om vinteren på sledeføre, men det jeg husker kjørte vi det hjeim når det var tørt med hest og høyvogna. Det kunne vere at om det var vanskeleg med tørke at vi kjørte heim nyslått høy og hesja heime. Det blei slik god lukt i løa og låven av skoghøy, var litt forskjell frå det vi fekk fra jorde heime. Dette høyet blei mest brukt til kalvane siden det var mykt og kort. Skogløa der datt ned ein gong på slutten av 50-åra. Nå er det ikkje noe som vises etter den.

Ja, dette var litt om skogslåtten, men vi hadde ca. 20 mål som skulle slåes heime med husa. Her brukte vi hesten og slåmaskin og ljåen rundt kanten, alt måtte vere med.. Dette blei jo alltid slått og fått i hus før vi begynte på skogslåtten. Dette arbeidet kunne ta lang tid dersom det var mye regn så vi måtte hesje. For oss gjekk det nokså greit, om vi var få folk. Karl Thommy var ofte i Spangereid og hjelpte far med slåtten, så det var verre heime, men en tok tida til hjelp så etter hvert var høyet i hus.

Må mest skrive at Karl var allerede i 1949 første gang i Spangereid. Når det var haustonn begynte den oftast 14 dager tidlegare der borgte enn heime, så Karl reiste bort før slåtten begynte her. Han kjørte ofte da med hest og firehjulsvogn fra Fjellestad til Spangereid, ei strekning på ca. 8 mil. Han fekk overnatte hos noen på Kvåsheia, for det var ikke mulig å gjøre turen på en dag. Husker da vi fekk gummihjul på vogna, men det blei nok noen turer bort der på jernskoning på alle fire hjula.

Husker også ofte tida på 50-talet, den ro som var heime etter at fjøsstellet var ferdig. Var masse tid til prating, og et besøk fra nobogården var nokså vanlig husker jeg. På den mørke årstida var det prat i fra lyset av parafinlampene, ei i kjøkkenet og ei i stua. Det lyste såpass godt at det gjekk greit å lese avisen i lampelyset. Ellers så var det av og til reparasjon av økseskaft, eller grindsaga som måtte files eller vikkes. Alt slikt måtte vere i orden til neste dag da det var skogsarbeid.

Ja, den tiden i skogen husker jeg godt, var med der fra jeg var helt liten. I den tida blei det hogd veldig mye, både ved og tømmer tatt i betraktning av at arbeidet ble gjort med øks og grindesag (buesag). Må føye til at for å felle store tre brukte vi kallesag, den måtte en vere to for å bruke. Jeg husker så godt at jeg satt på sleden innover iskogen når dei skulle hente ferdighogd ved og få den heim til bilveg. Det kunne ofte vere kaldt når det var 15 – 20 minusgrader, men broder holdt alltid god vei for hesten. Det blei hogd masse ved og last lengst inne i skogen. Da måtte ein over ein åsrygg så det var tungt for hesten. Jeg husker også at når vi skulle heim med lass og utfor der det var brattest, så blei det lagt ein kjetting under sledemeien som skulle bremse litt for å skåne trykket framover for hesten. Det var ikke så mye jeg kunne gjøre av nytte, men jeg husker at jeg var med og lesste på ved og tok av heime. Så var det jo litt moro å sitte på sleden da. Trur det enkelte år blei hogd opp til 35 mål ved ? noe tømmer på en vinter. Veden ble solgt til Bøndernes Vedsalg etter som jeg husker.

Ja dette var litt om det jeg hiusker fra både sommer og vinter. Jeg hadde alltid mye å finne på elller vere med på. Siden vi ikke fikk innlagt vann og strøm før 1960, så husker tilbake på en god tid for det meste. Det triste var jo mors sykdom som hun hadde helt til hun døde i 1960, samme år som Oskar døde. Så her slutter jeg med det tilbakeblikket i livet mitt.

Vil ønske alle lesere en god jul og et godt nytt historielagsår!

ÅRSSKRIFT 2014 – Kjell Skarpengland: Zeppeliner over Øvrebø

Tirsdag den 21. mars 1916 kom Anders Stallemo tilfeldigvis til å kikke ut av vinduet. Klokken var 21.00, og himmelen så helt svart ut. Merkelig, tenkte Anders. Men da han studerte fenomenet nærmere, kunne han skimte konturene av et luftskip som hang ca. 100 meter over huset. Plutselig ble deler av luftskipet opplyst, og alle som etter hvert kom seg ut på gårdstunet, kunne tydelig se folkene om bord når de beveget seg. Ingen lyd hørtes. Ingen nasjonale identitetsmerker kunne sees. Først en time etterpå forsvant luftskipet stille i retning Finsland. Og de på gården sto igjen på gårdstunet og lurte på om noen ville tro dem når de fortalte hva som hadde skjedd.

Under 1. verdenskrig ble luftskip et fryktet våpen: Det nye av året var tyske luftskip, de såkalte zeppelinere, som angrep London. Den 21. januar seilte ni kolossale zeppelinere inn over den engelske byen Liverpool og slapp sine bomber. Det var første gang Liverpool ble utsatt for luftangrep, og innbyggerne løp skrekkslagne i dekning. Nå var ikke skadene så store, men tyskernes maktdemonstrasjon var overbevisende nok. På hjemturen nødlandet en av zeppelinerne på havet, bestningen på 16 mann druknet.

Zeppeliner L19: Lengde: 163,5 meter Diameter (max.) : 18,7 meter Gassvolum: 31.900 kubikkmeter Gassceller: 2 Antall gondoler: 2 Antall propeller: 4 Antall besetningsmedlemmer: Hastighet: 97,2 km/t – 27,0 m/s Rekkevidde: 4.300 km Topphøyde: 2.800 m Nyttelast: 15.362 kg Tom vekt: 21.704 kg Motorer: 4 stk. Maybach på 240 hk hver. Samlet ytelse 960 hk Byggenummer: LZ 54 Type: p Verft: Friedrichshafen Udtjent: Havarert i Nordsjøen 2.2.1916 Tokter: 14 missjoner. Et angrep med 1.600 kg bomber

Som vi ser var en zeppeliner et kjempestort og skremmende fartøy, men hvorfor stanset det over en gård på Stallemo i 1916,og hvilken oppgave hadde det der mon tro????

ÅRSSKRIFT 2014 – Christiansands Tidende 10. april 1964

Kristiansand har fått kvinnelig drosje-sjåfør : 

På ekte kvinnelig vis satt hun og kikket inn i sladrespeilet og rettet på luen. Det var ingen vanlig damehatt. Det sto DROSJE tydelig fremhevet pver bremmen. Hun hadde på seg en kledelig blå drakt. La oss presentere det nyeste og mest charmerende innslag i trafikken i Kristiansand: den første kvinnelig drosjesjåfør, Agnes Osestad. I går var hun ute for andre gang. Hun kjører drosjen til sin mann, drosjeeier Einar Osestad.

Hvorfor nettopp dette yrket? Det var i grunnen min mann som presset på. Men jeg hadde jo lyst selv også. Da jeg skulle fornye sertifikatet for ca. ett år siden, mente han jeg skulle ta utvidet sertifikat. Og så ble det til det. Men det gikk altså nesten ett helt år før jeg hadde samlet nok mot til å begynne kjøringen. – Men i dag angrer jeg ikke. Det har vært veldig morsomt, forteller den nye charmerende drosjesjåfør. Jeg er overrasket over hvor fint det har gått. Selvfølgelig var jeg nervøs første gang jeg prøvde meg, (for en drøy uke siden(, og jeg var veldig spent på hvordan publikum ville reagere. Den første passasjeren jeg hadde, sa da også: «Jøss, bevare meg vel. Har de fått kvinnelige drosjesjåfører også nå?» Men reaksjonen hos publikum har vært meget positiv. Litt forbauselse er kanskje å se i ansiktene deres, men det hele har vært en ren fornøyelse, sier hun. Men hvordan vil De reagere hvis De fikk en full, innpåsliten mann som passasjer? Det er klart jeg har tenkt på det også. Men jeg mener å kunne mestre en slik situasjon. Jeg har arbeidet på sykehus som sykesøster, bl.a. på Eg, og har lært meg å takle «tilnærmelser». Men nettopp dette tror jeg ikke blir noe problem. Folk er jo stort sett muntre og lystige når de har drukket, er de ikke? Er De ikke redd for å klare Dem i trafikken? Å langt i fra, det går så greit så …… Men hva var det egentlig De var nervøs for? Det var i grunnen alt sammen. Det er jo nytt. Jeg hadde sett at det var andre kvinnelige drosjesjåfører i Kristiansand, slik at jeg ikke var alene. Ikke for det, mine mannlige kolleger er meget hyggelige. Dessuten er jeg litt redd for å ikke finne fram til de riktige adressene. Men som sagt, min mann har hjulpet meg veldig. Han kjørte meg rundt til alle nybyggerstrøk, og forklarte hvordan gatene snodde seg frem. Så til nå har det gått meget greit å finne frem. Fru Osestad har halv jobb som nattsøster, og kommer til å jobbe jevnlig fremover i den uken det passer. For ,,,»det var jo veldig morsomt i grunnen», sier hun. Hjemme har hun en liten datter som går i 2. klasse, men da hun kjører som avløser for sin mann, støter man ikke på noen problemer med dette. Når hun kjører er jo mannen hjemme. Da min mann drev og overtalte meg, begrunnet han det med at det var greit jeg kunne dette yrket. Man kan jo aldri vite hva som skjer, (bank i dashbordet!), og jeg er vel over den førstebegynnernervøsiteten nå, sier fru Osestad som allerede har tilegnet seg en viss rutine. Hun spretter lett ut av bilen og holder døren oppe for folk og hilser til luen. Hun bærer på tung bagasje, og utfører en mannfolkjobb. Men et meget hyggelig trekk i bybildet er det blitt med fru Osestad som deler sin arbeidstid mellom noe så typisk kvinnelig som sykesøster om natten og et mannfolkyrke som drosjesjåfør om dag. Kan pioneren anbefale dette yrket for andre kvinner? Ja, det kan jeg absolutt hvis man har interesse for det. Det hadde vært hyuggelig med en kvinnelig kollega, sier fru Osestad.

Hia Agnes var datter til Bertha og Jens Kirkehei og søster til Nils, Ingmann og Oskar Kirkehei og Olga Mushom og Inga Stubstad.

ÅRSSKRIV 2014 -Andreas Iveland: Utvandringen til Amerika del 3

Hvorfor de dro

Mange dro for å skape seg en bedre tilværelse i Amerika. Min tippoldefar, Gunder, kom fra en søskenflokk på 13 brødre og søstre. At foreldre får mange barn fordi de regner med at ikke alle kommer til å vokser opp, kan si litt om situasjonen folk var i. Dermed ble det lite arbeid å få. Da ble nok på sett og vis Amerika den beste løsningen for de fleste. Ser vi tilbake i historien, kan vi finne utferdstrangen hos så og si alle mennesker som har levd oppgjennom historien. Mennesket har spredt oss utover til alle verdensdeler. Vikingene dro vestover. Mye tyder på at det var omtrent like mye spenningen av å dra mot det ukjente, som jakten på rikdom og ære for de som dro vestover, også for vikingene.

Jeg skrev i min hypotese at jeg først trodde at unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige kunne hatt en dempende effekt på utvandringen. Men tallene viser snarere det motsatte. Om man ser på statistikk viser tallene at årene med høyest utvandring ironisk nok var 1879 da parlamentarismen ble innført i Norge, og 1905 da vi altså fikk unionsoppløsningen. Hvorfor det var slik er ikke godt å si, men det viser at det først og fremst ikke var politiske forhold som gjorde at utvandrerne dro. At mange nordmenn utvandret er det ingen tvil om. Når man ser disse tallene er det lett å såørre seg hvordan det påvirket livet i bygdene. Tall fra Stranda ungdomslag viser at det frem til 1925 dro til sammen 162 ungdommer fra 52 hjem – over til Amerika. De aller fleste mellom 1890 og 1920. Effekten som blir nevnt sammen med disse tallene er at det i noen år rett og slett var vanskelig å drive ungdomslaget på en god måte. For familiene som ble igjen må det også ha vært tøft psykisk sett å sende kanskje en 17-åring til Amerika slik i min oldefars tilfelle. Tøft må det også ha vært for de unge som dro. De hadde kanskje bare brev som kommunikasjonsmåte. Det var muligens ikke alltid tilgang på papir heller. Skulle det skje noe alvorlig enten hjemme eller med de som var i Amerika, gikk det lang tid før informasjon nådde frem. Men samtidig ble det færre å fø på hjemme på gården, særlig når man tar i betraktning at det ofte var store barneflokker på gårdene samt gjerne en gårdsdreng eller tjenestefolk. Dette leder over til at man på mange måter kan si at utvandringen har fungert som en slags «sikkerhetsventil» for samfunnet. Som jeg har vært inne på før i oppgaven, var fødselsraten svært høy. Samtidig gikk barnedødeligheten ned i løpet av 1800-tallet. Dermed oppsto et fødselsoverskudd som man kan si bare forsterket arbeidsledigheten. At så mange utvandret, kan man si at har tatt av for mye av byrden og presset som ellers ville vært på samfunnet. Det interessante er at mange av utvandrerne på begynnelsen av 1900-tallet valgte å komme tilbake. Statistikk viser at mellom 1900 og 1910 vendte 40.000 immigranter tilbake, mange avdem antageligvis med penger i lommen. Det ble med an dre ord mer penger i omløp i bygdene og man kan tenke seg at dette har vært en god effekt. Gårder ble rustet opp og det ble som en årsak et mer effektivt gårdsbruk. Begge mine oldeforeldre som jeg har omtalt i dette prosjektet endte opp med gode gårder da de kom tilbake. Begge disse historiene kan man si vitner om det positive ved at så mange immigranter kom hjem igjen. I tillegg til at gårdene ble rustet opp økte antakeligvis kjøpekraften hos de som hadde vært i Amerika og lagt seg opp penger. Dermed ble det flere penger i omløp i bygdene og dette har nok på mange sett bidratt positivt for samfunnet. Effekten utover økt pengeomløp kan ha vært at det satte fart på landbruksutvikling og industrialisering. Men hva gjorde så at utvandrerne valgte å komme hjem til Norge etter en kanskje vellykket periode i Amerika? En ting som kan antyde en av årsakene til tilbakevending er økonomi. Om man ble sykmeldt var det kanskje gunstigere å dra hjem til Norge, slik min tippoldefar Gunder gjorde. Gjennom prosjektet har jeg også fått indikasjoner på at noen familier har ment at barna hadde hat bedre av å vokse opp i Norge. Eksempel på dette så jeg når tippoldefar Gunder og hans familie flyttet hjem i 1911 fordi tippoldefar var sykmeldt. Her har jeg fått indikasjoner på at hensynet til barna har vært en bidragende faktor til hjemflyttingen. Her så det ut til at hensynet til barna har vært en bidragende faktor til at familien flyttet hjem til Norge. Om dette har sammenheng med skolesystemet i USA, eller at barna hade mindre «bolteplass» i Brooklyn er ikke godt å si. Man kan også si at livets skyggesider var godt synlig i en storby, særlig i Brooklyn. Vi vet jo hvordan mange endte opp som uteliggere og drakk seg i hjel. Slike tragedier er nok ikke sunt for barn, og for foreeldre må det være ubehagelig å la sitt barn få oppleve slikt i ung alder. Andre ting som kan ha bidratt til tilbakevandringen er en slags dragning mot hjemlandet. Blant annet i Brooklyn var samholdet blant nordmenn som kjent sterkt. Man kan kanskje si at dette viser hvordan det norske har betydd mye for nordmennene. Aviser ment kun for immigranter som «Nordisk Tidene» og «Norgesposten» er bilder på nettopp dyrkingen av det norske. Kanskje tyder noe av dette på at nordmenn er på mange måter et hjemm ekjært folk. Mye tyder også på at amnge, allerede før de dro hadde bestemt seg for kun å legge seg opp penger og deretter komme hjem igjen. Gjennom lydopptaket avintervjuet med min oldefar, Ole Fjørstad, kommer det fram at dette i stor grad var planen for dem – å grave etter gull noen år, tjene litt penger, for så å komme hjem. Dette skyldes nok at utvandringen fra Norge til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet først og fremst var arbeidsutvandring og ikke utvandring som følge av manglende religionsfrihet slik det var tidligere på 1800-tallet. At økonomi har hatt veldig mye å si for emigrasjonen på begynnelsen av 1900-tallet kan man i stor grad slå fast. Samtidig har jeg gjennom mitt arbeid med dette prosjektet sett at det var mange andre faktorer som også bidrog sterkt. Det var eventyrlyst iblandetr denne drømmen om Amerika hos mange av immigrantene. Muligheten til å gjøre det stort i utlandet har satt drømmer i så mange. Om utvandringen som foregikk på slutten av 1800-tallet har hatt en vesentlig effekt på mange i bygdene kan man godt si. Det kan tenkes at det har vært en positiv effekt at mange av immigrantene kom tilbake. De hadde tjent seg opp penger og som følge av dette ble gårdene rundt om i bygdene rustet opp. Det ble mer penger i omløp i bygdene, noe som også kan tenkes å ha vært positivt for husholdningen. Kanskje har dette som sagt bidratt til å styrke landbruket og til en viss grad til videre industrialisering. Dermed kan man si at tilbakevandringen la grunnlaget for at vi i dag har det så bra. Mange kom nok tilbake fordi de allerede før avreise hadde bestemt seg for å komme tilbake. Samtidig tyder enkelte ting på at en kjærlighet eller lengsel til hjemlandet kan ha bidratt til at noen valgte å komme tilbake. Som jeg nevnte kan man kanskje på mange måter si at nordmenn er et hjemmekjært folk. At saker som unionsoppløsning ser ut til å ikke ha påvirket utvandringen tyder på mye på at det først og fremst var økonomi og eventyrlyst som gjorde at folk vandret ut og ikke politiske forhold. Man kan konkludere med at det å dra til Amerika har betydd en stor omveltning for enkeltpersoner som var involvert. For mange gikk det ikke så bra. De ble kanskje rammet av traumatiske arbeidsulykker, ble arbeidsuføre, eller rammet av sykdom. Disse er verd å huske på, spesielt når vi snakker om velferdsstaten. Man måtte ha litt flaks, en porsjon mot, arbeidsvilje og pågangsmot for å lykkes. For de som lyktes, skapte det en bedr framtid, både for seg selv og generasjonen som kometter. Som min oldefar Ole sier i sitt intervju: «Eg har aldri angra på at eg drog over …»

ÅRSSKRIFT 2014 – Andreas Iveland: Utvandringen til USA del…

Det var ikke bare Gunder Iveland som opplevde dramatikk under vann. En artikkel fra The New York Times forteller om en dramatisk ulykke. Artikkelen skal ha stått på trykk den30. oktober 1910 og forteller historien til dykker Frank H. Nystrøom. Nystrom hadde fått melding om å møte på jobb hos The New York Submarine Co., sammefirma som Gunder arbeidet for. Oppdraget til Nystrom gikk ut på å arbeide i en grøft hvor det skulle legges en gassledning. Etter noen timer med arbeid på bunnen av Harlem River tok han en velfortjent pause. Etter en halvtimes pause gikk han ned igjen. Det var da en del av grøften raste over Nystrom som nå sto med jord og sand opp til livet, samtidig som en stein låste foten fast på bunnen av elva. Nystrom forteller i en artikkel at hanførst ikke turte å trekke i tauet dykkerne hadde med seg fordi han da var redd mennene på land da ville heise ham opp, og dermed rive av ham foten som var låst fast under en stein. Han trakk til sist i tauet og sendte ut et nødsignal. Han fikk svar om at hjelpen var på vei. Nystrom var lettet. Dykkere ble sendt ned etter tur. Men redningsarbeidet ble satt på vent på grunn av frykten for enda et ras. Allikevel forsøkte en dykker å grave ham ut, men gjennom dykkerhjelmen så Nystrom at sanden som ble gravd vekk bare raste tilbake. Dykkeren trakk seg etter hvert vekk da han så at det ikke nyttet.. Imens sto Nystrom fast, uten mulighet til å bevege seg eller kommiunisere annet enn å rykke i dykkertauet. Han merket hvordan trykket både fra vannet, tidevannsstrømmen, leiren og sanden presset mot kroppen hans. «The sand and the pebbles that enveloped my body,form the waist down. Squeezedme tight and the blood in my temples was throbbing until I thougth my head would burst…»   «..my  strenth was rapidly leaving me. The tide gurgled by me…»  «…. the pressure of the clay against my body and the pressure of water above me. I thought I must soon collapse.» Mens trofaste kolleger pumpet luft ned til Nystrom gikk dykkernes formann, John Anderson ned. Med fare for eget liv og med stor dyktighet begynte Anderson å grave ut Nystrom. Ved å legge dykkerhjelmene av kopper sammen, kunne de klart og tydelig kommunisere. Dette var en ganske vanlig prosedyre blant dykkere på den tiden, og for Nystrom må det ha vært en stor lettelse å kommunisere igjen. Til slutt fant Anderson frem dykkerkniven sin og kuttet løs foten på dykkerdrakta slik at Nystrom kom løs. Etter firelange timer sittende fast i et undervannsras ble Nystrom heist til overflaten, delvis ved bevissthet. Nystrom forteller til The New York Times i etterkant av ulykken at hans kone, Minnie, lenge hadde ønsket at han skulle gi opp dykkingen. «Minnie hates me for being a diver,  and she is always begging me to give it  up.# 

I 1923 dro Gunder over til New York igjen for å arbeide som dykker. Familien ble imidlertid igjen på gården på Stallemo, men Gunder skal ha vært hjemme på besøk en gang under denne perioden over en to til tre måneders tid, blant annet for å se til familien og gården. Over i New York tok Gunder opp igjen dykkingen. Han skal ha blitt beskrevet som en svært dyktig dykker. Dette kommer særlig fram i en hendelse som skal ha skjedd mens han var i Amerika mellom 1923 og 1926. I ei nedlagt gruve hadde en ung mann falt nedi og druknet. Det var svært viktig for de etterlatte å finne igjen den unge mannen, og i flere dager hadde fagfolk lett etter mannen uten hell. Gruva var dyp, bunnen ujevn og det skal ha vært svært mørkt nede i gruva. Gunder skal ha følt press for å finne ham, men allikevel gått med på å gjøre et forsøk. Etter to dagers arbeid fant Gunder liket av mannen, og folkemengden som hadde møtt opp rundt gruven jublet vilt ifølge artikkelen som omtaler hendelsen.

I 1926 returnerte Gunder til gården på Stallemo for godt. Gården ble drevet svært godt, og for pengene tjent opp under sitt tredje opphold i New York gikk til ytterligere forbedring av gårdsbyggene. Gunder skal også ha vært ganske forut for sin tid. Blant annet hadde han en innretning som gjorde at han kunne bruke vannkraft fra en elv like ved gården. Vannkraften ble overført via en vaier fram til et hjul på møne på låven, og innretningen ble brukt til å treske med. Gulvet i låven ble støpt, noe som antakeligvis ikke var helt vanlig på denne tiden. Gunder overlot i 1943 til min oldefar, Georg Iveland. At Gunder var en god bonde og en godt likt mann i bygda kommer fram i en artikkel skrevet i Fædrelandsvennen etter hans død. Her blir Gunder beskrevet som en dyktig gårdbruker, og gården Gunder kjøpte og etter hvert rustet opp, ble beskrevet som en av de beste i bygda. Men at gården gikk så bra var like mye hans kone,Gunnvors fortjeneste. Hun passet og drev gården samtidig som hun skulle holde orden på de fem barna, mens Gunder var i Amerika mellom 1923 og 1926. Gunder var også medlem av heradstyre, skolestyre og andre kommunale styrer. Her fikk Gunder bruk for all erfaring han hadde høstet gjennom et langt liv, både ute i verden og hjemme i Norge.

ÅRSSKRIFT 2014 – Utvandingen til USA på begynnelsen av…

I SØKEN ETTER EN BEDRE TILVÆRELSE

Av Andreas Iveland – særoppgave i kl. 3STB på Vennesla videregående skole – 16. mars 2014

Hvorfor dro de til USA? Hva fikk utvandringen å si for bygdene de forlot? Hvorfor reiste de hjem igjen?

Min teori omkring emigrasjonen til Amerika skyltes trange forhold hjemme i Norge og dårlig økonomi. Vi vet at befolkningsveksten var enorm på 1800-tallet, noe som gjorde at det var overskudd på arbeidstakere og underskudd på arbeid. At tilværelsen i bygdene som var aller mest preget av utvandringen kan kanskje ha blitt snudd på hodet som følge av at så mange, spesielt unge, dro ut. Samtidig må det ha vært svært positivt når de som vendte tilbake hadde nok penger i lommen til å ruste opp gårdene. At de kom hjem kan ha hatt mange årsaker. Kanskje var det en sammenheng mellom nasjonalfølelsen og kjærligheten til landet. Kanskje var det bedre å bo i Norge nær man først hadde arbeid? EN faktor som også kan ha bidratt kan tenkes å være hendelser som unionsoppløsningen. Har det at Norge ble fritt ha noe å si for tilbakevandringen? Gjennom 1800-tallet hadde det vært en eksplosjon i folketallet i Norge. Dette førte til at det ikke var nok arbeid til alle. I tillegg var det ofte kun de eldste som arvet gården. Dermed måtte resten av søskenflokken ofte finne annet arbeid. I tillegg fikk man stadig høre om Amerika «the land og opportunities – mulighetenes land» som lå og lokket i vest.

2.2 Historien om Gunder G. Iveland

Gunder Gundersen Iveland (25. januar 1874 – 27. oktober 1958) ble født i Konsmo, Vest Agder. Hans far, Gunder Eriksen, var gårdbruker. Etter å ha blitt enkemann giftet han seg på nytt, i en alder av 34 år. Han giftet seg da med Gunder Ivelands mor, 19 år gamle Guri Olsdatter. Søskenflokken til Gunder besto av i alt 13 brødre og søstre. Som 8-åring begynte Gunder som gjeter. Etter konfirmasjonen tok han arbeid som tjenestegutt og hadde en lønn på bare 100 kroner året. Ellers arbeidet Gunder litt rundt forbi i bygda til han var 20 år. Da våknet utferdstrangen i Gunder, arbeid i Amerika lokket. Gunder dro første gang ut mellom 1894 og 1895. I Amerika jobbet han først med fiske, men kom deretter i kontakt med dykkerfirmaet New York Submarine Contracting Company, eid av hans fetter Erik Tobias Kristensen. Her jobbet han seg opp til han ble dykker. Men etter 4 – 5 år dro han hjem til Norge igjen der han møtte Gunvor Rosseland fra Bjelland. Men livet i Amerika var ikke over enda. Gunder drar tilbake til Amerika en gang omkring 1901 med amerikalinjen Cunard fra Kristiansand. Vel over i Amerika sendte han penger over til Gunvor som etter hvert flyttet etter. De gifter seg i Amerika og de to ble boende i Brooklyn, New York frem til omkring 1911, og Gunder fikk amerikansk statsborgerskap i 1901.

Som sagt fikk Gunder arbeide hos sin fetter, Erik Tobias Kristensen. Kristensen kom også fra Iveland i Konsmo, og allerede som 14-åring skal Kristensen ha dratt til sjøs. Etter noen år på sjøen, slo Kristensen seg ned i Brooklyn, New York, der han etter hvert skulle bli en antageligvis svært betydelig person, spesielt for nordmennene i Brooklyn. Bosatt i New York endret han navnet til Erick T. Christensen. Han startet opp dykkerfirmaet New York Submarine Contracting Company som var firmaet der Gunder Iveland jobbet som dykker. Firmaet utførte ofte svært farlig konstrukjsons-arbeid under vann, som konstruering av rørledninger for gass nett og elektriske linjer under blant annet Harlem River. Arbeidet de utførte var på oppdrag av firmaer, både private og statlige. I tillegg til farlige og krevende konstruksjonsarbeid under vann, skal firmaet ha tatt seg av vedlikehold på skrog av båter mens de lå i havn.Han eide også en periode nyhetsbyrået «Norwegian News Copany of Brooklyn» som ga ut den kjente immigrantavisen «Nordisk Tidende». Christensen stiftet også en annen immigrantavis ved navn «Norgesposten» i 1923. Christensen var også delaktig i stiftelsen av «Den Norske Amerikalinje», og tjente i mange år som en av det representanter.

Arbeidet som dykker var som nevnt risikofylt og rundt omkring 1911 dro Gunder og familien på tre hjem til Norge. rsaken til at de dro hjem var at Gunder ble sykemeldt. Det er ikke bekreftet, men årsaken til sykemeldingen skal ha vært en arbeidsulykke som skjedde under dykking. Gunder skal ha fått en stein over foten. Han ble liggende stille i det mørke og grumsete vannet i New Yorks havn. Gunder signaliserte i taulinen dykkerne fikk med seg ened som eneste kommunikasjon mellom signalmannen på overflaten. En dykker kom Gunder til unnsetning og fikk han opp til overflaten. Senere skal ankelen ha blitt konstatert brukket. Det var dyrt å gå sykmeldt i Amerika, og derfor dro som sagt familien hjem til Norge.

Våren 1912 kjøpte Gunder gården «Stallemo», på Stallemo i Øvrebø i Vennesla kommune. Bygningene var noe slitne, men gården var etter tiden ganske stor med sine 48 dekar. Av pengene som Gunder hadde tjent som dykker i New York, satte han gården i stand. Avlingene var i starten små. Men oppholdet i Amerika hadde lært Gunder å stå på. og stadig nye teiger ble lagt under plogen. Da Gunder gav fra seg gården til sin sønn, min oldefar, Georg Iveland var gården utvidet til 90 dekar. Det var imidlertid ikke bare Gunder som opplevde dramatikk under vann