ÅRSSKRIFT 2001 – SVERRE B. ILEBEKK/HEIMBYGDA MI

Slik kunne Øvrebø oppleves for 50 – 60 år siden.

På slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-tallet hadde NRK  lokalradio en kåseriserie om bygdene i Agder-fylkene. Dette var før kommunesammenslåingen med Hægeland og Vennesla, og fra Øvrebø var det Sverre B. Ilebekk  som holdt kåseriet om bygda vår. Selv om det ikke er så mange tiårene siden, kan det være artig å lese hvordan Øvrebø ble beskrevet for omverdenen:

Heimbygda mi Øvrebø

– av gamalt sa vi Ørebø.

Bygda mi er vel ikkje betre enn bygda di

men her hev eg levd mi lengste tid.

Her hev natur og omgivnad forma meg

likeeins som bygda di har forma deg.

Difor er bygda mi noko av sjølve meg

liksom bygda di er noko av sjølve deg.

Øvrebø er ein liten kommune på vel 100 kv.km med 8-900 innbyggare. Kommunen ligg på høgdedraget mellom Torridalen og Mandalen. I sør grensar den til Oddernes og Greipstad – i vest til Finsland – i nord til Hægeland og i aust til Vennesla. Frå 1838 til 1861 var Øvrebø saman med Vennesla og Hægeland som «formannskabsdistrikt», men fra 1. januar 1861 vart Vennesla skild ut som eige herad. Øvrebø og Hægeland var då sams herad til 1. juli 1896. Frå den tid har Øvrebø vore eige herad. Men nå er det alt vedteke at desse tri kommunane skal slåast saman att fra 1. januar 1964. Ja, du snakk om ekteskap og skilsmisse – det er som ein høyrde om fantane – men nå får vi vone at sambandet held, og vert til nytte for alle parter.

Øvrebø har ikkje fostra nokre store, kjende menn eller kvinner som har gjort bygda kjend – heller ikkje har den noen storindustri eller geografisk særmerke som kan orientere deg på kartet. Derfor skal vi gå ut frå to kjende ting som Kristiansand og Setersdalsvegen. Setersdalsvegen er no so rett og brei at vi er stolt over at den går tvers gjennom bygda vår, 18 km. Når vi har kjørt 15 km frå Kr.sand er vi kome til Øvrebø. Den siste halvmila opp Mosby kleive er berre stigning so vi er komen opp i kring  200 m over havet, som er noe av gjennomsnittshøgda for busettinga i Øvrebø. Eg nemde at det er små forhold her, og det tykte vegarbeidarane som bygde Seterdalsvegen her for kring 90 år sidan. For å rette på dette sette dei store namn på gardane. Fyrste garden kalla dei Amerika, og ein halv km lenger nord – på andre sida av Lona kalla dei Spanien. Midt mellom desse låg ein liten gard som dei kalla Portugal. Men Høye fabrikker bygde ein stem der for å stemma opp Lona, og dermed vart det Stemmen som var det brukte namnet. (Lengere nord har vi ei grend som heiter Engeland.) Fortsetter vi nordover stig det endå noe over Vehus. Vehusfonna var frykta i store snøvintrar og mang ein dokter- og presteskyss har måtta symje seg fram i laussnøen og snødreve. No er vegen bygd om noko, og snøskjermer hjelper godt. Her er planlagt byggeområde på 20 tomter.

So fell vegen att nedover Vehuskleivane til Homstean som er noko av det lågaste – vel 160 m over havet. Dette er/har vore største grenda i Øvrebø, men er no i hard tevling med Mølla. Homstean fekk tidleg postopneri, men det er ei vanskeleg adresse som ein må stave for alle ein seier den til. Der er det største av dei to skulehusa ein no har etter at det vart sentralskule med 5. – 6. – 7. kl. og framhaldskulen. Her er også 2 kjøpmenn.

I Leiren som ligg nord for Homstean er tri beboelseshus, kommunekontora og Øvrebø Sagbruk og Høvleri. Det er alt saman utnytting av ein russerfangeleir frå krigens dager. Få stader er det tatt vare på og utnytta så godt som her. Her er planlagt et byggeområde til 60 – 80 nybygg. Med Leiren og det nye byggeområdet vert Homstean bygd saman med Homme som ligg lenger nord. Her er slette gardar og ein del dyrkingsjord. Her er skyttarbanen og skibakken attmed ungdomshuset.

Lenger nord kjem vi til Mølla. Her er Øvrebø poståpneri, landhandel og samvirkelag. Her ligg A & G Førelands karosserifabrikk og J & S Bjørnshei sin bilopprettings og lakkeringsverkstad.

Mølla har det andre skulehuset i bygda der 1. 2. 3. og 4. klasse i folkeskulen går. Her ligg Øvrebø Frikyrkje. Også her er planlagt byggeområde for 20 – 30 nybygg, og heilt herfrå køyrer mange med bil og buss til Oddernes og Kristiansand for å gå på skule eller arbeide.

Ser vi i sørleg retning herfrå ser vi mot synsranda garden Loland. Den ligg høgt og fritt med godt utsyn til alle kanter. Vigør har sportshytte her, og ein fin vintersundag er det mange hundre skiløpere ute i terrenget kringum her.  Vegen er spesielt utbygd for parkering av biler. Her på Loland er Blå Kors sin kurheim for alkoholskadde, «Lolandsheimen».

Frå Mølla stig vegen opp Vassåsdalen over Sandrebheia der vegen ligg 290 m o h. Sandreb var eit frykta vegstykke i store snøvintrar – helst når snøen hadde «heiemon» som vi segjer. Her har vi namn som «Dalehepte» som minner om den tid setersdølane  for i lange rekker i byveg med hest og slede. Det var før Setersdalsbana kom. Dei gamle hadde mange soger å fortele om den tid. Dei var gjerne tidleg ute, før snøen blotna. Dei la ned høy på sørtur, for å hente att når dei for heim over att. Der var sume hus attmed vegen som var ulåst om nettene slik at dei kunne gå inn og få kvilt seg, sjølv om folk hadde sovna. Det var gjerne meir humør over heimturen, når dei hadde gjort diverse innkjøp. Øvrebø folk køyrde også i store flokkar til byen eller Torve i Mosby. Det var ved og stav og anna landbruksvare som vart frakta bort og mat og anna kjøpmannsvare heimatt. I snøløysinga var det vanskeleg avdi her oppe var mye meir snø, mens der var vognføre ut mot byen. Vi fekk ofte lånt vogn på Klappan, Dalan eller Strai. Folk var greie å få lånt vogn av sjølv om vi berre var smågutar eller heilt framande. Sume Setersdølar hadde vogn med på sleden når det var vanskelege føreforhold. Då Setersdalbanen kom vart det slutt med hestetrafikken frå dalen. No har alt banen uttent si rolle og vi har fått tilbake trafikken frå dalen, men no er det med bil og bussar som fer så fort at vi ser knapt snerten av dei.

 

Vegar har vi svært godt med i Øvrebø. Alle bruk har bilveg heilt til husa så nær som to hus, men også dei har sjølveigande bil. Setersdalsvegen går i retning sør-nord i austkanten av sokna. Frå den går det seks vegar i retning vest. I Vehus kleive går det veg til Stokkeland. Frå Homstean går det veg til Hægeland, Stallemo, Underåsen. Ved Mølla krysser fylkesvegen frå Drivenes som går om Øvrebø kyrkje, Greibesland, Stubstad. På Sandrebheia går det to vegar: ein over Li og Røstad til Øvrebø, og vegen til Fjellestad, Horrisland og Dynestøl. Ved Reiersdal krysser Røyknesvegen og går vestover til Finsland. Kommunen skaffar ofte gratis grus til privatvegane, og dei fleste held bilveg til gards også om vinteren.

 

Vi har tri små elvestubbar i kommunen. Frå Sangeslandsvatnet renn vatnet til Skarpenglandsvatnet og vidare til Engeland og fell ut i Otra ved Røyknes. Gjennom Homme og Homstean renn Homsåna og vidare ned gjennom Greipstad. Frå Greibesland kjem Søgneelva, også kalla Songdalselva, som renn forbi Hægeland, Stallemo og Åsen. Nedanfor her lagar den Kravlefossen som har 90 meter fallhøgd på 1 km. Det er utan samanlikning den største fossen vi har. Største fallet kalles Femtenalenfossen og ein annan Meinurda. I 1730-åra vart det kosta på mange hundrad riksdalar for å lette tømmerfløytinga. Vegen i Åse-kleive går langs denne fossen, men elva går så djupt nede i den tronge fjellklufta at ein ser lite til den. Etter som dei store fossane vert lagt i røyr vil Kravlefossen verta ein av dei som er verdt å sjå på. Under Åsen renn den saman med elva frå Gumpedalen. I desse elvane har det vore fløyta mykje tømmer i eldre tider, men no er det berre dei eldste som hugsar tømmerfløyting.

I desse og mindre bekkar har det vore ei mengd med vass-sagar. Dei fleste er nå nedrivne eller bygd om til elektrisk kraft. Minst annankvar gard har ei lita elektrisk sag der dei kan skjera stav. Kvinner og born spikrar kasser. Det er mest furuskog som veks her, men også gran og lauvskog. Skogsplantinga har tatt seg godt opp i det siste, kring 200.000 plantar til året, mest gran. Jordbruk er største næringsvegen med god støtte av skogbruket. Ja, skogbruket overtar meir og meir. Her er i alt 148 bruk over 5 dekar og 26 under 5 dekar. Gjennomsnittsarealet er kring 40 da dyrka mark og kulturbeite. For ein mannsalder sidan var her mykje sau. Den gjekk i skogen saman med kyrne på beite om sumaren. No er det slutt med sau og kyrne går på kulturbeite. Det er melkeproduksjon og litt korn- og potetdyrking som utgjer hovudinntekta. Kring fjerdeparten av bruka har gras-/potetsilo og hest og traktor. Ja der er ganske snart fleire traktorar enn det er hester. Kring femtekvar  gardbrukar har fagutdanning, men der er mange unge menn som fylgjer godt med i fagskrifter og anna. 12 av bruka vert dreven av kvinner, så her skulle vere gode sjangser for ungkarer som er glade i jordbruk til å få seg ein odelsgard. Etter tellinga 1959 var det 442 dekar korn til modning og 320 dekar poteter. Det er berre noen få som driv kornavl nå, men store arealer for skurtresking. Før var det korn til modning på kvar gard, og det er veldig store investeringar som er gjort for korndyrking her. For det fyrste var det eit kvernhus til kvar eller annankvar gard. No er det ingen att. So var det badstove som mykje bruktes til å tørka korn på. Av dei er det berre att ei hos Arne Ilebekk. Dei hadde lett for å brenne ned avdi dei fyrte i ein murt steinovn eller røys utan pipe. Det går ennå herming etter då ei av dei siste brann ned. Hans heitte eigaren. Han som hadde lånt badstova og var så uheldig at ho brann ned, sa då eigaren kom: „Å hjelp og trøyste oss for Hans, nå kjem badstova!”

I dette århundre har det vore ei omlegging og nyinvestering i kornavlen for kvart 10. år. I fyrre århundre var det flygelen som var vanleg treskemåte. Rundt 1900 – 1910 vart det anskaffa ei mengd treskemaskiner for handkraft for ein til to mann. So vart arbeidskrafta for dyr til å ha nokon til bare dra maskinen, og i perioden 1910 – 1920 vart det bygd treskehjul i kvar småbekk. I mange grender hadde kvart bruk sitt treskeverk, og der det var vannkraft til å dra treskemaskina laut dei også få halmriste for å spare folk i dumberøyka. I 1920 fekk vi elektrisk straum og motoren overtok for treskehjula som er rotna ned. I bolken 1930 – 1940 vart det investert til fullstendige treskeverk for å spare tid. Ja, mange gjekk over til å spare heile treskinga og slo til grønfor. Det står endå 26 treskeverk i kommunen og rustar bort. I bolken 1940 – 1950 tok korndørkinga seg opp, men no måtte det ombygde bilar og traktor til for å hausta fortare. I bolken 1950 – 1960 vart alle dei gamle anskaffelsane blitt gamaldagse og avlegs og verdlaus, for no vart det å leige skurtreskar. Ja, eit veldig umskifte på berre eit manns minne.

Uthusa som vart bygde i førre hundradåret vart tømra av grovt furutømmer. Sjølve fjøsen var ofte murt av gråstein med over metertjukk mur. Dei vart gjerne plassert på tvers av bakken slik at det var lett å køyre inn frå sida av låven, og ofte var det to låver. Her var det ein glugg til kvar side- minst 1 meter oppe på veggen til å lempe høy og halm inn i djupløa på kvar side. Dørene var so låge at ein måtte bøye seg, og i husdyrromma var det vanskeleg og tungt å hive høyet over simsa, som dei kalla det. Det står endå eit slikt uthus godt bevart på Mushom. (1950)

Dei uthus som er bygd i dei siste par mannsaldrar er større og bygd av reisverk med køyrebane langs etter huset. I siste mannsalder er det bygd mange moderne uthus med betong murer og husdyrrom der innredninga er av jarn. Det er lettvindt å stelle der, men det er vanskeleg å forandre på etter som driftsmåten skifter, so utviklinga går i retning av enklare bygg.

 Stovehusa var av gamalt store, dubbelhøge hus med to stover og to kammers, med gang og kjøkken midt etter. Var det både fram- og bakdør var det to ganger midt etter og kjøkken i kammerset. I kjøkkenet var det skorstein. Det er berre att 2 – 3 av desse husa no som ikkje er ombygd. Mest vanleg på gardane er likevel 1½ høgder hus med same rominnredning, men no er gjerne framganga slått saman med stova. Kjeller og loft er blitt betre utbygd. Bad og vannklosett blir no svært vanleg på gardane. Av dei vel 200 beboelseshusa har fjerdeparten fløybygning. Stovehus og uthus er bygd saman so dei slepp å gå ut i snø og regn for å kome til fjøsen. Det er nok dei store snøvintrane vi ofte har her som er årsak til alle fløybygningane. Ein kan ikkje nett tale om dårleg husrom her når det jamt over er berre 4 – 5 personar i kvart hus. Avsidesliggande hus vert tomme, og langs Setersdalsvegen bygges stadig nye hus. I alt er det planlagt areale på vel 100 tomter. Dei nye bygga er små og låge.

 Her er mange gravhauger og oldsaksfunn som syner at her har vore folk i lange tider. Ein fin flintdolk vart funnen under jordarbeide i Stallemodalen, tidfest til yngre steinalder kring 2000 f.Kr., nå i Universitetes Oldsaksamling. Eit verdfullt funn vart gjort på Mushom under grøftegraving der dei fann ei skikran som vart tidfest 2500 år attende. (Denne skituppen oppbevares på Skilmuseet i Holmenkollen og er etter nyere bestemmelsemetoder funnet å være ca. 500 år gammel, men betegnes likevel som et av de flotteste skifunn som er gjort her i landet. Red. anm.)

Det er ei mengd gravhauger kringom i bygda. Mest kjend er vel alle haugene på Stallemo-sletta, men også på Hægeland, Loland, Reiersdal, Greibesland og på Sangesland er slike hauger kjend. I 1922 var konservator dr. Helge Gjessing her og leidde arbeide med utgraving av 16 graver. Dei fann fleire ting som: leirkrukker, bronsespenner, sylvhekter, toleknivar, spinnehjul o.a. Dr. Gjessing tidfeste haugane til folkevandringstida, 400 e.Kr. På Steinvollen, aust frå Øvrebø kyrkje, var 2 – 3 serleg store og pene gravhauger. Når ein stod på kyrkje-bakken såg ein dei so fint før i tida før skogen voks opp kringom deim. Rett nord for kyrkjegarden ligg ei bygdeborg. Den ligg på toppen av Prestheia med godt oversyn til alle kanter.

”Øvrebø er relativt godt belagt med funn  og faste fortidsminne frå eldre jernalder”, skriv arkeolog Møllerup.”Serleg godt kjent er det store, prektige gravfeltet på Stallemo med til saman 32 runde og ovale hauger. Feltet ligg på ein furumon nær Søgneelva. På Reiersdal er over 20 hauger fordelt på fleire grupper. Der er og eit par hustufter fra eldre tid. Ellers er det fleire graver på kvar garden når det berre vert nøye granska. Noko av det mest interessante er likevel kring Øvrebø kyrkje. Den fine sletta mellom prestegarden og Sangesland heiter Skeia, eit namn som minner om kappløp og kappritt, so her har det vore eit viktig sentrum i si tid. Like aust herfra, på Steinvollen, ligg det retteleg store og fine gravhauger. Før skogen voks opp om dei var det ein pryd for bygda. I nordvest for Skeia ligg Prestfjellet. På toppen er det rester av ei bygdeborg. Arealet er kring 300 meter langt og 30 – 70 meter breidt. Her var godt utsyn over terrenget kringom, men no er det tilvokse med tre. På Mushom var det funne et ski som dei trur skriv seg fra kring 500 f. Kr., og er soleis eit av dei eldste skifunn vi har. Den ligg på Skimuseet i Oslo”.

Kyrkja står på Sangeslandsgården, og var i gamal tid kalla Sangislands kirche (1625). Seinare vart det Øffrebø kirche som var anneks under Oddernes til 1814. Då vart Øvrebø prestegjeld skildt ut. Øvrebø vart då hovudkyrkje med Vennesla og Hægeland som anneks.

I 1756 vart det bygd kapellansgard her. Det vart teken ei halv hud krongods frå Øvrebøgarden og ei halv hud krongods frå Sangeslandsgarden og lagt til denne. Første kapellanen var H.U. Fordahl, født på austre Føreland i Hægeland. Han døydde i 1760 og er gravlagd på kyrkjegarden her.

Fyrste sokneprest var Bernt Smith (1814 – 1836). Etter han kom presten Pharo, ein sers myndig herremann. Han var fyrste ordføraren i Øvrebø, og han bygde ny prestegard i 1839, dei husa som står nå. Det er ein stilrein og vakker bygning, retteleg prestegardsstil.

Av dei meir kjende prestane er G. Chr. Thorkildsen (1877 – 1890), seinare biskop i Agder.

I 1905 vart Vennesla hovudsokn, og presten då, Mons Olaus Herberg (1892 – 1921), flytte dit. Då vart prestegarden seld til Øvrebø herad, og vart nytta til gamleheim ei tid, men er nå att bustad for kallskapellanen.

Øvrebø kyrkje ligg vakkert til på ein rund haug med utsyn over Sangeslandsvannet og Sangeslandsgarden. Det at den ligg attmed Skeia og like under bygdeborga på Prestefjellet, skulle gje prov for at her har vore kyrkje i lange tider. Frå 1660 har vi fleire regnskap om inntekter og utgifter og verdsetting av inventar. Inntekter er millom anna korntiende i tønner og notting og ”kyrkjekyr” som vart bortleigd på gardane til ”kirken sitt beste”. Her er nemnd om tilbygg til kyrkje som og skulle tale for at det har stått kyrkje før 1620. I 1723 vart kyrkja seld av kong Fredrik 4. til ålmugen i Øvrebø for 20 riksdaler. Denne vart riven og ny bygd i staden i 1799. Det er ei pen korskyrkje. Den er restaurert seinare og har fått pene fargar. På altertavla står tala 1626 og 1649.

Av altersylvet er alterstaupet frå 1751 mest interessant. Om det fortell bygdesogeskrivaren Jon Åsen: Det vart kjøpt i staden for det eldre staupet som vart stole eit par år før. Kyrkjetjuven var Anders Olsen Høfding, fødd i Sigdal prestegjeld i 1715. Han var illgjeten denne Anders og hadde mange tjuveri på samvetet. Tvo gonger braut han seg ut av fengslet og kom på frifot. Hausten 1749 gjorde han innbrot i Øvrebø kyrkje, og dagen før hadde han gjort innbrot i Iveland og Vennesla kyrkje. Då presten saman med fire soknemenn kom til kyrkje på sundagen ”fant de bortstjålet disk og kalk av sølv”. Tjuven hadde og brote opp kyrkjebøssene. Fir Øvrebømenn tok på leiting etter tjuven snarast råd. Dei fekk snart høyre om ”en ubekjendt mandsperson med et kvinnfolk at have reist”. I Bjelland  hadde han fått smelta sylvet. Laurdag morgon ei veke seinare kom dei over tjuven på Mjåland ved Lysefjorden i Ryfylke. Han vart ført til Kristiansand og saka kom føre i byting og ekstrarett. Høfding blei dømd ”etter Lovens 6. Bogs, 17. cap.,  39. artikkel og forordning av 4. mars 1660 ei alene at miste sit liv men endog efter lovens 16. cap., 4. art., legges på hjul og steile”.

Kyrkjeklokka er gamal. Den vart omstøypt i 1753. Den har soleis no kalla på folket i Øvrebø i 210 år, både i sorg og glede. Den har ein gong falle ned, so det er ikkje so sterk lyd i den lenger, men mor og bestemor fortalde om at dei på jolaftan var ute på Mushom og Ilebekk og lydde etter kyrkjeklokkene når det var godt underfrosen.

Kring kyrkja er det ein pen kyrkjegard. Dei seinare år har folk synt stor interesse for siste kvilestaden åt farne slekter. Vi har ingen bauta over kjende menn eller falne krigshelter. Vi slapp vel gjennom farne krigsår. Vi har fått alle våre heim att med liv og lemer i behold, og det er vi glade for, sjølv om vi lett gløymer dei som var ute og ofra og leid.

Vi kan med full rett syngja: ”Her ligg dei grav i grav, frå hei og ned i dal”. Om vi ikkje kan visa til dei som ofra liv og blod, so passer det likevel so godt: ”Her ned i grunnen sveiten rann, trufast åt fedrane våre”, og vi kan gjerne føye til blodsveite, for det har vore ein hard strid og mange tunge tak som er tekne ned gjennom tidene i so pass karrig og barsk natur som her.

ÅRSSKRIFT 2001 – BONDEKONA

Gardkona – Bondekona

i tidligere tider fra omkring 1800

til omkring 1950

av

Niels-Otto Hægeland

 

Kanskje gikk hun ”for presten”, som det hette, sommeren 1878, og ble konfirmert senhøstes samme året. Hun var, kan hende, blant de yngste i en stor søskenflokk. Foreldrene måtte streve både sent og tidlig, gjennom mange år, for ”å få endene til å møtes”. Tidlig måtte også hun, selv som en av de yngste i barneflokken, ta sin del av slitet.

Ja, disse få, men dog beskrivende og innholdsrike setninger, kan sikkert være ”vitaen” for de fleste bygdejenter på den tiden. Dog, bare noen få år senere satt de selv som strevsom ”gardkone” med mann og barn, gård og grunn, hus og hjem, og med dertil hørende dyr og fjøs og låve.

Dersom vi dreier ”tidshjulet” drøye ett hundre år tilbake, til ca. 1890, og følger utviklingen ca. 60 år framover, til 1950, vil antakelig ”årshjulet” for mange gardkoner, både i Øvrebø og andre bygder på Agder, være nær opp til denne illustrasjonen. (Se side 94 i Bildearkiv).

 La oss i tanken forsøke, med noen flere ord, å beskrive

”Gardkona`s hverdag”.

Vi begynner med ”de daglige gjøremål”. Og jeg gjør det i stor ærbødighet:

Fjøsstellet: To ganger, hver dag, hele året, om morgenen kanskje allerede i 5-6 tiden, og om kvelden ca. 12 timer senere, var gardkona den drivende arbeidskraften i fjøset. I den mørke tiden på året var det i beste fall en flyttbar parafinlampe dom gav det aller nødvendigste arbeidslyset. I Fjøset var det, kan hende, fra tre til seks . syv melkekyr, noen ungdyr, kanskje hest, gris og noen høns og en del sauer. Det skulle vøre rent og trivelig i fjøset, både for folk og dyr. Det ble ”skjøret” rent både i bås og renna. Det var foring med høy halm og grønnfor av forskjellige slag (nepe, kålrot o.s.v.),mel og hakkelse(oppkuttet halm og mel blandet i vann) og ”sudret”, som var avfall fra matstellet i kjøkkenet.

Gardkona sto nok for det meste av arbeidet, og da i tillegg til melkingen og stell og pass av hvert enkelt dyr i fjøset. Alt dette,  og mere til , med bare ”handemakt”, uten maskiner og teknisk utstyr.

Vannbæringen: Med åk (bæretre), både sommer og vinter, fra nærmeste bekk eller kjelde til alle dyra i fjøset var et særdeles tungt arbeid, som også svært ofte ble en del av gardkonas gjøremål.

I tillegg til disse daglige rutinene, men dog til forutsigbare tider, må vi selvsagt også ta med ”Kalvesjauen”. Det vil si: når kuene skulle kalve. Det var både spennende og slitsomt, og ikke sjelden kunne det ta en del av nattesøvnen. Men det var dog en nødvendig tilvekst og en verdiforøkelse til den samlede gårdsdriften.

Selv om mannen også tok sine tunge og jevnlige tak i fjøs og fjøsstell, så la fjøset beslag på en vesentlig del av gardkonas arbeidsdag. Det var heller ikke noe tillegg for ”ubekvem arbeidstid”.

Selvsagt var dette arbeidet noe enklere sommerstid når alle dyrene om dagen var ute på beite eller i skogen, men da var det kanskje lang vei til ”sommerfjøset”.

Så kan vi i undring spørre: Hva var det som ga disse kraft og styrke i dagens og livsens strid? Før vi forsøker oss på et svar, tar vi for oss flere av gardkonas daglige gjøremål.

Matlagingen: I dette tidsrommet, fra 1890 – 1950, var første halvdelen nærmest å betegne som siste delen av naturalhusholdningen. Det vil si: at mest mulig av råvarene til kostholdet i hus og heim ble dyrka og produsert på gården, i skogen og på marken, eller fødd opp i fjøset. Ja, endog på noen gårder malte de kornet til brødmel på egen kvern.

Å ha ansvaret for kjøkken, med mat og matlaging i naturalhusholdningstiden stilte gardkona overfor et stort ansvar og en særdeles krevende oppgave. Det krevde nok mere enn vår tids, er det ikke husøkonomer de kalles.

I en tid hvor vedkomfyr og bakerovn kompenserte hjelpemidler som vi i vår tid tar i bruk ved å vfi på en bryter. ”Utviklingen” av datidens kjøleskap og fryserom i steinkjellere, heller eller jordgammer krevde både omtanke, planlegging, fantasi og nøyaktighet. Det å bevare matvarene på riktig måte og med rett temperatur til enhver tid var ikke enkelt i de dager.

Melken, for eksempel, skulle separeres, det vil si skille fløten fra melken. I tidligste tider ble det gjort ved at melken sto i breie fat på et kjølig sted, kanskje et døgn eller to. Fløten steg da opp til overflaten, og ble med en ”nennsom” hånd ”skummet” av, for så å syrne og senere, kanskje en gang i uken, bli kjernet til smør.

Etter hvert fikk nok de fleste gårdene seperatoren ”Alfa Laval” som mange av oss husker. Skummetmelken og kjernemelken som ble tilbake, måtte utnyttes både til matlaging og til dyra. Alt ble brukt med omtanke og nøysomhet. Melkebilen og levering til meieriet kom dog etter hvert.

Brødlagingene og ikke minst brødbakingen i de store bakerovnene som ble fyrt opp til passende varme for  å steke opptil 15 – 20 deilige brød om gangen, var nok et foretakenede for gardkona minst en gang i uka. Det var ofte mange munner å mette på gården.

Arbeidsdagen på gården var lang, og ”uten mat og drikke duger helten ikke”, som det heter. Store deler av året måtte gardkona daglig stelle til fire måltider, både frokost, dugurd (formiddagsmåltid), middag og kvelds. Vi må jo også føye til at det var heller ingen maskin på kjøkkenet til å ta oppvasken.

Det var ikke bare i fjøset det trengtes vann og vannbæring. De fleste hadde heller ikke innlagt vann i kjøkkenet. Ja, det var vel ofte slik at dersom det ble innlagt vann så kom det først i fjøset for der var forbruket størst. Det var nok mange slitne rygger og lange armer i den tiden.

Barna i hjemmet og på gården

skapte liv og røre og tro på framtid for bonde- og  bygdesamfunnet.

Slekt skal følge slekters gang ”Se, barnet en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn” står det i Salmene 127,3 i vår Bibel, og bibelkunnskapen forpliktet i den tiden, mon tro kanskje sterkere enn i våre dager.

Barneflokken kunne ofte være stor, sjelden var den mindre enn tre-fire, men ofte var den oppe i åtte-ti barn og mer til. Dette preget jo familielivet både i heimen og ute på gården. En tidsperiode som for mange familier kunne vedvare i femten – tyve år, og på den tiden var det ikke snakk om verken ”mamma- eller pappapermisjon”.

Men selv om dette skapte både trivsel og liv og røre, er det klart at mye av arbeidet og ansvaret med og for barna ble lagt på gardkona. Det var vel alltid noen av barna som skulle på skolen, kanskje var det ”omgangsskole”. Var leksene utført, var klær og fottøy i orden, var nistematen laget ferdig?

Dette var sikkert bare noe av det som daglig var i mors omtanke for barna samtidig som de andre små som var hjemme krevde sitt av tilsyn, stell og omtanke.

Helt fra spedbarnet til skolealder og fram til de ”gikk for presten”, ble barneflokken preget av Mors kjærlige, men også  oppdragende omsorg, med lek og sang og et begynnende arbeidsansvar. Det blir fra tid til annen sagt at: ”Hygge og glede i hjemmet står eller faller med Mor”. Ja, mon tro om det ikke ofte var som om barndomstiden kom ”i reprise” for mang en ung og strevsom gardkone.

Her må vi selvsagt ikke glemme at han Far i stor mon gjorde selvsagt også sitt, ikke minst for å gjøre guttene til framtidige dyktige gardbrukere. Oppveksten på gården sammen med mor og far og søsken, ferdsel i natur og bygdemiljø, skapte for mange sterke røtter og grobund for voskter til et sundt og rikt liv.

Gulvvask og klesvask

Var nok daglige gjøremål i en heim med en barneflokk i aldersspredning fr spedbarn til konfirmant. Selv om det nok var på dette område de større barna gjorde sine første ”prøvetak” i  arbeidslivet, så var det nok mor som måtte ta de tyngste tak. Klesvasken krevde koking, enten det nå var i storgryta på vedkomfyren i kjøkkenet,  eller den store jerngryta som hang i bakerovnen nede i kjelleren.

Nei, det var så visst ikke bare i våre dager at en trengte å planlegge alle gjøremål for å få utført alt det nødvendige. Når vi så også vet at

Søm av nye klær og reparasjon av de brukte klærne, både til barna og de voksne, måtte ofte mor, gardkona, selv ta seg av. Klær som de største barna ”vokste fra” måtte tas vare på og syes om til de mindre. Det å kjøpe nytt var heller sjeldent og ingen selvfølge. Ofte var dette med klærne kveldsarbeid, og i den mørke årstiden med kanskje bare en parafinlampe som belysning. Det var nok mang en morgen at både mannen og barna var spent på hva og hvordan mor hadde lappet, stelt og sydd mens de hadde sovet sin gode søvn. Men også mor var nok spent på barnas reaksjoner. Maktet hun med sitt strev for mann og barn, for hus og hjem, å skape glede og takknemlighet? For det var vel det hun ønsket som lønn for strevet. Fikk hunn lønn som fortjent? Ord til ettertanke!!!

Omsorgen for, og kontakten med naboer, slekt og venner

var en viktig og naturlig del i datidens bygdesamfunn, selv om det slett ikke var hver dag de hadde kontakt med hverandre. I tiden før både telefon og bil, var det som oftest å ta seg fram til fots, eller i beste fall med sykkel. Dog var likevel kontakten med naboer, slekt og venner noe av ”nerven” i bygdesamfunnet.

Lange avstander og dårlig vegsamband, blant mye annet, gjorde at mange bygdelag på den tiden utviklet seg til et ”sjølvhjelpsamfunn”, og gardkona var nok, også her, ofte den som var det viktigste bindeleddet.

Det er vel ikke uten grunn at vi i våre dager snakker om ”gamle kjerringråd”. Ja, mange av disse råd lever jo videre i vår tid og blir sågar anbefalt både av leger og helsepersonell.l

Godt naboskap var en del av ”det daglige brød” og var også den tids selvfølgelige ”pleie- og omsorgsavdeling”, for eksempel i fødsel og barsel, i sykdom og dødsfall, ja, både i glede og i sorg.

Det ovenfor omtalte er visselig både ufullstendig og springende, men det gir dog et inntrykk eller bilde av noe av gardkonas uunngåelige gjøremål, selv om vi også vet at dagene var fylt  av så mye, mye mer. Men likevel klarte gardkona, svært ofte, om ikke hver dag, å få tid til en liten, men velfortjent ”middagslur”. Det var både riktig og viktig for å klare den lange arbeidsdagen.

 

Nå vil vi i vår videre vandring gjennom gardkonas hverdag fra tidligere tider, forsøke å ta fram en del av det som vi kan beskrive som

”de sesong- og situasjonsbestemte gjøremål”.

Disse utgjør, sammen med de daglige gjøremål, et mangfold og et omfang som gir oss et enda klarere bilde av gardkonas både dyktighet og allsidighet. Vi tar for oss måned for måned, og glem ikke at det vi nå beskriver kommer i tillegg til alt det daglige vi ovenfor har omtalt. Vel, vi begynner med

Januar og februar som nok for mange gardkoner var regnet som ”innearbeidsmåneder”, med karing av saue- og lammeulla, spinning, veving, sying og strikking.

Den vaska saue- og lammeulla som var klippet, kanskje i oktober, skulle nå kares og spinnestil garn. Det ble gjort med to enkle handredskaper, (karder), som ”sorterte” ulla slik at den ble laget til små ruller som igjen ble ”tvinlet” med hånd i det spinnerokken som ble drevet med fotkraft, spant ulla til garn. Ja, så enkelt kan det sies, men det trengtes så visst kunnskap og godt handlag til for både å kare og spinne.

Garnet var oftest hvitt eller sort, som sauen. Skulle garnet farges ble det ofte gjort ved hjelp av planter i naturen, og det var en prosess for seg, som for øvrig har blitt mer og mer aktuell i våre dager. Jo, det ble strikket mange både sokker, lodder og votter og også større plagg som genser, vester og lignende av det hjemmespunnede garnet.

Finveving av store flerfargede løpere, veggtepper m.m. av det hjemmespundne og hjemmefargede garnet, tror jeg kunne være fullt på høyde med mange av dagens billedvevere. De kunne kunsten før også.

Men det var nok veving av ”filleryer” som ble det mest vanlige og den veven kunne nok ofte, dersom det var plass nok, stå oppsatt hele vinteren. Det gjaldt jo å bruke ”ledige” stunder til noe nyttig. Men like viktig var det at utslitte plagg og annet ble klippet opp og gjennom veving omgjort til fine og nyttige filleryer. Jo, gardkona hadde nok av oppgaver selv i vintermånedene januar og februar.

 

I mars måned måtte settepotetene opp av den mørke, kalde kjelleren og fram i varmen og lyset for ”lysgroing”. Det var gardkona,kanskje sammen med de eldste barna, som sorterte ut settepotetene og fikk de opp i lyset og varmen. De ble plassert i små kasser, ofte i fjøset eller på loftet. Det å ha gode ”groer” på potetene når de ble satt i jorda i april – mai, det lønte seg om høsten.

Men samtidig med utsortering av settepoteter fikk gardkona også plukket ut de potetene som hun skulle bruke til den stor flatbrødbakingen. Den, altså flatbrødbakingen, var både strevsom og ”miljøskapende”, for da kunne liksom alle, både store og små, være med og gjøre noe nyttig.

Det var dog gardkona som hadde kontrollen og ”overoppsynet” med det hele. Nå var det nok så at ”fin-flatbrødet” ikke skulle ha for mye  poteter i deigen, men det var nødvendig for mange å ”drøye” baksten.

Melet var ofte ”hjemavla” ved at kornet var malt på kverna på garden.

De store ”flatbrødleivene”, som de ble kalt, ble kjevlet ut i tynne, store, runde flater, som ofte kunne vøre over en meter i tverrmål. Så ble de stekt på store, varme baksteheller i bakerovnen.

Når gardkona var ferdig med flatbrødbaksten var det ikke uvanlig at det sto flere meterhøye stabler med sprøstekt flatbrød. Flatbrød var daglig i kosten, hele året, en del av det solide bondekostholdet.

 

April, vårmåneden, var alltid en strevsom tid på gården. Selv om det var karfolka på gården som sto for ansvaret og det meste av slitet med våronna, var det nødvendig å få hele familien i arbeid nå. Det som ble utsatt eller forsømt om våren kunne lett få følger for vokster og god innhøsting. Såkornet, med spireevne, ble av mange benevnt som ”Gudslånet”, grøda som skulle gi mangfold igjen til høsten.

Gardkona var alltid med. Det kunne blant annet være å spre ut naturgjødsla, både på åker og eng, og å få satt de lysgrodde potetene i jorda.

Der det var plass til en ”heimehage” på gården med bærbusker, frukttrær m.m., var det nok ofte gardkona, sammen med de eldste barna, som hadde ansvar for stell og skjøtsel av den.

På de gårdene som hadde sauer, var april tid for lamming og klipping av sauen for all vinterulla, og gardkona var som oftest med på dette arbeidet også.

 

”Kom mai du skjønne milde”, synger vi, og jeg undrer meg på om de ikke også på den tiden kjente en sterk glede ved at det i mai ”ved bekk og kilde fiolen blomstret skjønn”. Det nye livet som da vokser fram i naturen gav sikkert også de, slik det gir oss, en god følelse av både nytt mot og nye krefter. Det er liksom en spesiell hilsen fra Skaperen til oss alle gjennom hans mektige skaperverk.

Når det meste våronns-arbeidet ute på gården var ferdig, tok gardkona til med den store vårvasken, både i hus og fjøs. Det var ingen enkel ”kattevask” som vi ofte sier, nei, det tok sin tid.

 

Juni måned var ofte tiden for storvask av vinterens klær, sengeklær og de mange filleryer og gulvtepper.Denne storvasken foregikk som oftest ved et nærliggende vann eller en rinnende storbekk. Det ble laget et ildsted for oppvarming av vann i den store jerngryta.

Klærne ble lagt i bløt, som det heter, og sortert for koking, skuring på skurebrett, vasking og hva de nå skulle være. Trolig brukte de også hjemmelaget såpe. Skyllingen foregikk i den rinnende bekken, og klærne ble hengt til tørking på noen provisoriske, enkle klessnorer.

Når hvitetøyet var tørt, ble det lagt ut over den friske grønne grasvollen for ”bleiking”. Skulle denne storvasken bli vellykket var godvær, med sol og varme, en nødvendighet. Noen uværsdager innimellom førte derfor ofte med seg at både vaskeplassen ved bekken og bleikeplassen på grasvollen tok en stor del av juni-dagene. Lintøyet, slikt som duker og laken m.m., skulle rulles, og på Sangesland, forteller Ruth og Søren Stredet, hadde de ei slik diger klesrulle som også naboene fikk bruke. Ja, det var godt naboskap. Den helt spesielle klesrull fortjener å bli omtalt i et eget lite stykke senere i årsheftet.

Men junidagene for gardkona var også preget av ”grasin” og ”tynning” av grønnsakvekster og –planter både på åker og i hage. Et arbeid som jeg aldri tror har vært noe lystbetont, men det var uunngåelig, nødvendig og arbeidet måtte gjøres. Jo, ”hoballen”, tiden mellom våronn og høstonn, skulle nyttes til så mangt, særlig for gardkona.

ÅRSSKRIFT 2001 – 70 ÅR SIDEN

1941/Agder Tidend:

Kommunenytt frå Øvrebø:

Øvrebø heradsting hadde møte 19. juni.

• Frå landbruksdepartementet var kome melding um at Gudrun Timenes hev fenge konsesjon på kjøp av gardsnr. 37, bruksnr. 42 Loland
• Melding frå fylkesmannen um at 2. halvpart av krisefondet var innsett på bankbok i Øvrebø & Hægeland Sparebank.
• Melding um at framlegget til styret for alderstrygdi og jordstyret er godkjent, vart referert.
• Melding fra landbruksdepartementet um at byggmeister Arne Ege ikkje hev fenge konsesjon på kjøp av gardsnr. 7, bruksnr. 13 og 20 Homme.
• Departementets skriv um arbeidshjelp  for auka vedhogst vart referert.
• Normalinstruks for skatteinnkrevjong vart vedteke med det bridge at det vert 2 innbetalingsterminar 1. september og 1. mars.
• Betalingi for arbeidet i likningsutvalet vart sett til kr. 6.00 pr. dag..
• Dei interesserte i vegen Fjellestad – Setesdalsvegen, vart løyvt kr. 400 då dei ikkje fekk noko dagsverkstilskot frå staten.
• Til redningsselskapet vart løyvt kr. 25,-.
• Søknad frå Olav Lundevold som hev kjøpt gardsnr. 35, bruksnr. 3 Møllen um å få overført lån i Smabruk- og boligbanken på seg imøtekomen.
• Etter søknad vert betalingi for vegvaktarar og gruslessarar sett til kr. 1,15 pr. time, og for hest og mann til kr. 15,00 pr. dag.
• Frå vegkontoret og lensmannen var komen melding um at Vabrua på vegen Skarpengland  – Drivenes, måtte reparerast eller stengjast for lastebiltrafikk. Det vart gjort vedtak om å løyve det som trengst til reperasjon og Torjus Eikeland og Olav Øvrebø skulde ordne med det.
• Skattetvist mellom Øvrebø og Hægeland. Øvrebø fråfell kravet på Håkon Hodnemyrs skatt for 1937-38, men held fast på Th. Ilebekks skatt for same året.
• Det vart vedteke å føre over kr. 4691,68 frå rekneskapen 1939-40 til post 12 på budgettet for 1940-41. Summen vert nytta til betaling av boligbanklån på Skudene kr. 1233,46, og til heil betalingfor krigsskadetrygda kr. ??? …… og til dekning av ekstrautlegg med forsyningsnemnda.

Alle vedtak er gjort utan merknad frå formennene.

ÅRSSKRIFT 2001 – FRANS ARNE STYLEGARD

Fylkeskonservator Frans Arne Stylegard har en egen evne til å finne historiske gjenstander. Så også i Øvrebø: vi gjentar hans orientering om Korsbautasteinen som han gjenoppdaget på kirkegården i Øvrebø:

Sensasjonelt funn ved Øvrebø Kirke

Sverre B. Ilebekk nevner at det trolig har vært kirke i  Øvrebø i lang tid, og i høst fikk historielaget et hyggelig brev fra Frans-Arne Stylegar som er førstekonservator i Vest-Agder fylke. (Han har i  heftet for kirkens  200-års-jubileum  skrevet om hvordan han tror livet har artet seg i kirkens nærhet, og er ellers kjent for flere oppsiktsvekkende funn han har gjort her i Agder). I brevet skriver han bl.a.:

Vedr. korsbautastein på Øvrebø kirkegård

I dag morges bedrev jeg arkeologisk registrering i forbindelse med utvidelse av kirkegården. Da jeg vel var ferdig, tok jeg en titt på de gamle  gravstøttene av stein som står pent plassert inne ved kirken. Det er flott at disse helt spesielle gravminnene er tatt vare på.

Mens jeg satt på huk for å forsøke å lese innskriften på en av gravsteinene, kom jeg til å kikke på baksiden av den store, rektangulære og nokså flate gravsteinen som står midt i samlingen (den som er mest overgrodd med gult lav). På baksiden av steinen er det hugget ut et kors, nesten helt likt det som finnes på vedlagte foto, fra Gjerde i Hordaland.

Det ser ut som et prosesjonskors som er avbildet, og typen kjennes særlig fra England. Steinen på Øvrebø er utvilsomt svært gammel –kanskje fra misjonstiden. Den lignende steinen fra Hordaland dateres gjerne til 900- eller 1000-årene. Trolig er Øvrebøsteinen det eldste spor vi kjenner i Vennesla etter kristne mennesker.

Jeg er temmelig sikker på at den siden av steinen som vender ut og er synlig, representerer en gjenbruk av korssteinen som gravminne på 1800-tallet. Burde ikke historielaget og menighetsrådet vurdere å snu steinen, slik at korset igjen kan komme til sin rett?

Hvis det er interesse lokalt, stiller jeg gjerne på en befaring.

Med hilsen

Frans-Arne Stylegar

førstekonservator

 

(NB: det arbeides videre med saken! Steinen er midlertidig fjernet fra kirkegården p.g.a. slitasja fra vær og vind. Den vil bli plassert på et egnet sted.

På bildet til venstre kan du se den liknende korsbautasteinen fra Gjerde i Hordaland som Stylegard nevner.)

ÅRSSKRIFT 2000 – LISTER OG MANDALS AMT

Vi fortsetter med å referere fra tidligere årsskrift – denne gang fra langt tilbake —

Fra

Lister og Mandals Amts Landhusholdningsselskab’s

Bestyrelse: (1884)

Angaaende Selskabets Virksomhed siden 15de Mai f.A., da sidste Indberetning blev  afgiven, har jeg den Ære at meddele følgende:

Den i Selskabets Tjeneste ansatte Meierske, Ingeborg Homme, afgik ved Døden den 13de November f.A. efter længere Tids Sygdom og efterat hendes Virksomhed var ophørt den 13de Juni næstfør, da hun kom hjem til Øvrebø fra Grinnem. Senere er det ikke ansat nogen omreisende Meierske, men da et Par Piger herfra Amtet for Tiden opholder sig som Elever ved Meieriskoler paa Østlandet, har man Haab om at faa en ny oreisende Meierske ansat istedenfor Ingeborg Homme………………..

I aarets Løb er med Bidrag af Selskabets Midler afholdt 2 Dyrskuer med Udstilling af Meieriprodukter, nemlig den 6te September i Øvrebø, hvor der fremmøtte tilsammen 150 Oxer, Køer og Kviger og blev udstillet 35 Prøver af Smør og 8 Prøver af Ost……….

I en årsberetning til Lister og Mandals Amt (Vest-Agder Fylke) skrives det bl.a.:

…… det var min Plan – eftersom jeg allerede var i Kristiansand – at bereise Øvrebø og Hægelands Sogne, men da Aarstiden – Sne og Is i Jorden – endnu ikke tillod Udførelse af Arbeide i Marken, saasom Plantning og andet Havearbeide, Engvanding o.d.l., reiste jeg til Aa og Austad……….

….Mellem 4de og 17de Juni arbeidede jeg, foruden paa et Par Steder i Oddernes i Anledning Afgrøftning og paa en Gaard i Finsland, ogsaa hos 18 Gaardmænd i Øvrebø og Hægeland, i stadig Virksomhed, dels med at afstikke Grøfter – til dels Anlæg paa flere Maal –  Engvandingsanlæg, Bygningsplaner, Haveanlæg, Spring- og Træskevandledninger og meget andet hvorom de raadsøgende Gaardbrugere ønskede at høre min Formening. Naar man – saaaledes forekom det mig – paa sine Reiser finder en saadan Iver hos Gaardbrugerne for at søge Veiledning, og derhos ser saamange Forbedringsarbeider udførte efter tidligere Reiser, saa virker dette meget oppmuntrende, og jeg har hidtil ikke, i den Udstrekning som i dette Beretningsaar, set Grundforbedringsarbeider udførte inden dette Amtdistrikt, hvilket for øvrig ikke gjelder Øvrebø og Hægeland alene, men ogsaa andre Bygder. Afgrøftning foretages i stedste stigende Udstrækning, de gamle aabne Grøfter søges lukkede efter de forhaandenværende Forholde, enten med Stene, Bord eller Torv, mer sjeldent med Drainsrør, naar undtages i Tvedt, hvor ogsaa dette Lukningsmaterial – for en Flerhed af Gaarde – egner sig bedst…….

…….Den 30te August reiste jeg til Øvrebø for, som bestyrer af den 6te September bestemte Kvæg- og Meieriudstilling, at træffe de i den Anledning fornødne Forberedelser.

Til Udstillingen – der var begunstiget af meget smukt Veir – frammødte 150 Kreaturer af Oxer, Kjør og Kvier, og af Meiieriprodukter var udstillet 35 Prøver af Smør og 8 af Ost.

Som Prisdommere i Kvægafdelingen fungerede Dhr. Dyrlæge Darre, Agronom T. Spilling fra Halsaa og Kirkesanger Hans Faret fra Hornnes, og i Meieriafdelingen Dhr. Meierimester Hj. Torkildsen, Proprietair Arenfeldt Gimle og Kjøbmand Gunder Johnsen fra Kristiansand.

I Kvægafdelingen uddeltes 5 Præmier for Oxer, 15 for Kjør og 3 for Kvier:

1. Præmie for Oxertilkjendtes        Lensmand Lie, Øvrebø.
2. ”       ”      ”         ”                Jacob S. Homme, Hægeland.
3. ”       ”      ”                  ”                 Gunder Olsen Homme, Øvrebø.
4. ”       ”      ”                  ”                 Niels Olsen Homme, Øvrebø.
5. ”       ”      ”                  ”               John Johnsen Egeland, Hægeland.
6. Præmie for  Kjørtilkjendtes        Niels C. Sangesland, Øvrebø.

”       ”       ”      ”                  ”                 Lars Andersen Fladeli, Øvrebø.

2.      ”       ”      ”                  ”                Olaf Eftestad, Finsland Sogn.

”       ”       ”      ”                  ”                 Torje Andersen Egeland, Hægeland.

”       ”       ”      ”                  ”                 Sognepræst Torkildsen, Øvrebø.

”        ”        ”       ”         ”                           Søren Kristensen Iglebæk, Øvrebø.

”        ”        ”       ”         ”                 Jens Syvertsen Hougland, Hægeland.

”       ”       ”      ”                  ”                 Kristen Jensen Grebesland, Øvrebø.

3.      ”       ”      ”                  ”                Ole Syvertsen Egelandsaaen, Vennesland.

”        ”        ”       ”         ”                 Kristen Jensen Grebesland, Øvrebø.

”        „        „       „         „                 Niels Olafsen Egeland, Hægeland.

„        ”        ”       ”         ”                 Olaf Jensen Runes, Vennesland.

”       ”       ”      ”                  ”                 Kristen Torjesen Horrisland, Øvrebø.

„        „        „       „         „                 Tarald Gundersen Murtedal, Hægeland.

”        ”        ”       ”         ”                 Jens Saamundsen Heivold, Finsland.

2. Præmie for Kviertilkjendtes       Lensmand Lie, Øvrebø.

”       ”       ”       ”       ”                 Niels Olsen Homme, Øvrebø.

3. ”       ”       ”       ”                Aanon Jensen Stensland, Hægeland.

Ekstrapræmie for den bedste Samling af en ensartet og god Besætning tilkjendtes Lensmand Lie af Øvrebø.

I Meieriafdelingen uddeltes 14 Præmier for Smør og 2 for Ost:

1. Præmie for Smørtilkjendtes       Olaf Sørensen Øvrebø, Øvrebø

”        ”       ”      ”          ”                 Gunnar Kristensen Mushom, Do.

2. Præmie ”      ”          ”                Niels Sangesland, Do.

„        „       „      „          „                 Olaf Histøl, Do.

2. Præmie for Smørtilkjendtes       Hendrik Reiersdal, Do.

 ”       ”       ”      ”                    ”                 Niels Olsen Homme, Do.

3. Præmie ”      ”         ”                 Tellef T. Mosbø, Oddernes.

 ”       ”       ”      ”          ”                 Sogneprest Torkildsen, Øvrebø.

 ”       ”       ”      ”          ”                 Kristen Klepsland, Søgne.

 ”       ”       ”      ”          ”                 Lensmand Lie, Øvrebø.

4. Præmie”      ”           ”                 Anders T. Breland, Do.

 ”       ”       ”      ”          ”                 Torkild Bakken, Oddernes.

 ”       ”       ”      ”          ”                 Tomine Nodeland, Greibstad.

 ”       ”       ”      ”          ”                 Jacob Audunsen Sandreb, Øvrebø.

3. Præmie for Osttilkjendtes          Hendrik Reiersdal for Ramost

 ”       ”       ”     ”           ”                 Niels Olsen Homme for Mysost

Præmierne uddeltes af Hr. Stiftamtmand Hvoslef

         Efter Dyrskuet og mellem den 8de og 12te September besøgtes 4 Gaardbrugere i Øvrebø og 1 i Oddernes, som havde begjæret min Bistand i Udstakning af Grøfter, Engvanding, Springvandsledninger, Haveanlæg og andet tilhørende Jordbruget

Udskrift

af

forhandlingsprotokollen

for

Lister og Mandals Amts Landhusholdningsselskab

Aar 1883 den 25te Oktober var Landhusholdningsselskabet samlet i Natvigs Hotel i Mandal. Medlemmerne mødte, amtsagronom Torkildsen var tilstede:

Formanden fremlagde: (Vi tar bare med det som gjelder for Øvrebø)

• Skrivelse fra Ingeborg Homme av 16de August d. A.
• Do. fra Nils Homme af 11te Oktober angaaende Datteren Ingeborgs Sygdom.
• Do. fra Selskabet for Norges Vel af 8de December 1882 med Samtykke til at den Sølvmedalje, der ikke blev uddelt ved Meieriudstillingen i Øvrebø, kan anvendes ved en anden Leilighed.
• Regning fra Guldsmed Abrahamsen af 4de Oktober paa kr. 376,00 for Præmier til Dyrskuerne i Øvrebø og Tvedt.
• Skrivelse fra Overintendant Holst af 15de Juli, hvormed oversendtes fra Hans Majestæt Kongen en Sølv- og en Broncemedalje til Brug ved Dyrskuerne i Øvrebø og Tvedt. ….Guldsmed  Abrahamsens Regning paa 376 Kr. for leverede Præmiertil Dyrskuerne i Øvrebø og Tvedt anvises på Selskabets kasse saavelsom 9 kr., der er tilkjendt G. Foss af Tvedt for Ost.

Alle disse utdragene fra Selskapets dokumenter. som er underskrevet av F. Hagemann, kasserer og sekretær, viser at bøndene i Øvrebø var svært aktive og forut for sin tid, og at de også var aktive i de organisasjoner som arbeidet for å fremme landbruket på ulike områder.

ÅRSSKRIFT 2000 – LANDHANDELEN PÅ STALLEMO

Olav Eidet skrev om tiden med landhandel på Stallemo i årsskriftet for 2000.

LANDHANDELEN PÅ STALLEMO

 De litt eldre av oss husker at det før var en landhandel i nesten hver bygd.

Landhandelen hadde det meste, fra rene dagligvarer til klær, sko og andre nødvendighetsartikler.   Stallemo har også hatt sin lille landhandel.

Rundt 1930 startet søstrene Bertha og Mari Stallemo Landhandel til broren, Olav Stallemo på Moen i Stallemo. Den kalte de Stallemodalens Landhandel.

Selve landhandelen var et lite rom hvor de solgt det mest nødvendige du trengte i hverdagen: gjær, mel, sukker, kaffe osv. og bruksting så som gryter.

Etter at Bertha og Mari Stallemo la ned landhandelen rett før andre verdenskrig ble Stallemo uten landhandel frem til 1960.   Da startet Olav og Irene Ivelandlandhandel i sitt nye huset i Stallemokrysset.

Vi har snakket med Irene Iveland om landhandelen de drev:

Hva var bakgrunnen for at dere startet opp med landhandel?

Det hadde vært et ønske blant folk på Stallemo om å bygge en landhandel eller et lite handelslag. Olav Iveland sa at han kunne tenke seg å bygge en landhandel. Vi hadde tenkt å bygge allikevel. Siden jeg hadde bakgrunn fra butikk og hadde handelskole ble det meg som skulle stå for den vanlige driften av landhandelen. Jeg var ikke så helt lysten på å begynne med landhandel, men det ble nå til det.

Landhandelen kom i drift i oktober 1960. Vi hadde også en ansatt i butikken , den første var Åse Iveland. Den som var lengst hos oss var Bjørg Stallemo.

Hvilke varer førte dere?

Det var det som en vanlig landhandel hadde på den tiden, matvarer, manufaktur så som garn og litt undertøy, støvler og sko til barn og arbeidsstøvler, glasstøy, gryter, verktøy og spiker. Vi solgt også kraftfor og gjødsel til bøndene. I tillegg til dette så leide vi ut frysebokser som vi hadde i kjelleren. Det var 2 størrelser,  jeg tror de var på 50 og 75 l. Leiepris var 75 kroner pr. år. Jeg kan også nevne at Olav hadde kontrakt med Norges Makrellag for levering av fiskekasser.  Han hadde transportforretning i tillegg til selve landhandelen.  Det var bøndene

rundt her som levert til oss. Jeg tror den enkelte leverte noen hundre kasser i året. Kassene ble levert til fiskemottak fra Kragerø til Egersund.

Hvordan var åpningstidene?

På hverdager var det fra kl. 8,30 til 17,00 og på lørdagen var det fra kl. 8,30 til 16,00.

Fraktet dere varer ut til kundene?

Småvarer ble sendt med Kombinertruta. Jeg husker det koster 1 kr. i frakt. Slike esker med matvarer ble som oftest sendt fredag og lørdag.

Hvor stor var omsetningen?

Det var ikke mye over 300.000 året, det lå mellom 300.000 og 350.000.

Jeg kan jo nevne litt av prisene på enkelte av matvarene.  F.eks i februar 1966 kostet 1 l melk 96 øre, 1 kneip 1,29 kr, en pakke med 20 sigaretter kostet 4,70 kr.  I dag koster en slik pakke 62 kr.  Ellers, 1 flaske solo 95 øre og 1 tube tannkrem 2,25 kr.

Hvordan fikk dere varene inn til butikken?

De kom med kombinertbussen en gang i uken.   Når Olav, som også hadde transportforetning, var nede i byen med lastebilen så hendte det at han tok varer med seg tilbake.

Kunne dere leve av å drive landhandel?

Vi satt igjen med snaut 10 % av omsetningen.  Av dette skulle den ansatte lønnes. Det var dette som etter hvert gjorde at vi slutta.  I forhold til det arbeidet vi la ned så ble det ikke så mye igjen. Det var for lite grunnlag. Men Olav drev jo egen transportforetning som ga inntekter.

Når tenke dere på å slutte med landhandelen?

Vi tenkte på det en god stund før avgjørelsen ble tatt. Det hadde kommet supermarkeder som hadde større vareutvalg og bedre tilbud.  Utover i 60 årene  fikk flere egen bil og kjørte mere rundt for å handle. På denne tiden var det flere landhandler som sluttet, bl.a. 2 i Finsland. Så i juli 1971 lukket vi døren for godt og dro på ferie, avslutter Irene Iveland.

Stallemo har siden vært uten landhandel. Kanskje engang i fremtiden med flere boligfelt i Stallemodalen vil det bli grunnlag for en liten nærbutikk igjen.

Olav Eidet

ÅRSSKRIFT 2000 – ØVREBØ KOMMUNENYTT

Fraa Øvrebø.

 Øvrebø heradstyre hadde paa sist møte fyre desse saker:

• Heradstyret raadde til at Teodor Aasland faar konsesjon paa kjøp av gardsnr.37, bruks­.nr. 18‑21 og 34 Loland.
• 100 kr. vart løyvt til Kr.­sands og oplands jorddyrkings­lag.
• Berta Regine Stupstads skatt vart stroken.
• Ein søknad fraa Gunnar Norlid um at dei som hadde tinga, men ikkje fenge elektrisk ljos, skulde sleppa aa bera noko av underskotet paa verket, vart det ingen ting gjort med. De­partementet hev sagt at det er ulovleg aa gjera slikt.
• Grensa for straffelikning vart setttil 2000. kr.
• Etter søknad fekk Alf Albert sjølv disponera seinste jorddyrknings-laanet til huse­byggjing.
• Olav Skarpengland søkte um aa faa refundert utleggi til ???kassa. Heradstyret fann at det maatte vera Albert Skarpengland som hadde teke brøytingi som i tilfelle laut betala.
• Spursmaalet um aa konvertera heradslaani vart utsett.
• Skattesaki med Kr.sand um A. L. Ilebekks skatt skal fyre paa tinget 18. juni.
• Betalingi for gruskøyring vart sett til 1,40 pr. time, for gruslessarar til
• 1 kr. pr. time og for aa halda ekstra kjerre 75 øre pr. dag.
• Til kommunalt dyrevern vart valt Tomas Eikeland, 0. Topstad, Teodor G. Vehus, Albert Tverbakken og Olav Dynestøl.
• Samrøystes vart vedteke aa segja upp alle vegvaktarane.

(Agder Tidend, 18. juni 1924)

Øvrebø kr. ungdomsforening hev

stemna på Homstean

sundag 22. d.m. kl. 10 ½  fm.

Talarar: Sekretær Bjørnstad, Tang, Hægeland og mogeleg Myrvold.

Greipstad og Hægeland ungdomsforeiningar vert hermed bedne inn.

Tak med mat.

(Annonse i Agder Tidend, 18. juni 1924)

Lars Upsahl fikk fullfreffer

i Starts orienteringsløp

Signe Rueness ble beste dame og Øivind Tobro vant i den store kl. 3

Overlegen seier for Start i pokalkampen

 Sol, regn og sol igjen fikk deltakerne i Starts orienteringsløp i går. Det var et herlig terreng – start og innkomst var på gården Sundbø øverst i Finsland –med alle de muligheter en løypelegger kan ønske seg. En full buss med glade arendalitter og andre austegder fikk deltakertallet opp i over hun­dre, rekord hittil i år. Den vanlige koselige stemningen som hersker ved o-løpene, bredde seg hurtig over hele gården.

Kartet var et utsnitt av Bjel­landskartet i størrelsen 1‑50000. Vanligvis er det et av de bedre kart, men den forsyningen man fikk ble alt for knudret, så det var vanskelig å klare detaljene. Det så imildlertid ut som om det gikk greitt likevel.

Starts gode løypelegger, Søren Kaaland sparte seg ikke. Der var lagt 3 løyper, alle som gjennom­gangsløype. Den lengste var ca. 9 km med 5 poster og fin orientering til alle. Det samme var tilfelle med kl. 3’s løype, men med startsted nærmere innkomsten. Samme startsted hadde damene og juniors, 3,7 km, men med 3 poster, de 2 to første var de samme som de øvrige. Dennae løypa var egentlig lagt anner­ledes, men da en del postmannska­per unnlot å komme, måtte løypa legges om i siste øyeblikk, og ble da ikke så god som den skulle ha vært. Dette er hendelig, men kje­delig for løypeleggeren og løperne.

Etter flere gode løp fikk Lars Upsahl, Øvrebø, i går sin topp, ca. 40 sek. foran den gode løper Rolf Nordheim, Koll. Tiden er fin, så farten og orienteringen er i orden der i gården……………………….

 Resultatene for de beste ble:

Kl. 1:  1) Rolf Nordheim, Koll. 1,29,46, 2) Jørgen Andresen, AK. 28 1,34,47, 3) Tellet Lie, Øvrebø 1,36,45,…..

Kl. 2: 1) Lars Uppsahl, Øvrebø 1,29,05 2) Trygve Kimestad, Start 1,43,30, 3) Olaf Mjåland, Grane 1,45,30, 4) Alf Haaberg, Øvrebø 1,45,50, ……..

Kl. 3: 1) Øivind Tobro, Start 1,22,45, 2) Tor Langeland, Grimstad 1,2542, 3) Bjarne Haaberg, Øvrebø 1,27,38, ………..

Kl. 4: 1) Alf Berthelsen, Odder­sjaa 1,44,09, 2) Josef Stumpf, do. 1,56,50, 3) Nic. Sørensen, Grane 2,25,00, 4) Thoralf Dalane, Øvrebø 2,35. ………………

ÅRSSKRIFT 2001 – FRIKIRKEN

Frikirken har i mange år hatt en viktig plass i menighetslivet i Øvrebø. Her kan du lese hvordan det hele startet.

DEN FØRSTE FRIKIRKEMENIGHETEN I ØVREBØ

(Utdrag fra Øvrebøboka Bind 3 Kultursoga)

Frikyrkjemenighet i Øvrebø

Me har før sett at frikyrkjerørsla tok til å slå rot i Øvrebø og delar av Hægeland i 1870 åra.

Det er hevda at Stokkeland synte veg for indremisjonsvenene i Øvrebø og Hægeland då han gjekk inn i frikyrkja i 1883.   Me hugsar at pastor Thorkildsen og peika på samanhengen med Stokkeland.   Me har dessutan vore inne på at forstandar Findreng i Kristiansand reiste ein del i bygdene her.  Han blei kalla til det av indremisjonsvener.   17. August 1885 blei dei 6 fyrste frå Øvrebø opptekne som medlemer i menigheten i Kristiansand.   Desse var: Olav G. Knollen og kona Tone, Nils J. Stallemoliene, Jens N. Rollestad og kona Gjertrud og Ole Olsen Topstad.  I 1886 kom dei fyrste frå Hægeland.   Fleire kom etter, og då århundreskiftet var runda, var flokken så stor at ein tok til å tenke på eige forsamlingshus for ”Øvrebø og omegns frimenigheter”. 

24. juli 1904 var nokre av venene samla i Vormebrokka med tanke på ”eget samlingshus eller kirke”.  O. Sannes opna møtet med Guds ord og bøn, og heile flokken ba om Guds signing og leiing i saka.  Dei blei samde om at dersom det let seg gjere å samle inn kr. 1500 i frivillig gåve innan 24. September., skulle dei bygge.  Knud O. Skoven og Tellef A. Omdal blei valde til å stå i leiinga for innsamlinga.  Fylgjande har skrive under protokollen for dette møtet:
25. Sannes, Anders J. Robstad, S. Andersen Iglebæk, Omund Robstad, Jens Rollestad og Osmund Langeland.

Då dei samlast til nytt møte 18. Oktober hadde dei samla inn kr. 1240, men fleire hadde lova gåve, blei avgjerda utsett til 18. Nov. same året.  Me må tru at dei likevel kjende seg sikre på hus alt den 18. Oktober for same dagen blei dei samde om ” at udse pladsen hvor kirken burde stå”.  To menighetslemer,  Jens Fjellet og Anders Sangesland, hadde lova tomt.  Tomta i Vormebrokka blei vald.  Dei valde og byggekomite på dette møtet.  Det var Ole Knollen, Søren Ilebæk og Tellef Omdal.   Protokollen syner at dei arbeidde intenst med saka.  Utanom møta 24. Juni og 18. Oktober, var det 3 møter til det året.

18. november var målet for innsamlinga nådd og i møte 7. Desember tok dei mot tilbodet frå Ole N. Egeland (Reiersdal) og Ole Osm. Øvrebøe om å bygge kyrkje for kr. 2600.  (”Kakkelovn, komfyr og maling ikke medregnet”).  På same møtet blei det semje om å ta opp eit lån i Øvrebø og Hægeland Sparebank.

Arbeidet tyktest gå fort framover.  Sommaren og hausten 1905 må det ha vore stor aktivitet i Vormebrokka.  I februar 1906 blei det gjort vedtak om at heile kyrkja (og to sider av stallen) skulle målast.  Likeeins var det semje om å gje kyrkja namnet ”Soar”.

29. april 1906 var vigslingsdagen.  Det var ”en glædens dag for menighedsflokken her” skreiv

Sannes i protokollen.  Frå kl. 10.00 til kl. 19.00 var 500 menneske samla i den nye kyrkja som elles ”var bestemt til at rumme” kring 300.  Forstandar Findreng frå frikyrkjemenigheten

i Kristiansand tala varmt og inntrengande til den store flokken.  Eit songkor frå Kristiansand var og med.

Kr. 3300 hadde samlingshuset kosta og gjelda ikkje større enn kr. 1250.  Menighetslemene hadde teke store lyft og heldt fram med å gjere det.  Veneflokken i Øvrebø ”og omegn” hadde synt offervilje og ansvarskjensle.

Året etter, 22. Juni 1907, blei Øvrebø eigen menighet.  Medlemstalet var då 74.

Findreng frå Kristansand vart kalla til den fyrste forstandar.

ÅRSSKRIFT 2001 – G. IVELANDS GRUSTAK

Uttak av grus til ulike formål har vært en stor og viktig næringsvei for mange på Stallemo. Her kan du lese hva Gunnar Iveland fotalte om dette.

G. IVELANDS GRUSTAK PÅ STALLEMO

 G. Iveland knuseverk starta opp i 1953.  Det var det fyrste knuseverket i vide omkretsar.  Det var ikkje knuseverk i Kristiansand, så vi hadde mykje levering der og til Oddernes og Vennesla som var egne kommunar.  Det var mest veigrus, men etter hvert leverte vi mykje støypesand, då det viste seg at sanden var av svært god kvalitet.  Det var til bygg i Kristiansand og rundt i distriktet.  Store mengde leverte vi til kraftutbygging, til Steinfossen, til dammen ved Beihølen,  til ombygging av kraftstasjon og fabrikk ved Vigeland Bruk, lagerbygg på Hunsfoss og til brua over fra Moseidmoen til Vennesla sentrum.  

Vi begynte levering av sand og singel til asfaltverket i Kongsgårdbukta.  Det skulle vise seg å bli så omfattende, at vi måtte starte opp fleire knuseverk i sammen med andre.  På det meste kjørte vi med 8-10 biler.

Dei fyrste 10 åra var det ikkje hjullaster, grusen vart dratt inn til knuseren ved bruk av vinsj og vaier.  Vi henta grusen med graveskuff frå opp til 200 meter vekk frå knuseren.   Men då vi fikk hjullaster i 1964 vart det mykje enklare å bruke den til å hente grus, og til planering der vi hadde tatt ut grus. 

Alle lastebiler og all transport i Stallemodalen i dag har sitt utspring frå grus og knuseverk.

 

Gunnar Iveland

ÅRSSKRIFT 2001 – BJØRNSTJERNE BJØRNSON

Selveste Bjørnstjerne Bjørnson har besøkt Øvrebø prestegård!

Bjørnstjerne Bjørnson

besøker

Øvrebø Prestegård

På markedsdagen i prestegården tidligere i høst, holdt Jostein Andreassen fra Søgne et interessant foredrag om Bjørnstjerne Bjørnsons og hans besøk på gården. Forhistorien var at Bjørnson var på vei opp Setesdalen for å treffe bøndene i dalen og få inspirasjon fra dem. Det ble visst så som så med inspirasjonen, for han forteller siden at han aldri hadde sett så mange fulle folk som lå med nasa i været som der i dalen, så det var lite kultur å finne. I tillegg hadde han antakelig blitt kraftig forkjølt, og visste at moren var på besøk på Øvrebø prestegård. Hovedgrunnen til det var at presten Søegaard hadde omkommet i en kjøreulykke med hest. Mor til Bjørnson var prestefrue i Søgne og venn med prestefolket i Øvrebø, og var derfor en tid hos presteenka for å være til støtte og trøst i en vanskelig tid. Bjørnstjerne har nok derfor tatt turen innom Øvrebø prestegård og ble kanskje liggende en stund der. Etter besøket skrev han et brev til fru Søegaard som vi har vært så heldige å få  ordlyden på og gjengir nedenfor:

Til

Fru Søegaard, Øvrebø prestegård.

 Så meget må jeg takke Dem, kjære frue, for lånet av hest og kariol som jeg benyttede et skifte lengere, thi nød bryter love. Opholdet på prestegården med den stille, dempede tone av sorg og minnet om Dem, kjære frue, og om Deres børn har gjort mig uendelig godt, er ret en kjær fjellerindring, dypt og forunderlig manende. Et utbytte til har turen bragt mig, nemlig at jeg er kommet bort fra bondelivet med alt som dertil hører. En barberkniv som jeg glemte i det værelse, jeg hadde den ære å bebo, bedes sendt med Kristensen.

 Med vennlig hilsen

 Deres ærbødige

Bjørnstjerne Bjørnson