Til Norge: Fela, og historien, har gått i arv i familien. Sveinall har fått tillatelse til å låne fela, og Strai sørget for å få den til Norge.

-Da jeg først så ned i skrinet, på restene av den legendariske fela, var det som å se ned i en likkiste. En livløs museumsgjenstad, Det var fullstendig uvirkelig, sier Sveinall. Han bestemte seg for å gjenopplive den. -Jeg måtte høre lyden av det som kunne forhekse folk. Men senere, da han så vraket, var han ved å miste motet. -Alt bar jo preg av tragedien i 1851. Alle jeg viste den til, anbefalte å la den forbli som den var. Men jeg overtalte meg selv til å fullføre prosjektet og fikk tillatelse av Dorothy til å restaurere den. I Grimstad gikk Øystein Rød, en kjent felebygger og musiker, omsider med på å forsøke. Sveinall klarerte planen med Dorothy Roiseland, og Sverre Strai bidro med å skaffe midler til det hele.

Da Rød så fela første gang, ble han sjokkert. – Jeg hadde aldri sett noe så ille. Det var et fryktelig syn. Det var tydelig at den var blitt fikset flere ganger av ukyndige. Å for meg var det ikke et instrument som lå i det skrinet, det var nærmest bare en haug med ved, sier han.

Først ville han ikke påta seg oppdraget, men Sveinall klarte å overtale ham ved å vise til den spesielle historien.

-Hvis den bare kunne føres mest mulig tilbake til utgangspunktet, og beholde sitt opprinnelige ansikt, kunne det kanskje likevel være en mulighet, sier Rød.

I mars 2012 lå fela demontert i over 60 biter på felemakerens arbeidsbord. Sveinall sier det var et stort øyeblikk da Øystein Rød var ferdig og stemte opp fela. Lyden strømmet ut i verkstedet. For første gang siden 1851 klang Svartefela.

-Du kan se at det er ei gammel fele som har levd et hardt liv, men den er helt i orden, og den ser ganske fin ut, i gåseøyne. Man kan si at den er blitt stygg på en ganske spesiell måte, sier Rød.

Felelyden er testet av profesjonelle musikere i Kristiansand. Arbbeidet med å spille inn lokal musikk med Svartefela er i gang, og forventes å ebde opp i en CD.

-Når skal Svartefele til Iowa igjen? -En dag i 2014 kommer jeg til å ta avskjed med fela og skrinet, enten det nå blir på en flyplass i Norge, eller etter en eventuell turnè. Sveinall sier at noen mennesker forfølger drømmer som for andre kan virke absurde. Slik var det med letingen etter svartefela. -Det er en kombinasjon av stahet og hell som har gitt disse resultatene….

a-magasinet@aftenposten.no

Paul Sveinall viser i teksten ovenfor til at hanhadde lest om bryllupet på Greibesland i Jon Åsen: Øvrebøboka, bind III Kultursoga, og vi refererer her ordrett hva Jon Åsen skrev:

Det var ei kjend sak at det kunne gå noko vil føre seg i bryllaup, særleg når kjellarsveinen (han som passa på øldunken) hadde vore alt for raus. Det blei rettssak etter eit bryllaup på Greibesland i 1851.Me tek med noko av vitneforklaringa avdi ho gjev eit levande glimt frå eit bryllaup på den tida.

Bryllaupet tok til måndag 7. juli. Om natta blei spelemannen, Nils A. Stubstad, «veldig behandlet» av to kikkarar frå Finsland. Systersonen til spelemannen vitna at Nils «efter bygdens skikk» reiste til «brudehuset dagen forud om ettermiddagen». Onsdag kveld fikk dette vitnet melding om at han måtte kome til bryllaupsgarden avdi morbroren hans (spelemannen), av dei to «der havde indfundet sig vid budehuset for at se eller kike på stadsen, var blevet så ilde medfaren at han lå til sengs og man frygtede for hans liv»

Nils levde då systersonen kom fram til garden i 8 tida om kvelden. Han hadde då fortalt kven det var som hadde overfalt han og korleis det gjekk til: Nils sat på forsetet ved bordet i stova og spela. Ei stund då ingen dansa, la han fela vekk og gjekk ut på tunet. Der kom han i krangel med dei to kikkarane, blei kasta på marka, «og dertil trådt på brystet således at hanantog nogen ben eller andet måtte være gått i tu i hans venstre bryst». Nils hadde også nemnt «at hans gode spil (fela) var blitt øydelagt» av de samme voldsmænd, hvorav han var meget bedrøvet».

Systersonen hadde teke ut tidleg torsdag morgon for å hente lækjar i byen, men fekk straks etter bod om at Nils var død.

Eit anna vitne fortalde at «voldsmændene» ikkje var krakilske då Nils kom ut, men blei det etter at Nils hadde spandert brennevin på dei.

Det var ikkje alle stader likt sjølvsagt, men ei påkjenning måtte det vere for mange å ture bryllaup 3 – 4 dager til endes. Det er mest så ein får respekt for brurfolket på Hægeland i Øvrebø dengongen brura sto brur for 4. gongen og brudgomen for 3. gong. .