Dette sto å lese i Aftenpostens lørdagsmagasin 23. sept. 2013:

Familiehistorie: Svartefela var borte i mer enn 160 år. Nå kan den spilles på igjen. Tekst Per Hardeberg:

Fela som tok liv

Svartefela var et forhekset instrument, mente folk. Nå er det liv i den igjen.

I folketradisjonen i Agder har Svartefela en spesiell plass. Den var bygd av forhekset materiale, og den førte vondt med seg alle steder der den ble brukt. Til slutt ble den knust i et stormende bryllup i 1851. Spillemannen ble drept og restene av fela forsvant. En spennende historie – og kunne den være sann? Paul Sveinall er historiker og spillemann, og for noen år siden leste han lokalhistorikeren Jon Åsens skildring av bryllupet på gården Greibesland ved Kristiansand.

«Det strømmet på med minner fra min egen barndom. Jeg hadde jo hørt om felebyggeren «Reve Søren» og den uhyggelige Svartefela», sier Sveinall.«Var det ikke skremmende at vonde krefter kunne sette seg i ei fele, og at det kunne ende med drap på spillemannen? Og var det ikke merkelig at restene av den knuste fela bare forsvant? Jeg fikk ikke fred. Jeg måtte prøve å finne svartefela og hele historien om den.»

Jeger. Felemaker Søren Fleskåsen fra Finsland i Vest-Agder skal ha hatt vanskeligheter med å skaffe skikkelige materialer til felene sine i første halvdel av 1800-tallet. Inntektene forsvant, og familien levde for det meste av revene han fanget. Folk mente at han fikk rev selv om det ikke var spor å se. Det sies at «Reve Søren» i løpet av sitt liv skjøt over 400 rever, 7 bjørner og mange ulver. En kveld fikk Søren uventet besøk i verkstedet. En enøyd mann, sies det, skal ha kommet inn og levert en pakke med felematerialer, så forsvant han uten å ta betaling. Søren la ikke så mye arbeid i fela, materialene var ikke de beste. For å skjule skavankene beiset han den mørk. Senere lånte han ut fela til spillemenn som skulle spille utendørs, gjerne om kvelden i bryllup. Men det samme skjedde hver gang: Folk ble opphisset, og det brøt ut slagsmål. De var overbevist om at det satt en ond ånd i fela. Dermed fikk den navnet Svartefela på folkemunne.

Og Søren, han turde ikke lenger låne den ut.

Men så kom spillemannen Nils Stubstad og bød 11 daler for den. Søren trengte penger, og det ble handel. Fela ble hangende på veggen hos Stubstad fram til 1851. På Greibesland skulle det feires bryllup, i flere dager til ende. Det ble ikke spart på verken mat eller drikke. Stubstad ble spurt om å ta med seg Svartefela. Først nektet han, men lot seg likevel friste av god betaling.

Vettskremt. Da feiringen tok til, dukket mange opp på gården for å gratulere og feste. Straks Nil begynte å spille på trappen, begynte folk å hoie og skrike. Folk danset villere og villere. Bruden ble redd, hun ville ha spillemannen inn i huset. Det ville ikke ungdommene. De stormet opp på trappa, tok tak i fela og forlangte mer spill. I slagsmålet som fulgte, ble fela knust, og spillemannen falt ned fra trappen. Et par karer hoppet opp på brystet hans slik at ribbena brast. De bar ham inn – tre dager senere døde han.

Da folk etterpå begynte å lete etter fela, var den sporløst forsvunnet. Vonde krefter hadde hentet sitt, sa folk.

Da historikeren Paul Sveinall begynte å jakte på fela igjen, altså mer enn 150 år senere, fikk han etter hvert tips om å snakke med Sverre Strai. (Det var Alf Georg Kjetså som tipset Sverre Strai om at han burde kontakte Sveinall.) -Han kunne fortelle at restene av fela eksisterte fremdeles, og han ga me adressen til eieren. En dag fikk jeg mail fra Dorothy Roiseland i Iowa i USA. Hun skrev de forløsende ord: Jeg har den svarte fela i kjelleren!             

Familien Roiseland visste godt hva som hadde skjedd i 1851. De hadde nedtegnelser om bryllupet, i tillegg var det skrevet om hva som skjedde med fela etterpå. Kopi av dette notatet fant Sverre Strai etter sin far. Det viste seg at halvbroren til spillemannen Nils Stubstad hadde tatt med seg restene av fela. Sønnen hans utvandret til South Dakota med fela, senere flyttet han til Wisconsin. Han fikk limt sammen fela og beholdt den som et minne. Hans sønn igjen, Adolp Jorgen Roiseland, overtok fela, og skrev ned hele historien og ga fela videre til en av sine sønner, Donald. Dorothy, som han var gift med, er nå enke og betrakter den som et familiearvestytkke.