Av Øyvind Føreland:

Nå er året 2012 snart gått over i historien, men før det har jeg også i år litt historisk stoff å dele med dere. Først skal vi få høre en del om historien pm Ropstadknuden. Deretter kommer historien om min aller første tur opp til Ropstadknuden fra Tjomsås sammen med en av mine skolekamerater gjennom mange år, Helge Hageland. Derfra loser Helge oss til den gamle gården Kjærrane, der den medbrakte maten skal nytes. Til slutt i årets historiske tilbakeblikk kommer historien om Genesaretsjøen, en bombehistorie derfra, og sjøens tragiske endelikt.

Ropstadknuden: Dette er en av da aller, aller høyeste toppene i mils omkrets, og derfor har en en utrolig mektig utsikt i alle retninger. Om våren og høsten når lufta er klokkeklar uten dis, kan en greit se sjøen som ligger 3 mil unna. Jeg har selv sett Danskebåten utenskjærs uten bruk av kikkert. Under 2. verdenskrig mellom 1940 – 1945 beordret tyskerne norske snekkere til å sette opp et tårn på 6 – 8 meter. Noen meter fra tårnet ble det også bygd en liten vakthytte med flatt tak. Tårnet ble i en periode i begynnelsen av krigen brukt til utkikkspost av tyskerne. I november 1944 rømte tre russiske krigsfanger fra en tysk fangeleir på Hunsfoss i Vennesla. De havnet i Øvrebø, og hadde tilhold i denne hytta noen dager. Bygdefolk sørget for at rømlingene fikk mat og drikke. Helt på slutten av krigen hadde de tilhold i ei primitiv hytte som ble bygget tett inntil en heller på Horrisland. I begynnelsen av 1960-årene satte et lynnedslag fyr på tårnet. Det brant ned til grunnen, og jeg tror dewn lille hytta også strøk med. Med brannen mistet Ropstadknuden det kjennemerket som tårnet hadde blitt, for det kunne med letthet sees flere kilometer unna. En stund etter brannen ble det visstnok satt opp et enkelt, åpent tårn, men det har jeg aldri sett. Senere satte E-verket opp et tårn på 8 – 10 meters høyde, laget av fire telefonstolper, der det ble montert en antenne. I tillegg ble det snekret ei lita bu til diverse teknisk utstyr. Jeg tror det er denne bua som står der fortsatt. Dette stolpetårnet ble senere erstattet av en stålmast på ca. 30 meter. I denne masta hadde Radio Loland antenne i noen år, inntil Radioen satte opp egen mast og senderbu et par hundre meter lenger nord. Jeg var ikke på Ropstadknuden før vinteren 1965, og har bare sett bilde av tårnet som brant. Et nytt tårn ble satt opp og var ferdig i 2008.

På skitur til Ropstadknuden: Vinteren 1965 tok Helge Hageland, en folkeskolekamerat, og jeg en skitur til Ropstadknuden, og dette var første gang jeg var der oppe. Vi startet turen fra gården «Der Nord» på Fjellestad, der Helge var født og hadde sin oppvekst. Etter det jeg husker var skiføret greit nok den dagen, men allikevel fikk jeg store framkomstproblemer, på grunn av totralt skivebom i valg av skismøring. Skiene var bakglatte fra første stavtak, og det medførte en svært slitsom tur opp til Ropstadknuden. Kondisjonen min var rimelig god, og viljen enda bedre, og omsider var målet nådd. Etter å ha beundret utsikten i alle himmelretninger, var det tid for å vende nesen hjemover. Før vi begynte på tilbaketuren smørte jeg skiene igjen, for jeg tenkte med skrekk og gru på en nedtur på såpeglatte ski. Denne gangen ble ikke skiene verken fram- eller bakglatte, men sjure så det forslo. Dermed måtte jeg slite meg nedoverbakke, men jeg anså det som mye tryggere enn vill fart mellom busker, kratt og store trær. Helge la leia vår mot gården Kjærrane, for der skulle maten fram. Vi fyrte opp et leirbål for å steike grovskivene våre, som alt for lenge hadde ligget i sekkene våre med smør og sukker på. Her følger noen gode gourmet-råd: Brødet må være skikkelig grovt, aller helst hjemmebakt av en person med lang erfaring, luftig og med små hull, såkalte smørtjuver, som gir plass til mye smør. Dermed er det også langt lettere å få masse sukker til å klenge seg til skivene. Når det gjelder selve stekingen blir resultatet aller best dersom bålet gir skikkelig god varme. Skivene r klare når smør og sukker har smeltet, og dess raskere dette skjer jo bedre. Bon appetitt med helmelk til. Etter at medbrakte godsaker var stekt og fortært, fortsatte turen til Tjomsås, Frustølvannet pg endte på Fjellestad. Det er en del som kjenner til Kjærrane, som for en del år siden var et populært skiturmål. Denne gården ble blant folk regnet for å være en gammel husmannsplass, men det var den ikke. I følge opplysninger jeg har fått av Trygve Sørli på Tjomsås, var den et selvstendig bruk inntil få år etter siste krig. Omkring 1950 ble Kjærrane kljøpt av far til Trygve og lagt til Vollen på Tjomsås, som er gården der Trygve Sørli kommer fra. Kjærrane er i sterkt forfall, og i dag står litt mindre enn halvdelen av setehuset igjen. Låven er borte for flere år siden, men plassen er fremdeles et ypperlig reisemål for glade vandrere eller folk på ski. I terrenget rundt finnes det utallige rydningsrøyser og steingjerder. Det er også noen utrolig fine steinmurer der uthuset stod. Gårdens potetkjeller er enkel å finne, for ikke langt fra huset er det tydelige steinmurer. For de som ønsker å ta en tur til Kjærrane for første gang, er eiseruten lett å forklare. Først reiser du opp til gården Vollen på Tjomsås. Så følger du den restaurerte sledeveien som går over til Bringsverd leirsted. Etter ca en kilometer kommer du til et tjern på venstre hånd. Så tar du veien som går til høyre, følger den et kort stykke til du kommer til et gammelt jorde. Her ligger det ei hytte oppe i skråningen til venstre, og straks etter kan du se de gamle husane i Kjærrane. Er du av det spreke slaget, kan du følge en sti som går fra Kjærrane og inn på hovedstien til Ropstadknuden.

Genesaretsjøen: I skogen nedenfor Birkåsen lå det i uminnelige tider en liten dam som på det dypeste aldri ble mer enn en meter. Høst og vår flommet den over av vann, og da kom det en liten bekk fra dammen. Om sommeren når skogen tørket opp, ble dammen redusert til en liten senkning i skogbunnen. Første gang jeg så denne dammen, var en vinter jeg var der sammen med min far og Invar bror min. Han hadde skøytene med seg, men ikke jeg, fordi jeg neppe var mer enn 6 – 7 år gammel da. Noe jeg aldri glemmer fra denne turen, var at dammen var så grunn at jeg greit kunne se hele bunnen. Her var det ingen grunn til å være redd fpr at isen skulle briste, for til og med et barn kunne med letthet stå bunn her. Navnet Genesaretsjøen fikk dammen i begynnelsen V 1960, av min kusine Gerd Vigdis Loland. Ho gikk helt sikkerrt på Søndagsskolen som mange av oss barn gjorde den gang, og det var kanskje Bibelens fortelling om Genesaretsjøen som ga inspirasjon til navnet. I Årsskriftet for 2010 fortalte jeg hvordan vi laget bomber av stålrør fylt med sukkerblandet Natriumklorat. En høstdag midt på 60 tallet kastet vi ei bombe ut i Genesaretsjøen. Denne kan ikke ha detonert, for den ble funnet på bunnen lenge etterpå av barn fra bygda, som tok den med seg hjem. Der hadde de blitt redde, for de trodde det var en blindgjenger som barna hadde funnet. Jeg har mange ganger opp gjennom årene besøkt denne dammen, og her har jeg mang en gang kost meg med bålsteikt brød. Høsten 2008 ble et stort område rundt Genesaretsjøen hugget ned, for nå skulle det bli et stort industriområde her. I dag hører derfor denne idylliske lille dammen fortiden til, og kun bildene av den vil eksistere i framtiden. God Jul og et velsignet Godt Nytt År ønskes dere alle.