Kåre Mushom: Minne fra elgjakt 1964 Jeg kan ikke finne at det er skrevet ned nøyaktig fra dette året, men jeg mener at dette hendte i 1964. (Jeg var 16 år og hadde kjøpt moped dette året). Datoen kan jeg ikke finne, men det var en lørdag i oktober. Det var seint på ettermiddagen og vi skulle «drive» fra Homme mot Almkleiv, altså motsatt vei av det vanlige.

Innforbi ei myr (Byttemyr?), smalt det fra skytter Alf Berntsen fra Vågsbygd. Det var en skikkelig stor okse som hadde mange tagger som var skutt (vekt ukjent). Oksen ble truffet i halsen og «tok ut herlig langt», men vi var mange drivere som sammen med skytteren fulgte blodspor som var veldig tydelige (pumpe/støtvis), og om ikke lenge fant vi Storoksen liggende. Alf Berntsen og noen av driverne åpna elgen og tok ut innvollene, men da begynte det å mørkne. Det ble bestemt at to stk. måtte bli igjen for <å passe på elgen for rovdyr og liknende. Gunvald Ilebekk og Kåre Mushom ble utpekt, henholdsvis 80 og 16 år gamle. Det var litt stusselig å sitte der i halvmørket å vente på transport. Lite ble sagt mellom oss to da Gunvald nesten ikke hadde hørsel, dessverre!

Kjøpmann Olav Lian, som var en av driverne, fikk i oppdrag å sende opp Severin Loka med hest og slede for å traansportere den store elgoksen til veien ved Brennåsen (v/Grosås). Severin ville vite størrelsen på dyret, og i kjent Olav Lian stil kom svaret kontant: «Vel, vel, det er bare en liten kalv!» Severin Loka spente da følgelig for med bare en såkalt «stubbeslede», men han fant greit plassen. Noen flere ble med opp, jeg mener å huske Johnny Nomeland blant annet. Severin Loka ble litt «forstøkt» da han fikk se Storoksen, og så han som bare hadde «stubbsleden». Men vi fikk da lirka på ca. halve elgen på sleden og resten måtte vi holde med hånd og følge med så godt vi kunne. Loka hadde en kraftig og klok hest så det gikk unna!

Men så skjedde det: Vi måtte over ei blaut myr, og midt ut i myra !la hesten seg i!, og alle fire beina seig rett ned i myra og hesten fløt på bare vomma!!! Vi andre så mørkt på situasjonen, men Severin tok det med ro og det samme så det ut til at hesten gjorde. Vi mente vi måtte fra spenne hesten fra sleden for å gjøre det lettere, men da sa Severin NEI! Hesten må ha noe å dra på (motivasjon) for å komme seg opp.

Det var da en 16 år gammel gutt ble imponert over samspillet mellom Hesten og dens Herre. Han roa den helt ned og godsnakka med den. Han rett og slett samtalte med hesten.

Forsøk 1: Framme og småsmattet litt og Hesten gjorde et kraftig «byks» og var nesten oppe, men datt ned igjen. Forsøk 2: Likedan. Forsøk 3: Etter ekstra lang kvil og godsnakk/samtaale gjorde Severin seg litt strengere og dro også litt i tømmene. Så hørte vi bare et skikkelig skvalp og myra formelig skvatt rund oss, og dermed var Hesten inne på trygg grunn. Den store, brune hesten glemmer jeg aldri!!

Det var nå blitt så mørkt at Severin Loka slapp hesten fri og vi andre fulgte etter så godt vi kunne. Vel nede ved Setesdalsveien sa Severin Loka: «Det var Hesten som fant veien i mørket, jeg hadde ikke funnet fram!!»

Dette minnet har sittet i hodet mitt så mange år at nå var det på høy tid å få skrevet det ned!

Øvrebø den 29/3-2011 Kåre Mushom