«Vi har en gammel bondegård med stabbur og med stove, med kvernhus og med badstu og med fjøs og stall og låve. Og far har hest og plog og harv og sterke arbeidsnever. han bruker øks og greip og ljå og hakke når han strever. Og mor har rokk og vevestol og åk og bakstehelle, og ku og kalv og sau og lam og fjøs som hun må stelle. Vi ungene må traske rundt i skog og hei og gjete. Og mister vi en liten sau, da må vi ut og lete. Bestemor må spinne garn og strikke klær til alle. Og gråter vesle barnet, må hun vogge litt og tralle. Bestefar må stelle litt på økseskaft og river. Han bryner og han sliper både sigd og ljå og river-«

Slik er livet på en bondegård beskrevet i et hefte av Sigrun Hjelde som Pedagogisk Senter i Kristiansand har utgitt i samarbeid med Vest-Agder Fylkesmuseum. Og slik har nok også livet på gårdene i Øvrebø vært noen desennier tilbake. Vi velger å bruke dette heftet som kilde når vi refererer fra det i Årsskriftet vårt:

Vinterforing: Et av de store problemene i det gamle bondesamfunnet var å få nok mat til dyra i vintermånedene.

Hesten var mannens dyr som han skulle stelle og fore selv. Hesten måtte få den beste maten, for den skulle være sterk for å dra plogen og harven. Den skulle dra tømmer i skogen, slåttehøy fra fra heieslåttene og mye mer. I eldre tider mente folk at det var om å gjøre å berge så mange kyr som mulig gjennom vinteren, slik at de kunne ha mange kyr på beite på sommeren. Hadde de et sommerbeite eller ei seter var det ekstra godt beite og nok mat til kyrne. Da gav de mye melk slik at det kunne kjernes my smør for salg. Det var et veldig slit å samle vinterfor. Det ble ofte for lite høy, og både hester, kyr og sauer ,måtte spise lauv i tillegg.

Sørpe: Dette var en matrett som ble tilberedt for kyrne. Det kunne variere i innhold, og kunne for eksempel bestå av varmt vann, hestelort(!), hakket halm og litt mel. (I store deler av landet vårt ble faktisk fersk hestelort brukt til kufor! Det kunne ha en viss næringsverdi hvis hesten var godt foret med for eksempel havre. Da kunne en god del havrekorn være igjen i hestelorten. Det finnes mange uttalelser om at kyrne likte denne kosten og at de kom seg og ble friske og spreke selv om de på forhånd hadde vært pjuskete og skrøpelige.)

Lauv: Til å sanke lauv ble det brukt en spesiell lauvkniv. Kvister ble skåret av trærne og buntet sammen. En slik bunt kaltes en kjerv. Mange gårder samlet hundrevis av slike kjerver. Helt til slutten av 1800-tallet, og kanskje enda senere, ble lauv brukt som vanlig hjelpefor i magre år. Selv i gode år ble det på mange gårder samlet lauv.

Beit: Når det var gått et par måneder over nyttår, og folk så at det var lite høy igjen i løa, drog de til skogs og felte noen bjørke- og furutrær som de kjørte hjem og la ute på tunet. Så slapp de buskapen ut så de kunne forsyne seg av kvistene. Sauene og geitene beit av knoppene og gnagde barken, men kyrne likte ikke denne maten.

Skav: Folk hentet rogn og ask og skavde av barken til dyrefor. Det ble regnet som godt for. Mennene satt inne om vinterkveldene og skavde barken.

Baking i gamle dager: På gårdene ble det ofte bakt to ganger om året. Det ble mest bakt flatbrød som var det vanlige brødet, men det ble også bakt lefse. I Norge ble det dyrket mest bygg og havre. Bygg ble dyrket fordi denne kornsorten trenger kortere modningstid og det var særlig viktig der sommeren var kort. Havre trenger mindre gjødsel enn andre kornsorter, og det var også viktig å ta hensyn til, fordi det mange steder var et stort problem å skaffe nok gjødsel til åkeren. Ulempen med disse to kornsortene er at de vanskelig lar seg heve, så det er vanskelig å bake vanlig brød av dem. Dette er grunnen til at flatbrødet gjennom flere hundre år var det vanlige kornet i Norge. I gode jordbruksbygder ble det dyrket rug, og det ble også innført mye korn. Det som hadde råd til å kjøpe det, bakte vanlig brød. I de store bakeperiodene var det mange steder vanlig å leie bakstekone. Deigen ble satt i store trau, ny deig for hver dag. Barna måtte hjelpe til, for eksempel med å male poteter på potetkvern der hvor det ble brukt poteter i flatbrød eller lefser. Det var ofte nøye arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Men selv om matlaginga var kvinnenes arbeid, kunne det hende at mennene hjalp til med å kna en stor deig. Bakstekonene var kvinner som hadde spesialisert seg på å bake for folk. Hun kunne ha ei jente til å hjelpe seg med å klemme ut begynnelsen til flatbrødleiven, men selve utkjevlingen måtte gjøres av ei dyktig bakstekone. Det var også en vanskelig jobb å passe ilden under bakstehella. Den måtte ikke være for sterk og ikke for svak. Ei flink bakstekone kunne godt bake hundre leiver om dagen. Alt flatbrødet ble båret ut i stabburet, hvor det ble lagret i store skap eller kister. Det kunne også være særskilte kister for lefsene. De ble stekt så de var tørre og holdbare, og de måtte dynkes før bruk.

Senga: I gamle dager brukte folk halm til madrass i sengene. Oppå halmen ble det lagt et teppe av ull som ble kalt umderkvitel, (i Øvrebø oftest kalt bossbrei red.anm.). De eldste kvitelene ble laget helt av ull, dvs. at både renning og innslag var av ren ull. Senere ble det brukt linrenning. Folk dyrket ofte lin på gårdene, men tilberedning og spinning av lin var vanskelig og tok lang tid. Lin ble derfor helst brukt til finere klesplagg. Når folk fikk mere penger mellom hendene kunne de kjøpe bomullsgarn til renning. Når folk lå i sengene kunne de ha en overkvitel over seg, og tilslutt et teppe eller hjemmevevet dynetrekk av ull, fylt med fjær. Om vinteren når det var kaldt, hadde de øverst en saueskinnsfell. Hodeputene var også vevd av ullgarn. De kunne fylles med halm. Når halmen i sengene var ny, var den gjerne hard, og da kunne det være bra med en tykk underkvitel. Etter hvert ble halmen mykere å ligge på, men når halmen ble gammel i sengene, kunne loppene komme. Ble det for ille med loppeplagen, måtte halmen skiftes ut, og loppene som var godt gjemt i skinnfellen måtte vekk. Om sommeren kunne fellen legges i ei maurtue så maurene tok loppene. Om vinteren ble det fyrt kraftig i badstuovnen. Skinnfellene ble lagt på hyller inne i badstua, og den kraftige varmen gjorde at loppene etter en stund kunne ristes ut av skinnfellen. Så måtte sengene vaskes før ny halm ble lagt i. Lut var et vanlig vaskemiddel i gamle dager. Det ble laget ved at en samlet på bjørkeasken når en hadde fyrt i ovnen og peisen. Asken ble lagt i en tøyklut og kokt i ei gryte med vann. Det ble til lutvann som kunne fjerne skitt og flekker.

Å bære vann i gamle dager: På de fleste gårdene var det kvinnenes jobb å bære inn det vannet som trengtes. Med buskap på hest, 9 – 10 kyr og noen sauer og kanskje geiter kunne det bli 3-400 liter om dagen om vinteren når dyra skulle fores inne. Foruten vann til dyra trengtes det også vann til matlaging, drikke og til vaskevann. Ofte lå bekken som vannet skulle hentes fra nedenfor husene. Det ser ut til at de som anla gårdene ikke tenkte så mye på at det skulle være lett å hente vann. De har først og fremst tenkt på at gården skulle ligge fritt og vakkert til. Før blikkbøttene kom ble det brukt tunge trebøtter. Hver bøtte kunne ta 15 liter eller mer. Treet i bøttene kunne trekke til seg vann så de ble enda tyngre. Ei kvinne som bar to slike vasstrukne bøtter kunne ha ei bør på minst 40 kilo. For å lette arbeidet med å bære ble det brukt et åk som hvilte på skuldrene. Det var av tre, og på hver side hang det ei lenke med en krok til å henge bøttene i. Hvis en gård hadde tjenestejente bar hun det meste av vannet, men også husmødrene var ofte nødt til å bære vann. Mot slutten av 1800-tallet ble det mer og mer vanlig at mennene også var med på å bære vann, selv om det ble sett på som en skam for en mann å gjøre kvinnearbeid.

(Kilde: Sigrun Hjelde/Vest-Agder fylkesmuseum/Pedagogisk senter, Kristiansand kommune: På den gamle bondegården.)