Brit Håverstad forteller hvordan det opplevdes å komme som ung gårdkjerring til Nordhagen.

Hvordan opplevdes det å komme som ung gårdkjerring til Nordhagen?

Ja, jeg kom her i 1964 som gårdskjerring, men har nok aldri praktisert som det. Åsulv hadde en fast ansatt i fjøset, og ellers hjalp jo pasientene til. Det hendte at jeg kjørte traktor av og til, men jeg deltok veldig lite.

Åsulv var jo veldig smart som giftet seg med en som var utdannet som sykepleier. Jeg hadde alltid sagt at gårdskjerring skulle jeg aldri bli, men der tok jeg jo feil. Fordelen har jo vært at jeg aldri har behøvd å søke etter jobb, jeg hadde arbeid rett over veien. Egentlig hadde jeg tenkt å utdanne meg til operasjonssykepleier, men i stedet ble det altså psykiatri jeg utdannet meg i.

Jeg hadde tidligere jobbet på Aust-Agder sentralsykehus. Jeg begynte å arbeide på Lovisenlund nesten med en gang jeg flyttet opp her, og jobbet fast her i over 30 år. Nå jobber jeg bare som vikar.

Det varierte noe med hvor mange pasienter her var, men det lå mye mellom 35 og 40 stykker og på det meste hadde vi 50 pasienter. Det var ikke mange ansatte. På det meste var det 10 fulle stillinger, men vi var også nede i 7 stykker. Av disse var veldig mange deltidsansatte. Det var andre tider enn det er i dag, det kan ikke sammenlignes, heldigvis.

På en vanlig hverdag fortonte dagen seg for beboerne som på enhver gård. Det var de daglige gjøremålene. Det gikk nesten automatisk, for alle visste hva de skulle gjøre.  Noen redde senger, noen tørka støv, noen vaska golv. Noen var på kjøkkenet der de dekte bordet, kutta opp brød, dekte av bordet, vaska opp. En kokte kaffen, en annen poteter. De var engasjerte hele tiden og det tror jeg var bra for pasientene, for de følte at de var til nytte.

Høydepunktet i uka var når Kjell Skarpengland, den ene uka, og Steinar Ilebekk den andre uka, kom med butikken. Noen av pasientene gikk nok ned til butikken på Skarpengland, men det var høydepunktet når de kom opp med butikken her på Nordhagen. Andre gikk til byen med bussen for å handle større ting. Nå går det jo ikke noen buss her.

Om kveldene ble det litt TV-titting, eller de spilte. Jeg husker særlig noe fra det første jeg kom her: de spilte poker, og det syntes jeg var forferdelig. Men de spilte jo for 5-, 10- og 25-øringer. Jeg husker godt en gang de satt og spilte her inne. Plutselig fikk de det så travelt. Pengene forsvant ned i lommene og en puttet kortstokken opp i skyggelua og så sa de: ”Presten kommer!!”

Flere av pasientene var ganske musikalske. Noen spilte piano eller orgel og andre trakterte trekkspill. Når det var andakt her var det alltid en som spilte til sangene.