Nye bestyrere. Nå overtok Gerd Aasen og søsteren Aslaug Tonstad som bestyrere på Åsen. Gerd hadde utdannet seg som sykepleier i 1948, og i tillegg til arbeidet på Åsen var ho i mange år helsesøster i Øvrebø. Aslaug hadde utdannelse innen kontor og regnskap, og fikk ansvar for kontorarbeidet og kjøkkenet. De andre tre søsknene: Jens Ivar, Bjørg Reidun og Ruth, var også med på å drive Åsen videre.

Vest-Agder fylke overtar Åsen sykehjem. 1. Januar 1989 overtok fylket, da de hadde kontrakt med Martha og Ingvald Aasen om førstekjøpsrett til Åsen sykehjem. Fylket stilte en betingelse for å overta, og det var at vi ville drive videre på samme måte som tidligere. Vi skulle da aldri merke noe til at fylket hadde overtatt. Da det ble snakk om å legge ned Åsen protesterte vi, men til ingen nytte!

Tidene forandrer seg. I de følgende årene gikk antallet pasienter stadig nedover fordi det ble bestemt at hver pasient skulle ha mer plass. Pasientene som kom til Åsen var også mye skraler enn tidligere, så det ble stadig behov for mer betjening. Før nedleggelsen av Åsen sykehjem ble bestemt, var antallet pasienter kommet ned i 30. Betjeningen var kommet opp i 40 stykker, og de fleste kom fra distriktet her. På lønningslista var det to sykepleiere og flere med hjelpepleierutdannelsen, og blant dem var det også flere ufaglærte som hadde fått sin opplæring på Åsen. Det kan også legges til at flere av de ansatte var deltidsansatt. Værelser som tidligere ble brukt til isolat og pasientrom, ble etter hvert tatt i bruk til legekontor, lager osv.

Pasientene trenger mere pleie. I de siste årene Åsen sykehjem ble drevet, ble pasientene mer og mer pleietrengende. En periode hadde vi også flere senil-demente, men disse ble det slutt med etter hvert som aldershjemmene ble utbygd med avdelinger for demente.

Litt om andre som hadde pasienter i Øvrebø. Det var mange privatpersoner som hadde pasienter i distriktet, og vanligvis hadde de 2 -4 hver. På Stallemo var det to steder der det kun var menn. Nordhaugen på Øvrebø hadde mange flere, og der var det også bare menn. Hos Martin Sandrib og Ommund Robstad på Sandrib, var det noen få pasienter. Håverstad nedi «sandribhåla», dreiv også med pasienter,og han hadde 15 – 16 stykker. På Homstean hos Gunvor Tønnesen var det noen få kvinnelige pasienter. Det var muligens noen andre også som hadde pasienter.

Det blir slutt med pasienter i privat forpleining. Etter hvert gikk det mot slutten å ha pasienter i privat forpleining, og ca. 1970 var det bare noen ganske få igjen. Vest-Agder fylke sa etter hvert opp dem som hadde pasienter i privat forpleining, og disse havnet på Åsen sykehjem. I tillegg til å ta i mot disse, var vi rundt i hele fylket og hentet pasienter. Vi reiste til og med helt til Jæren og hentet noen som fylket hadde plassert der på grunn av lokal plassmangel. Helt siden Åsen sykehjem ble bygd, har vi hentet pasienter i hele Vest-Agder fylke.

Kort fortalt om utviklingen i pasientbehandling på Åsen. Da vi begynte med pasienter, var det om å gjøre å prøve å skape et hjem for dem. Pasientene fikk en viss grad av med-bestemmelsesrett, og kunne dermed være med på å forme sin egen hverdag. Etter som årene gikk kom det nye pleiere og mye ble forandret. Etter hvert skulle terapi, bading av pasientene, gruppearbeid og aktiviteter på arbeidsstua foregå etter en timeplan. De dårligste pasientene fikk mere medisin igjen, slik at de ble mer passive enn tidligere. Alt skulle forandres, systematiseres og effektiviseres. Den nye måten å gjøre tingene på virket bra på de fleste, men noen ønsket at alt skulle fortsette som før. Da hadde de muligheter til å være med å bestemme noe selv.

Ny psykiatriplan blir utarbeidet. Gerd Aasen var med i komiteen som utarbeidet planen, og den ble snekret sammen på Eg Psykiatriske Sykehus i Kristiansand.

Planen settes i verk og Åsen Sykehjem blir lagt ned! 1994 var året da denne nye psykiatriplanen skulle settes ut i livet. I planen sto det hvem som skulle ha ansvaret for pasientene. Til nå hadde det vært Vest-Agder Fylkes ansvar, men nå skulle pasientenes forskjellige hjemkommunen overta. Uansett om det hadde vært syke hele livet og vært fylkets ansvar, skulle de nå flytte hjem til sine respektive hjemkommuner. Åsen sykehjem hadde de eldste pasientene, og derfor ble det bestemt at de skulle legges ned først. På sikt er det meningen at alle sykehjemmene ute i distriktet skal legges ned. Det var vondt for oss da Åsen sykehjem ble lagt ned. Vi var helt sikre på at dette aldri ville skje noen gang. Men dessverre, slaget var tapt, og over 40 hel- og deltidsansatte mistet jobbene sine. Heldigvis var det noe positivt i alt det triste. Mange har fått seg nye jobber, og flere av dem har også fått videreutdanning på det offentliges regning. Jeg (Gerd) var nå pensjonist, og måtte før eller senere ha sluttet å arbeide. Aslaug, som var yngre enn meg, burde egentlig ha sluttet å arbeide tidligere fordi ho ikke hadde vært frisk i de senere år. Men uansett, det er vemodig å forlate en arbeidsplass som også har vært hjemmet i så mange år.

Hovedformål med den nye psykiatriplanen. Alle sykehjem i distriktene skulle legges ned, og nye tipp-topp moderne sykehjem skulle bygges i byer og tettsteder. Disse skulle fungere både som bo og behandlingshjem. Dersom det er sykehjem på stedet fra før, skal de rustes opp og moderniseres. All sykehjemsdrift skal nå sentraliseres. Sykehjem drevet på gamlemåten skal vekk. Pasienter som lider av senil demens, eller som trenger spesiell pleie på andre områder, får det utvilsomt bedre på disse nye hjemmene. Gamle pasienter som hadde funnet seg til rette der de var tidligere, blir taperne med dette nye opplegget. For noen av dem blir det vanskelig, for ikke å si umulig å omstille seg når så mye blir forandret.

Kontakt med tidligere pasienter på Åsen Sykehjem. Jeg fikk vanligvis et nært og godt forhold til pasientene våre, og ble oppriktig glad i dem. Derfor har jeg i alle år forsøkt å holde kontakt med dem som har flyttet fra Åsen. Fremdeles er det flere jeg jevnlig tar en tur til. Det høres utrolig ut, men jeg har enda kontakt med noen av «tyskerjentene» som var her under krigen. Det er utrolig givende å besøke gamle pasienter, og de blir så glade når jeg kommer. Som pensjonist har jeg mye fritid, og noe av det mest meningsfulle jeg vet er å besøke «mine gamle venner».

Åsen Sykehjem blir til Åsen Evangeliesenter: Etter at Åsen var lagt ned ble det frembudt for salg, og Lise og Ludvig Karlsen overtok. Som kjent driver dette ekteparet Evangeliesentre rundt om i landet. Nå fylles Åsen igjen av mennesker som trenger mye varme, omsorg og kjærlighet, så en kan trygt si at ringen er sluttet.

Det er ingen overdrivelse å si at denne artikkelen er basert på en samtale med en dame med et hjerte fylt av kjærlighet, omtanke og tid for dem som trenger det.

En hjertevarm takk til Gerd Aasen på Greibesland for denne fine samtalen.

Øyvind G. Føreland, Øvrebø