Åsen sykehjem utvider – første byggetrinn: Barna vokste til og trengte mere plass, så spørsmålet om å utvide eller legge ned driften av sykehjemmet ble aktuelt. Nå kom Vest-Agder fylke inn i bildet, og det ble besluttet å utvide fordi det var stort behov for sykehjemsplassser i Vest-Agder. Fylket garanterte for nødvendige lån, og fylkesmann Evensen uttalte under innvielsesfesten at dette var første gang fylket garanterte for lån til private. Første byggetrinn var på to etasjer og ble påbegynt i 1956. Innvielsen fant sted 10. april 1958. Alt tømmer ble hugget i skogen på Greibesland og Rokoengen Sagbruk på Homme stod for skjæringa. Ingvald Frustøl på Engeland var arbeidsformen, og han hadde mange Øvrebø-folk med seg i arbeidet. Etter denne utvidelsen ble Åsen Sykehjem godkjent for 45 pasienter,

Den impulsive pasienten: En av pasientene vi hadde var dårlig i perioder, og fant da ofte på gale ting: En dag på arbeidsstua fant hun på noe galt, og jeg utbrøt uten å tenke meg om; «Du må ikkje gjøre sann, æ tru ikkje du æ ganske rekti!» Pasienten svarte kontant: «Nei, æ trudde det va derfor æ va hær».

Barnevakten: En annen pasient var svært dårlig da hun kom til oss. For å prøve å aktivisere henne, satte Martha henne til å passe John Ivar, sønn til Aslaug, som da var liten. Dette viste seg å være den rette medisinen, og det var utrolig å se hvordan hun kviknet til etter å ha fått dette ansvaret. Siden da var hun fast barnevakt, og tok seg av barna etter hvert som de kom til.

Bruk av isolat – tvang: I hver etasje var det rom som ble brukt til isolat. Disse ble brukt til pasienter som slo seg vrange, eller andre vi tok inn for øyeblikkelig hjelp. Utstyr som reimer og slikt ble aldri brukt på Åsen.

Nye batalingssatser for pasientene: Det var Vest-Agder fylke som betalte for pasientene, og nå kom det nye satser. I begynnelsen ble det betalt etter pasientens helsetilstand, men nå skulle det betales samme sats for alle, uansett hvor dårligere var.

Andre byggetrinn:  Psykiatrien var under stadig utvikling, og i 1964 var det behov for enda en utvidelse. Åsen sykehjem ble også ombygget til flere enerom, og sammen med nybygget ble det godkjent for 50 pasienter. 11. Juni 1965 stod bygget ferdig, og da fant det sted en «som seg hør og bør innvielse».

Sykehussjef Mjåland og oversykepleieren på Eg besøker Åsen sykehjem. Denne historien gir et  ørlite innblikk i hvordan  pasientene hadde det på Åsen. Mens Mjåland var sjef på Kristiansand Sentralsykehus, besøkte han Åsen sykehjem sammen med oversykepleieren på Eg Sykehus. Da oversykepleieren oppdaget at vi hadde katt, satte han seg ned i nærmeste stol med pus på fanget. Der ble han sittende, men Mjåland tok turen rundt for å snakke med pasienter og betjening, samt se hvordan vi hadde det. Så kom barna hjem fra skolen, og de strøk rett inn til «damene» for å høre når de skulle se på barne-TV. Da ble sykehussjef Mjåland stående stille en lang stund, og så sier han med ustø stemme: «Nå skjønner jeg hvorfor pasientene trives så godt her. Her er det barn og her er det katt. Det er jo nettopp det de er vant med hjemmefra.»

Uføretrygden kommer. Denne ordningen ble til velsignelse for mange pasienter. Nå kunne de reise hjem til familien igjen, som endelig fikk råd til å ta seg av dem. Flere pasienter ble også mye bedre av å være her, og de kunne flytte hjem igjen til sine.

Grunnleggerne av Åsen sykehjem dør. Ingvald Aasen døde i 1969, 69 år gammel, og Martha var nettopp blitt 71 år da hun døde i 1973. Dermed hadde Øvrebø mistet to kjærlige og omsorgsfulle mennesker, som hadde viet mange år av sine liv i tjeneste for dem som trengte det aller mest.

Andakter og sang. I tillegg til å være sanitetskvinnene, var Martha politisk engasjert med talegaver i orden. Ho var utrolig flink til få folk til å komme for å holde andakter og synge for damene. I de siste 20 årene før nedleggelsen, hadde de en avtale med både frikirken og statskirken om å holde andakt en fast dag i måneden. Lokale krefter var og der og sang med gjevne mellomrom.

Underholdning. Vi hadde i mange år kontakt med Norsk Folkeakademi avd. Kristiansand, og hver vår og høst skaffet de oss underholdere. Som regel opptrådte disse gratis, mot at vi også åpnet opp for bygdefolk. Av og til hadde de program som passet for barn, dukketeater og slikt, og da fikk vi besøk fra skolene. Vi serverte kaffe, kaker og saft, og «alle frydet og gledet seg.» «Hjallis» (Hjalmar Sndersen) har også besøkt oss en gang. (Var ikke det han som var så god til å gå på skøyter tro? (ØGF)).

Jens Book Jensen med venner. Gerd kjente bestyrerinnen på Solvang Psykiatriske Sykehus i Kristiansand, og der fikk de ofte besøk av Jens Book Jensen. Gerd ba ho nevne for han at Åsen var interessert i besøk. Det gjorde ho, og det førte til en kontakt som varte i mange år. Jens Book Jensen besøkte Åsen flere ganger, og ikke så sjelden overnattet han der, Ofte hadde han med seg «landskjendiser» fra Oslo, og vi fikk besøk av Åse Wentzel, NRK veteranen Arnt Haugen, sangeren Freddy Kristoffersen og datteren Elin. I tillegg til disse hadde Jens Book Jensen med seg sangere og musikere. En gang fikk vi besøk av tryllekunstneren Egil Berg, som brukte kunstnernavnet «Egelo». Her er bare nevnt noen få av de som besøkte Åsen, det var mange flere.