Arkiv:
År: 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017
Måned: 03 05

Siste 10 fra Aktuelt


29.10.2016
ÅRSSKRIFT 2006 - MINNER FRA BARNDOM OG OPPVEKST PÅ GREIBESLAND - DEL 1
Anna Iglebæk, født Greibesland var 92 år da hun ble intervjuet hos Kell Anders og Daghild Greibesland på Stallemo. En hel dag satt hun og fortalte om sin oppvekst!!!!

Anna Iglebæk, født Greibesland, så dagens lys 26. januar 1914, og forteller om

Minner fra barndom og oppvekst på Greibesland

 

Den gang var det åtte bruk på Greibesland og det var oldefar som hadde to bruk der, og far, Lars Tørresen, fikk Haugen og det ble vårt bruk. Han var gift med Guri Hægeland. Bestefar hadde det største bruket, ”Der Aust”. Gårdene på Greibesland var Vollan, Årvoll, Furuneset, Bakken, Haugen, ”Der nede”, ”Der aust” og ”Der ute”.

Vi hadde det alltid greit sammen på Greibesland.

Jeg kan aldri huske at det var uvennskap eller at vi ikke kunne snakke sammen.  Folk gikk til hverandre, var inne hos hverandre og drakk kaffe, og alltid var en velkommen. Jeg husker at da jeg ble konfirmert skulle jeg sette opp håret og være ”voksen”. Naboen gikk forbi, så på meg og sa litt undrende: ”Nesten voksen?”  Jeg ble sint som en hane, men det var lenge han minnet meg om ”nesten voksen”. Det var jo for spøk, og slik var tonen mellom alle der.

Vi var fem søsken, tre gutter og to jenter De to eldste guttene, Sigurd f. 1909, og Trygve f. 1910, reiste i ung alder til Amerika. Trygve kom hjem igjen i 1939, egentlig bare på ferie. Men så kom krigen og han fant sin kone, Mally i Mandal og ble værende her, og drev gården på Hægeland fram til en storgård og et mønsterbruk. Sigurd ble imidlertid boende i USA til han døde. De siste årene han levde var han hjemme hvert år. Han lengtet veldig til Norge og kunne aldri slippe den lengselen. Hans kone var svensk, og følte at det var for tungt å skulle instille seg på å få et tredje fedreland, og derfor ble det i Amerika han levde og døde.

Den tredje broren, Tomas f. 1912, hadde viktige oppdrag i Øvrebø kommune. Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap i Sachsenhausen og i Polen i to og et halvt år. Vi fikk alltid fine brev fra han til Sigurd, og han skrev alltid at ”det jeg skriver her er helt sant, like sant som at du er min yngste bror”. Det var jo sin eldste bror han skrev til og brevene ble alltid sensurert. Fangene ble fraktet på kretturvogner, sto som sild i en tønne og fikk verken vått eller tørt, bare den væska som kom ut av et rør på lokomotivet. Grunnen til at han ble tatt var at han var utdannet militær. Da tyskerne kom oppover Setesdalen rykket han ut for å være med på å stoppe dem. Men det var nasister i styre og stell og de sa at det var ingen vits i å gjøre motstand, tyskerne var for sterke. Tomas kom hjem, flyende sint fordi de hadde blitt sendt hjem, og etter dette kom han i papirene til de tyske makthaverne. En del seinere kom Ole Vehus og hans medløpere til Greibesland. Tomas hadde imidlertid flyttet fra Greibesland til Rollestad. Han hadde giftet seg og de hadde fått et barn. Men Vehus og tyskerne kom midt på natta og tok han med seg. Han fikk ta med seg noen få eindeler og ble fraktet til Grini der han satt en god stund. Der hadde han det for så vidt godt. Han var ikke menig, men befal og de ble behandlet litt bedre. Vi hadde også kjente i Oslo, bl.a. var kona til en utenlandsk attasje aktiv som lotte, og hun gjorde en stor innsats med å bringe mat til fangene. Hun kjente altså min bror og gjorde veldig mye for han. Senere ble han sendt videre til Tyskland. Jeg husker at han kom hjem fra Tyskland og Polen sent på året med De Hvite Bussene. Da han kom hjem hadde han ingenting å fortelle, han var helt tyst. Selv ikke til sin kone fortalte han noe. Den lille dattera kjente ikke sin far da han kom hjem og syntes han hadde så stygge klær. Hun ville at han skulle ha så fine klær som onkel Trygve hadde. Da han kom hjem hadde han vondt i det eine beinet og gikk med stokk. ”Kjære deg Tomas, går du med stokk?” sa hans mor. ”Alle fine folk går med stokk”, svarte han. Han klarte seg godt etter hvert, men det var nok tøft det første. Han hadde herredskassen og ligningen i Øvrebø kommune, og ble de seneste årene ligningssjef i Songdalen.

Ragnhild f. 1918, var den yngste og bodde i Oslo i mange år der hun arbeidet i Kirkens bymisjon og hadde mye med barn å gjøre. Da hun ble pensjonist flyttet hun til Kristiansand og fikk seg leilighet der. Hun var veldig god til å synge og brødrene i Amerika ville at hun skulle komme over og utdanne seg i sang, men hun kunne aldri reise fra mor. Det var trygt og godt for mor, for om jeg var hjemme, så hadde hun sagt til min søster: ”Jeg tror Anna må være litt nervøs, for om jeg legger meg ned litt kommer hun og skal kjenne på meg om jeg lever”.

 

 

Fra oppveksten husker jeg at vi som var minst fikk lurt oss med de som var større. I jula og ellers når det var snøføre, husker jeg at de store hadde en lang kjelke som de dro med seg langt oppe i skogen og rant nedover, gjennom hele garden og helt ned til ”Kjørkebruna”. Men da fikk ikke vi lov til å være med, det var for farlig for oss små.

Ellers slapp vi jentene nokså godt fra arbeidet på gården så lenge guttene var hjemme. Mor var ikke så sterk etter alle barnefødslene, men jeg kan huske at da den minste av oss søstrene ble syk og  måtte på sykehus og mor måtte være med, måtte far få hjelp til å stelle i huset og fjøset, for det var hennes jobb.

Vi hadde ikke strøm og jeg var så mørkredd. Jeg husker godt at brødrene måtte følge meg på utedoen, og det var mørkt på loftet og godt å ha følge for å få meg i seng. Fantasien spilte en viktig rolle for oss, enten det nå var historier vi diktet eller som min søster som hadde navn på vedskiene i skjulet. En gang var hun helt fortvilet fordi de hadde brent opp ”Osmund”.

Jeg gikk på skole i skolehuset på Stallemo.

I de første klassene hadde jeg frøken Gunnhild Loland som lærer. Hun var bydame fra Lillesand, og jeg husker hun skulle vise oss skogen. Vi gikk der og trasket i lyngen og jeg husker jeg tenkte at dette kunne vi da fra før, det var ikke noe nytt å lære. Den læreren vi hadde senere, Thorvald Haugenes, kunne ikke synge og da hadde vi andre lærere: frøken Kravlen, Nils Lian, som senere ble misjonær. Han likte vi veldig godt og senere startet han sangkor og vi var med hele ”bølingen”.

Det var lang vei å gå fra Greibesland og til skolehuset på Stallemo. Jeg husker at det bodde et ”læreremne” i andre etasje på skolehuset, men vi hadde ikke han som lærer. Om vi ikke lærte noe annet så lærte vi i alle fall å sitte ordentlig i pulten: vi skulle sitte rett. Ingen ”kattrygg” her, sa Haugenes, og så fikk vi et klaps på ryggen.  Jeg husker han la ei bok på hodet mitt, og jeg torde nesten ikke puste. Hver morgen måtte vi hilse pent, neie og bukke. Læreren var god venn med far og mor, men det likte vi ungene ikke noe særlig.

Jeg tror at han var flink til å få fram det beste i oss, og vi hørte ofte at elevene fra Stallemo var spesielt kunnskapsrike. Skogplanting var også en del av undervisningen. Jeg tror det var bondelaget som arrangerte det. Vi var rundt på forskjellige plasser og plantet og læreren var med oss  og det var veldig gøy. Det var nesten som en fridag. Og tenk om vi ble godt mottatt! Vi var alltid inne hos de vi plantet hos og fikk mat og drikke, og det var jo veldig stas for de gjorde nok litt ekstra ut av det. En gang tror jeg vi fikk vin! – nei, det var vel saft hun skjenket fra flaska til oss.

Vi likte ikke bilene som kjørte når vi gikk på skoleveien, og jeg husker spesielt en episode. Jeg og nabojenta hadde alltid god tid på skoleveien, og så kom det kjørende en bil, sakte og forsiktig. ”Hva i all verden har den bilen her å gjøre? Det er jo vår vei!” tenkte jeg da den kjørte forbi oss. ”Nå skal jeg stenge veien så den ikke kan komme forbi her mer.”  Vi hadde god tid og på fjellet ved siden av var der mye mose. ”Vi tar masse mose og stenger veien med”, ble vi enige om. Vi stablet en hel mur og følte oss sikre på at bilen kunne ikke komme fram der mer! Det var mange ting som gjorde at skoleveien tok lang tid. En gang var det så mye tyttebær langs veien. Vi hadde fine stråhatter på hodet og tok av oss hattene og fylte dem med bær som vi kom hjem med. Men jeg kan aldri huske at vi fikk skjenn fordi vi kom sent hjem. De ble vel så vant med det etter hvert. Noen ganger fikk vi sitte på kjerra til en som hette Anders Årvoll, men vi kalte ham heller Rudolf Persen for det syntes vi var så flott et navn. Han hadde vært til Homstean med melk til meieriet der, og vi syntes det var flott å sitte på melkespannene på tur hjem

Noen elever hørte til Frikirken og fortellingene i bibelhistorien deres hadde en noen annen ordlyd. Dette tok ikke lærer Haugenes hensyn til, så elevene måtte låne våre bøker og lære alt ordrett. En gutt ble hørt, men kunne ikke komme på hvordan teksten begynte. ”Sitt ned!” sa læreren. En jente som var svært flink måtte reise seg og fortelle leksa, men kunne heller ikke komme på hvordan den begynte. ”Sitt ned!” Så ble min søster Ragnhild bedt om å reise seg, men kunne heller ikke komme på hvordan det begynte. ”Sitt ned! Dette hadde jeg ikke ventet av deg Ragnhild!” sa læreren. Senere hadde vi moro av å si til henne. ”Dette hadde jeg ikke ventet av deg Ragnhild!”