Uncategorized
Etter et alt for langt opphold har vi nå fått god hjelp til å lage ny hjemmeside. Litt forandret, men mye vil du sikkert kjenne igjen. Vi håper dere liker det og blir like flittige brukere som tidligere.
ÅRSSKRIFT
Vi repeterer noen av stykkene i tidligere årsskrift, og her fortelles det om landhandel på Stallemo
De litt eldre av oss husker at det før var en landhandel i nesten hver bygd.
Landhandelen hadde det meste, fra rene dagligvarer til klær, sko og andre nødvendighetsartikler. Stallemo har også hatt sin lille landhandel.
Rundt 1930 startet søstrene Bertha og Mari Stallemo Landhandel til broren, Olav Stallemo på Moen i Stallemo. Den kalte de Stallemodalens Landhandel.
Selve landhandelen var et lite rom hvor de solgt det mest nødvendige du trengte i hverdagen: gjær, mel, sukker, kaffe osv. og bruksting så som gryter.
Etter at Bertha og Mari Stallemo la ned landhandelen rett før andre verdenskrig ble Stallemo uten landhandel frem til 1960. Da startet Olav og Irene Ivelandlandhandel i sitt nye huset i Stallemokrysset.
Vi har snakket med Irene Iveland om landhandelen de drev:
Hva var bakgrunnen for at dere startet opp med landhandel?
Det hadde vært et ønske blant folk på Stallemo om å bygge en landhandel eller et lite handelslag. Olav Iveland sa at han kunne tenke seg å bygge en landhandel. Vi hadde tenkt å bygge allikevel. Siden jeg hadde bakgrunn fra butikk og hadde handelskole ble det meg som skulle stå for den vanlige driften av landhandelen. Jeg var ikke så helt lysten på å begynne med landhandel, men det ble nå til det.
Landhandelen kom i drift i oktober 1960. Vi hadde også en ansatt i butikken , den første var Åse Iveland. Den som var lengst hos oss var Bjørg Stallemo.
Hvilke varer førte dere?
Det var det som en vanlig landhandel hadde på den tiden, matvarer, manufaktur så som garn og litt undertøy, støvler og sko til barn og arbeidsstøvler, glasstøy, gryter, verktøy og spiker. Vi solgt også kraftfor og gjødsel til bøndene. I tillegg til dette så leide vi ut frysebokser som vi hadde i kjelleren. Det var 2 størrelser, jeg tror de var på 50 og 75 l. Leiepris var 75 kroner pr. år. Jeg kan også nevne at Olav hadde kontrakt med Norges Makrellag for levering av fiskekasser. Han hadde transportforretning i tillegg til selve landhandelen. Det var bøndene
rundt her som levert til oss. Jeg tror den enkelte leverte noen hundre kasser i året. Kassene ble levert til fiskemottak fra Kragerø til Egersund.
Hvordan var åpningstidene?
På hverdager var det fra kl. 8,30 til 17,00 og på lørdagen var det fra kl. 8,30 til 16,00.
Fraktet dere varer ut til kundene?
Småvarer ble sendt med Kombinertruta. Jeg husker det koster 1 kr. i frakt. Slike esker med matvarer ble som oftest sendt fredag og lørdag.
Hvor stor var omsetningen?
Det var ikke mye over 300.000 året, det lå mellom 300.000 og 350.000.
Jeg kan jo nevne litt av prisene på enkelte av matvarene. F.eks i februar 1966 kostet 1 l melk 96 øre, 1 kneip 1,29 kr, en pakke med 20 sigaretter kostet 4,70 kr. I dag koster en slik pakke 62 kr. Ellers, 1 flaske solo 95 øre og 1 tube tannkrem 2,25 kr.
Hvordan fikk dere varene inn til butikken?
De kom med kombinertbussen en gang i uken. Når Olav, som også hadde transportforetning, var nede i byen med lastebilen så hendte det at han tok varer med seg tilbake.
Kunne dere leve av å drive landhandel?
Vi satt igjen med snaut 10 % av omsetningen. Av dette skulle den ansatte lønnes. Det var dette som etter hvert gjorde at vi slutta. I forhold til det arbeidet vi la ned så ble det ikke så mye igjen. Det var for lite grunnlag. Men Olav drev jo egen transportforetning som ga inntekter.
Når tenke dere på å slutte med landhandelen?
Vi tenkte på det en god stund før avgjørelsen ble tatt. Det hadde kommet supermarkeder som hadde større vareutvalg og bedre tilbud. Utover i 60 årene fikk flere egen bil og kjørte mere rundt for å handle. På denne tiden var det flere landhandler som sluttet, bl.a. 2 i Finsland. Så i juli 1971 lukket vi døren for godt og dro på ferie, avslutter Irene Iveland.
Stallemo har siden vært uten landhandel. Kanskje engang i fremtiden med flere boligfelt i Stallemodalen vil det bli grunnlag for en liten nærbutikk igjen.
Olav Eidet
ÅRSSKRIFT
Niels Otto Hægeland har skrevet mange stykker om forskjellige organisasjoner i Øvrebø. Her første del av stykket om Øvrebø Bondelag.
Det sies og skrives, med krav på pålitelighet, at Øvrebø Bondelag ble startet på Mushom den 28.desember 1887, og er vel da også å regne som den eldste nåværende «forening» som er i virksomhet i bygda vår. Lagsprotokollen fra starten og helt fram til 1940 er dog, dessverre, blitt borte, og etterlysing på de forskjelligste måter, også på Statsarkivet, både nå og i tidligere år, har vært til fånyttes. Moralen må være, til nåværende og framtidige ledere og sekretærer, i alle foreninger og lag: Ta vare på alle protokoller, innholdet er en viktig del av bygdas historie. Sørg for at tilstrekkelig gamle nok protokoller blir overlevert og registrert på Statsarkivet.
Men så tilbake til Øvrebø Bondelag.
Ved gjennomsyn av de av Vest‑Agder Landbruksselskaps årsmeldinger som forefinnes, har det lykkes å ‘rekonstruere» noe av Øvrebø Bondelag’s historie, slik som formenn, medlemstall, og litt i tillegg, dog ikke lenger tilbake enn fra 1915.
La oss dvele litt med hvem som har vært lagets formenn:
1887 ‑ 1914 Her mangler vi alle opplysninger
1915 ‑ 1917 Carl Weisser, og medlemstallet i de tre årene var h.h.vis 60, 68 og 90
1918 Lars T. Greibesland
1919 ‑ 1920 Gunnar Knollen (Nordli), og medlemstallet var i de to årene 93 og 95
1921 Olav Øvrebø, og det var 99 medlemmer
1922 –1923 Bernt Johan S. Ilebekk
1924 Olav Øvrebø
1925 – 1930 Karl Mushom (Skogstad)
1931 Jørgen Greibesland, nå var medlemstallet nede i 77
1932 Mangler opplysninger
1933 Olav Øvrebø
1934 – 1937 Mangler opplysninger ‑ Lensmann Olav Bjerland var muligens formann noe av tiden.
1938 Thomas L. Greibesland
1939
1939 – 1941 Alf Ropstad, og nå var medlemstallet 65
1942 – 1945 Det synes som om lagsarbeidet lå nede i den tiden
Den 30. juni 1945 ble det første møtet etter «frigjøringen» arrangert
1946 Torkel Reiersdal
1947 – 1949 Karl Skogstad
1950 Einar Strandberg
1951 Mathias Hørte
1952 Anders 0. Stallemo
1953 Søren Stredet
1954 – 1955 Olav Skarpengland
1956 Sverre B. Ilebekk
1957 – 1961 Augund Faremo
1962 Torjus Eikeland
1963 ‑ 1965 Anders Robstad
1966 – 1968 Einar Strandberg
1969 – 1970 Trygve L. Greibesland
1971 ‑ 1972 Tellef Lie
1973 Anders Ellingsberg
1974 – 1975 Åsmund Stredet
1976 Kåre Sangesland
1977 Anders Robstad
1978 – 1980 Arne Faremo
1981 ‑ 1982 Kjell Anders Greibesland
1983 ‑ 1985 Jan Helge Risdal
1986 ‑ 1988 Arne Faremo
1989 ‑ 1991 Alf Olav Stredet
1992 ‑ 1993 Torleif Robstad
1994 ‑ 1996 Tor Kristian Ellingsberg
1997 ‑ 1998 Anstein Lie
1999 ‑ 2000 Arne Faremo, laget har i dette året 28 medlemmer
Lagsarbeidet gjennom tidene.
I tiden fra laget ble startet i 1887 og fram til 1914 har vi intet å vise tilbake til, og i tiden fra 1915 fram til 1940 har vi kun de «stikk‑ordsmessige» notatene enkelte år i årsmeldingene fra Vest-Agder Landbrukselskaps årsmeldinger. I tiden fra 1915 og fram mot 1940 kan det synes som om aktiviteten jevnt over har vært 3 ‑ 4 åpne møter i året og tilsvarende antall styremøter. Arrangementene og tiltakene bærer selvsagt preg av å ville styrke landbruket og bygdenæringene. Det ble arrangert bygdeutstilling, jordbruks‑ og husflidsutstilling, som blir betegnet som «særdeles både rikholdig og vellykket”. Laget var med i planlegging av torvstrøanlegg og arbeid for oppstarting av potetmelfabrikk. De tok initiativ til å få i gang arbeidet for bygdesoge, og var pådriver for å få rikstelefon til bygda. Laget startet fjøskontrollag, holdt kurs i gårdsrekneskap og hovstellkurs. Laget har tydeligvis satset på dyktige og betydningsfulle talere og foredragsholdere til de åpne møtene: i 1931 var som eksempel Stiftamtmann Daniel Koren en av talerne.
I tiden etter «frigjøringen» 1945, og framover helt til århundreskiftet har lagsarbeidet, både innad og utad, naturlig nok tatt en noen annen form. Samarbeid med bygdas bondekvinnelag, skoglag, skogeierlag og også bondelagene i nabokommunene Vennesla, Hægeland, Finsland og også Oddernes, ble mer og mer både naturlig og nødvendig. I «kampen» for landbruket, bygdenæringene og bygdesamfunnet oppnevnte bondelaget lokale aksjonskomiteer, grendemenn m.m. som utgjorde et solid nettverk i lagets arbeide. Laget arbeidet også for jordbrukets jamstilling. Arbeidet for et bygdemuseum var også framme. Laget hadde, og har, utsendinger og medlemmer i landbrukets mange interesseorganisasjoner, både regionalt og sentralt, og denne utveksling av saker og synspunkter har hatt en stor betydning for bygda vår. Nevnes bør også at i 1990 «sponset» bondelaget bygdas håndballjenter med et draktsett.
I 1950 er det et eget vedtak på årsmøtet at tidligere suspenderte NS‑medlemmer ønskes velkommen tilbake.
Øvrebø har i alle år vært, og er det vel forsatt, ei jord‑ og skogbruksbygd. Lenge før bondelaget ble startet i 1887 var det «bondesamlinger». Statsagronom Tønnessen Vatne hadde i 1865 et møte i «Øvrebø Landboforening» som da hadde 24 medlemmer, (var dette en forløper for bondelaget, som også i sin tid hette landbrukslaget). På dette møtet ble det bestemt å stelle til en pløyetevling med utstilling av jordbruksredskaper og meieriprodukter, og denne ble avholdt om høsten samme året. Den samme statsagronomen skriver i en melding om dette Øvrebø‑besøket:
«Her finnes mange forstandige og meget virksomme jordbrukere som have fremkalt en almindelig og alvorlig lyst til en forbedret landhusholdning.»
Når vi ser på dagens landbruk og den enkelte gård i bygda vår, så har det vært en veldig og god utvikling med, blant annet, utbygging og modernisering av driftsbygninger og mekanisering av drifta. Det er synlig for en hver at det har blitt, og blir fortsatt, utført mye dyktig gårdsdrift i bygda vår. Jevnt og trutt arbeid, og samarbeid, gjennom bondelaget har medvirket til dette inntrykk og resultat. Men samtidig med dette har landbruket gjennomgått en forandring og omstilling, kanskje større enn de fleste næringer, med nedlegging av bruk og store driftsforandringer. Dette gjelder også Øvrebø. Ved jordbrukstellingen 1956, altså for 44 år siden, var det 63 melkemaskiner i drift i Øvrebø. l dag er knapt nok 15 i drift.
Det går mot en sammenslåing av bondelagene.
Både i Vennesla og Hægeland har bondelagene enstemmig gått inn for en fusjon (sammenslåing) av de tre bondelagene i Vennesla kommune. Som positive momenter blir framholdt:
‑bedre samordning overfor myndigheter og organisasjoner
‑flere tillitsvalgte til å rullere på oppgavene
‑billigere drift av laget fordelt på medlemmene
‑bedre likviditet, større muligheter
Men som negative momenter kan framholdes:
‑større lag, mindre identitet
‑større distanse til medlemmene
Så sent som 18. oktober i år, etter annen gangs formelle behandling, vedtok også Øvrebø Bondelag å fusjonere med Vennesla og Hægeland til ett bondelag. Da blir det vel også slik.
Lørdag den 28. mars 1987 markerte Øvrebø Bondelag sitt 1 00‑års jubileum med stor fest på Skarpengland skole med 75 festdeltakere. Tellef Lie var kveldens toastmaster og 2. nestformann i Norges Bondelag, Jakob Sigurd Holmgård, var kveldens festtaler. Bygdas «sangskriver» gjennom mange år, Grete Bjønnum, hadde også til denne festen skrevet en sang som fortjener plass her, som en god avrunding på ”litt om Øvrebø Bondelag».
Øvrebø Bondelag 100 år.
Melodi: «Å jeg er ingen bondemann»
Nå har vi samla oss til fest, på denne store dag
Vi feirer 100‑års kalas for Øvrebø Bondelag.
Og dagens jubilant er ikke stor, men seig som få,
Det kan du lite på.
I 1887, de starta opp sånn i det små.
En agronom ble ansatt for at bonden hjelp sku’få.
De lærte seg å dyrke myr, og grøfte nor’og ne’.
Og resultat fikk se.
Og opp igjennom åra blei det jobba trutt og jevnt.
Og mang en bonde har gjort sitt, men navn blir ikke nevnt.
De starta opp med havre og med grassfrø til og med,
og satsa stort på det.
De hadde konkurranse stor i pløying og i smør,
og der blei mye skryt av det, som det seg hør og bør.
En agronom han sa at: ‘Udi Øvrebø der var,
så mang’ forstandig kar».
Og utviklingen gikk i Øvrebø sin jevne gang,
og bondens arbeidsdag var ofte tung og hard og lang.
Men Bondelaget muntra opp med nye ting og tak.
Det gjør de og i dag.
Ja, mangt et tiltak er blitt gjort for bonden og hans jord,
potetkoking var populært. Int’ ressen den var stor,
De kjørte rundt med bil og der potetene fikk kokt,
og det var sikkert klokt.
På båsen hadde bøndene en flokk med kyr og fe,
og melkeproduksjonen den blei ordna fikk vi se.
I 1896 de starta opp et meieri.
En framgang må vi si.
De siste åra så er allting maskinelt og godt,
på åkeren er hesten bytta ut med traktor flott.
Og siloen har overtatt for høydotten på stakk.
Vi minnes med et akk.
l fjøset der skal Dagros automatisk foring få.
Og melkekrakken er satt bort, maskiner melker nå.
Og melkerampa er tatt vekk, den trenges ikke mer.
En tankbil nå vi ser.
Ja, utvikling skjer veldig fort, og vi må følge med.
Og Bondelagets arbeid, det skal hjelpe oss med det.
Nå ønsker vi for laget vårt en fremtid rik og god.
Vi håpe må og tro.
Grete Bjønnum.
Den 23. august 1856 kunne man i den tids avis lese et ganske omfattende referat med nedenfor anførte innledning:
«Efter forut skeet kundgjørelse ved Præstegjeldets Kirker, afholdtes et Landbrugsmøde paa Gaarden Loland den 14de d. M. Allerede kl. 10 Formiddag vare omtrent 130 Personer, for det meste Gaardbrugere, hvoriblandt flere fra andre Præstegjelde, forsamlede paa stedet. Paa givet tegn samledes man, og Agronom Lindequist tilkjendegav, at han af Gaardens Eier Boysen havde udbedet sig tilladelse til Mødets afholdelse dersteds, for at forevise den raske og med god Fremgang for sig gaaende Myrdyrkning. Forsamlingen skulde her, paa en 60 Maal stor myr, faae at see Myrdyrkningen i alle dens Stadier fra Afløbsdigets Optagning til færdige teler med rig Afgrøde.
Han havde troet at i et District som her, hvor Agerbruget er høist indskrænket, men kan udvides og forbedres i utrolig Grad, naar de mange, store og velbeliggende Myrer tages under Arbeide, vel kunde være værd og nok kunde lønne sig at gaae et Stykke Vei for at faae et klart Begreb om rationel Myrdyrkning.
Han anmodede derfor Forsamlingen at følge seg til Lade, for at discutere de 2de paa Programmet oppsatte Spørgsmaale, men inden man overgik til disse, anholdt Ordføreren om at forelegge et Spørgsmaal til Overveielse, som efter hans Mening var af større viktighet end alle andre, nemlig Spørgsmaalet om Odelslovens Hensiktsmæssighed. «
Ja, dette var ordrett gjengivelse av innledningen på et nærpå tre‑fire A4‑siders referat fra møtet. Det er benyttet gotisk skrift og som deres ser er det også en svært så gammel rettskrivingsform. I en mer lettlest form og forhåpentlig mere etter dagens rettskrivningsregler, skal vi forsøke å formidle til leserne av Årsheftet vårt det som referatet fra samlingen på Loland videre forteller.
Mange hadde sterke meninger om Odelsloven.
Baard Wigstoel uttrykte det slik: At det ikke kunne være tvil om at Odelsloven var en urettferdig og skadelig lov, og at han på det mest bestemte ønsket den avskaffet, «heri istemmede saagodtsom hele forsamlingen.»
Alf Robstad: var fulkommen overbevist om at denne loven ikke var av ringeste nytte, men skadelig. Den forårsaker skogens ruin og hindrer jordforbedringer. Det er mange som ikke vil forøke verdien på gården, men hele skaffe noe til de yngre barn ved å omgjøre skogen i penger. Andre som kjøper en gård venter med alle forbedringer, i det minste til odelstiden er forbi. Dessuten kan den som selger ikke få hva gården virkelig er verd så lenge den ikke er odelsfri. Loven må avskaffes.
Hendrik Schmid: hadde nok innsett de svake sider med odelsloven, men hadde inn til nå forsvart den. Begrunnelsen var at han fryktet at fremmede kapitalister skulle kjøpe opp store deler av landet. Han hadde nå snudd i sitt syn og ønsket at odelsloven måtte avskaffes straks. Lensmann Lie: Anså odelsloven som et stort onde og ønsket den opphevet omgående.
Ole Lømsland: Anså odelsloven som nyttig. Dersom en drikkfeldig eier forøder sin gård, kan den ved hjelp av Odelsretten tas tilbake å bli i familien.
Agronom Lindequist: Anførte hva han hadde erfart, angående såvel det materielle som det moralske forderv som odelsloven forårsaker, og forsøkte å vise at faren for fremmede kapitalister var en urimelighet, da Norge aldeles ikke var skikket for sådanne spekulasjoner Boysen hadde ingen frykt for kapitalistene, det kunne tvert om være en fordel om større kapital kunne komme landbruket tilgode. En juristhadde dog sagt ham at omtrent 113 av alle rettsprosesser var knyttet til odelsloven, og han hadde sett så mange dårlige resultater at han ønsker lovens avskaffelse så snart som mulig.
Ole Roselandgav sin tilslutning til dette.
Ordførerenønsket ved håndsopprekking å vite hvor mange som ville beholde odelsloven. Av de ca 120 som da var tilstede var det bare 7 som fortsatt ønsket en odelslov.
Så gikk man over til det 1. spørsmålet på dagens egentlige saksliste, nemlig:
«Har man nogen Erfaring for, hvorledes det svarer Regning i denne Bygd at anvende Guano og præparerede Been som Gjødningsmiddel, og ansees nogle Foranstaltninger nødvendige for at erholde disse Varer uforfalskede og til rimeligst billige Priis?»
Even Drivenes hadde på sandjord brukt både Guano og fosforsur kalk, og foretrakk kalk som også viste seg å ha god virkning på grasvold.
Torsten Vigelandhadde også brukt begge disse gjødningsmidlene, og var vel fornøyd med begge, men gav Guano et fortrinn.
Niels Hiestoel haddegjødslet 300 favner nybrutt jord med fosforsur kalk, og den tilsådde havrenvar blitt veldig fin, men på vannsyk mark hadde den dårlig eller ingen virkning.
Alf Robstad hadde gjødslet havre på fuktig myrjord med fosforsur kalk, og selv om han ikke var misfornøyd ville han heller bruke naturgjødsel.
Boysen, eieren av gården, hadde brukt begge deler på myrgrunn og med god virkning. Anders Kostoel var ikke tilfreds med resultatet, men kanskje var sterk tørke en del av årsaken.
Ole Rosseland. Ole Lømsland og Hendrik Reiersdalhadde også brukt både Guano og fosforsur til de forskjellige steder og til både korn og poteter, men var tvilende til om det var regningsvarende i forhold til bruk av naturgjødsel.
Agronom Lindequisttilrådde å bruke fosforsur kalk for sandjord og grasvold, samt Guano på myrog annen fuktig og moldrik jord. Videre fortalte han at han på flere steder i fylket hadde sett potetåkre som var gjødslet med fosforsur kalk stå seg bedre enn de som var gjødslet med naturgjødsel.
J.J. Boysen, eieren av gården, som også var kjøpmann, ville sette seg i forbindelse med de utenlandske selgere av Guano m.m. for at bøndene skulle få den beste vare til billigst mulig pris.
Deretter gikk man så videre på det 2. spørsmålet på dagens egentlige saksliste, nemlig ‑
«Ansees det at svare Regning paa den maade, som det nu almindelig skeer i denne Bygd, at samle det meste hø paa vidløftige og magre Skov‑ og Myrsletter, eller kan man i modsat Fald paavise nogen annen Fremgangsmaade, hvorved man paa andet Viis kan forskaffe sig det nødvendige høforraad?»
Agronom Lindequist‘ anså det for både ulønnsomt og for arbeidskrevende å fortsette med arbeid og slått på de mange utmark‑ og skogsslåtter. Dette gav jo tross alt det dårligste furet, og bonden, eller leid arbeidskraft, brukte til dette den beste tiden på året. Ikke desto mindre mente han at en en tid fortsatt ble nødt til å bruke skogslåttene inntil en fikk noe bedre å sette i stedet. Han oppfordret bøndene i disse bygder å skynde seg alt hva de kunne, for ved myrdyrking, engvanning, og kunstige gjødsling å skaffe seg så mye høy at de dårligste skogsslåtter kunne ”overlades til den nødvendige Forbedring af de magre græsgange». Han mente at de med fornøden kapital burde gjennomføre reformen så snart som mulig, og de med mer anstrengt kapital burde forsøke å ta en ny teig år for år. Etter Lindequist uttalelse og appell var det flere av de frammøtte som deltok i samtalen , og alle mente at det måtte være et mål, både på kort og på lang sikt, å avvikle skogs‑ og utmarksslåttene. Det måtte satses på nydyrkning, på myr og annet, samt engvanning og kunstgjødsel.
De som hadde ordet var Boysen, Baard Wigstoel, Alf Robstad, Hendrik Reiersdal og John Tvedt.
Det led etter hvert langt på dagen og det ble ved avslutningen fattet denne beslutning:
«J. Boysen anmodedes om at træde i Underhandling med Alecander Wilsen om de Conditioner, hvorpaa denne vilde lade sig engagere for at reise om i Præstegjeldet og oplære Gaardbrugerne i ordentlig Pløining, samt i Fremtiden muligens ogsaa i andre Ting, Jordbruket vedkommende. «
Dette referatet, som altså er 145 år gammelt, fra et møte i Øvrebø om landbruket, vitner om at bøndene hadde en vilje til innsats, og kløkt og framsyn, som det virkelig står respekt av. Den gården på Loland som de var samlet på og som den gang eides av J.J. Boysen, eies i dag av Arne Faremo.
Niels Otto Hægeland
ÅRSSKIFT 1996
Ingeborg B. Wehus – en kvinne langt forut for sin tid .
Bildet over: Ingeborg i midten foran utenfor huset i Lolandsbakken. (Gjester: Mathea Stuttlien, Agnes B. Ilebekk, Inger Ilebekk, Alfred Ilebekk)
En karakteristikk som skulle passe for Ingeborg B. Wehus eller Ingeborg Lolandsbakken som hun ble kalt. Hun var født i 1870 og var datter til Bernt A. Lolandsbakken og Aase J. Mestad. Hun hadde to yngre søstre, Signe og Berte. Faren ble tidlig enkemann og Ingeborg fikk skjøte på gården Lolandsbakken på Vehus i 1903.
Ingeborg var et ufattelig arbeidsmenneske. Riktignok hadde hun god helse og var uvanlig sterk. Hun var ugift og dreiv gården på en dyktig og iherdig måte, heile tid med hjelp av tjenestejente. Naboskapet bød også på god hjelp: da Ingeborg skulle bygge nytt fjøs, gikk det liste rundt i bygdelaget for at folk skulle kunne skrive seg på for å være med på dugnad.
Søstera Signe dro med tida til Danmark og arbeidet på en gardinfabrikk i 27 år. Fra henne kom det underhold til Lolandsbakken, hvor søstera Berte, som var åndssvak, bodde hele livet sitt. De siste årene Signe levde bodde hu i Lolandsbakken.
Gården var tungdrevet med bratte jorder. Høyet måtte bæres heim på ryggen. Hun hadde også to utløer og slo høy ute i Torsdalen ved Hesteheia. I 1951 hadde bladet ”Familien” en artikkel om folket i Lolandsbakken. Der er tjenestejenta, Inga Eidsaa, avbilda med høybøra på ryggen. Signe avbildes med bærbøtta, ivrig og flink som hun var med hagebær. Som vi forstår hadde Ingeborg uvurderlig hjelp av disse to. På garden hadde hun tre kyr, gris og høns. Ingeborg leide slåttekar og slo selv med sigd etter han for å få med alt. Hun kunne slå høy helt til slutten av september, men da måtte hun ikke tørke det andre steder enn rundt husene. Deretter var det til å ta opp poteter. Grønnsaker hadde hun også. Fire plommetrær hadde de, og disse bugna av frukt. Hun solgte plommer og grønnsaker. Grisen ble slakta til jul, og tilberedning av flesket tok Inga seg av, slik hun også gjorde med matlaging. Ingeborg hadde ansvaret for å få varene i hus, og vinterstid dro hun de heim på kjelke.
Ingeborg hadde kyrne på beite langt borte fra gården. Folk som husker henne og tenker tilbake, lurer på når hun fikk tid til å gjerde inne alle disse store beitene. Rett nok var hun ikke så nøye på når hun tok kvelden og det hendte ofte at kyrne ble melka svært seint – det var jo så mangt som måtte gjøres! Melka bar hun selv heim i åk og til ”melkebua” når hun hadde kyrne i sommerfjøs i Lindelia ved Støssvann den første tida og seinere ved Kviengen på Vehus.
Høyet som var satt i stakk dro hun heim på kjelke om vinteren. Det måtte være tunge tak. Flere kilometer dro hun høyet. Det hørte en del skog til Lolandsbakken og Ingeborg hogde veden selv! I det hele var hun påpasselig med alt. Økonomien holdt hun orden på til enhver tid. For sitt trofaste arbeid på gården fikk hun i 1951 diplom og sølvskje fra Vest-Agder landbrukslag.
Ingeborg var en interessert iakttaker av naturen. Gamle værmerker kunne hun som få, og væromslag kunne hun alltid forutsi. Mangt og mye innen naturfag som ikke var allmennkunnskap på den tida, det kunne Ingeborg. Hadde hun levd i dag hadde hun nok kommet langt. Det ble fortalt at da hun var fire år leste hun avisen!
Lolandsbakken hadde to stuer, kjøkken og kammers samt rom ovenpå. Velstelte hus var det. En spesiell fred måtte det gi å komme inn til Ingeborg: andaktsbok og Bibel lå alltid framme og ble flittig brukt. Jesusbildet var på plass i stua.
Ingeborg følte et ansvar og kall til å ta seg spesielt av barna. Hun var med og stiftet barneforeningen ”Vårblomsten” (NMS), Ilebekk i 1906. ”Det er en missionsforening for pigebørn”, står det i stiftelsesprotokollen, ”men det har også været en del gutter med”, heter det videre.
Glad i folk og godt likt av alle, sier naboer om henne. Når nye verdensborgere kom til, stakk Ingeborg innom. Hun hadde opplevd flere generasjoner, etter som hun ble 94 år gammel. Hun var svært familiekjær. Når hun hadde fødselsdag, kom det alltid folk. Hun hadde et utrolig minne, noe hun var velsignet med hele livet.
I 1957 måtte Ingeborg ”legge årene inn”. Kuene ble solgt på auksjon, to havna hos Schikora, som kjøpte gården hennes. Den tredje kom til Gunnar Skogstad. Den kua ble siden omtalt i Fædrelandsvennen fordi den ble en helt spesiell bjelleku der. Selv flytta Ingeborg til Rokoengen dette året. Den aller siste tiden bodde hun på kvileheimen i Greipstad der hu døde i 1964.
Torbjørg Espetveit Sletten
(Kilder: Øvrebøboka/Gard og ætt, Olav Loland, Ingeborg Rokoengen)
ÅRSSKRIFT
Noen mennesker var ikke lik alle andre – originaler kaller vi dem gjerne – her møter du noen av dem:
Ola Ulltråd:
En av de mange handlende som i tidligere tider dro fra sted til sted for å selge forskjellige småting, hette Ola. Han drev med ”småhandel”, og i hans tilfelle var den visst riktig liten. Han hadde bare med seg en liten koffert, og i den hadde han stort sett bare nåler og tråd. Han kom fra en av bygdene vestenfor og var en god og snill mann, rødmusset i ansiktet. Det fortelles om han at han var så redd for å bli uenig med folk at han, når han møtte noen og hadde hilst god dag, nesten alltid sa: ”kaldt i dag, varmt i dag”, for å være sikker på at alle i alle fall måtte være enige i det ene utsagnet.
Ofte var ungene redde for dem som kom farende langs veiene, men med Ola Ulltråd kom ikke den tanken til dem i det hele tatt. Han fikk mat når han kom, og fortalte vel litt nytt om det han opplevde, og på den måten fikk ungene et blikk ut i ”den store verden”.
Ola hadde alltid svært mange klær på seg, både sommer som vinter. Etter hvert ble de jo slitt, og da bøtte Ola dem alltid med – ulltråd.
Martin Målar:
Martin hadde gått i lære i Tyskland for å bli kunstmaler. Mens han var der ble en i naborommet myrdet. Dette gjorde slikt inntrykk på han at han aldri ble som før igjen. Han reiste hjem til Norge og slo seg til på Mushom der han bodde alene og malte litt av og til.
Han var en av sin tids originaler, bl.a. hadde han hoggestabben inne i stua, han gikk rart kledd og hadde på seg en stor ytterfrakk og ryggsekk når han var ute blant folk. Han gikk også alltid med en liten øks under armen når han var ute, og derfor var barna alltid redde for han.
Fredrik – og andre fanter:
* Fredrik var en av de faste fantene som kom så fort sommervarmen kom. På Homstean bodde han hos Ola i Skauen, eller bodde på Fantestea. Han bodde sammen med Gonil Ljosdal. Bygdefolk fikk dem til å gifte seg på sine gamle dager, og det gikk visst glatt da Asbjørnsens Tobaksfabrik ga dem en tobakksrull hver i gave.
* Noen fanter kom på butikken på Homstean og tagg pølse ”så langt som nosa rakk”. O.S. kom og målte hvor lang nesa var og skar av like lang pølsebit. Han ble ikke noe videre populær hos dem av det.
* En fantekjerring kom inn på butikken og ba om å få kjøpe noe på krita. ”Ja, du får få det på ditt ærlige ansikt”, sa O.S. ”Ja, takk skal du ha for det”, sa fantekjerringa, og viste seg ikke der mer.
(Etter: Inger Ilebekk, Steivor Ilebekk, Thorvald Skuland)
ÅRSSKRIFT
Historielaget engasjerte seg i rekonstrueringen av Øvrebødrakta – les hvordan det hele begynte.
Rapport til Øvrebø Historielag ‑ Årsskriftet 2000
Fra Bunadskomiteen.
ØVREBØ‑DRAKTA
Hvorfor ble arbeidet satt i gang?
De som arbeidet med å forberede Øvrebø Kirkes 200‑års jubileum las om en Øvrebødrakt og drakttradisjoner fra Øvrebø. De fikk lyst til å gjenskape en drakt ‑ hvis det var mulig å finne gamle draktdeler fra bygda som de kunne bygge på.
En komite ble nedsatt, og vi hadde vårt første møte i august 1999. Vi har drevet detektivarbeid, registrering, lesing, museumsbesøk, mønstertegning, klipping og tilpassing, søm, kaffedrikking …………
Drakten er ‘foreløpig». Det vil si at det stadig er videreutvikling på gang. F.eks. er det ikke laget understakk eller cape. Fortsatt registrering og museumsbesøk kan bringe fram draktdeler som kan bli alternativer til det vi har funnet til i dag.
Kilder til arbeidet er blant andre:
«Øvrebø‑boka»
«Agderbunaden»
«Omkring Lindesnes»
Vest‑Agder Fylkesmuseum, Kirsten Nøklebye.
Husflikskonsulenten i Vest‑Agder, Kathrine Bringsdal.
Bunad‑ og folkedraktrådet sentralt.
Stoffstugu, Bunadsenteret i Numedal, Gunhild Asen.
Folk i Øvrebø.
Registrering i Øvrebø.
Vesten er en kopi av en vest som henger på Vest‑Agder Fylkesmuseum. Vesten er fra Øvrebø og er datert til ca. 1750 eller siste del av 1700‑tallet. Den er en forløper for den vesten som blir brukt til dagens Vest‑Agder Bunad. Utover 1800‑tallet «krøp» lengden på vesten oppover og endte på dagens lengde, på «klaua».
Stoffet heter KALLEMANK. Kallemank ble brukt flere steder i landet, sjøfolk tok med seg «kjøpety» hjem til landet. Andre steder i landet er det gjenskapt bunader med dette stoffet. Men vesten fra Øvrebø hadde ikke de samme farger som det som blir vevet i dag. Brosjeringene (fargene i de innvevde blomstene) er farget spesielt etter «Øvrebø‑farger”! slik at noen meter ble spesielt vevet for Øvrebø‑drakta. Stofflet er kjøpt gjennom Stoffstugu, Bunadssenteret i Numedal.
Fóret er av grovt linstoff. Hektene er håndlaget i Valdres.
Det finnes IKKE ÉN bevart stakk fra Vest‑Agder fra denne tiden. Vi har lest oss til hvordan gamle stakker fra Øvrebø hadde farger og folder. Stakkene ble brukt både i rødt, grønt, potteblått og svart.
Ullstoffet hette «klede». Det er sydd på to fløyelsbånd nederst på stakken. Det er usikkert om dette ble brukt så tidlig som på slutten av 1700‑tallet. Det er brukt linstoff til «skoning», fór nederst på stakken og hekter til knepping i livet.
Stakken blir det jobbet videre med. Det er funnet en brudestakk i Øvrebø fra begynnelsen av 1800. Denne stakken er i et stoff kalt MOHARÉ. Brudestakken er i rød/rosa, men de gifte konene regner vi med gikk i sort i dette stoffet. Moharé var et stoff som var i vanlig bruk på 1700‑tallet. Vi har oppsporet stoffet i moderne polyester ‑ og det er godkjent av Bunads‑ og folkedraktrådet. Stoffet er i dag kun i sort. Vi får tak i stoffet gjennom Romsdalsmuseét. Det kan brukes som alternativt stoff i stakken.
SKJORTA
Det skal finnes en skjorte fra Øvrebø på Fylkesmuseet, men fylkesmuseet klarer ikke å finne den igjen!! Hvis den dukker opp, vil vi heller bruke den. Skjorta vi har sydd ble brukt i distriktet. Folk sydde etter hvor flinke de var. Mønstrene kunne derfor variere en del. Dobbel hullfall og «knuppsaurn» skiller denne skjorta fra dagens Vest‑Agder skjorte. Skjorta kan sys i lin eller bomull. Vi har sydd i lin.
I Vest‑Agder er det bare registrert et forkle fra den rette tiden. Det er brunmønstrete, trykket på lerret. Men vi mente at denne fargen ikke passet til «vår» vest. Vi har prøvet med et forkle i grønt trykk ‑ dette kan være et alternativ. I Danmark kan vi få forkleet håndtrykket i det rette mønsteret i brunt eller grønt, hvis flere vil ha et slikt forkle. Vi valgte i denne omgang å ta et nøytralt svart damaskvevet ullforkle. Dette ble mye brukt til drakter i denne tidsepoken.
Hvitt linforkle med dobbel hullfall ble sydd til klokkeren. Dette kan imidlertid etter tradisjonen bare brukes ved spesielle kirkelige anledninger.
De er i ull og er heimestrikket og heimevevet av Synnøve Lie. Hun brukte et gammelt mønster som til Vest‑Agder bunaden. Dateringen er antakelig yngre enn resten av drakten.
LAUVSØLJE er rekonstruert etter en gammel forgylla sølje funnet på Homme. Sølje er tidsriktig med store lauv og er støpt. Før var det slik at hadde du god råd, ble den forgylla ‑ hvis ikke ble det bare vanlig sølv. HALS‑SØLJA er også fra distriktet. Vanlig brukt på 1800‑tallet. BRINGERINGEN er det bilde av i Øvrebø‑boka. Det finnes to gamle bringeringer i bygda som vi kjenner til. Datering er usikker. MANSJETTKNAPPENE er laget etter samme mønster som hals‑sølja.
(Sølvet kan kjøpes uavhengig av om en har drakta. Bestilles hos Ragnhild Almedal).
Lomma ble komponert og sydd til jubileet av restestoff for å ha ei lomme til praktisk bruk. På Fylkesmuseet er det funnet en lomme fra Øvrebø i papirene, men heller ikke denne klarer de å finne der nede!
Lua ble sydd til jubileet. En lue kom fram her i Øvrebø under registreringa nå i mai. Den vil heretter bli brukt som modell for hodeplagg.
Det er funnet en càpe fra Øvrebø på Folkemuseet i Oslo. Vi håper også at denne càpen kan bli en framtidig del av Øvrebø‑drakta. Càpe ble i gamle skrifter kalt kåpe.
Drakta er foreløpig sydd i to eksemplarer til Øvrebø Kirkes 200‑års jubileum. Den ene har klokkeren som fint arbeidsantrekk. Den andre tilhører Øvrebø Historielag. Vi ønsker at historielagets drakt kan bli brukt i forskjellige sammenhenger, og gjerne når noen skal representere bygda. Den kan lånes ut! Spør oss! .
Komiteens medlemmer: Ragnhild Almedal, Tone Wehus, Berit Robstad, Bjørg Ellingsberg, Aslaug Steen og fra jubileumskomiteen Gerd Vigdis Slettedal.
Vi håper at flere i bygda vil ha drakta og bruke den som en alternativ festdrakt.
Øvrebø, oktober 2000
Det har i lang tid vært snakket om å få i stand en registrering av gamle tekstiler her i Øvrebø. Det har tidligere ikke blitt samlet inn og registrert stort herfra.
I 50-årene var det en registrering i Kristiansand. Der kom det inn noe fra Øvrebø. Ellers er det ikke blitt gjort noe i den forbindelse. På Vest-Agder fylkesmuseum er det også blitt levert inn en del ting, deriblant er det en brudevest fra Øvrebø. (Denne ble rekonstruert til kirkejubileet).
I forbindelse med Øvrebø kirkes 200-års jubileum ble den komiteen som stelte med Øvrebødrakta nærmest pålagt å få til ei registrering av gamle klær. Historielaget hjalp til med å sende ut informasjon om dette til alle husstander i bygda. Datoen for første registrering ble satt til 20. mai 2000. Husflidskonsulent Kathrine H. Bringsdal, skulle komme for å ta bilde og registrere hver enkelt ting.
Vi satte som overskrift: Gamle klær og vevde tepper (åklær). K. Bringsdal har tenkt å lage ei bok om gamle åkletradisjoner i Vest-Agder.
Så var det bare å vente og håpe at det ville komme folk med det de måtte ha i skuffer og skap. Og dagen kom, lørdag 20. mai 2000. Skal si det kom folk med en hel masse forskjellige ting.
Det ble tatt bilder av og registrert mange flotte, gamle tepper. Noen av disse var veldig gamle og spesielle i mønster og farge. Også klær kom det inn, deriblant en gammel bunad fra slutten av 1800-tallet. Det var moro at den var så godt bevart. De samme folkene hadde også med gamle dåpsluer, sko og tepper. Når det gjaldt dåpluer fikk vi se og registrert fem luer fra 1700-tallet! Disse var i veldig god stand og flotte i fargene. Et kristningsstykke fra samme tida ble også registrert.
Det ble også registrert ei gammel lue til voksne. Den er veldig spesiell. Det er bare funnet ti stykker før av denne type lue i hele Vest-Agder! Den første ble funnet i Torridal, derav navnet Torridalslua. Dette er bare noe av alt det som kom inn. Ettersom det kom inn så mye av gamle klær og åklær denne dagen, ble vi ikke ferdige med alt. Det ble da bestemt at vi måtte ha minst en dag til. Vi vet om at det finnes mye mer i bygda. En brudestakk fra Homme fra 1825 rakk vi ikke å få med denne dagen. Vi har også fått vite om enda en gammel bunad. Dette bil bli tatt med på første registrering til høsten.
Husflidskonsulenten var veldig begeistra over den store iveren og interessen som ble vist fra bygdefolket, og interessen var virkelig mye større enn vi hadde våget å håpe på.
Det har vært moro å få være med på dette arbeidet. Historielaget vil få registreringsliste og bilde av hver enkelt ting, og dette vil bli tatt vare på for ettertida. Vi håper at vi fortsatt møter velvilje og at flere vil dele interessen med oss.
Komiteens medlemmer: Ragnhild Almedal, Tone Wehus, Berit Robstad, Bjørg Ellingsberg, Aslaug Steen.
PS: på registreringen lørdag 26. oktober kom det også inn ganske mange nye gjenstander. Skulle det ennå være noen som har noe som ikke er registrert vil det bli holdt en ny registrering til våren. Dette vil bli gjort kjent i god tid før, så følg med og hjelp oss å få registrert så mye som mulig av gamle klær og andre tekstiler som finnes i Øvrebø.
for Registreringskomiteen
Ragnhild Almedal
ÅRSSKIFT 1996
En kan merke seg at selv om trafikken av setesdøler sikkert ga kjærkomne inntekter, så hadde de også et rykte på seg for å være fæle til å drikke og sloss når de for gjennom bygda på sine handelsturer til byen.
(Kilde Jon Åsen: Øvrebøboka III Kultursoga)
Trafikken var stor gjennom Øvrebø ut gjennom 1800-tallet og fram til Setesdalsbanen kom.
Buekleiva var en bakke fra toppen av Skottedalskleiva og ned mot Bue.
ÅRSSKIFT 1996
For mange er elgjakta en av de største begivenheter i året. Det har ikke alltid vært slik.
Nå er skogens konge vanlig i Øvrebø, men en skal ikke lenger tilbake enn til mellomkrigsårene da den første elg ble felt i Øvrebø. Det var Sverre B. Ilebekk som skjøt en stor elgokse på sin fars eiendom ved Dalane på Øvrebø. Sverre skjøt elgen med store hjemmestøpte kuler som ble skutt med haglgevær!! Han hadde form til å støpe slike kuler i, men Johnny Nomeland på Mushom husker at de støpte slike kuler i rå poteter!
Det kom en masse folk for å se på dette dyret som var så sjeldent den gang. En trengte imidlertid ikke reise lenger inn i landet enn til Bjelland, så var elgen mer vanlig. Steinar Ilebekk fortalte at kjøttet dels ble hermetisert på store glass, dels saltet og dels røkt. Han husker at de lagde en ovn til å røke kjøttet i. Den besto av en ovn nede i en bakkeskråning med en røkkanal opp til en ”hytte” litt lenger oppe i bakken der de la kjøttet. De brukte spon av løvtre for å få den riktige ”smaken” på røyken.
ÅRSSKIFT 1996
Øvrebø Sagbruk og Høvleri i den gamle militærleiren på Homme eksisterer ikke lenger. Det var en levende arbeidsplass i mange år for mange i Øvrebø.
Av Magne Ivar Rokoengen
I 1950 kjøpte Øvrebø kommune tyskerleiren på Homme. En brakke beholdt de sjøl til kommunehus, og resten averterte de til industriområde.
Olav Øvrebø hadde sagbruk på Skarpengland der Mølla skole ligger, og Martin Rokoengen hadde sag på Ilebekk, der Halvor og Laura Røyseland bor. De søkte begge om å få kjøpe tomta på Homme. Torjus Eikeland, som var ordfører i Øvrebø da, foreslo at de skulle kjøpe tomta sammen, og slik ble det.
Bygningene ble oppført på homme vinteren 1951/1952. Foruten sagbruk ble det høvlet en del også, særlig når haugene med forskalingsbord ble for store. Da ble de kjørt gjennom tykkelseshøvelen og ble til justert forskaling. Paneler og annen trelast ble ikke produsert her. De ble kjøpt fra andre sagbruk, særlig fra Berger Langmoen i Brumunddal. Det var dessuten salg av bygningsartikler i de fleste varianter.
Kundekretsen besto stort sett av bygdefolk samt byggmestere i Kristiansands- og Arendalsområdet. På denne tiden var det et system med maksimalpriser og dette førte til at de kunne selge varer syv til åtte prosent lavere enn sagbrukene i Kristiansand. Dessuten klarte saga å holde en jevnt over bra kvalitet på varene som ble levert. Det var på denne tiden både engros- og detalj prislister. Noen av de største kundene var kun interessert i rabatt på engroslista og ikke på detaljlista som var vanlig. Så det var stor konkurranse om kundene.
Å få inn penger var ikke alltid lett. Ved ett tilfelle hadde Olav Øvrebø vært i Oslo, menda han sto på Vestbanen og skulle kjøpe billett, fikk han den innskytelsen at han heller skulle besøke sin bror i Arendal. Vel framme i Arendal tok han samtidig kontakt med en av kundene som det ikke sto helt bra til med økonomisk. Dette var en ungdomskamerat av Olav. ”Det er litt skralt, men jeg skal betale deg”, sa kunden og rakte Olav en sjekk på det beløpet han var skyldig. Olav gikk straks i banken og hevet sjekken. Neste dag var kunden konkurs, så det var godt at Olav fulgte sin syvende sans og reiste til Arendal og ikke Kristiansand.
I 1960 døde Olav og sønnen Helge skulle overta. Han var til sjøs og ble syk med blindtarmbetennelse og døde. Etter dette eide Inga, enka etter Olav Øvrebø, saga noen år sammen med Rokoengen. Etter dette kjøpte Gunnar Steinsland hennes del av saga. I 1985 solgte han igjen sin del til Rolf Lie. Rett etter dette solgte også Martin Rokoengen sin andel til Rolf Lie, som nå ble eneeier.
I en viss generasjon i Øvrebø har veldig mange hatt en jobb på saga. På det meste på sommeren var det 12 til 15 som arbeidet der. De som var fast ansatt var: Olav Berås, Kåre Berg, Oskar Histøl, Emil Hallsteinsen, Salve Espetveit, Gerhard Steinsland, Beint Abelseth og Oskar Skeie. Oskar homme stod for filing av bladene. Dette var et arbeid som ble utført etter arbeidstid. For å komme til å få filt måtte en skjerm over bladet tas av. En kveld da folk gikk hjem og hadde tatt av skjermen slik at alt var klart for Oskar, kom Arbeidstilsynet på kontroll. Det ble rapport for at saga ble brukt uten beskyttelse, men det ordnet seg da situasjonen ble forklart. I dag hadde det vel ikke gått an å komme på en bedrift på inspeksjon etter stengetid.
Sjåførene på saga var: Tormod og Hans Berge, Markus Lundevold og sist Einar Hovland.¨
Kontordamene var: Torveig Ilebekk, Tordis Fjermeros, Margit Sandrip, Hennie Skaret og Borghild Hansen (født Stallemo).
ÅRSSKIFT 1996
Nedenfor følger noen sitater fra det som har stått i avisene i distriktet om Øvrebø
Christiansands Stiftsavis 22. august 1871:
”Den seterdalske hovedvei”: er noenlunde jevn til Mosby, men ”Den 3 mil lange strekning fr Mosby til Kilefjorden er en uafbrudt kjede av bakker, hvilket er så meget mer beklagelig som her foregår en overmåte stor færdsel av tunge lass. Efter forlydende går det i den nedre del av veien optil 100 heste om dagen, og i gjenomsnitt visst ikke under 50 heste daglig. For mindre ferdsel bygger man jernbaner, men her hos oss er end ikke gjort så meget som at forbedre den nederste halve mil ved Mosby, hvortil dog skal være let ardgang. Den tunge ferdsel av skogen produkter som fra Øvrebø og H ægeland skal befordres nedad til søen, må her slæbes opad mange kleve, så som Myrbrotkleven, Knutsklev, Skottedalsklev og Bueklev hvilke ved omlægning til dels eller ganske kunde undgåes.
Det er betegnende at, alene i Skottedalsklev, skal det være fast regel, at en forsigtig kjører lader hesten hvile 14 – fjorten – gange forinden lasset kan trækkes fra bakkens fod til toppen av samme og har han den rette omhu for hesten, så giver han måske også en håndsrekning når det kniber –”.
Fædrelandsvennen 1.februar 1886:
For nogle aar siden blev der i Øvrebø oprettet en frivillig fattigpleie som, seet hen til sognets Økonomiske kaar, har baaret gode frugter, men da de fattiges antal er stort, og trangen har med de tiltagende flaue tider forøget sig, optog Øvrebø Venstreforening spørgsmaalet: Hva kan der gjøres for at fremme den frivillige fattigpleie?
Man har nu afholdt en basar. Folket ofrede flittig paa lykkens alter, og straks havde man saa mange nummere at trækningen kunde begynde. Da man havde utloddet 20 gjenstande, besluttede man at selge de resterende varer. Dagen begyndte at helde, og provst Thorkildsen holdt paa med at stelde sig til for at forlade forsamlingen, men forinden at hanreiste, sagde han nogle hj ærtegribende ord og paalagte forsamlingen ikke at betragte sin sjæls salighed som et lykkespil, men meget mer bearbeide sin saliggjørelse med frygt og bæven. Derefter solgtes de gjenværende sager, og budene gikk livlig for sig.
Fædrelandsvennen, trolig 1887:
Tirsdag afholdtes en basar på Trættemonens skolehus til fordel for den private fattigpleie i Øvrebø. Efterat stedets sogneprest i en kort tale havde lagt den talrige forsamlede skare paa hjerte hvor nødvændigt, men ogsaa hvor glædesfuldt det er at øve barmhjertighed, begynte den egentlige forretning. Der inkom et beløb af kr. 220,26. Øvrebø Sangforening sang. Sangen var en sand forfriskning og paahørtes af de mange tilstedeværende i den største stilhed.
Fædrelandsvennen, 9. mars 1889:
Et gruelig ulykestilfælde tildrog sig i Øvrebø ionsdags, idet lensmand Hans A. Lie mistede sin høyre haand i hakkelsmaskinen. Fingrene og haanden blev hakket i beder helt op til haandleddet, og armen helt op mod albuen forfærdelig forklemt mellom rullerne. Maskinen dreves ved hjelp av saklt hestevandring, og hva der ikke lidet bidrog til at forværre uheldet ved at hesterne blev skræmt af nødskriget og ikke vilde lade sig stanse. Da maskinen var af ældre konstruktion med faste ruller, var det først efter omkring et kvarters tid man fik armen befriet ved at slaa maskinen i stykker.
Der vil blive et følelig tab for en mand i en lensmandstilling at miste sin høire haand.