ÅRSSKRIFT 2004 – BORGHILD NORDLI

Borghild Nordli – 41 år i helseteneste, av dei 36 år i Øvrebø, Hægeland og Vennesla

Eg er fødd i Bjelland i 1921. Alt i 13 – 14 års alderen var eg fast bestemt på å bli sjukepleier. Grunnen var, trur eg, at eg var så glad i ei nabokone som var utdanne sjukepleiar. Ho sette eg veldig høgt, ho var mitt ideal. Eg var hushjelp hjå dei eit par år etter at eg var konfirmert. Den gongen trong befolkninga ikkje gymnas for å kome inn på sjukepleiarskulen, men folkehøgskule, husmorskule og ei god anbefaling – ein vandelsattest – som eg fekk av ho nabokona, var det som skulle til. Ein måtte vere fylt 20 år for å kome inn på skulen. Det var Norske Kvinners Sanitets sjukepleiarskule i Oslo eg søkte, og vart teken opp som elev etter første søknad.

I verste krigstid, januar 1942, begynte eg. Det var litt nifst å reise til Oslo, men eg fann snart ut at sjukehuset var ein trygg og god stad å vere. Det var ganske bra med mat og tryggare for bombing og sabotasje enn andre stader.

Eg trur nok at me hadde ei meir strevsam og annerleis elevtid enn sjukepleiarstudentane opplever i dag. Me var elevar, hadde meir praksis og mindre fritid. Sjukehusa hadde billeg arbeidskraft av elevane i den tida. Me hadde også mykje teori, dei tre fyrste månadene hadde vi berre teori i forskolen. Så blei me sendt ut på dei ulike avdelingane på Rikshospitalet, Bærum Sjukehus, Dikemark og Kysthospitalet i Stavern. Då hadde me også lekser me måtte gjere om kveldane eller på fridagane. Det var karakterar for kvar avdeling me avslutta, og den siste månaden var det bare teori.

Den siste avdelinga eg hadde som elev, var på føde- og barselavdelinga på Bærum Sjukehus. Eg likte meg veldig godt på fødeavdelinga, der var liv og glede og ei hyggeleg stemning. Så der tentes gnisten til at eg søkte jordmorskule, som eg begynte på etter 1 års praksis på Bærum sjukehus.

Innvielsesfesten etter endt sjukepleiearutdanning var 7. mai 1945. Så sjøl om det var tungt og trist å begynne midt under krigen var det ei stor glede og oppleving å avslutte skulegangen på sjølvaste frigjeringsdagen. Det var ein stor fest på elevhjemmet med tre kull som avslutta utdanninga. Masse folk og mange taler av professorer og andre som vi hadde hatt kontakt med under utdanninga. Vi kunne sjølv invitere foreldre eller andre som sto oss nær. Det var ikkje mange som hadde med foreldra, for det var vanskeleg med reisetillatelse og kommunikasjon like etter krigen. Vi kom til elevhjemmet i tretida om ettermiddagen. Det var ei merkelig stemning på trikken innover frå Bærum, nesten ikkje folk og ingen tyskere å se. Vi tenkte ikkje noe over det.

Det var morosamt då eg fekk gratulasjonstelegram frå nabokona heime, og tenk at ho hadde fått greie på at det skulle vere innvielsesfest. Eg fekk og gratulasjonar frå mor og far. Telegramma vart lese opp ved middagsbordet. Vi var ferdig med utdelinga av det offentlege godkjennings-beviset og nåla og vi sat rundt middagsbordet, det var forresten betasuppe som var hovedretten. Plutseleg vart døra reven opp og ein kom stormande inn og ropte: ”Det er fred, det er fred!!!” Det blei eit heilt rabalder og ut med alle saman frå bordet, frå middagen. På elevhjemmet var det eit flatt tak så vi kunne gå opp der, og skulen ligg på Akersbakken, så vi kunne se over heile byen. Det synet som møtte oss der med dei norske flagga som vart heist, det kan ikkje beskrives! Det var altså så fint! Seinare for vi ned til byen, og der kan du tru det var liv! Blendingsgardiner, bilete av Quisling og Hitler blei kasta ut av vindauga og på bålet midt på Karl Johan. Politiet reid rundt på hestar som var heilt dekka av norske flagg. Å, for et styr, det kan ikkje beskrives! Vi var bekymra for korleis vi skulle kome oss på trikken og tilbake til Bærum. Det var jo veldig spennande, ville tyskerane gjere motstand? Men det heile gjekk jo veldig greit og vi var vel heime utpå natta. Men den natta var det ikke godt å få sove.

Søster Borghild utenfor jordmorskolen ved Haukeland sykehus, Bergen, 57 år etter utdanninng.

Eg valde Bergen jordmorskule og byrja altså der etter eit pliktår på Bærum. Jordmorskulen varte i 12 månader, uten ferie! Det var ikkje vanleg å fylgje skuleåret med fri i jula, påske, pinse og andre heilagdager slik som nå. Men likevel, der trivdes eg veldig godt. Me budde saman på skulen og me fekk eit veldig godt miljø. Det var sers mange fødslar det året – fredsborna kom – det var over 3000 fødslar! Dette var året etter at krigen slutta, så det var born av alle slags nasjonalitetar – britiske, russiske, tyske, franske, svenske og amerikanske. På fana som vi bar i 17. mai toget hadde vi laga ei teikning av babyar med flagga til dei ulike nasjonane og teksta ”FN’s folkemottakere 1946.” (Se bilde på neste side).

Etter jordmorskulen var eg så heldig å få jobb på Bærum sjukehus på fødeavdelinga der eg var i 2 år. Deretter var eg 1 år i Sverige på ei stor fødeavdeling på sjukehuset i Borås. Det var ei lærerik tid. Der tok eg mot Sverige’s største barn, 59 cm langt og 6,2 kg. Hendinga sto det skrive om i Aftenposten i Oslo: ”Sverige’s hittil største barn født i Borås!”

Men så byrja eg å lengte attende til Sørlandet. Mor mi var svært sjuk den tida, så eg ville gjerne vere nærare heime. Gjennom kjente fekk eg spørsmål om å søke sjukepleiarjobben i Øvrebø då den stillinga hadde vore ledig ei stund. Eg bestemte meg så for å prøve meg som sjukepleiar på landsbygda. Eg kom til Øvrebø 4. januar 1950, til Greibesland der sanitetsforeningsstyret hadde fått ein liten hybel, berre eit lite rom, til meg. Eg hugsar at eg tykte det var veldig i utkanten av kommunen med dårleg rutesamband og ingen telefon! Det var naboen som måtte varsko meg når nokon ville tale med meg. Eg kan sjå det for meg ennå. Nabokona sto og blåste i en lur, og var det ein lang ljod var det til meg det var telefon. Men elles var det formannen i sanitetsforeninga som bestemte kor eg skulle pleie.Og den løna eg hadde var innsamla penger. Ein stor kompebasar på Greibesland om hausten gav mange pengar.

Det var lite eg hadde bruk for hybelen, for det meste av tida var eg ute i pleie. Den dagen eg kom til Greibesland, sto det allereie ein mann på tunet som skulle hente meg!! Eg fekk berre sette inn kofferten og ta med meg det eg trong mest. I den tida var det ingen gamleheim, så eg kunne bli fleire veker på ein plass i pleie hos den gamle, sjuke.

Det var på den tida at penicillinen vart teken i bruk. Då doktoren høyrde at det var tilsett sjukepleiar, var det ofte mange plassar at eg måtte avstad og sette sprøyter, og så tilbake i arbeidet med å pleie. Det var ikkje så mykje snø den vinteren, så eg brukte sykkelen mykje sjølv om det var glatt og kaldt. Uff ja, det var så eg angra på at eg hadde flytta frå Bærum, med fin leilighet og ordna arbeidstid.

Helsestasjonen for speborn og småborn vart starta i mars 1950 på Mølla gamle skule. Det vart nok litt ”kaotisk” første gongen, – eg var jo ikkje vant til å organisere slikt. Det møtte fram så mange og eg hadde ikkje tenkt på timebestilling. Men barnelege Benestad tok alt så med ro og det gjekk greit til slutt. Og det synte jo at folk hadde tillit til og tru på dette nye som vart innført.

I den tida var det ikkje helsesøster. Først i 1963 vart det tilsett ei helsesøster i Vennesla, Øvrebø og Hægeland. Så var det å reise rundt på skulane, vekt og lengde skulle kontrollerast, og doktoren undersøkte ein gong i året.

Den sumaren, 1950, tok eg sertifikatet. Eg var vel kanskje litt framsynt og tenkte at dette måtte bli framtida. Bil torde eg ikkje tenkja på med det første, då det ikkje kom på tale med støtte korkje frå sanitet eller kommune. Eg hadde rett nok 15 kroner i året i godgjersle for sykkelen og 300 – 400 kroner i månaden i løn! Men då ein norskamerikaner skulle reise tilbake til Amerika fekk eg kjøpt bilen hans billeg. Ellers måtte eg slutte, det var så tungt med all den syklinga, og lang tid tok det også. Eg vart nok rekna for å vera litt stormannsgal kanskje, men det var jo heilt meiningslaust å måtte reise rundt til alle døgnets tider og i alle slags ver på sykkel og ski. Men den vinteren, 1951, då eg hadde fått bilen kom det så mykje snø at eg måtte sette den bort og då måtte eg ta fram skiene. Det hendte nok at dei kom og henta meg med sluffe og hest, men for det meste måtte eg bruke skiene. Vegane vart brøyta til uti januar, men så måtte dei slutte. Det var ikkje framkomeleg til Homstean. Det var så mange som vart sjuke, serleg dei gamle. Eg vart kjend med Hanna Upsahl, ei gamal sjukesyster som hjelpte til med å passe ei sjuk kone på Mushom. Du verda så god ho var med dei sjuke. Eg lærte så mykje av henne. Ho var så roleg og god med dei gamle. Ei myndig dame, men samtidig så audmjuk og god med dei. Men alle vegar var det sjuke folk. Ein gong var eg borte i Gumpedalen hos nokre sjuke. Då kom det telefon i 10-tida om kvelden at eg måtte kome til Mushom. Eg hadde gått på ski til Gumpedalen og hadde ikkje anna måte å kome meg til Mushom på. Heldigvis var det så fint måneskin, eg tykkjer endå eg ser det for meg. Eg gjekk ned til Under Åsen og opp til Åsen, til Stallemo og over Hægelandsvatnet og opp lia til Mushom. Det einaste eg kunne gå etter var skispora etter skuleborna, og så var det heilt klart og måneskin, elles hadde eg ikkje funne fram. Eg høyrde elgane gjekk i skogen like ved og var nok litt redd, men kom fram til Mushom i halv ett tida. Slik var det. Det var både natt og dag eg måtte ut. Men eg følte aldri anna enn at det var slik det skulle vere, ein visste ikkje om noko anna. Ein måtte gå til ein var ferdig, det var ikkje klokka som bestemte. Overtid visste me ikkje kva var.

Eg kunne bli i lange tider og stelle dei sjuke, ja, ein plass var eg i 2 – 3 månader og hadde nattevakt! Men du verda så fin ei oppleving det likevel var. Eg kan enno sjå føre meg dei fine vårmorgonane, fuglesongen var spesielt fin der på Lolandsbakken. Eg har så fin ein engelsk brodert duk som eg fekk av Signe, ho eg pleia. Ho var så flink i handarbeid og hadde sjølv brodert den.

Men elles kunne oppgåvene vere svært varierte. Det hendte at eg stelte fjøset når dei som skulle ha gjort det var sjuke. Ja, eg hugsar at eg tok i mot ein kalv ein gong.

Det hende også at eg måtte hjelpa til når det hadde hendt ulykker, noko som kunne vere ei stor påkjenning.

I 1952 gifte eg meg med Olav Nordli og flytta inn i det huset eg bur i nå.

Her i Stallemodalen var det så moro for eg følte at mange hadde tiltru til meg.

Eg vart bodsendt både til folk og fe, ja, endå til var det ein som stolte meir på meg enn på røntgenfoto: Ein mann, han gamle Jørgen, hadde skada foten sin då hesten trødde på han – og eg vart bodsendt. Eg sa at dersom han ikkje vart betre dagen etter, så måtte han nok heller vere med meg til byen slik at me kunne få teke røntgenbilete. ”Eg vil så mykje heller at du kjem ut og ser på den”, svara mannen.

Han gamle læraren her i bygda hadde så gjæv hest, Vesle Lassi, som han var så umåteleg glad i. Ved eit uhell hadde den fått eit sår. Han hadde visst hatt dyrlege til å se på dette såret, men så ringa han opp til meg om eg kunne kome å stelle det. Ja, det gjekk greit, etter nokre skiftingar var såret grodd. Mannen ville betale meg, men eg ville ikkje ta i mot. Eg tykte det var betaling nok å sjå den overlykkelege mannen. Men dagen etter kom han med ein fin blomst til meg. Det var jo moro, og nesten så eg var kry då han sa: ”Eg trur du er den første dama eg har gitt blomster!”

Ei skulegut skulle skrive stil om ”Eit uhell”. Og han skreiv at han hadde vore ute og klatra i eit tre og vore uheldig å ramla ned og slo hol i hovudet. ”Men det gjorde ingenting, for pappa køyrde meg berre ut til jordmora og så sydde ho det saman att.” Så det gjekk så greit. Heldigvis var det nokså lett å få tak i lege. Mange gonger fylgde eg pasienten dit eller til sjukehuset.

Blant borna var eg populær for det var eg som kom med babyane. Eg minnest at ein liten gut på 4 – 5 år spurde om han kunne få ein baby dersom han vaska bilen min. Og det lova eg, då eg visste at mor hans venta baby. Og guten vaska så skummet skvatt og var så fornøgd og glad. Og ein bror fekk han. Seinare då han fekk ei syster var det guten sa: ”Det er noko forunderleg rart med søster Borghild. Nå skal ho ned til Nodeland på stasjonen og hente ein baby igjen.” Ei lita jente ynskte så inderleg at det var ei lita syster ho skulle få, men det vart ein gut. Då sa ho til den eldre broren: ”Du kan berre ha ”duten” du, eg skal nok få ei ”nente” av Borghild.” Ho gjekk til og med i svevnen og skulle henta jente. ”Kor skal du hen?” sa mora. ”Eg skal ut til Borghild og henta ”nenta”!” Men så etter eit par år fekk ho ei syster og då kan du tru ho vart glad. Eg kan aldri gløyme ho kom ned til meg. Mora hadde steikt smultringar dagen før. ”Ja, var det ikkje det eg tenkte, nå kjente jenta mi lukten av smultringar og kom til meg.” Etter det var det så stas med meg. Ein gong seinare var ho med meg i bilen, eg skulle setja ei sprøyte ein stad. ”Du, når eg blir stor skal eg bli som deg og då er du sa gammal at eg kan vel få den kofferten din med alt det rare i, — og bilen din også!”

Ja, sjølv mine eigne born hadde sine meiningar om kor borna kom frå. Var eg lenge borte hadde eg reist langt. Ein gong som det tok lang tid, sa guten min då eg kom heim: ”Måtte du heilt til Amerika for å hente denne babyen?”

Eg har også eit barndomsminne frå då eg var 6 år: Jo, da kom jordmora heim til oss med ein liten bror ”i veska”. Eg trudde heilt sikkert at det var jordmora som kom med han. Eg vart så begeistra for den jordmora, det kan ikkje beskrivast – slik skulle eg bli når eg vart stor! Men så kan eg også minnast at eg vart lei skrikinga av han broren min. Og da var det eg hadde sagt til mor: ”Eg tykkjer jamen det er stygt av Asborg (jordmora) å gje bort noko ho ikkje vil ha sjølv! Kan me få bytta han?”

Nei i den tida var det eit stort mysterium for borna om korleis babyen kom til. Var det storken eller jordmora? Heilt fram til 1950 – 60 talet skulle det haldast hemmeleg. Me minnast dei barnetimane Anne Cath Vestly hadde i radioen – det var langt utpå 1950-talet. Ho fekk mykje kritikk då ho opent fortalde om Ole Alexander fille-bom-bom-bom og mora hans som hadde baby i magen. Det passa ikkje å seie slikt – heilt forferdeleg!!

I 1955 slutta eg som sjukepleiar. Susanna Ilebekk som var distriktsjordmor gjekk av for aldersgrensa. Eg søkte stillinga og fekk den. Så sjølv om ei overjordmor sa at ingen kunne tene to herrar, med det meinte ho at ei jordmor ikkje måtte vere gift, så fann eg ut at det kunne gå likevel. Men av og til kunne det vere vanskeleg for meg som hadde eigne born og som måtte vere borte lenge av gongen når nokon skulle føde. Eg fortalde at eg måtte av stad og hjelpe konene som var sjuke, men det var ikkje så lett når guten min sa: ”Du kan ikkje tru så fælt det er for meg når du gjeng til sjuke koner!”

Stillinga gjaldt både Øvrebø og Hægeland då, men etter 1963 vart den slått saman med stillinga i Vennesla då jordmora der vart sjuk og måtte slutte. Dei fyrste åra, då det berre var Øvrebø og Hægeland, var det ikkje så mange fødslar, ca. 20 – 30 i året. Likevel var ein bunden og måtte vere heime og passe på telefonen. Det hende ikkje så reint sjeldan at eg var lei heile telefonen. Men då Vennesla kom til vart det fart på fødslene, nokre år hadde eg over 200 fødslar i året! Men venndølane var liketil og greie folk å ha med å gjere, så det gjekk greit.

Dei fleste fødslane var på klinikk og fødeavdeling, men nokre heimefødslar hadde eg. Særleg hugsar eg at i 1959 var det ein epedemi med fæle svullar, og då var det fleire som heller ville føde heime. Å vere jordmor er eit veldig gildt og interessant arbeid, men og ansvarsfullt og krevande. Du har ansvar for to liv, og ofte er det langt til doktor og sjukehus. Då må eg seie som sjømannen som var ute i stormver: ”I slike netter får du bøner, Gud!”

At jordmora blir kjent med pasienten før fødselen med kontroll og anna råd i svangerskapet er veldig viktig. Den fødande må føle seg trygg og lære litt om fødselens gang. Eg tykte det var ei veldig grei ordning då mannen eller veninna av pasienten kunne vere med under fødselen. Ein kunne sjå at pasienten slappa betre av. Først i 1970-åra byrja vi med svangerskapskurs. Det var ikkje så vanleg i den tida og mange meinte at dei ikkje hadde høyrt noke så galnesleg. Men mange møtte opp. Det var jordmor, helsesøster og fysioterapeut som hadde ansvar for kurset. Fysioterapeuten hadde ei svært viktig oppgåve: å læra pasienten å slappe av. Jordmora hadde om svangerskapet, fødselens gang og barseltida. Mennene var også med på kurset, og at dei fylgde godt med skjøna eg etter ein time me hadde om tida etter fødeselen. Den er ofte vanskeleg for mødrene. Dei er trøytte og nedstemte, så eg sa til mennene at det måtte endeleg vere snille og flinke til å hjelpe til i den tida. Då var det ein som spurde: ”Kor lenge må me vera så snille?” Det vart mykje moro ut av spørsmålet, men me vart einige om at dei alltid skulle vere snille og hjelpsame med kvarandre.

Men så i 1984 vart eg oppsagd og distriktsjordmora blei borte. Alt må forandrast på for tida. Nå er ho kome meir inn i helsesektoren og driv med kontroll på gravide og nyfødte og heiter kommunejordmor. Og det er absolutt ein positiv jobb. Det er slutt med heimefødslar. Korkje familien, bustad eller samfunn er lenger innstilt på slike heimlege begivenheter. Men det var koseleg med heimefødslar når eg tenkjer tilbake – for ei glede når alt var vel over. Å høyra første skriket frå babyen var den finaste lyd eg høyrde. Ein fødsel er jo ein naturleg funksjon og i 95% av gongene går den jo heilt normalt. Men god kontroll i svangerskapet er viktig og då kan ein som oftast få den hjelpa som er nødvendig for at alt skal gå bra.

Kor mange born eg har tatt i mot er eg ikkje heilt sikker på, men over 2000 – ca. 2500 er det sikkert. Også 6 borneborn har eg fått hjelpt til verda. Eg slutta som kommunejordmor i 1986.

ÅRSSKRIFT 2004 – FATTIGDOM

Fattigdommen var stor i bygda, og her kan du lese utdrag fra div. protokoller.

Fattigdommen var stor i bygda og mange trengte hjelp. Fattigkommisjonen hadde mange ulike oppgave. Noen av de sakene den måtte ta stilling til i 1885 kan du lese om her (utskrift fra protokoll v. Ruth Brenna/Lars A. Ilebekk):

Skriv fra Lister og Mandals Amt 28/3:

I Anledning af Fattigkommisionens Skrivelse af 23^de dennes meddeles at jeg, efterat have indhentet Distriktlægens Erklæring, som ikke medfulgte fra Fattigkommisionen, samtykker i, at Udgifterne ved Forpleiningen af n.n. indtil videre udredes af Amtkassereren med de 4/5 dele. Hans alder bedes opgivet hertil og ligesaa hans Haandtering eller Skilling.

 

Fra Hægelands fattigkommision 30/3:

Vedlagte Reseft er os tilsendt fra Elefantapotheket i Kristianssand, men det antages at maa være feilagtig da den Person der har bekommet Medicinerne antages at høre til i Øvrebø, hvorfor den oversendes den ærede Fattigkommision til iagttagelse og om dens paalydende Beløb Kr. 2,05 maa blive indbetalt til vedkommende av Øvrebø Fattigvæsen.

 

Fra Oddernes Fattigkommision 5/4:

Sendt de ¾ af det Øvrebø Fattigvæsenets udlagt beløb kr. 25,00 til n.n med

75. 18,75.

 

Fra Kassereren ved Eg Asyl 16/4:

Da Asylet ikke har erholdt nogen Meddelelse om at Lister og Mandals Amt har givet sit Samtykke til at overtage med 4/5 dele Forpleiningen af  n.n. oversendes den vedlagte Regning den ærede Fattigkommision. Forsaavidt Amtet har overtaget Forpleiningen bedes Regningen tilstillet Hr. Stiftamtmanden.

 

Fra Elefantapotheket 7/5:

I henhold til anmodning i brev af 23^de f.m., tillader jeg mig hoslagt at oversende Fattigkommisionen den omskrevne Regning med bilag paa medicin til n.n. til beløb kr. 2,05 hvilket bilag paa grund af feilskrift af Lægen sendt Hægelands fattigvæsen i stedet for Øvrebø.

 

Fra Løveapotheket 4/5:

Anholder om indbetaling af det ærede Fattigvæsens Regning for 2^det kvartal 1884 med i alt Kr. 6,90. Regningen for 4^dekvartal er bleven indbetalt, hvorimod ikke for 2^det kvartal.

 

Fra Kristianssands Fattigkommision 4/5:

Herved opgives Fattigvæsenets Udlæg i 1^te kvartal 1885 for n.n.:

Transport til Byens Sindsygeasyl                                            kr. 2,20

Bevogtning i Asylet                                                                ”  4,80

Forpleining i Asylet fra 2^dre til 4^de Marts i 3 Dage a 1,60                 ”  4,80

Anmodning om refusjon.

 

Fra Direktøren for Eg Asyl 17/5:

Herved meddeles at den for Øvrebø Sogn indlagte n.n. igaar eftermiddag 16^de Mai Kl. 4. fik Anledning til at aflive sig selv ved Hengning. Hans Enke er underrettet.

 

Fra Mandals Fogderi:

Af Lendsmanden modtaget Kr. 97,60 for den herfra Øvrebø Fattigvæsen til Amtet indsente Regning over udlagt for n.n.’s Kur og Pleie i Kristianssands Sygehus.( Beløbet er overleveret Kassereren den 14/5 med Kr. 97,60.)

 

Fra Hægelands Fattigkommision:

Nærværende mnd Bilag tilbagesendes Øvrebø Fattigkommision med bemerkning: Det omskrivne beløb Kr. 0,50 kan efter den Kjenskab vi har til tingen ikke anvises. Er ikke det omskrivne beløb indbetalt i 1887 og hvorfor er det ikke os tilstillet før ?

 

Fra Forvalteren ved Eg Sindsygeasyl:

Jeg har herved at meddele at den afdøde n.n.’s tilhørende tøi beror til afhentning ved asylet snarest. Vedlagte fortegnelse bedes Kvitteres og tilbage sendt. Ønskes tøiet sendt til dem, bedes mig oppgivet adresse til Mosby.

Fortegnelse over n.n.’s Efterladenskaber: 2 Jakker, 2 Vester, 2 Buxer, 2 Sjorter, 3 Underbuxe, 3 par Strømper, 1 par Sko, 1 par Buxesele.

 

Fra Hægelands Fattigkommision 12/10:

Hægelands Fattigvæsen har anvist og udbetalt en Regning fra Distrigtslæge Didtrichsone for reise og Diæt til n.n., 8^de Januar d.A. med beløb Kr. 2,00 er to Kroner. Der ventes Refunderet Hægelands Fattigvæsen snarest mulig.

 

Fra Kristiania Fattigkommisions Kontor for hjemstavnundersøgelse:

Den 11^te dennes er Pigen n.n. indlagt i Rigshospitalet som lidende af Syphilis. Angjeldende har forklaret, at hun, for omtrent 2 Aar siden laa paa Sygehuset i Stavanger og derfra blev hjemsendt til Øvrebø, hvor hendes forældre Gaardmand n.n. og Hustru n.n. bo. Her til byen kom hun fra Laurvig August maaned d.A. Ved at meddele Ovenstaaende tillader man sig at udbede Oplysning om Angjeldende erkjendes Hjemstavnsberettiget i Øvrebø.

ÅRSSKRIFT 2004 – HELSEINSTRUKS

Borghild Nordli fant en instruks om helseforskrift som du kan lese her.

No 7

I n s t r u x

for Øvrebøe Præstegjelds Sundhedscommissions Opsynsmænd.

Øvrebøe Sogn. Ole Olsen Nordlie for gaardene Greibesland, Rollestad, Nordlie, Liene.

1. Opsynsmanden haver strax, og ellers saa ofte han finder det fornødent og Leilighet dertil gives, samt i det mindste en Gang om Maaneden, at foretage Husbesøg i sit District, for at formane beboerne til Reenlighed, saavel legemlig som i og omkring deres Huse, til Maadelighed i Mad og Drikke, til at afholde dem fra Drukkenskab og skadelige Fødemidlers Nydelse, samt til at vogte dem for Forkjølelse; og for øvrig være opmerksom paa alt hva som paa nogen Maade kan have skadelig Indflydelse paa Beboernes Helbred.
2. Finder Opsynsmanden saadan Formaning frugtesløs haver han straks derom at gjøre Andmeldelse til Formanden, for at Commisionen kan drage den Forsømmelige til Ansvar.
3. Han vaager over at den 8 § af den provisoriske Anordning af 13 April 1832, nøiagtig, efterleves. (Denne § befaler, at enhver Husfader, eller den som træder i dennes Sted, for vedkommende Opsynsmand ufortøvet anmelder ethvert mistænkeligt Sygdomstilfælde og plutselig Dødsfald.)
4. Saa ofte saadan anmeldelse skeer, eller han paa anden maade kommer til Kundskab om noget mistænkeligt Sygdomstilfælde, eller plutselig Dødsfald, i sit District, haver han strax derom at anstille fornøden Undersøgelse og øiebliklig at meddele Formanden Oplysning.
5. For øvrig haver han samvittighedsfuld at iagttage alt hva den provisoriske Anordning af 13 April 1832 bestemmer, samt hva Sundhedscommisionen, eller den enkelte Medlem paalægger ham, saafremt han vil undgaae den lovbestemte Straf.

Sundhescommissionen for Øvrebøe Præstegjeld den 19 nd Septr 1832.  

G.Smith

sogneprest                                                                           

*********

ÅRSSKRIFT 2004- ILEBEKK KVINNEFORENING II

Anders Wehus skrev om Ilebekk kvinneforening til 100-års jubileet.

Til Iglebæk kvinneforenings 100 års fest 18 – 3 – 1984

Påskemorgon då frelsaren opp av grava stod var kvinner dei første som fekk det bod: Fortell at eg er oppstanden.

Og kvinnene gjekk og fortalde alt, til brødre og søstre og fleire med, så alle skulle få del i det, som har med vår frelse å gjere. Og då han føre si Himmelferd, gav læresveinane den siste ordre: Forkynn evangeliet for alle folk, ætter og tungemål, der skal de vere min tolk.

Og lovnaden fekk dei i same stund: Eg alltid vil vere med, og gjeve dykk mot og signing og råd, og veit at dykk står på sikker grunn, så lenge verda står.

Evangeliet spreidde seg meir og meir, snart til Makedonia og Rom. Og etter som tida gjekk det nordover kom, også til heimlandet Norge. Som Blix segjer: ”Du sende ditt ord til Norges fjell, og ljos over landet strøymde”.

Og mange tok i mot det glade bodskap og samlast til bøn og arbeid. Dei sa: Dette må vi dele med andre, noen fikk serskildt kall frå Gud til å vandre, – til fjerne land – fortele om Jesus så dei bergast kan, frå hedenskapet det mørke.

Misjonsselskap blei stifta, misjonærar sendt, til Zulu, Madagaskar og China. Men det gjekk både vinter og vår, før den første hedning blei døpt – det segjest i fjorten år -.

Men trass motgang og sakn, misjonærane heldt fram, i tru og von,  – ditt rike må vekse fram -. Martyrer sitt minne vil lyse klart, i vemod i farne år -. Det er som ein haustvind som sukkar sårt -, men varslar om betre vår.

Men å sende misjonærar til fjerne land, kosta pengar og offer og sakn, og derfor samlast kvinner til bøn og arbeid, for at evangeliet skulle nå lenger.

I dag går vi tilbake hundre år, og minnast dei første som byrja kvinneforening i bygda vår. Det var i det små, med bøn til Gud, om signing og helse til dei som drog ut – og framgang og vekst for Guds rike. Dei samlast i stovene, karda og spann, og laga så mange slags varer. Så selde dei lodder, og pengar kom inn, – og glade blei og dei som vann. Ja, folk kjøpte lodder og skreiv seg på bok, dei kom frå gardane – ja, mest frå kvar krok – i von om gevinster å hente.

Og midler blei sende til fjerne land der misjonærer arbeidde så godt dei formådde.  Dei gav med glede ei hjelpande hand, der sjukdom og hedenskap rådde.

Og kyrkjer blei bygd og hedninger døpt, og ordet om riket gjekk fram. Og sidan har takk ifrå frelste der ute nådd oss i vårt heimlege land. Og takken gjekk også til Gud, som sende livets ord, frå oss her i det høge nord.

Ja, kvinneforeningane i Norge har frå første stund, vore med og gjeve misjonsarbeidet ein økonomisk sikker grunn. Og slekt etter slekt har fortsatt der dei gamle slapp.

Me bøier vårt hoved for alle dei som glad – følgde kallet til arbeid her heime år etter år. Til dei frå bygda vår, som nå er borte, ein minnekrans me bind, om deira panne i dag.

Mi gratulerer kvinneforeninga med dei hundre år, og er glad for at yngre krefter vil halde fram, etter som tida går.

Så samlast me alle i takk og lov, til Gud som har hjelpt til i dag. Og veit at han også i dagar som kjem, vil signe vårt Misjonslag.

 

*********

ÅRSSKRIFT 2004: ILEBEKK KVINNEFORENING I

Ingebjørg Bergland:

Ilebekk Kvinneforening

Ilebekk kvinneforening kan i år feire 120-års jubileum i det den ble stiftet i 1884!

I 1970-årsberetningen står nevnt navnene på syv kvinner: Karine Loland, Ingrid O. Røstad, Tørborg O. Upsahl, Mari O. Røstad, Mari G. Røstad, Gurine Skottedal, Ingeborg K. Wehus. En antar at disse var de første medlemmene. Sener kom flere med: Steivor Ilebekk, Anne B. Ilebekk, Anne A. Ilebekk, Guri Mushom, Lisa Iglebekk.

Andakt på møtene ble holdt av kvinnene selv, og ellers arbeidet de med forskjellige håndarbeider. Det fortelles at for å få ull til å spinne garn av, gikk to av kvinnene, Mari O. Røstad og Mari G. Røstad, til fots, om vinteren, til Mosby og videre snarveien ut Otra på isen til byen, og dro på en kjelke. Så kjøpte de en sekk ull og gikk glade hjem igjen. Ulla ble delt ut på foreningsmøtet og den spant de hjemme. Så strikket de sokker, vanter, pulsvanter og annet.

Også barna deltok. På den tiden var det ingen egen barneforening, men de tok småjentene med seg. Og på den måten ble de interessert i Guds rikes arbeid. Opplysningene fra de første tidene er dessverre sparsomme.

Fra 1916 ble det skrevet en kassabok. Mellom linjene, så vel som på linjene, kan en lese en del historie. De begynte tidlig med basarer og auksjoner, og innimellom hendte det at de solgte ferdige arbeider på møtene, om noen skulle trenge det. En skjorte ble for eksempel solgt for 3 – 4 kroner. Pengene som kom inn ble fordelt mellom forskjellige organisasjoner, både ytre- og indremisjonen. I 1930 ble det enstemmig bestemt at pengene skulle deles mellom NMS (Det Norske Misjonsselskap) med en halvdel. Santalmisjonen (nå Normisjon) og Kinamisjonen (nå Misjonssambandet) delte den andre halvdelen. Siden har fordelingen vært slik.

Utbyttet på de første basarene kunne være svært forskjellig. Den første som vi vet om med sikkerhet, ble holdt i 1916. Kanskje har de hatt basar før også. Utbyttet ble oppgitt til å være 87,47 kr. Alt to år senere er beløpet kommet opp i 464,86 kr., og balanserer noenlunde likt fram til 1926. Men mellom dette årstall og til 1941 kan en forstå at det var trangere tider. Da ligger beløpene mellom 100 og 200 kr. pr. år. Basarer ble holdt under hele krigstiden med unntak av 1944. Antakelig fordi de ikke hadde greid å skaffe varer til utlodningen. I de senere år har basarbeløpene vart 12. – 15.000 kroner.

I 1946 ble første kvinnestevne holdt i Homstean bedehus. De første årene alternerte stevnene mellom Øvrebø og Hægeland. Senere er det blitt slik at hvert sogn arrangerer hver for seg.

I de senere år er det blitt ført møtebok. Av den kan vi finne ut hvem som har vært i styret, vært formann eller kasserer en del år tilbake i tiden. De første som er nevnt er Susanna Ilebekk og Tørine Upsahl. De var henholdsvis formann og kasserer i ca. 25 år! Etter dem fulgte Marie Wehus som formann i 16 år, fra 1959 – 1975. Da overtok Margit Ilebekk fra 1975 – 1983. Før den tid hadde hun vært kasserer og sekretær fra 1966. Av andre kasserere nevner vi: Gudrun Hannås, Esther Djupesland, Olga Almedal, Nora Lian og Grete Marie Ilebekk.

I 1979 fikk foreningen en fin økning i antall medlemmer, i det fem unge husmødre sluttet seg til. Senere er de unge blitt flere. De har sine møter om kvelden, de eldre om formiddagen en gang i måneden. De unge kaller seg ”Tilhengeren”. Ved 100-årsjubileet var formann og nestformann valgt blant de eldre, mens de yngre hadde kassereren og en ”stelte med håndarbeidene”. Når det gjelder praktiske gjøremål som basarer og festkomite stiller de villig opp.

Etter som tiden har gått har de overtatt alt arbeid. I dette jubileumsåret måtte de eldre trekke årene inn. Ettersom det bare var tre medlemmer igjen, ble deres del av foreningen lagt ned.

Kvinnene som startet Ilebekk Kvinneforening i 1884, hadde visjoner langt utover Norges grenser. En må beundre deres iver og pågangsmot. ”Kom gi oss samme mot og kraft som fedrene har hatt”.

Ilebekk kvinneforening 1971:

Bildet er tatt hos Margit Ilebekk, mandag 15. mars (etter møteboka).

 Fra venstre bak står: Ingrid Olsen (misjonær), Agnes Ilebekk, Tordis Abelseth, Klara Ilebekk, Olga Skuland, Jenny Solberg, Olga Løvås, Martha Eikås, Marie Wehus.

Foran fra venstre: Susanna Ilebekk, Tørine Upsahl, Inga Ilebekk.

(100-årsjubileet ble markert med en fest på Homstean bedehus søndag 18. mars 1984. Anders Wehus hadde skrevet og leste opp en prolog (se nedenfor). Som talere deltok Selma Åsen fra NMS, Gro Holm Rypestøl fra Santalmisjonen og res.kap. her i Øvrebø, Terje Bestul. Åseral musikkor sang. Frammøtet var godt med deltakere fra hele soknet. Bedehuset var nesten fullsatt.)

*********

ÅRSSKRIFT 2004 – SANGESLANDSVANNET

Minner fra Sangeslandsvannet en vårdag i 1990

Artikkelen er basert på en samtale jeg (Øyvind G. Føreland) hadde med Magnar Dale, 28. april 1990. Samtalen ble tatt opp på en bærbar båndopptaker. Magnar døde sensommeren 1992, godt og vel 62 år gammel.

Det er lørdag 28. april, og klokken er så vidt passert 07:00. Jeg sitter ved Sangeslandsvannet, nede i Molvollkilen, (nr. 1 på kartet) på båtplassen (2) som hører til gården Monen her på Sangesland. Været er aldeles nydelig! Det er omtrent vindstille, bare forsiktige krusninger bryter den speilblanke vannflaten. Sola skinner fra en aldeles skyfri, dypblå himmel. Selv temperaturen er bra, til tross for at det er en tidlig vårmorgen. Jeg sitter ikke her alene og koser meg, men sammen med sambygdingen Magnar Dale. I går kveld var Magnar og jeg en rask tur borte på vannet og satte ut to fiskegarn. Nå er vi selvsagt svært spente på om det er noe i garnene. -Hva tror du Magnar? – Ja, jeg tror nok det er fisk i dem, det er jo tida for garnfiske nå. -Hvor mange fisk tror du vi greier å få på de to garnene? – 15-16 stykker må vi jo regne med. -Jeg vil legge på til 18-19. Når det gjelder vekta på den største fisken, vil jeg tippe 375gram. Hva tror du Magnar? – Jeg går noe høyere, bortimot halvkiloen, det tror jeg nok kan skje. -Skal vi ta et lite veddemål, Magnar. Nå har vi jo på tapen hva som er blitt veddet? – Det kunne jo vært gøy. Skal vi vedde om at den som taper holder den andre med tobakk i tre uker? – Ja, det kan vi godt, (Magnar åpner latterdøra ), det er greitt det! Nei, jeg tror vi tar den del av saken som en fleip! Magnar Dale er ingen ungdom, men han er jo ikke gammel heller. -Hvor gammel har du blitt? – Nå er jeg godt fylt 60! -Har du fisket mye her i området rundt Sangeslandsvannet? – Jeg har dradd mye fisk her i vannet, men da var den ikke så stor. Ørreten har blitt mye finere i de senere årene. -Husker du den største fisken du har fått i Sangeslandsvannet? – De største jeg har fått er vel på ca 300gram. -Når fikk du interessen for å fiske? – Fiskeinteressen har jeg hatt siden jeg var en guttunge, og jeg har fisket mye opp gjennom årene. Ikke bare her, men før vi flyttet til Øvrebø. Jeg kommer fra Klepp som ligger i nedre enden av Oggevatn. I Oggevatn var det også mye fin fisk, og det var der jeg begynte å interessere meg for fisking. Etter at vi flyttet til Øvrebø, har jeg prøvd meg rundt i forskjellige vann og tjern i området. Jeg har funnet ut at fisking er en veldig fin avkobling, både å gå i skogen, og med fiskestanga. Det ble mye å fiske med stanga fra land. Det er i grunnen det jeg er mest vant med. Særlig fluefisking! -I østenden (3) av Sangeslandsvannet, rett innenfor badeplassen er det 3 små tjern. Har du fisket i disse? – Ja, men ikke i de senere årene. Da begynte jeg å trappe ned fiskingen, og det begynte også å minke på fisken der. Mens det var godt med fisk der, fikk jeg mye fin fisk. I tjernet som ligger nærmest badeplassen har jeg fått fisk på godt halvkiloen. Det var en nydelig fin fisk. –Helt i vestenden (5) av Sangeslandsvannet, et godt stykke oppe i heia ligger Gullringstjønna (6). Der mener jeg å ha hørt at du har fått en ganske svær ørret. Hvor stor var den fisken Magnar, og ca hvilket årstall var det? – Ja, Gullringstjønna er et velkjent tjern, og der var det stor, fin fisk. Det må ha vært i begynnelsen av 1960 kunne jeg tro, for da var fisken på det fineste når det angikk størrelsen. Den største jeg fikk var 14 hekto. Mange ganger jeg var her og fisket, fikk jeg opptil 3 stykker på dagen som løste kiloen. Det var mye på flue jeg fisket da. Dette har vært et gildt tjern, men i de senere årene har det virket veldig dødt. Så jeg tror ikke det er mye fisk igjen, viss det er noe igjen der nå. -Er det noen spesielle episoder du husker fra dine fisketurer her ved dette tjernet? – Ja, det gjør jeg! For det første ligger Gullringstjønna litt avsides til. En gang jeg kom og skulle fiske, gikk jeg opp på fjellene som ligger ganske høgt over tjernet Jeg hørte noe som plasket så skrekkelig nede i tjernet. Jeg tenkte det var kommet folk der med båt, men så viste det seg at det var en stor elg som lå uti tjønna og badet seg. Jeg tenkte da at nå har han skremt vekk hele fisken for meg så jeg ikke får noen, men jeg fikk fisk den gangen også. Deriblant var jeg borte i en stor ål som hukket på, det var på beitemakk jeg fisket. Ålen gikk midt uti tjernet, og da greidde jeg ikke å holde den lenger. Der ute fikk han slitt snøret for meg. -Fisket du med forholdsvis tynt snøre, eller tror du det var en sværing du hadde på kroken? – Ja, jeg brukte jo tynne snører, for de var så gode å kaste med, men jeg var alltid litt forsiktig når fisken løp ut, at jeg ikke var for hard med dem. Dette var nok en sværing, det er jeg sikker på. Jeg tror denne ålen må ha vært på godt et par kilo. Når de biter på, er de harde på snøret den første stunda. Jeg skulle nok hatt grovere materiell for å fått den opp. –Du nevnte et par kilo eller vel så det, og det høres sannsynlig ut, for jeg har hørt at ferskvanns-ål kan bli på ca 3 kilo. Når det gjelder Sangeslandsvannet, tror jeg du har kjennskap til at det er tatt ganske stor ål der. – Jeg tror Sangeslandsvannet er et av de aller beste vannene når det gjelder størrelsen på ålen. Jeg var her for en del år siden med eldste sønnen min, Rolf, og vi satte ut noen ålesnører. Denne gangen fikk vi mye ål, og den største vi fikk var på 2,6 kilo, og det er en veldig fin størrelse. Dersom en passer tida på sommeren, akkurat den tida ålen biter best, da kan en få mange ål på natta. Jeg tror vi fikk 16 ål på to netter, og det er veldig godt. -Kunne du fortelle lite grann om hvorledes du går fram når du setter ut ålesnører, og likedan litt om når tid på sommeren. Har du noen dato-henvisning eller sånt? – Ja, jeg tror nok at i midten av juli er den absolutt beste måneden å fiske ål på. Det har vist seg fra jeg var guttunge og oppover, at når folk dreiv med slåtten og stelte med høyet, da var det tid for å sette ut ålesnører. Til agn brukte vi småfisk som vi fanget i bekken, og vi trædde dem på kroken på den måten at kroken kom ut gjennom munnen på fisken. Når ålen sluker fisk, så sluker den alltid fisken med hodet først, dermed får kroken godt tak. Når vi skulle sette ut ålesnørene, så skar vi ned noen stenger og stakk disse ned i søylebunnen. Selve snøret ble laget med en stor ring som ble trædd over stengene. Ålen kunne dermed svømme rundt, fordi ringen gjorde at snøret sveiv med, og derfor tustet ikke ålen seg inn i snøret. Dette er en stor fordel, for dersom ålen ligger lenge, gnager den på snøret til han gnager det av. Dermed går ålen. Det hendte mang en gang at jeg kunne se at ålen var reist med kroken. Hvordan finner en plasser i et vann eller tjern der det sannsynligvis er godt å fiske ål. Er det noe spesielt en bør legge merke til? – Ja, det vil jeg nok si, for viss det er mye gress som gror ut i vannet, så er dette fine beiteplasser for ålen. Der finner den mye mat. De beste plassene å sette snørene, er rett utenfor gresskanten, for på nettene går ålen inn på grunt vann, omtrent til land. Er det mye fjellbunn og sånt, så er det ikke så gode plasser som inne i en kil med mye gress og gjørmebunn, for der trives ålen godt.–Er det så at det er veldig viktig at agnet blir liggende helt på bunnen? – Nei, det er det ikke, men jeg tror mange tider det er en fordel at det ligger på bunnen, for ligger agnet da med litt slakk i snøret, da er det lettere for ålen å få slukt agnet. Dersom agnet henger oppe i vannet, da vil ålen merke at det er noe som holder igjen. -Når det gjelder å bruke beitemakk for å fiske ål, hvordan er det som agn? – Dersom det er et fisketomt vann går det greitt, men er det mye fisk i vannet, må en regne med å få fisk istedenfor ål. Det har jeg vært ute for mange ganger.

Nå he mi sede hær å snakka ei go stonn.  Å kost åkke mæ kaffe, ein god blås, å sede å kjikka udøve vanne å kost åkke i sola. Men å meine du Magnar, tru du ikkje mi må ud å se på deie garnan nå, åssen de går om mi he fått noen? – Jøu, æ tru mi må de, får de æ allti ei viss spenning når du ska trække garnan (Magnar ler i spenning. Ø: Nå tænke æ mi krysse alle fingrane våre, åsså te mi å kjøre ud!

Nå er vi der garnene ble satt ut, og sitter og speider på begge dobbene. Det vil si, det er bare den ene som speider, mens den andre ror. Mi høre plaskinga i bakgrunnen. Nå står det første garnet for tur til å bli tatt opp. Magnar tar tak i dobba og begynner å trekke inn. Nå blir det spennende å se. Der kommer det 1-2-3-4-5 – der var det en fin en! Nå ser det ut til at garnet henger i bunnen, kanskje på grunn av mye fisk? Der var det en veldig stor fisk! Der kom det en torv og greiner med opp, men Magnar har alt under full kontroll. Eksakt antall fisk var vanskelig å telle mens garnene ble tatt opp, og de ble lagt i en bøtte etter som de ble tatt inn. Så går vi videre til neste garn. Etter å ha trukket begge garnene går vi i land på Pråmhusodden (7), der hovedbekken (8) renner inn i Sangeslandsvannet. Vi begynner å ta ut fisken av det første garnet, og der var det mye, fin fisk. Etter at garnet var rensket, rettet ut og trædd på garnpinnen, frøs vi skikkelig, særlig på fingrene. Vi måtte bare se og komme oss bort til bilen, starte motoren og sette på varmen. Med en god og varm kaffekopp mellom hendene, var det ikke lenge før vi fikk tilbake varmen i kroppen. Vi fikk nesten neglesprett begge to, mens vi tok ut fisken av garnet. Sola den forsvant, vinden økte en god del, så det ble ordentlig surt og kaldt.

Hvordan er du fornøyd med fisketuren så langt, Magnar? – Etter det jeg kan se, så må mi være godt fornøyd. Det var mye mer fisk i garnene enn jeg hadde trodd, og veldig mye fin fisk, og størrelsen var jevn. Så jeg er veldig godt fornøyd!

– Etter at vi hadde varmet oss og drukket kaffe, var det på tide å ta ut fisken av det andre garnet. Her var det en del mindre med fisk. Stemmer ikke det, Magnar? -Jau, det var nok litt mindre enn i det første garnet, men fisken var fin på størrelsen.

Totalt så fikk vi 35 ørret i de to garnene, og den største var på litt over 500 gram. Magnar og jeg var ved Sangeslandsvannet ca klokka 7 om morgenen, og vi var hjemme igjen ca klokka 10.

Tillegg: Ørreten på 500 gram er den største jeg har fått i Sangeslandsvannet til dags dato. Denne rekorden er jeg redd kan bli hard å slå. For ca 5 år siden ble den første skjebba tatt i vestenden av vannet. Antallet har økt enormt siden da, og nå har det også blitt fisket skjebbe i østenden av vannet. Hvordan denne fisken har kommet i Sangeslandsvannet er for meg en gåte. Første gang jeg var med og fisket her, var for ca 50 år siden. Jeg har aldri sett eller hørt at noen har fått skjebbe her før nå. Det nærmeste vannet med bekk (9) inn i Sangeslandsvannet er Gullringstjønna, men der har det aldri vært skjebbe.

ÅRSSKRIFT 2004 – VINDFLØIEN PÅ ØVREBØ KIRKE

Har du lagt merke til vindfløien på kirka? Her kan du lese litt mer om hvordan den er blitt til.

Vindfløyen på tårnet til Øvrebø kirke

I Menighetsbladet for Øvrebø, Hægeland og Vennesla sto det i 2003 en artikkel om Øvrebø kirke som undertegnede hadde skrevet.

Blant annet sto det: På værhanen på kirketårnet står bokstavene AAS og årstallet 1753, og den er derfor fra den gamle kirken, og ble flyttet over til den kirken som står der i dag og som ble bygget i 1800.

Det var i hvert fall en mann i bygda som reagerte på dette, og kunne forklare at det bare var delvis riktig. Det er nok riktig at den opprinnelige værhanen kan ha stått også på den forrige kirken i Øvrebø, men den som står på tårnet nå har sin egen historie. Derfor fikk jeg et interessant brev, les bare her:

Øvrebø 15-4-03  

Øvrebø Historielag     

v/ Lars Asbjørn Ilebekk

Vindfløyen på spiret på Øvrebø kirke er skåret ut av messing av Leiv Grindland på A. &  G. Føreland Karosserifabrikk.

Den blei montert av Anders (1906) og John Føreland (1933) samtidig som Olav Øvrebø restaurerte taket og la på ny sponkledning (ca. 1950?).

Den gamle fløyen var rusta fast så det var vinden som brakk den av, da den ikke kunne svinge med vindretninga.

Det som er igjen av den gamle fløyen er nå på museet hos Anton Sangesland.

Stanga og resten av fløyen har jeg ikke sett, kan den ligge i kirken?

Etter Øvrebøboka (side 381 – 382) kan det se ut som AAS, som det står på fløyen, kan vere Anders Anderson Sangesland som har smidd den. (Født 1833, utvandra til Amerika 1881). Han var gift 1860 med Steivor Andersdotter Ilebekk. Faren til Anders var storsmed.

John Føreland

Så nå vet vi i hvert fall at den vindfløyen, eller værhanen som noen kaller den, som står på kirketårnet nå, er laget og montert av lokale fagfolk omkring 1950. Det er imidlertid noe som ikke stemmer helt likevel. John Føreland skriver at det kanskje kan være Anders Anderson Sangesland som har laget den forrige fløyen fordi bokstavene AAS er tydelige å se. Det som gjør at en kan være tvilende til om han var den som opprinnelig lagde den, er at der også står årstallet 1753, og Anders var født i 1833, 80 år senere. Kan den opprinnelige fløyen være laget av Anders Anderson Sangeslands far, storsmeden, som John Føreland nevner i brevet sitt? Kanskje denne også er blitt ødelagt av tidens tann og så har sønnen laget en kopi og føyd til sine egne initialer?

Slik er det med historie, det er ikke like lett å vite hva som er rett og hva som virkelig har hendt. Men ett er i hvert fall sikkert, hadde ikke John Føreland selv vært med på å sette opp ny værfløy og fortalt oss den riktige historien om den fløyen vi nå kan se, så hadde vel det festet seg at den var fra den gamle kirken.

LAI

(PS: legg merke til hvor flott den er neste gang du er ved kirken!)

ÅRSSKRIFT 2004 – HOMSTEANVISA

Lærer Gunnar Grosås var innflytter til Homstean, men skal vi dømme etter innholdet i denne visa som han skrev, måtte han ha fått godt kjennskap til denne delen av Øvrebø.

Gunnar Grosås:

Homsteanvisa

Mel.: Oh, my darling Clementine

1:      I fra Homstean til Homme, videre til Røyseland, ikke lenger kan du

komme, for å bo på Homstean

–                     for på Homstean der bor vi, under Vehustoppens ly, der har alle

hver sin bolig, og av bygda er vi kry.

2:      Her i bygda det nok lever både rik og fattigkar, men en homsdøl han

bestreber ikke vise det han har

–                     for en homsdøl, han er allmenn, ikke fattig eller rik. Slettebrotan

eller Slummen, alle lever i forlik.

3:      I en storby må du løpe hele dagen det du kan, for å få det du skal kjøpe,

ikke slik på Homstean

–                     for hos O.S. får du drensrør, underbukser og farin, fiskesnøre,

meierismør, oljebeis og medisin.

4:      Her i bygda har vi ikke industri med røyk og støy. Vi kan heller hvile

blikket på en eng med nyslått høy

–                     for på Homstean er lufta fri for støv og SO₂. Men fra bekken

kjennes dufta, og den lukta er fra do.

5:      Om vi ikke har fabrikker, har vi tre forsamlingshus, for å etterkomme

skikker i fra salmesang til blues

–                     for det kan ei blandes sammen, hver må følge tradisjon. For vi

sier ja og amen, alle støtter sin misjon.

6:      Når så høstens regnskyll kommer, bygdas Nilen flommer opp. Vi har

glemt den varme sommer, vannet står ved grunnmurs topp

–                     lyset går og allting klikker, kjelleren er full av vann, men en

homsdøl ei seg rikker, bare lenser det han kan.

7:      Når vi møter vinterkulden, og det lesser ned med snø, ønsker vi at

denne bygda ikke lå i Øvrebø

–                     men når kvikksølvet det stiger, og vi drar til Topstadvann,

da ei drømmer mere higer etter sydens varme land.

8:      ”/”Her fra stedet ei vi flytter. Vi vil være i vår bygd. Vi skal bo i

samme huset, når vi har fått folketrygd:”/”

                                                         *********

ÅRSSKRIFT 2004 – MOTSTANDSKAMP – 2. VERDENDKRIG

Del 2 av «Hilsen fra mannen med sykkelpumpa»

Det ble etter hvert for risikofylt å fortsette motstandsarbeidet, og Lars prøvde å komme seg til Sverige i slutten av oktober 1944. Lars og hans likesinnede kom seg først til Oslo og lå i dekning i Niels Juels gt. 8 på Frogner – bak slottet – en tid.  Så ble han sammen med Oluf Reed Olsen og flere forflyttet til Holmenkollområdet der de på ny gikk i dekning. Like etter ble leiligheten i Niels Juels gt. stormet av tysk politi, og de gjenværende motstandsfolk tatt. Flere av disse ble senere skutt.

Et par uker senere var Lars blant dem som ble fraktet videre til Eidsvoll. Han måtte da på nytt krype i dekning. Senere ble de hentet av en norsk motstandsmann i hirduniform. Det var en kaldblodig kar, og han førte dem videre på neste etappe mot svenskegrensen. Det var oktober og sporsnø, og Lars husker at de fikk melding om at en tysk patrulje ventet dem ved den smale passasjen mellom to store vann et par minutters gange litt lenger framme. De måtte derfor legge ruta helt om, og de fikk en 24 timers tur i ulendt terreng. De nådde til slutt fram til ei hytte ensomt inne i skogen der motstandsfolkene ble overlatt videre til en mann og hans 16-årige datter som bodde der. Etter å ha hvilt seg en stund måtte marsjen fortsette. Og for et følge: i spissen gikk ei 16-års jente med 45 mm pistol i beltet – og etter vandret i flokk og følge en norsk jøde samt motstandsmennnene og spionene fra Secret Intelligent Service (SIS) – Lars Jahn Larsen, Oluf Reed Olsen og Jan Tenvik. Jenta førte dem til et lite tettsted like ved grensen. Lars husker ikke lenger sikkert hva stedet het. Derimot husker han at de var så slitne at de knapt greide å klatre over den siste skigarden.

Det var nå bare få minutters spasertur til svenskegrensen. Den unge jenta ble overrakt alle de våpnene de hadde. Svensk politi måtte nemlig ikke få nyss om at de var spioner. Da ville de øyeblikkelig bli internert. De tok farvel med den norske motstandsjenta og ikke lenge etter var alle vel over grensen.

Etter et par ukers venting bar det så på nytt over Nordsjøen med britisk fly fra Stockholm.

Ut på vinteren 1945 skjønte de fleste at 2. verdenskrig gikk mot slutten. Det var imidlertid tvil på alliert side hvordan de 300.000 tyske soldatene i Norge ville stille seg – gi opp eller kjempe vider til siste mann. Motstandsstyrkene i Norge ble derfor søkt bygget og rustet opp så godt som mulig utover vinteren.

13. februar 1945 forlot Lars Jahn Larsen Aberdeen i Skottland i motortorpedobåt MTB 718 med kurs for Norge. Motortorpedobåten var fylt helt opp med drivstoff. Det var også lagret store mengder med drivstoff på dekk slik at båten kunne komme seg tilbake til Skottland. Det var meget dårlig vær under overfarten, og det snødde tett. Da de nærmet seg norskekysten, ble motortorpedobåten gjort klar for vendereis ved at drivstoffet i kannene på dekk ble hellet over på båtens egne tanker. Det var også et ledd i sikkerheten – eksplosjonsfaren ble mindre om det skulle komme til trefninger med tyske marinestyrker.

Lars husker fortsatt at han – sjøsyk og elendig – løftet og bar på kanner med drivstoff mens han hele tida spydde. Og han var ikke alene om det. Det så visst ikke ut om bord.

De nådde land noe over klokka 21 om kvelden. De ble landsatt på ei lita øy utenfor Tregde ved Mandal. Fra Skottland hadde de fraktet med seg ei nordlandssjekte som Lars antok var brukt til å rømme over Nordsjøen i tidligere under krigen. På motortorpedobåten var der ingen vinsj til å sjøsette båten med, så sjøsettingen skjedde med håndmakt. Nordlandsjekta ble nærmest kastet over bord. Dessverre kantet sjekta og ble fylt med vann. De greide ikke å få den på rett kjøl igjen. Det hele endte med at de norske motstandsmennene fikk overta motortorpedobåtens egen livbåt.

På samme vis som den gang Lars hoppet ut i fallskjerm over Darbu 10 måneder tidligere, var utstyret godt kamuflert. Det var bare det at kasser med utstyr, telt og uniformer var i grønt og brunt – altså de vanlige kamuflasjefarger om sommeren. Og nå var det altså vinter. Britene kunne legge fram flyfoto som viste at det ikke var snø i Norge, og Lars har ofte siden lurt på når disse bildene kunne være tatt. Lars hadde også denne gang bedt om å få male kassene hvite, men fikk nok en gang nei til svar.

At det likevel gikk godt, har Lars senere bare hatt forsynet å takke for.

Motstandsfolkene i sommerkamuflerte uniformer ble altså landsatt på en snødekket holme utenfor Mandal i midten av februar 1945 med alt sitt utstyr, og det var selvsagt ingen spøk. Det var heller ingen spøk at de var landsatt på feil holme. De brukte dagslyset neste dag til forsiktig å finne ut hvor de befant seg, og neste natt bar det innover fjorden i livbåten.

Lars og co etablerte seg en halv kilometer fra Mønnesland gård ved Tregde. Sigurd Stålberg var bonde der og hjalp dem på alle vis – også med å bygge hytta ovenfor gården. Hytte er kanskje et noe feil begrep i denne sammenheng – det var igjen snakk om en slags innretning til å overnatte i – godt kamuflert i ulendt terreng.

Lars forteller at det var meget kaldt og vått å overnatte der vinterstid. De var tre stykker: foruten ham selv også Oluf Reed Olsen og Jan Tenvik. I tillegg til en ytterst kummerlig tilværelse var også nervene i høyspenn p.g.a. tyske patruljer som jaktet på dem. Kanskje det ikke var så rart at det av og til kunne sprekke mellom de tre norske menn fra Secret Intelligent Service. Lars husker godt at Jan Tenvik var en humørfylt kar og en ertekrok – god å ha i en meget stresset situasjon. Men Oluf ble etter hvert lei av Jans væremåte og kunne til tider miste tålmodigheten, kjefte og bli sur på Jan. Men dette var bare småting i forhold til alt det andre de måtte tenke på og ha i fellesskap når det nå gikk mot krigens avslutning. Alle tre stolte fullt og fast på hverandre og sto hverandre meget nær.

Lars Jahn Larsen har fortalt at noe av det utstyret de hadde med seg fra Skottland var 30 kg skråtobakk, 10 – 15 kg røketobakk og 10.000 sigaretter (Senior Service 20-pakning). Dette var ment som smøring og bytteobjekter når de skulle skaffe seg mat. Lars fortalte med en flir at han husker mang en bonde fra bygdene rundt Mandal og Kristiansand med engelsk skråtobakk i munnvikene og med et bredt smil etter at en byttehandel var avsluttet. Når Lars var ute på en av sine nødvendige utflukter blant folk, fryktet han kanskje mer enn noe annet at han skulle bli budt sigaretter med norsk hjemmeavla tobakk. Det smakte grusomt – i hvert fall for en som hadde oppholdt seg i England og Skottland en tid. Men av og til måtte han ta i mot en sigarett bare for å unngå enhver mistanke om at han var bedre vant. Lars husker fortsatt med gru den gufne, blå røyken fra norske hjemmeavlede sigaretter.

Av utstyr for øvrig som Lars fraktet med seg fra Skottland, var 10.000 kroner i nye sedler fra Norges Bank. Det var selvfølgelig forbundet med en viss risiko å benytte nye sedler i et land som hadde vært fem år i krig. Lars gjorde derfor som siste gang han var i Norge på falske papirer. I tillegg til pass, passersedler og identifikasjonspapirer fra norske myndigheter i London, ble også de 10.000 kronene i sedler puttet under føttene i støvlene – 5.000 kroner under hver fot. Ikke mange dager senere kunne sedlene brukes uten risiko. De så ganske velbrukte ut i tillegg til at de nok også hadde en viss lukt.

Oluf Reed Olsen hadde beordret både Lars og Jan om å underrette sine familier om at de befant seg i traktene mot krigens slutt. Da 8. mai opprant og Norge igjen var et fritt land, befant Lars, Oluf og Jan seg i kamuflasjehytta ved Mønnesland ved Tregde. Da var det på tide å grave opp uniformer og annet som de hadde skjult under bakken. Lars har fortalt at det ikke bare var spøk å ta på seg en fuktig og kald britisk uniform som de siste par måneder hadde ligget nedgravd i jorda. De spaserte så inn til Mandal og kort etter ble kontakten med familie og venner opprettet.

Krigen i Norge 9. april 1940 – 8. mai 1945 var over, og fenrik Lars Jahn Larsen hadde fylt 21 år.

EPILOG:

• Lars Jahn Larsen brukte ikke mer enn knapt 1.000 kroner av de 10.000 kronene han hadde gått med i støvlene. Det resterende beløp ble levert tilbake kort tid etter 8. mai.
• Da Lars dro fra Kristiansand per sykkel i august 1943, ble hans eldste bror arrestert kort tid etter og forhørt om hva han visste om Lars og hans forsvinning. Han visste ingen ting. Dernest ble broren Harald arrestert. Han ble sendt til fangenskap på Grini der han ble sittende fra august 1943 og til krigens slutt. Dette har i all tid senere vært tungt å bære for Lars.
• Lars fikk under et opphold på Sandøya (ved Tvedestrand) 29. og 30. mai 1999, (han besøkte også Sandøya 21. og 22. august 2004), se en navneliste over en del lærere som bodde i samme brakke under fangenskapet i Kirkenes 1942 (læreraksjonen). Han gjenkjente navnetrekkene til fransklæreren sin fra katedralskolen, Carl Vogt. Faktisk hadde fru Vogt i sin tid vært pianolærer for Lars. Han gjenkjente også flere navnetrekk fra Katedralskolen: Kr. Stray og Johan Varen. Johan Varen var rektor ved Katedralskolen den gang Lars var elev der.
• Lars Upsahl, Øvrebø, ble tatt av tyskerne og satt i fangenskap på Grini fra september 1944. Han ble sørlandsmester i orientering i 1953 for annen gang – arrangert av idrettslaget Vardild. Løpet var lagt til Fiskvatn i Åmli. Så den gode Lars Upsahl kunne nok mer enn å melke kyr.
• Lars Jahn Larsen dro til USA for godt i 1958. Han er av og til i gamlelandet og besøker slekt og venner. Lars Jahn Larsen, født 7. januar 1924, har for lengst dratt hjem til Florida og sin elskede kone Jeanne. Som mange krigsveteraner lider han av sterke krigsminner og kan vandre hvileløst omkring nattestid.

Til våren – 8. mai 2005 – feirer vi 60-års jubileum for krigens slutt her i Norge. Vi har da igjen alle grunn til å tenke på Lars Jahn Larsen og alle andre som deltok i frihetskampen under den 2. verdenskrig med den største respekt og takknemlighet.

Red. anm.:

• Oluf Reed Olsen døde i 2002 etter lengre tids sykdom. Han besøkte den senere tid ofte familiene Upsahl og Ilebekk på Homstean, og hadde planer om enda en tur til hytta ved Støssvannet, men rakk det altså ikke.
• Gunnar Upsahl, som var den egentlige kontakten til Oluf Reed Olsen og hans gruppe, måtte rømme til Sverige, og oppholdt seg der til krigen sluttet.
• Lars Upsahl ble arrestert og først sendt til Arkivet i Kristiansand, senere til Grini hvor han satt til krigen sluttet.
• Steinar Ilebekk ble også arrestert og ført til Arkivet i Kristiansand. En kan lese hans og Lars Upsahl’s navn på minnetavlen der. Han ble også senere sendt til Grini hvor han var til krigen sluttet. Han var resten av livet alltid preget av oppholdet der.
• Vil du vite mer om de spennende opplevelsene disse karene hadde mens de drev etterretningsvirksomhet under 2. verdenskrig, kan du lese om det i boka ”Contact” av Oluf Reed Olsen.

ÅRSSKRIFT 2004 – MINNER FRA SANGESLANDSVANNET

Minner fra Sangeslandsvannet en vårdag i 1990

Artikkelen er basert på en samtale jeg (Øyvind G. Føreland) hadde med Magnar Dale, 28. april 1990. Samtalen ble tatt opp på en bærbar båndopptaker. Magnar døde sensommeren 1992, godt og vel 62 år gammel.

Det er lørdag 28. april, og klokken er så vidt passert 07:00. Jeg sitter ved Sangeslandsvannet, nede i Molvollkilen, (nr. 1 på kartet) på båtplassen (2) som hører til gården Monen her på Sangesland. Været er aldeles nydelig! Det er omtrent vindstille, bare forsiktige krusninger bryter den speilblanke vannflaten. Sola skinner fra en aldeles skyfri, dypblå himmel. Selv temperaturen er bra, til tross for at det er en tidlig vårmorgen. Jeg sitter ikke her alene og koser meg, men sammen med sambygdingen Magnar Dale. I går kveld var Magnar og jeg en rask tur borte på vannet og satte ut to fiskegarn. Nå er vi selvsagt svært spente på om det er noe i garnene. -Hva tror du Magnar? – Ja, jeg tror nok det er fisk i dem, det er jo tida for garnfiske nå. -Hvor mange fisk tror du vi greier å få på de to garnene? – 15-16 stykker må vi jo regne med. -Jeg vil legge på til 18-19. Når det gjelder vekta på den største fisken, vil jeg tippe 375gram. Hva tror du Magnar? – Jeg går noe høyere, bortimot halvkiloen, det tror jeg nok kan skje. -Skal vi ta et lite veddemål, Magnar. Nå har vi jo på tapen hva som er blitt veddet? – Det kunne jo vært gøy. Skal vi vedde om at den som taper holder den andre med tobakk i tre uker? – Ja, det kan vi godt, (Magnar åpner latterdøra ), det er greitt det! Nei, jeg tror vi tar den del av saken som en fleip! Magnar Dale er ingen ungdom, men han er jo ikke gammel heller. -Hvor gammel har du blitt? – Nå er jeg godt fylt 60! -Har du fisket mye her i området rundt Sangeslandsvannet? – Jeg har dradd mye fisk her i vannet, men da var den ikke så stor. Ørreten har blitt mye finere i de senere årene. -Husker du den største fisken du har fått i Sangeslandsvannet? – De største jeg har fått er vel på ca 300gram. -Når fikk du interessen for å fiske? – Fiskeinteressen har jeg hatt siden jeg var en guttunge, og jeg har fisket mye opp gjennom årene. Ikke bare her, men før vi flyttet til Øvrebø. Jeg kommer fra Klepp som ligger i nedre enden av Oggevatn. I Oggevatn var det også mye fin fisk, og det var der jeg begynte å interessere meg for fisking. Etter at vi flyttet til Øvrebø, har jeg prøvd meg rundt i forskjellige vann og tjern i området. Jeg har funnet ut at fisking er en veldig fin avkobling, både å gå i skogen, og med fiskestanga. Det ble mye å fiske med stanga fra land. Det er i grunnen det jeg er mest vant med. Særlig fluefisking! -I østenden (3) av Sangeslandsvannet, rett innenfor badeplassen er det 3 små tjern. Har du fisket i disse? – Ja, men ikke i de senere årene. Da begynte jeg å trappe ned fiskingen, og det begynte også å minke på fisken der. Mens det var godt med fisk der, fikk jeg mye fin fisk. I tjernet som ligger nærmest badeplassen har jeg fått fisk på godt halvkiloen. Det var en nydelig fin fisk. –Helt i vestenden (5) av Sangeslandsvannet, et godt stykke oppe i heia ligger Gullringstjønna (6). Der mener jeg å ha hørt at du har fått en ganske svær ørret. Hvor stor var den fisken Magnar, og ca hvilket årstall var det? – Ja, Gullringstjønna er et velkjent tjern, og der var det stor, fin fisk. Det må ha vært i begynnelsen av 1960 kunne jeg tro, for da var fisken på det fineste når det angikk størrelsen. Den største jeg fikk var 14 hekto. Mange ganger jeg var her og fisket, fikk jeg opptil 3 stykker på dagen som løste kiloen. Det var mye på flue jeg fisket da. Dette har vært et gildt tjern, men i de senere årene har det virket veldig dødt. Så jeg tror ikke det er mye fisk igjen, viss det er noe igjen der nå. -Er det noen spesielle episoder du husker fra dine fisketurer her ved dette tjernet? – Ja, det gjør jeg! For det første ligger Gullringstjønna litt avsides til. En gang jeg kom og skulle fiske, gikk jeg opp på fjellene som ligger ganske høgt over tjernet Jeg hørte noe som plasket så skrekkelig nede i tjernet. Jeg tenkte det var kommet folk der med båt, men så viste det seg at det var en stor elg som lå uti tjønna og badet seg. Jeg tenkte da at nå har han skremt vekk hele fisken for meg så jeg ikke får noen, men jeg fikk fisk den gangen også. Deriblant var jeg borte i en stor ål som hukket på, det var på beitemakk jeg fisket. Ålen gikk midt uti tjernet, og da greidde jeg ikke å holde den lenger. Der ute fikk han slitt snøret for meg. -Fisket du med forholdsvis tynt snøre, eller tror du det var en sværing du hadde på kroken? – Ja, jeg brukte jo tynne snører, for de var så gode å kaste med, men jeg var alltid litt forsiktig når fisken løp ut, at jeg ikke var for hard med dem. Dette var nok en sværing, det er jeg sikker på. Jeg tror denne ålen må ha vært på godt et par kilo. Når de biter på, er de harde på snøret den første stunda. Jeg skulle nok hatt grovere materiell for å fått den opp. –Du nevnte et par kilo eller vel så det, og det høres sannsynlig ut, for jeg har hørt at ferskvanns-ål kan bli på ca 3 kilo. Når det gjelder Sangeslandsvannet, tror jeg du har kjennskap til at det er tatt ganske stor ål der. – Jeg tror Sangeslandsvannet er et av de aller beste vannene når det gjelder størrelsen på ålen. Jeg var her for en del år siden med eldste sønnen min, Rolf, og vi satte ut noen ålesnører. Denne gangen fikk vi mye ål, og den største vi fikk var på 2,6 kilo, og det er en veldig fin størrelse. Dersom en passer tida på sommeren, akkurat den tida ålen biter best, da kan en få mange ål på natta. Jeg tror vi fikk 16 ål på to netter, og det er veldig godt. -Kunne du fortelle lite grann om hvorledes du går fram når du setter ut ålesnører, og likedan litt om når tid på sommeren. Har du noen dato-henvisning eller sånt? – Ja, jeg tror nok at i midten av juli er den absolutt beste måneden å fiske ål på. Det har vist seg fra jeg var guttunge og oppover, at når folk dreiv med slåtten og stelte med høyet, da var det tid for å sette ut ålesnører. Til agn brukte vi småfisk som vi fanget i bekken, og vi trædde dem på kroken på den måten at kroken kom ut gjennom munnen på fisken. Når ålen sluker fisk, så sluker den alltid fisken med hodet først, dermed får kroken godt tak. Når vi skulle sette ut ålesnørene, så skar vi ned noen stenger og stakk disse ned i søylebunnen. Selve snøret ble laget med en stor ring som ble trædd over stengene. Ålen kunne dermed svømme rundt, fordi ringen gjorde at snøret sveiv med, og derfor tustet ikke ålen seg inn i snøret. Dette er en stor fordel, for dersom ålen ligger lenge, gnager den på snøret til han gnager det av. Dermed går ålen. Det hendte mang en gang at jeg kunne se at ålen var reist med kroken.Hvordan finner en plasser i et vann eller tjern der det sannsynligvis er godt å fiske ål. Er det noe spesielt en bør legge merke til? – Ja, det vil jeg nok si, for viss det er mye gress som gror ut i vannet, så er dette fine beiteplasser for ålen. Der finner den mye mat. De beste plassene å sette snørene, er rett utenfor gresskanten, for på nettene går ålen inn på grunt vann, omtrent til land. Er det mye fjellbunn og sånt, så er det ikke så gode plasser som inne i en kil med mye gress og gjørmebunn, for der trives ålen godt. –Er det så at det er veldig viktig at agnet blir liggende helt på bunnen? – Nei, det er det ikke, men jeg tror mange tider det er en fordel at det ligger på bunnen, for ligger agnet da med litt slakk i snøret, da er det lettere for ålen å få slukt agnet. Dersom agnet henger oppe i vannet, da vil ålen merke at det er noe som holder igjen. -Når det gjelder å bruke beitemakk for å fiske ål, hvordan er det som agn? – Dersom det er et fisketomt vann går det greitt, men er det mye fisk i vannet, må en regne med å få fisk istedenfor ål. Det har jeg vært ute for mange ganger.

Nå he mi sede hær å snakka ei go stonn.  Å kost åkke mæ kaffe, ein god blås, å sede å kjikka udøve vanne å kost åkke i sola. Men å meine du Magnar, tru du ikkje mi må ud å se på deie garnan nå, åssen de går om mi he fått noen? – Jøu, æ tru mi må de, får de æ allti ei viss spenning når du ska trække garnan (Magnar ler i spenning. Ø: Nå tænke æ mi krysse alle fingrane våre, åsså te mi å kjøre ud!

Nå er vi der garnene ble satt ut, og sitter og speider på begge dobbene. Det vil si, det er bare den ene som speider, mens den andre ror. Mi høre plaskinga i bakgrunnen. Nå står det første garnet for tur til å bli tatt opp. Magnar tar tak i dobba og begynner å trekke inn. Nå blir det spennende å se. Der kommer det 1-2-3-4-5 – der var det en fin en! Nå ser det ut til at garnet henger i bunnen, kanskje på grunn av mye fisk? Der var det en veldig stor fisk! Der kom det en torv og greiner med opp, men Magnar har alt under full kontroll. Eksakt antall fisk var vanskelig å telle mens garnene ble tatt opp, og de ble lagt i en bøtte etter som de ble tatt inn. Så går vi videre til neste garn. Etter å ha trukket begge garnene går vi i land på Pråmhusodden (7), der hovedbekken (8) renner inn i Sangeslandsvannet. Vi begynner å ta ut fisken av det første garnet, og der var det mye, fin fisk. Etter at garnet var rensket, rettet ut og trædd på garnpinnen, frøs vi skikkelig, særlig på fingrene. Vi måtte bare se og komme oss bort til bilen, starte motoren og sette på varmen. Med en god og varm kaffekopp mellom hendene, var det ikke lenge før vi fikk tilbake varmen i kroppen. Vi fikk nesten neglesprett begge to, mens vi tok ut fisken av garnet. Sola den forsvant, vinden økte en god del, så det ble ordentlig surt og kaldt.

Hvordan er du fornøyd med fisketuren så langt, Magnar? – Etter det jeg kan se, så må mi være godt fornøyd. Det var mye mer fisk i garnene enn jeg hadde trodd, og veldig mye fin fisk, og størrelsen var jevn. Så jeg er veldig godt fornøyd!

– Etter at vi hadde varmet oss og drukket kaffe, var det på tide å ta ut fisken av det andre garnet. Her var det en del mindre med fisk. Stemmer ikke det, Magnar? -Jau, det var nok litt mindre enn i det første garnet, men fisken var fin på størrelsen.

Totalt så fikk vi 35 ørret i de to garnene, og den største var på litt over 500 gram. Magnar og jeg var ved Sangeslandsvannet ca klokka 7 om morgenen, og vi var hjemme igjen ca klokka 10.

Tillegg: Ørreten på 500 gram er den største jeg har fått i Sangeslandsvannet til dags dato. Denne rekorden er jeg redd kan bli hard å slå. For ca 5 år siden ble den første skjebba tatt i vestenden av vannet. Antallet har økt enormt siden da, og nå har det også blitt fisket skjebbe i østenden av vannet. Hvordan denne fisken har kommet i Sangeslandsvannet er for meg en gåte. Første gang jeg var med og fisket her, var for ca 50 år siden. Jeg har aldri sett eller hørt at noen har fått skjebbe her før nå. Det nærmeste vannet med bekk (9) inn i Sangeslandsvannet er Gullringstjønna, men der har det aldri vært skjebbe.